Å følge en "diett" over tid

[Pringle]

Noen som har hatt suksess med det? Jeg er i prinsippet imot, og veldig prinsippfast... men jeg har lyst til å finne ut hvor mye jeg kan generalisere ut fra egne erfaringer, og være litt mindre forutinntatt i min analyse av andres. Jeg har prøvd å spise sånn som Helsedirektoratet og Grete Roede anbefaler, men har aldri klart det særlig lenge av gangen. Jeg reagerte på det jeg i ettertid skjønner at jeg opplevde som utidige restriksjoner og mangel på smak, med å ta det til den andre ytterligheten, hauger av potetgull og sjokolade på ren trass, og det førte etterhvert til at jeg la på meg. For meg er det viktig for å kunne følge en plan, at jeg både skjønner hva som er hensikten, at jeg har oversikt, og føler at jeg bestemmer selv. Nå er ikke Helsedirektoratet og Grete Roedes opplegg ekstreme, men det er noe av problemet etter min mening - det ser så normalt ut, og derfor skjønner man ikke hvorfor man ikke fikser det. Det må dermed være noe feil med en selv, og ikke dietten. Eggedietter og ananaskurer derimot, skjønner man liksom at ikke vil kunne funke. 

Kaloritelling fungerer for mange. Men ikke for alle. Noen blir stresset av å veie seg. Men ikke alle. Mange forblir jojoslankere. Men noen kommer ut av det til slutt. Er alle kommersielle dietter bare måter å tjene penger på desperate mennesker, eller kaster man barnet ut med badevannet om man avskriver dem fullstendig?

Så jeg lurer på - kan personlighetstype ha noe å si for hva slags opplegg man bør velge? Eller måten man tenker på? Hva skal til for å finne fram til noe som fungerer - over tid?

Alt av tanker og erfaringer omkring dette - både første- og andrehånds - ønskes!

Endret 9. mai 2017 av Pringle

[AnonymBruker]

1 time siden, Pringle skrev:

 

Så jeg lurer på - kan personlighetstype ha noe å si for hva slags opplegg man bør velge? Eller måten man tenker på? Hva skal til for å finne fram til noe som fungerer - over tid?

Alt av tanker og erfaringer omkring dette - både første- og andrehånds - ønskes!

Her tror jeg absolutt du er inne på noe viktig! Jeg har forsøkt å gå ned i flere omganger, og har hver gang hørt mantraet om at jeg ikke trenger å trene, endringene jeg ønsker meg må komme av kostholdet. Men jeg sliter med å holde meg til det kostholdet jeg ønsker med mindre jeg trener. Trening er rett og slett med på å øke selvkontrollen min. 

Den andre tingen jeg har lagt merke til at jeg er annerledes enn mange andre på, er at mange klarer å spise litt av ting de liker veldig godt, det være seg sjokolade eller taco. Det har jeg aldri klart, og jeg klarer ikke å se for meg at jeg noensinne skal klare det. Så det jeg da kan gjøre, er å i det daglige kutte helt ut ting jeg av erfaring vet at jeg ender med å overspise, og heller legge disse inn i "matregnskapet" en dag i uka eller måneden.

Jeg tror planlegging er viktig for de fleste, for å begrense bruken av selvkontroll. Men utover dette må alle finne noe de tror de kan leve med over tid, og som de trives med.  

Anonymkode: e0ed6...b6a

[Pringle]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her tror jeg absolutt du er inne på noe viktig! Jeg har forsøkt å gå ned i flere omganger, og har hver gang hørt mantraet om at jeg ikke trenger å trene, endringene jeg ønsker meg må komme av kostholdet. Men jeg sliter med å holde meg til det kostholdet jeg ønsker med mindre jeg trener. Trening er rett og slett med på å øke selvkontrollen min. 

Den andre tingen jeg har lagt merke til at jeg er annerledes enn mange andre på, er at mange klarer å spise litt av ting de liker veldig godt, det være seg sjokolade eller taco. Det har jeg aldri klart, og jeg klarer ikke å se for meg at jeg noensinne skal klare det. Så det jeg da kan gjøre, er å i det daglige kutte helt ut ting jeg av erfaring vet at jeg ender med å overspise, og heller legge disse inn i "matregnskapet" en dag i uka eller måneden.

Jeg tror planlegging er viktig for de fleste, for å begrense bruken av selvkontroll. Men utover dette må alle finne noe de tror de kan leve med over tid, og som de trives med.  

Anonymkode: e0ed6...b6a

Det er akkurat det. Ting henger sammen. Du må gjøre en rekke ting på en viss måte for at det skal fungere for deg! Jeg trenger  strengt tatt ikke å planlegge måltidene mine så detaljert som jeg gjør, eller engang å spise måltider, eller veie meg hver dag, eller handle to ganger i uka, men når jeg gjør det, går alt så mye lettere. Det er gode vaner for meg, som frigjør mental kapasitet. Det fører til at jeg ikke trenger å ta så mange avgjørelser når jeg er sliten eller stressa, og impulskonrollen er på bånn, jeg bare gjør det jeg har tenkt å gjøre og som jeg alltid gjør, uten så mye om og men.

Og kommunikasjon er vanskelig. Man kan mene at man sier noe, og så blir det oppfattet helt annerledes. Jeg er en av dem som ofte sier at man ikke trenger å trene for å gå ned i vekt, og at man kan spise hva man vil bare man ikke spiser for mye. Men det bør understrekes at det er i prinsippet. Hvis det å trene gjør at du lettere holder deg til et godt kosthold, så er det viktig for deg å trene. Hvis du ikke klarer å spise bare litt sjokolade hver dag, kan du jo ikke spise bare litt sjokolade hver dag. 

Problemet jeg har med dietter, er at de er så absolutte, og så tatt ut av sammenheng med virkelig liv. Enten er man på, eller så er man av. Livet er ikke sånn. Det går opp og ned, og man har preferanser og vilje, og kosthold bør følge livet, istedenfor at man skal innrette seg etter en eller annen diett. (Om man ikke må pga sykdom, selvfølgelig. Jeg snakker bare om slankedietter.)

[louisandsteve]

Har gått ned fra 108kg til 92kg siden oktober i fjor. I begynnelsen gikk jeg på en diet der jeg spiste hva jeg ville så lenge det var under 400kcal om gangen. Jeg spiste altså 400kcal fire ganger om dagen. Det funket fett! Når jeg kom til 95kg, la jeg om kostvanene, det var mye enklere etter jeg allerede hadde gått ned litt  Motivasjonen blir bedre når du ser store resultat! Anbefaler denne! 

[debattanten]

Dietter som legger veldig begrensninger på ting man liker (mat, ikke godteri og sukker), tror jeg vil være håpløst å følge i lengden. Hvertfall om man som person setter pris på mat og nyter det. 

Har nettopp blitt ferdig med et 12 ukers opplegg, det var hardt til tider da det var mye begrensninger, men gjorde det for å prøve noe nytt og kanskje oppnå noen nye resultater. Nå er jeg ferdig, heldigvis  Kan igjen spise litt mer som jeg vil, men passer nå på kaloriene og spiser mye sunnere enn før. Endringen skal jo bli varig, men å følge en diett for resten av livet er ikke for meg. 

Skillet mellom kostholdsplan og diett er for meg to forskjellige ting. Kan godt følge en kostholdsplan resten av livet, da den stort sett er hva jeg vil, men likevel har de tingene jeg må ha for å leve et sunnere liv. Diett er som regel alltid med begrensninger og det er bare for en periode hvor man vil oppnå spesielle resultater. 

[Pringle]

13 minutter siden, debattanten skrev:

Dietter som legger veldig begrensninger på ting man liker (mat, ikke godteri og sukker), tror jeg vil være håpløst å følge i lengden. Hvertfall om man som person setter pris på mat og nyter det. 

Har nettopp blitt ferdig med et 12 ukers opplegg, det var hardt til tider da det var mye begrensninger, men gjorde det for å prøve noe nytt og kanskje oppnå noen nye resultater. Nå er jeg ferdig, heldigvis  Kan igjen spise litt mer som jeg vil, men passer nå på kaloriene og spiser mye sunnere enn før. Endringen skal jo bli varig, men å følge en diett for resten av livet er ikke for meg. 

Skillet mellom kostholdsplan og diett er for meg to forskjellige ting. Kan godt følge en kostholdsplan resten av livet, da den stort sett er hva jeg vil, men likevel har de tingene jeg må ha for å leve et sunnere liv. Diett er som regel alltid med begrensninger og det er bare for en periode hvor man vil oppnå spesielle resultater. 

Jeg tror, etter å lest svaret ditt, og tenkt litt... at det jeg er så imot, er dietter "forkledd" som sunne kosthold. En real sultekur er i det minste ærlig. Et opplegg som kaller seg "livvstilssendring", men bare er en god gammeldags slankekur i ny innpakning - det er det som får nakkehårene til å reise seg.

12 uker er ikke så lenge, og resultatene du var ute etter var kanskje ikke bare vektnedgang? Det høres ut som det jevnt over var levelig selv om det føltes hardt innimellom - siden du ikke bare kastet deg over kjekspakkene etterpå, mener jeg...! Det er klart at man må gjøre en innsats for å oppnå resultater, og spise mindre for å gå ned i vekt, men det må balanseres så man ikke sprekker, og man må etterpå finne fram til noe man kan leve godt med resten av livet. Jeg har ikke noe imot kostholdsplaner, men jeg tenker at det er noe enhver voksen, frisk person burde klare å sette opp selv, og at det er mye lettere å følge en plan man har satt opp selv. (Men det er altså det synet jeg er nysgjerrig på å utfordre...)

[Pringle]

1 time siden, Malenealone skrev:

Kunne ønske at jeg klarte å følge en diett. Men nei jeg har ikke klart det ennå. Jeg veier ikke mer enn 58 kg og er 166 høy. Trener minst 3-4 ganger i uken men spiser chips og drikker brus hver eneste dag..... ikke bra.....

Hva er det du ønsker å oppnå, og hvorfor ønsker du å følge en diett?

[AnonymBruker]

Jeg mener både personlighet og til dels fysiske ting har veldig mye å si. 

Jeg leser innimellom bloggen til Gretchen Rubin (forfatter av the Happines project). Hun liker å lage kategorier og plassere folk i. Blant annet har hun kategoriene "Moderator" og "Abstainer". En Moderator er en som foretrekker å moderere seg framfor å være avholdende, mens en som er avholdende foretrekker å helt unngå ting framfor å måtte moderere seg. 

Jeg er en Abstainer. Jeg klarer bare ikke det å skulle spise litt, eller "av og til om jeg føler for det". Har jeg først spist et chips-flak, trigges suget etter mer så voldsomt at jeg blir helt svett, og det er helt horribelt å måtte kjempe imot. Det er også håpløst for meg å si at jeg får lov å spise om jeg virkelig vil. Det som funker for meg er å være helt avholdende, eller å ha veldig klare og tydelige regler på når jeg får spise chips - og da har jeg ingen begrensninger på mengde når jeg først får spise. For eksempel har jeg en regel om at jeg aldri får spise kake på jobb unntatt når det er for å feire en på min avdeling. Det er mye lettere for meg å holde meg helt unna kakene (det er kake minst en gang i uken her....) enn det er å skulle forsyne meg med et liiiite stykke. Da blir jeg gal av søtsug resten av dagen og har det forferdelig. 

Mens andre av moderator-typen er sånne som sliter med sug etter mat hele tiden om de ikke får en liten dose av det hver dag. 

Av fysiske ting: Jeg har måttet helt snu opp ned på måltidsmøsteret mitt etter at jeg begynte på hormonprevensjon. Før hadde jeg et spisemønster som vel var mer eller mindre Periodisk faste. Jeg spiste som regel ikke dagens første måltid før lunsj i ukedagene, og gjerne ikke før i 18-19-tiden i helgene. Og det var helt ok. Det var mye lettere for meg å bare spise 2 store måltider om dagen enn å spise mange små. Spiste jeg mange små ble jeg aldri mett, og jeg tenkte på mat konstant, i tillegg til at jeg endte opp med å spise mante middels store i stedet for mange små, for jeg klarte ikke moderere meg. 

Men etter at jeg begynte på hormonprevensjon, klarer jeg ikke gå mer enn 3-4 timer uten mat. Blodsukkeret går helt i kjelleren, jeg blir sur og irritabel og drittkjerring, og hater alt og alle. 

Så hormonene har tydeligvis mye å si for spisemønsteret som passer best for meg. 

 

Anonymkode: 00c49...c23

[Pringle]

12 minutter siden, Malenealone skrev:

Jeg ønsker å få en strammere kropp. Jeg føler at jeg har blitt strammere i kroppen allerede. Har trent en del. Men skulle ha skjerpet inn kostholdet også. Jeg spiser for mye søtsaker og snacks. Det hadde nok gitt en bedre og mer effektiv effekt.

"Kan du ikke bare" er noe av det mest irriterende man kan si, jeg vet det. Men kan du ikke bare endre litt på kostholdet, da, kutte noe ned på godterispisingen, uten å prøve å følge noen diett?

[AnonymBruker]

Jeg tenker vel også at det er en personlighetsting om man foretrekker regler og faste rammer, eller om man steiler og har trang til å gjøre opprør mot reglene. 

Om man er en sånn som synes det er en lettelse å følge en plan, å slippe å tenke så mye på ting, kan en diett som klart sier hva man kan spise og ikke være en befrielse. Slippe å hele tiden måtte ta standspunkt til "skal jeg spise den kaken, er det ok å spise rekesalat", osv. 

Om man derimot steiler av regler, og føler behov for å spise alt dietten sier man ikke får lov til, er det jo da tydeligvis ikke lurt å starte på en diett av den restriktive sorten, men heller gå på "bruk sunn fornuft"-dietten. 

Anonymkode: 00c49...c23

[Pringle]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener både personlighet og til dels fysiske ting har veldig mye å si. 

Jeg leser innimellom bloggen til Gretchen Rubin (forfatter av the Happines project). Hun liker å lage kategorier og plassere folk i. Blant annet har hun kategoriene "Moderator" og "Abstainer". En Moderator er en som foretrekker å moderere seg framfor å være avholdende, mens en som er avholdende foretrekker å helt unngå ting framfor å måtte moderere seg. 

Jeg er en Abstainer. Jeg klarer bare ikke det å skulle spise litt, eller "av og til om jeg føler for det". Har jeg først spist et chips-flak, trigges suget etter mer så voldsomt at jeg blir helt svett, og det er helt horribelt å måtte kjempe imot. Det er også håpløst for meg å si at jeg får lov å spise om jeg virkelig vil. Det som funker for meg er å være helt avholdende, eller å ha veldig klare og tydelige regler på når jeg får spise chips - og da har jeg ingen begrensninger på mengde når jeg først får spise. For eksempel har jeg en regel om at jeg aldri får spise kake på jobb unntatt når det er for å feire en på min avdeling. Det er mye lettere for meg å holde meg helt unna kakene (det er kake minst en gang i uken her....) enn det er å skulle forsyne meg med et liiiite stykke. Da blir jeg gal av søtsug resten av dagen og har det forferdelig. 

Mens andre av moderator-typen er sånne som sliter med sug etter mat hele tiden om de ikke får en liten dose av det hver dag. 

Av fysiske ting: Jeg har måttet helt snu opp ned på måltidsmøsteret mitt etter at jeg begynte på hormonprevensjon. Før hadde jeg et spisemønster som vel var mer eller mindre Periodisk faste. Jeg spiste som regel ikke dagens første måltid før lunsj i ukedagene, og gjerne ikke før i 18-19-tiden i helgene. Og det var helt ok. Det var mye lettere for meg å bare spise 2 store måltider om dagen enn å spise mange små. Spiste jeg mange små ble jeg aldri mett, og jeg tenkte på mat konstant, i tillegg til at jeg endte opp med å spise mante middels store i stedet for mange små, for jeg klarte ikke moderere meg. 

Men etter at jeg begynte på hormonprevensjon, klarer jeg ikke gå mer enn 3-4 timer uten mat. Blodsukkeret går helt i kjelleren, jeg blir sur og irritabel og drittkjerring, og hater alt og alle. 

Så hormonene har tydeligvis mye å si for spisemønsteret som passer best for meg. 

Anonymkode: 00c49...c23

Jeg synes moderator/abstainer-inndelingen er interessant. Men også at den er litt unyansert. Jeg er som deg og foretrekker å slå meg ordentlig løs når jeg først skal spise snop/kake/potetgull, men bryr meg egentlig ikke så mye om snop/kake/potetgull. For meg fungerer det å bare spise det innimellom (ingen faste regler som en gang i uka, men bursdag, kafebesøk, ferie, det er "innimellom" for meg). Det er nok like vanskelig for "abstainere" å moderere seg med mat man har tendender til å overspise, som det er for for naturlige "moderatorer" å prøve å være "abstainere". Men akkurat nå har jeg en ostekake som jeg har tenkt å spise opp i løpet av seks dager. Jeg er halvveis. Det er litt spennende å se hvordan det går, om man kan endre så inngrodde spisevaner/antakelser. Men jeg har jo endret ganske inngrodde spisevaner og antakelser før også...

Jeg har det også sånn at jeg kan vente så lenge som helst med frokosten, men når jeg først spiser, da er appetitten trigget. Spiser jeg ikke nok da, kan jeg føle meg mer sulten enn før jeg begynte å spise. Stikkordet tror jeg er struktur. Alt til sin tid. Og viktig å finne en rytme som passer. Hormonprevensjon kan nok ødelegge den gode naturlige rytmen. Høres ikke noe godt ut å ha det sånn.

[Pringle]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker vel også at det er en personlighetsting om man foretrekker regler og faste rammer, eller om man steiler og har trang til å gjøre opprør mot reglene. 

Om man er en sånn som synes det er en lettelse å følge en plan, å slippe å tenke så mye på ting, kan en diett som klart sier hva man kan spise og ikke være en befrielse. Slippe å hele tiden måtte ta standspunkt til "skal jeg spise den kaken, er det ok å spise rekesalat", osv. 

Om man derimot steiler av regler, og føler behov for å spise alt dietten sier man ikke får lov til, er det jo da tydeligvis ikke lurt å starte på en diett av den restriktive sorten, men heller gå på "bruk sunn fornuft"-dietten. 

Anonymkode: 00c49...c23

Jeg tror dette. Men samtidig har jeg en følelse av at alle vil før eller senere få en trang til å gjøre opprør mot reglene. Og noe av problemet med regler man ikke har laget selv, er at man ikke forstår dem, vet ikke hensikten med dem, og begynner å "tolke" og rote seg inn i masse slitsomme spørsmålsrunder: "Jeg kan ikke spise brød. Kan jeg spise knekkebrød isteden?" eller "Nå er det fredag og jeg er bedt på vinkveld. Men jeg drikker vin bare på lørdager. Skal jeg droppe hele dietten?".

[AnonymBruker]

Jeg prøver å gå ned i vekt, og lastet ned appen Lifesum, der man skal telle kalorier. Jeg holdt på med det i 1-2 uker fordi jeg syns det var morsomt, men nå gidder jeg ikke mer. Dette fordi det er utrolig travelt å legge inn oppskrifter når man lager noe fra bunnen av. Jeg er veldig presis og er litt opptatt av detaljer, så om jeg lager for eksempel gulrotsuppe fra bunnen av så må jeg regne ut DEN oppskriften jeg bruker og ikke bare velge en gulrotsuppe som er i sortimentet til Lifesum. Samme gjelder bakverk, salater osv. Og det går mye tid med til å legge inn kalorier, i tillegg må man dobbeltsjekke at det som allerede ligger inne på Lifesum er riktig, for det er ikke alltid det er det heller. 

Så for meg er det ikke ideelt å telle kalorier ettersom jeg MÅ ha det perfekt, og det er rimelig vanskelig å få det perfekt når man teller kalorier. Maten må veies, kaloriene må utregnes, du må veie matvarene du skal ha i suppa eller i gryta eller på tacoen. 

Dietter funker heller ikke for meg fordi jeg blir så obsessed med hva som ikke er lov, og cravingen etter sjokolade og potetgull blir større. Jeg har i dag ganske heftig sug på kake og sjokolade, mistenker det er fordi jeg drømte at jeg spiste verdens beste gulrotkake i natt.   Men sitter på henda mine og tenker at på lørdag får jeg spise nøyaktig det jeg vil. Da vil jeg ha bedre samvittighet også. 

Jeg bruker egentlig bare sunn fornuft. Prøver iallefall. Og det gir resultater.  

Anonymkode: f1acd...dba

[Gjest Lønnetre]

(Plutselig hadde jeg visst skrevet milelangt, vær advart!) Jeg synes dette er veldig interessant det du skriver her! Og nå i min vektnedgangsprosess og livsstilsendring (selv om du hater det ordet) og "vekkelsesprosess" (nærmest!) så merker jeg at veldig mye av temaer relatert til kosthold, helse og trening blir interessant, det er som at jeg oppdager at kosthold også kan være spennende og givende, mat kan være godt som bare mat og ikke bare som trøst eller følelsesdemper/forsterker. Jeg har hatt litt dialog med deg i andre tråder, og synes det er interessant å høre hvilke erfaringer du og andre har gjort seg. Jeg vil prøve å skrive litt om mine egne erfaringer rundt dette som du tar opp her. 

Jeg har tidligere prøvd et opplegg med så og så mange bokser grønt, så og så mange bokser fett, så og så mange stivelse osv. og dette fungerte en stund. Det var lett, du fikk en utfyllende liste om hva som oppfylte hvilke krav (hvor mange bokser det utgjorde), og du fikk et næringsrikt og variert kosthold hvis du ville bli mett på disse boksene (hvis du fylte med boller ble boksene raskt brukt opp). Dette fungerte en stund, jeg gikk ned ca. 10 kg, før jeg falt av pga andre omstendigheter og en følelse av at det var begrenset hva jeg kunne spise (selv om denne måten egentlig ikke la noen sånne føringer), og gikk opp vekten.
     Jeg har også prøvd å kutte ut ALT av sukker og snop og søtt, og det var en lærerik erfaring. Jeg gikk ned ca 15 kg, men da jeg sluttet falt jeg raskt tilbake til gamle rutiner og gikk opp vekten. 

Jeg har nettopp et problem med balanse, og man lærer IKKE balanse på å ha sukkerstopp i 3/6/12 måneder, for så å gå ned i vekt og så tillate seg å spise sukker igjen. Jeg synes ikke det er bærekraftig å satse på et sukkerfritt liv. Mine venninner som er slanke spiser boller, og sjokolade, og har nettopp et balansert forhold til det hele, og når jeg tenker på livsstil er det nettopp en slik livsstil jeg vil ha, der det å kunne spise god (og sukkerholdig og usunn) mat med venner også er en del av det hele (bare balansert!). Man lærer seg heller ikke balanse med å følge et så enkelt opplegg som de boksegreiene, du kan ikke nok om mat, vet ikke hvorfor du skal ha så og så mye av hvert næringsstoff, og du føler deg begrenset. Jeg har kommet til at det er fullstendig mot sin hensikt å satse på et kosthold fylt med mat man ikke egentlig liker, og ta vekk en hel del mat man heller liker, "bare inntil jeg har gått ned", det høres egentlig helt absurd ut nå at man skal kunne lykkes med noe sånt. Men det er nettopp som du sier, det er ikke ekstremt å kutte ut sukker, det høres ikke ut som en banan-diett, eller ketogen diett, det er mini-greier, og derfor har jeg før tenkt at joda, dette går jo, selv om det viser seg at nei, det gjør ikke det, du lærer liksom ikke noe. Selv om man bruker flere år i denne "tilstanden" så har man hele tiden en plan om å gå tilbake til det kostholdet man hadde før (men da skal jeg på magisk vis klare å begrense meg selvsagt, selv om jeg ikke har hatt noen trening i det), og selv om det når du går tilbake har gått flere måneder eller et år, så har du likevel ikke lært deg en døyt om hvordan du begrenser deg, dette er jo også ofte problemet med slankeoperasjoner. Man gjør ikke noe med de underliggende matvanene sine, og det er de som har ført til problemet. Så for meg er nå dette løsningen, å starte å endre matvanene mine litt om litt, i stedet for å gjøre en bråendring for en periode for å falle tilbake til uvaner senere, jeg har ikke lyst til å være slank i en måned, jeg vil klare det for alltid, for å ha en sunn og frisk kropp for alltid, i alle fall så lenge jeg kan påvirke det, og då må jeg endre noe INNI meg selv. For meg der spiseforstyrrelser er et problem er det ikke nok å bare gjøre noe med maten jeg spiser, jeg må gjøre noe med tankene og følelsene og holdningene mine til mat, og ingen diett kan hjelpe meg med det. 

Som sagt er balanse vanskelig for meg, jeg har lett for å bli opphengt i ting, og da gjelder dette også vektnedgang. Så det å telle kalorier er et problem, for jeg blir helt opphengt i hele greia, styrer på og sjekker og dobbeltsjekker. Først var det kalorier, og så er det makroer, og jeg burde ha mer protein, hvordan klarer jeg det, burde jeg spise mer protein og fett tidlig på dagen og deretter karbohydrater etter trening osv. osv. På en måte er det spennende, temaet har blitt veldig interessant for meg, og jeg har lært mye, på en annen måte tar det mye tid, og jeg er redd for at jeg skal få et enda mer forstyrret forhold til mat enn jeg allerede har. Så for meg som har en liten tendens til å gå i lås på ting, få hakk i plata og overdrive engasjement og fokus i en ting, så er dette med kaloritelling som å gå på line. Men jeg har kommet til at det er et nødvendig "onde" for selv med den risikoen jeg løper for at dette skal dytte meg ut i en annen type spiseforstyrrelse, så trenger jeg å gå ned i vekt. Og i en perfekt verden så hadde jeg fikset mitt problem med spising først (siden jeg tenker at det er egentlig et problem som er mest urelatert til mat, det er i alle fall det de sier at spiseforstyrrelser ikke egentlig handler om maten), for deretter å gå ned i vekt, men når man er så overvektig så er det utrolig skadelig for kroppen og jeg kan ikke tillate meg å ha det sånn mer.

Så for meg er løsningen nå kaloritelling, mindful eating, jeg kan spise alt men ikke alltid, og å aldri spise pga av følelser, og å jobbe aktivt med det forstyrrede forholdet til spising, og rett og slett få mer kunnskap og mat og næring, lære hva det er godt for og ha fokus på dette i stedet for de rare funksjonene jeg i desperasjon har gitt mat. Jeg vil øve meg på nettopp de tingene som jeg ser for meg at jeg skal gjøre når jeg oppnår vekttapet. Jeg har ikke lyst på et liv der jeg får kjempedårlig samvittighet av å spise 20g sjokolade, så da tillater jeg meg selv også i vektnedgangsprosessen å spise det om jeg har lyst på det (i stedet for sukkerstopp). Jeg har heller ikke lyst på et liv der man spiser til man er kvalm av mat man egentlig ikke liker fordi man har det så vondt inni seg, så da jobber jeg med dette, men ved fokus på regelmessige måltider (og terapi og følelsesregulering) i stedet for bokser som regulerer mengden du kan spise. Jeg vil ikke ha et liv der jeg har rigide regler for hva jeg kan og ikke kan spise, eller der jeg ser på noe mat som fy-mat, så da legger jeg heller ikke opp til en vektnedgangsprosess der jeg har disse tingene. Ja, jeg må gjøre en innsats, men det er helt poengløst å la det bli en innsats på områder jeg ikke føler fungerer i lengen, og på områder som bare skal gjelde "inntil videre" og bli god på noe jeg ikke kommer til å bruke etter jeg har nådd vekten. Jeg må bli god på og øve meg på livet her og nå sånn jeg vil ha det i fremtiden, først med vektnedgang, og så med en sunn vekt. Ikke utsette til i morgen, men inkorporere livsstilen og matvanene allerede NÅ. 

TL:DR: Jeg tror ikke dietter fungerer, man må legge opp til noe man kan klare å følge et fullt liv, og bli god på nettopp de tingene man ser for seg at man skal gjøre når man har klart å oppnå vektnedgangen, og gjøre disse tingene allerede NÅ. 

Endret 9. mai 2017 av Lønnetre

[AnonymBruker]

Personlighetstyper og valg av dietter...hm, interessant. Jeg er et klassisk enten-eller menneske og har hele mitt voksne liv vekslet mellom streng diett (utallige typer) og spise det jeg har lyst på (som dessverre er typ pizza, pommes frites og kaker). Jeg vet ikke hvorfor, men den der "balansen" som alle snakker om virker så uoppnåelig for meg. Jeg klarer ikke visualisere hvordan jeg skal klare å holde en sunn vekt år etter år, tiår etter tiår. Men jeg ser jo at mine slanke venninner gjør nettopp dette, uten å legge for mye tanker i det. Mange av dem har aldri slanket seg i sitt liv. 

Så ja, der har du meg. Per i dag veier jeg litt over 80 kg som er ca 20 for mye, og er midt i en ny diett. Denne gangen lavkarbo. Er fink til å slanke meg, så kommer nok i mål denne gangen også  

Anonymkode: 62eb6...85f

[Hot mess]

6 timer siden, Pringle skrev:

Noen som har hatt suksess med det? Jeg er i prinsippet imot, og veldig prinsippfast... men jeg har lyst til å finne ut hvor mye jeg kan generalisere ut fra egne erfaringer, og være litt mindre forutinntatt i min analyse av andres. Jeg har prøvd å spise sånn som Helsedirektoratet og Grete Roede anbefaler, men har aldri klart det særlig lenge av gangen. Jeg reagerte på det jeg i ettertid skjønner at jeg opplevde som utidige restriksjoner og mangel på smak, med å ta det til den andre ytterligheten, hauger av potetgull og sjokolade på ren trass, og det førte etterhvert til at jeg la på meg. For meg er det viktig for å kunne følge en plan, at jeg både skjønner hva som er hensikten, at jeg har oversikt, og føler at jeg bestemmer selv. Nå er ikke Helsedirektoratet og Grete Roedes opplegg ekstreme, men det er noe av problemet etter min mening - det ser så normalt ut, og derfor skjønner man ikke hvorfor man ikke fikser det. Det må dermed være noe feil med en selv, og ikke dietten. Eggedietter og ananaskurer derimot, skjønner man liksom at ikke vil kunne funke. 

Kaloritelling fungerer for mange. Men ikke for alle. Noen blir stresset av å veie seg. Men ikke alle. Mange forblir jojoslankere. Men noen kommer ut av det til slutt. Er alle kommersielle dietter bare måter å tjene penger på desperate mennesker, eller kaster man barnet ut med badevannet om man avskriver dem fullstendig?

Så jeg lurer på - kan personlighetstype ha noe å si for hva slags opplegg man bør velge? Eller måten man tenker på? Hva skal til for å finne fram til noe som fungerer - over tid?

Alt av tanker og erfaringer omkring dette - både første- og andrehånds - ønskes!

Jeg leser for tiden "better than before" av Gretchen Rubin, som dreier seg om personlighetstyper og hvordan vi responderer på vaner og rutiner og hvordan forskjellige mennesketyper responderer på forskjellige måter å "angripe" sånt på, så jeg er veldig gira på dette for tida og begynte å svare "DET ER PERSONLIGHETSGREIER" i hodet mitt før jeg ble ferdig med første paragraf.

Så ja, jeg tror det, jeg kjenner igjen mange mekanismer du har beskrevet hos deg, men endt opp med et helt annet kosthold enn deg- jeg lever jo ikke på diett, men jeg spiser etter noen retningslinjer og utelukker mer enn du gjør, f.eks- men for meg er poenget at det gir mening for meg å spise sånn. Kostholdet mitt gjør meg i stand til å prestere det jeg tror er ganske nært optimalt på trening, og får meg til å føle meg vel, og gir meg rom for å spise en halv kilo smågodt i blant og huske hvorfor jeg foretrekker det vanlige kostholdet mitt. Men, det går altså an å både være veldig fornøyd over tid og få et ganske avslappet forhold til mat selv om man har noe mer "regler" enn du har, @Pringle.   Jeg vil ikke akkurat si jeg lever på diett (sånn hvis vi ikke definerer "diett" som "spisemønster", men makrofordelingen av næringsstoffer i kostholdet mitt er ikke helt tilfeldig, jeg holder et øye med kaloriinntaket, og jeg tillater meg ikke å spise "litt av alt" (for meg er det lettere å utelukke tilsatt sukker utover en sjelden gang enn å spise bittelitt sjokolade nå og da, f.eks).

Å ha vaner (som gir meg retningslinjer som gjør at jeg ikke hele tiden må ta en beslutning om hva jeg skal spise/om jeg kan spise noe

+ at jeg ikke tenker svart/hvitt (å tenke "nå har jeg ødelagt denne dagen, så nå kan jeg like gjerne spise all maten jeg får i meg resten av dagen/helga/uka" er ikke logisk og ikke smart)

+ at jeg vet hvorfor jeg spiser som jeg gjør, har funnet frem til denne måten å spise på gjennom prøving og feiling og nå er fornøyd, og jeg spiser på en måte der kroppen min responderer sånn at jeg får "belønning" for innsatsen i form av noe annet enn vekttap, er cluet for meg.

 

[Pringle]

16 minutter siden, Hot mess skrev:

Jeg leser for tiden "better than before" av Gretchen Rubin, som dreier seg om personlighetstyper og hvordan vi responderer på vaner og rutiner og hvordan forskjellige mennesketyper responderer på forskjellige måter å "angripe" sånt på, så jeg er veldig gira på dette for tida og begynte å svare "DET ER PERSONLIGHETSGREIER" i hodet mitt før jeg ble ferdig med første paragraf.

Kjempebra! Dette her må jeg plukke i filler 

Sitat

Så ja, jeg tror det, jeg kjenner igjen mange mekanismer du har beskrevet hos deg, men endt opp med et helt annet kosthold enn deg- jeg lever jo ikke på diett, men jeg spiser etter noen retningslinjer og utelukker mer enn du gjør, f.eks- men for meg er poenget at det gir mening for meg å spise sånn. Kostholdet mitt gjør meg i stand til å prestere det jeg tror er ganske nært optimalt på trening, og får meg til å føle meg vel, og gir meg rom for å spise en halv kilo smågodt i blant og huske hvorfor jeg foretrekker det vanlige kostholdet mitt. Men, det går altså an å både være veldig fornøyd over tid og få et ganske avslappet forhold til mat selv om man har noe mer "regler" enn du har, @Pringle.   Jeg vil ikke akkurat si jeg lever på diett (sånn hvis vi ikke definerer "diett" som "spisemønster", men makrofordelingen av næringsstoffer i kostholdet mitt er ikke helt tilfeldig, jeg holder et øye med kaloriinntaket, og jeg tillater meg ikke å spise "litt av alt" (for meg er det lettere å utelukke tilsatt sukker utover en sjelden gang enn å spise bittelitt sjokolade nå og da, f.eks).

Ja, "diett" kan forstås rett og slett som "maten vi spiser", men jeg mener det som "kommersielle slankeopplegg" akkurat her. 

Jeg har også det jeg kaller retningslinjer, det blir tilsammen en del "regler", men for meg gir de mening. Jeg trener ikke, men de får meg til å føle meg vel - herunder mer opplagt og mindre søtsug. Jeg ser ikke for meg å spise en halv kilo smågodt på en gang, ikke fordi jeg ikke tror jeg kan, eller hater smaken, eller ikke synes jeg bør, men fordi jeg ikke føler noe behov, det passer liksom ikke inn i den hverdagen jeg har nå - helt utrolig egentlig, når jeg tenker på hvor godtesyk jeg har vært og hvor umulig jeg syntes det var å styre seg - fordi jeg foretrekker det jeg spiser til vanlig! 

Hva man definerer som "litt av alt" kan være litt forskjellig... men ikke egentlig nødvendig å spesifisere, heller. 

En kake her, en bukse der, en splitterny toppleilighet her. Jeg tror vi har en angst for å si nei. For å bli oppfattet som festbremser? Rigide og prektige? Men noen ganger må vi si tørre å si nei. De som selger ting, lever av at vi gir etter. Vi må unne oss! Men vi må bare si ja til det de vil at vi skal si ja til. Tenk om kulturen vår hadde vært sånn for arbeidslivet? "Du kan vel unne deg en fridag! Nå har du jobbet så hardt helt fra mandag. Du kan ikke bli helt opphengt heller." Det går ikke... for da hadde vi ikke hatt så mye penger å bruke på kaker, bukser og leiligheter.

Sitat

Å ha vaner (som gir meg retningslinjer som gjør at jeg ikke hele tiden må ta en beslutning om hva jeg skal spise/om jeg kan spise noe

+ at jeg ikke tenker svart/hvitt (å tenke "nå har jeg ødelagt denne dagen, så nå kan jeg like gjerne spise all maten jeg får i meg resten av dagen/helga/uka" er ikke logisk og ikke smart)

+ at jeg vet hvorfor jeg spiser som jeg gjør, har funnet frem til denne måten å spise på gjennom prøving og feiling og nå er fornøyd, og jeg spiser på en måte der kroppen min responderer sånn at jeg får "belønning" for innsatsen i form av noe annet enn vekttap, er cluet for meg.

Nettopp! Balanse, og nyansering. Litt over, litt under, det jevner seg ut over tid. Belønning som er temmelig umiddelbar, åpenbar, og "innenfra" er helt nødvendig for at man skal gidde å gjøre noe lenger enn bare noe måneder. Vaner gjør at man slipper å ta stilling til alt mulig hele tiden. Kjenne etter på egen kropp er er akkurat sånn man finner ut hva som virker, men man kan ikke kjenne etter når man blir fortalt i detalj hvordan man skal gjøre ting (og hvis man ikke gjør det akkurat sånn, så dør man, og får kreft). 

[Gjest rayon de soleil]

Nå er ikke rådene fra Helsedirektoratet noen diett i seg selv men heller folkeopplysning som skal muliggjøre det å manøvrere i informasjonen av motstridende og villedende råd, helsedirektoratets anbefalinger er således veiledende for hva som er den riktigste kunnskapen om ernæring. Innenfor rammene av helsedrektorates anbefalinger kan kostholdet variere veldig mye fra person til person, også mengde mat inntatt kan variere mye individuelt.

Rådene fra Helsedirektoratet er de beste og faglig sterkeste som er å oppdrive, mange andre kanaler driver villedende til sammenligning og i den grad at det også blir faglig helt feil.

Følger man rådene til Helsedirektoratet så kan man spise alt fra slankende til fetende, så stor er sprangvidden innenfor rådene dem gir. Ergo blir det feil å kalle de rådene en form for diett, da det er det jo ikke. Skal man si noe om et kosthold så må man se mot helt andre ting enn de generelle rådene, man må gå mer spesifikt inn i et kosthold og finne forklaringer for hvorfor akkurat det bestemte kostholdet gir en effekt.

[Pringle]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Personlighetstyper og valg av dietter...hm, interessant. Jeg er et klassisk enten-eller menneske og har hele mitt voksne liv vekslet mellom streng diett (utallige typer) og spise det jeg har lyst på (som dessverre er typ pizza, pommes frites og kaker). Jeg vet ikke hvorfor, men den der "balansen" som alle snakker om virker så uoppnåelig for meg. Jeg klarer ikke visualisere hvordan jeg skal klare å holde en sunn vekt år etter år, tiår etter tiår. Men jeg ser jo at mine slanke venninner gjør nettopp dette, uten å legge for mye tanker i det. Mange av dem har aldri slanket seg i sitt liv. 

Så ja, der har du meg. Per i dag veier jeg litt over 80 kg som er ca 20 for mye, og er midt i en ny diett. Denne gangen lavkarbo. Er fink til å slanke meg, så kommer nok i mål denne gangen også  

Anonymkode: 62eb6...85f

Mange er skikkelig flinke til å slanke seg. Men livet etterpå, det blir et slags antiklimaks - hva nå? Ingen ny seier på badevekta hver uke. Ingen som kommenter. Bare det samme som før, åpning for litt flere kalorier riktignok, men samme årvåkenhet, for resten av livet, og ingen som snakker om meg? Hvem skal gidde det?

Det som har hjulpet meg  - er altfor omfattende til å kunne nevne i forbifarten. Men jeg spiser og lever og tenker nå sånn som "naturlig slanke", og dermed har jeg en slank kropp, ganske uanstrengt. 

Å finne balansen... det er ikke lett. Jeg har vendt meg litt mot øst. Buddhismen har en del ideer som kan være nyttige for oss i vest også.

Jeg er proppfull av analogier, men du skal få slippe lett i dag, med bare denne:Vi har ikke mer pulver i oppvaskmaskinen for å få den til å vaske fortere. 

[Pringle]

10 minutter siden, rayon de soleil skrev:

Nå er ikke rådene fra Helsedirektoratet noen diett i seg selv men heller folkeopplysning som skal muliggjøre det å manøvrere i informasjonen av motstridende og villedende råd, helsedirektoratets anbefalinger er således veiledende for hva som er den riktigste kunnskapen om ernæring. Innenfor rammene av helsedrektorates anbefalinger kan kostholdet variere veldig mye fra person til person, også mengde mat inntatt kan variere mye individuelt.

Rådene fra Helsedirektoratet er de beste og faglig sterkeste som er å oppdrive, mange andre kanaler driver villedende til sammenligning og i den grad at det også blir faglig helt feil.

Følger man rådene til Helsedirektoratet så kan man spise alt fra slankende til fetende, så stor er sprangvidden innenfor rådene dem gir. Ergo blir det feil å kalle de rådene en form for diett, da det er det jo ikke. Skal man si noe om et kosthold så må man se mot helt andre ting enn de generelle rådene, man må gå mer spesifikt inn i et kosthold og finne forklaringer for hvorfor akkurat det bestemte kostholdet gir en effekt.

Fettfobien og helseangsten og den generelle redselen for mat de har påført befolkningen, tilsier etter min mening at Helsedirektoratet ikke har gjort en god jobb med å formidle kunnskap om godt kosthold. Rådene er på samme tid både altfor generelle (rettet mot hele befolkningen uavhengig av kjønn, høyde, vekt, aktivitetsnivå) og altfor rigide (uten å ta høyde for folks individuelle preferanser, livsstil, døgnrytme, nasjonale og regionale mattradisjoner). I tillegg kommer de ikke særlig godt skjulte truslene om kreft, diabetes og hjertesykdom, om man ikke følger rådene. Jeg ser dermed Helsedirektoratets kostråd som en form for "diett".