Takle cravings

[AnonymBruker]

Jeg holder på å slanke meg, har gått ned 14 kg allerede og har 10-12 kg til før jeg er i mål. Spiser 1600 kcal til dagen, så det er langt fra en sultekur. Men av og til, sånn som i dag, blir jeg overveldet av en følelse av å bare ville "gi faen", kjøpe inn masse chips og smågodt og spise meg i halvkoma på sofaen. Har tidligere slitt med emosjonell spising, og det er dette som gjorde at jeg ble overvektig i utgangspunktet. Og jeg mangler liksom den der følelsen som trøstespising ga meg. Det er en ren følelsesmessig greie, jeg vet at det ikke er kroppen som sier fra at den trenger drittmat. Som regel klarer jeg motstå ved å bruke ren viljestyrke, men det er ikke lett. Og jeg har lyst til å komme til et punkt hvor jeg ikke har lyst å bruke mat som trøst lenger.

Er det andre som har det sånn? Hvordan takler dere det? Hjelper det å trene feks? Eller andre aktiviteter som kan erstatte behovet for emosjonell spising?

Anonymkode: eff28...d00

[Pringle]

Jeg bestemte meg for å bare spise mat jeg liker, og jeg kan spise alt jeg vil ha bare jeg planlegger for det. I all hovedsak skal jeg bare spise til måltidene, og dermed ikke spise for å døyve følelser eller fordrive tiden eller fordi jeg kan. Jeg bestemmer selv hva, når, hvor og hvor mye jeg skal spise, dermed blir det aldri noe å "gi faen" i. Viljestyrke blir omhyggelig porsjonert ut ved behov og skal derfor ikke brukes i den daglige driften. Det betyr feks at jeg bare kjøper inn det jeg skal ha, og ikke noe som jeg i et svakt øyeblikk kan komme til å kaste meg over. Det er viktig å anerkjenne følelsene sine, men man trenger ikke alltid handle på dem. Å være i aktivitet kan bedre humøret, men det kan også rett og slett sette naturlige sperrer for uplanlagt spising. 

Endret 8. mai 2017 av Pringle

[Gjest Lønnetre]

Jeg har faktisk gjort noe motsatt av det jeg har gjort før, jeg har sjokolade liggende i skapet. Og aldri før har jeg spist så lite sjokolade som jeg har gjort denne perioden. Bortsett fra når jeg hadde månedsvis med sukkerstopp da. Men da var det en stadig kamp, sånn som du beskriver, det kom over meg at jeg vil bare ha! Som om det var den store lettelsen i livet å få spise sjokolade og dritt, jeg kunne gå i butikken og ble overmannet av følelsen av å kikke på godterihylla, og jeg gjentok mantraet "skal ikke, skal ikke, skal ikke" og det gikk som du nevner hardt utover viljestyrken. Og viljestyrken holder bare så lenge. 

Nå har jeg det i skapet så når jeg er i butikken og nærmest får automatiske tanker om at jeg vil ha noe godt fordi slik sånn og ditt og da så minner jeg meg selv om at "du har hjemme", så jeg kjøper kun det jeg skal, kommer hjem, lager middag, eller spiser noe skikkelig, og glemmer av at jeg hadde lyst på sjokolade i det hele tatt. Jeg åpner skapet for å finne en boks til noe jeg skal lage, og ser posen med sjokolade, og jeg blir minnet på "åja, har jeg sjokolade ja", og spiser ikke, og egentlig for hver gang jeg ser den så blir jeg minnet på at "vet du hva Lønnetre, du klarer faktisk å la være! Det er opp til DEG, og du kan helt fint klare deg uten". Jeg prøver å endre tankene mine om mitt eget spisemønster. Her om dagen var jeg i butikken, og jeg gikk rett forbi godterihylla og den intense lukten av smågodt uten å tenke på en gang at jeg hadde lyst på, før jeg kom på "oj, det var noe nytt". 

Jeg minner meg selv også på når jeg har hatt det vondt på en eller annen måte og har mestret de vonde følelsene uten å trøstespise at du har det BEDRE nå enn du hadde hatt om du spiste sjokolade for å døyve følelsene dine nå. Jeg minner meg liksom stadig på at jeg gjør gode valg for meg selv å ikke falle for det lureriet det er å trøste seg med mat. For det er jo et forstyrret forhold til mat, og man skal være fornøyd med seg selv når man klarer å forholde seg til det på en sunnere måte. For meg har jeg funnet ut at å tvinge meg til å avstå ikke fungerer, jeg må endre tankene, og følelsene. 

[AnonymBruker]

Jeg var som deg som trøstespiste, i tillegg overspiste jeg OG kjedespiste. Det som hjalp for meg var å tenke på hvor langt jeg hadde kommet, og forsøkte å få avsmak på hva enn jeg hadde lyst på. I tillegg forsøkte jeg å tenke på hva slags alternativer jeg kunne sett for meg; i stedet for å bøtte i meg sjokoladeis kunne jeg heller velge frosne bananer med litt oboy eller mørk sjokolade på toppen. Bare noe til å dempe lysten, uten at jeg "knekker". 

Jeg fokuserte også mye på hva som ville skje hvis jeg skeiet ut; hva slags følelser jeg ville sittet igjen med. Jeg kom frem til at jeg i teorien aldri blir mett; jeg har ALLTID lyst på snop. Så hvis jeg nå valgte å spise noe slikt, så ville jeg sittet etterpå like sulten, like stort søtsug, bare med et par kg ekstra å løpe av. Det hjalp, med andre ord, å overbevise meg selv om at jeg hadde ingenting å vinne på å spise snop; men 100% å tape. Og så finne noe sunt med mye proteiner og fiber å knaske på. Jeg gikk med 35 kg på over et år bare ved å holde på slik. Lykke til, ts! 

Anonymkode: 36236...dd3

[Hot mess]

For meg fungerer det som da jeg sluttet å røyke, jeg fikk intense (nok emosjonelle) cravings første året, men nå har det gått så lang tid siden jeg var røyker at det sitter virkelig langt inne å gå tilbake til å bli røyke- og jeg har fått sånn avstand til det at å kjøpe sigaretter bare ikke er aktuelt.

 

Nå har jeg mer eller mindre planlagte anledninger der jeg unner meg f.eks smågodt/sjokolade, men det gir meg en helt annen følelelse både mens jeg spiser og etterpå når jeg har gitt meg selv tillatelse på forhånd, enn om jeg en kveld har det kjipt og på impuls kjøper f.eks godteri- uavhengig av mengde, gir førstenevnte meg en følelse av å ha gitt meg selv en treat, og ha tatt det valget(og kan stå for det), sistnevnte gir meg følelsen av å ha mistet kontroll, og det er utrolig kjipt.

Å bruke mat for å regulere følelser er rett og slett noe jeg ikke gjør lenger, og når jeg får sånne emosjonelle cravings, så lar jeg være å handle etter dem. Om jeg fortsatt har enormt lyst på is med saltlakris-saus fire dager senere, kan det hende at jeg faktisk unner meg det, hvis jeg faktisk vil ha det fordi jeg vil ha smaken, selv om jeg følelsesmessig er helt fin. Altså, på samme måte som at jeg ikke ville drikke meg full en tirsdags kveld fordi jeg var i dårlig humør, men lett kunne gjort det lørdagen som fulgte hvis jeg var invitert på fest og drakk av helt andre grunner enn å dempe følelser.

Det finnes ikke nok mat/en eneste type mat i verden som er nok til å fikse følelser, så jeg gidder ikke prøve. Det er bare ikke verdt det for meg mer. Og, å føle på cravings er, i likhet med å føle på vonde følelser, ikke farlig. Det er kjipt der og da, men man må ikke alltid "fikse" humøret. Å tillate seg å ha det kjipt, og bare la det være sånn til man har fått det på avstand, er temmelig frigjørende. Om det er noe så alvorlig at det ikke kommer på avstand, må det jo fikses med noe annet enn mat.

[AnonymBruker]

Så mange fine svar! Alt dere sier er hjelpsomt for meg. Takk

Anonymkode: eff28...d00

[AnonymBruker]

Vet det kan virke litt"tullete", men noe som har hjulpet meg mye er å sette meg ned og spise noe som er sunt (feks gulrot og agurk-strimler) mens jeg ser på 'my 600 lb life','secret eaters' eller lignende, og da får jeg litt avsmak på tingene de putter i seg på TV. Samtidig som jeg blir stolt og glad av å spise sunt selv hehe.. Cravingsene forsvinner lettere når jeg ser hva usunn mat kan gjøre med kroppen i de ekstreme tilfellene! 

 

Anonymkode: 48a2d...823

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg. Det jeg pleier å gjøre er å ha en dag jeg setter av hvor jeg tillatter meg selv å gafle innpå. Det er gjerne en dag hvor jeg vet jeg kommer til å spise noe usunt uansett. F.eks bursdagsselskap eller lignende. Så ser jeg frem til denne dagen. Og da tillatter jeg meg selv å spise mye mer enn jeg pleier. Feks rundstykker til frokost med smør og salami, god middag og potetgull til kvelds. Når jeg vet denne dagen er om feks 1-2 uker kan jeg telle ned, og vite at jeg ikke trenger å leve voldsomt lavkalori for resten av livet, men at det finnes dager hvor jeg kan bryte. Det er bare viktig å ikke ha sånne dager for ofte, så jeg har hatt det kanskje en dag i måneden. Det er begrenset hvor mange kcal man klarer å spise på en dag, og det har ikke så mye å si i det lange løp. Jeg har gått ned fra 73 til 55 kg.

Anonymkode: c672c...3a4