Småbarnsforeldre, håpløst å holde på vennskapet?

[AnonymBruker]

Jeg er 33 år og føler meg ofte ensom. Jeg var mye deprimert og hadde veldig sosial angst i tenårene/tyveårene, og da mistet jeg de fleste vennene mindre, og klarte aldri å erstatte de med nye. De få jeg har igjen har nå alle blitt småbarnsforeldre, og ser ut til å ha glemt at det eksisterer folk der ute som ikke har barn. Det går gjerne over et halvår mellom hver gang vi treffes, mest fordi hver gang vi har en avtale avlyser de i siste liten fordi de "får besøk i dag", eller "plutselig" husker at de hadde en avtale med noen andre, osv osv.

Jeg skjønner at barna deres tar mye tid og krefter, men når man blir avfeid av respektløse unnskyldninger måned etter måned begynner man jo å revurdere hele vennskapet. Det er trist, for jeg har kjent de fleste av dem siden vi var barn, vi har en god tone når vi først treffes, og jeg føler meg nokså ensom og rastløs til tider. Det tærer på selvfølelsen å bli kasta til side som en gammel sokk bare fordi man selv ikke har barn, og de treffer jo andre småbarnsforeldre, så NOE sosial omgang har de tydeligvis tid til...

 

Skal jeg konfrontere de? Vil ikke beholde vennskapet bare fordi de synes synd på meg eller fordi jeg "maser", men det kan jo tenkes at de ikke selv innser hvor mye de lever i sin egen lille småbarnsboble? Eller skal man bare gi opp, og prøve å skaffe seg nye venner (noe som i dette landet er ca like lett som å klare Mount Everest...)?

Anonymkode: d7e40...f18

[AnonymBruker]

Jeg tror du må slippe taket på de vennene dine, men alikevel ikke kutte de ut. Jeg har det slik med mine venner, som også har barn, og de som ikke har barn greier knapt å forestille seg hvor mye energi som går inn i barna. Jeg kan knapt være på kjøkkenet i ett minutt, før det prikker i ryggen og "mamma..mammmaaaa" Setter jeg meg på do, så roper de. tar jeg meg et glass cola og setter meg ute, så er det maammaaaaa før rumpa mi knapt rekker å treffe benken. Ok, litt overdrevent, men om du forstår...så har vi knapt tid til å tenke på oss selv. Så hvordan skal vi også greie å tenke på den ene vennenen der borte, som vi ikke har snakket med på 4 mnd som kansje muligens er ensom. Vi gjør kansje det i et øyeblikk men plutselig så er det "mammaaaaaaa" igjen.  

Med andre ord, så rekker jeg knapt å roe tankene og tenke. Og jeg skulle så gjerne hatt egentid med en veninne..Men kansje du selv skal ta initiativ? Snakk med de og hør om de er interessert i grilling en dag. Da kan du ta med grillen og pølser / burger og så kan de ta med ungene.  

Anonymkode: a4828...ec1

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du må slippe taket på de vennene dine, men alikevel ikke kutte de ut. Jeg har det slik med mine venner, som også har barn, og de som ikke har barn greier knapt å forestille seg hvor mye energi som går inn i barna. Jeg kan knapt være på kjøkkenet i ett minutt, før det prikker i ryggen og "mamma..mammmaaaa" Setter jeg meg på do, så roper de. tar jeg meg et glass cola og setter meg ute, så er det maammaaaaa før rumpa mi knapt rekker å treffe benken. Ok, litt overdrevent, men om du forstår...så har vi knapt tid til å tenke på oss selv. Så hvordan skal vi også greie å tenke på den ene vennenen der borte, som vi ikke har snakket med på 4 mnd som kansje muligens er ensom. Vi gjør kansje det i et øyeblikk men plutselig så er det "mammaaaaaaa" igjen.  

Med andre ord, så rekker jeg knapt å roe tankene og tenke. Og jeg skulle så gjerne hatt egentid med en veninne..Men kansje du selv skal ta initiativ? Snakk med de og hør om de er interessert i grilling en dag. Da kan du ta med grillen og pølser / burger og så kan de ta med ungene.  

Anonymkode: a4828...ec1

 

Det er gjerne jeg som tar initiativ til å finne på ting. Har foreslått gåturer (da kan de jo ta med barnevogna osv) og slike ting, men det dukker alltid opp en unnskyldning dagen før. Det som sårer meg mest er at disse unnskyldningene ikke bærer preg av at de bryr seg, rett og slett. Om de har tid til å "få besøk" av noen, eller dra i barnebursdag, men ikke har tid til å treffe meg, da synes jeg det virker mer som et spørsmål om prioritering av HVEM de skal treffe, mer enn et spørsmål OM de skal treffe noen... 

Men det er interessant å høre synespunkter fra dere i småbarnsleiren, så takk for svar!   Jeg skjønner som sagt at det er veldig slitsomt med barn (og jo mer jeg hører desto mer skjønner jeg at det ikke er for meg, hehe), men jeg sliter med å akseptere at nyere venner -som har barn selv og som derfor er mer interessante- prioriteres over meg, som har kjent de i over tyve år. Ihvertfall når jeg ikke får så mye som et "beklager", når en avtale vi har hatt i mange uker brytes glatt fordi en annen sosial sammenkomst melder seg.

Anonymkode: d7e40...f18

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er gjerne jeg som tar initiativ til å finne på ting. Har foreslått gåturer (da kan de jo ta med barnevogna osv) og slike ting, men det dukker alltid opp en unnskyldning dagen før. Det som sårer meg mest er at disse unnskyldningene ikke bærer preg av at de bryr seg, rett og slett. Om de har tid til å "få besøk" av noen, eller dra i barnebursdag, men ikke har tid til å treffe meg, da synes jeg det virker mer som et spørsmål om prioritering av HVEM de skal treffe, mer enn et spørsmål OM de skal treffe noen... 

Men det er interessant å høre synespunkter fra dere i småbarnsleiren, så takk for svar!   Jeg skjønner som sagt at det er veldig slitsomt med barn (og jo mer jeg hører desto mer skjønner jeg at det ikke er for meg, hehe), men jeg sliter med å akseptere at nyere venner -som har barn selv og som derfor er mer interessante- prioriteres over meg, som har kjent de i over tyve år. Ihvertfall når jeg ikke får så mye som et "beklager", når en avtale vi har hatt i mange uker brytes glatt fordi en annen sosial sammenkomst melder seg.

Anonymkode: d7e40...f18

Har barn selv og prøver å henge med venner når jeg kan..Kan det være det er noe annet her? Jeg vet om noen som er særs glad i å baksnakke og sladre og komme med alskens rykter hver gang vi treffest..slike folk orker jeg ikke. Det er gjerne slike negative mennesker som man prøver å fade ut. Men du er sikkert ikke sånn, så sorry..  

Anonymkode: a4828...ec1

[AnonymBruker]

Folk viser gjerne sitt sanne egoistiske jeg når de har fått barn. Nå vet du det du trenger å vite om dem: vennene var bare en substitutt for familien de ikke hadde tidligere i en forbigående periode.

Men venner som faktisk er gode venner og bryr seg om en har faktisk tid og plass til andre enn bare familien sin og skifter ikke personlighet bare fordi de får partner og familie. De får kanskje litt dårligere tid, men ikke "treffes par ganger i året"-dårligere tid. 

Finn de gode folka og gi blanke i de du har der. De har nok alltid vært like egoistiske men bare holdt bånd på seg så lenge du hadde en funksjon for dem som selskapsdame mens de ventet på familielivet sitt. 

Anonymkode: 15014...770

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Folk viser gjerne sitt sanne egoistiske jeg når de har fått barn. Nå vet du det du trenger å vite om dem: vennene var bare en substitutt for familien de ikke hadde tidligere i en forbigående periode.

Men venner som faktisk er gode venner og bryr seg om en har faktisk tid og plass til andre enn bare familien sin og skifter ikke personlighet bare fordi de får partner og familie. De får kanskje litt dårligere tid, men ikke "treffes par ganger i året"-dårligere tid. 

Finn de gode folka og gi blanke i de du har der. De har nok alltid vært like egoistiske men bare holdt bånd på seg så lenge du hadde en funksjon for dem som selskapsdame mens de ventet på familielivet sitt. 

Anonymkode: 15014...770

Hei du, den var jo litt vel i overkant bitter?

må bare si det sånn at jeg har haugevis av venner som også har barn, som har "kuttet ut" meg. Folk som bor nært, eller lengre vekk. Med barn så treffer man gamle venner høyst sjeldent, men når vi treffest så er det som før, omtrent. Treffer folk ofte mindre enn et par ganger i året pga travel hverdag. Tilogmed de jeg har av venner som bor et stenkast unna, ser jeg sjeldent men vi er ikke uvenner for det. Treffest når man kan.

Anonymkode: a4828...ec1

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har barn selv og prøver å henge med venner når jeg kan..Kan det være det er noe annet her? Jeg vet om noen som er særs glad i å baksnakke og sladre og komme med alskens rykter hver gang vi treffest..slike folk orker jeg ikke. Det er gjerne slike negative mennesker som man prøver å fade ut. Men du er sikkert ikke sånn, så sorry..  

Anonymkode: a4828...ec1

Jeg er ikke sånn, tror jeg. Har ingen å baksnakke og sladre om (man må jo kjenne folk for å ha noe å si om dem ) uansett, og jeg har heller ingen interesse for slikt. Synes vi har en god tone de gangene vi faktisk treffes, men det kan jo hende du er inne på noe - kanskje de synes jeg er kjedelig. Vi har vel utviklet oss i ulike retninger - de valgte å kjøpe hus, få barn osv, mens jeg prioriterte utdanning og karriere (jeg er den eneste blant de som fullførte videregående, og har universitetsutdanning).

Anonymkode: d7e40...f18

[AnonymBruker]

Mange foreldre foretrekker å tilbringe tid med andre i samme situasjon (dvs. venner som selv har familie og kan identifisere seg med dem) fremfor single og uetablerte venner, noe du ser eksempler på nå. Har lagt merke til det samme stadig vekk, det har skjedd både meg og ander jeg kjenner. Det er ikke nødvendigvis vondt ment fra de etablerte vennenes ståsted, men kan skyldes at de ikke tenker over det. Det er jo grader av dette også, alt fra at de forsvinner ut av sine single venners liv for alltid, til at man fortsatt møtes iblant. Du opplever vel en form for mellomting, der de i utgangspunktet setter av tid til deg iblant, for så å bryte disse avtalene. Det syntes jeg er ugreit, det er nesten bedre at de forsvinner helt ut av livet. Selv om det er vondt å miste vennskap som en gang var bra, så vet man i det minste hvor man har dem og at de ikke lenger ønsker kontakt slik at man kan gå videre i livet på hver sin kant. Med folk som ofte avlyser så er det ikke like enkelt å vite om det er noe reelt (som f. eks. barns sykdom de ikke ønsker å snakke om og derfor finner på en hvit løgn) eller om de bare dropper deg fordi man har lavest prioritet når det gjelder sosial omgangskrets.

Uansett grunn så må man tenke litt på seg selv også. Selv om de kanskje har en god og potensielt mer alvorlig grunn til å avlyse enn det de gir uttrykk for eller rett og slett ikke prioriterer en så veldig høyt, så tar de like fullt sitt valg ved å avlyse hver gang. Da må man selv ta sitt eget valg og vurdere hvorvidt man gidder å ta initiativ til mer sosialisering med disse personene. Syntes ikke man trenger å ta noen konfrontasjon med mindre det dreier seg om uttalt fiendtlighet i tillegg, men man kan heller søke seg mot andre mennesker. For når man har invitert X antall ganger og de har avlyst hele tiden så er ballen på deres banehalvdel nå, og vil potensielt ta kontakt med deg hvis de ønsker det. Men du kan ikke ligge og vente på det, du bør se fremover og prioritere mennesker som i større grad ønsker å involvere deg i livene sine  

Anonymkode: 5d83b...b3e

[Tanuki]

Jeg syns det hele høres merkelig ut, jeg har selv barn og prøver å få til å treffe venner både med og uten barn selv. Er du sikker på at det at dem har barn er problemet her? Høres jo fælt ut men kanskje de ikke ser på deg som en veldig nær venn?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har det på samme måten! Det var jeg som skrev det innlegget om at jeg ikke får til det sosiale. Jeg har riktignok barn selv, men da må det jo være genialt og ha en venn som ikke har barn tenker jeg. En som kan komme etter ungene har lagt seg, så vi kan drikke vin og skravle. Eller en man kan ha besøk av uten at de drar med enda flere unger. Mine venner tar også bare kontakt et par ganger i året og jeg vet hvordan det er å ha barn. Jeg tenker at hvis man vil - så får man det til. Kanskje de ikke er så gode venner som jeg/du trodde. Og ja - å få seg nye venner i denne alderen i Norge er virkelig ikke lett!! Skulle ønske du bodde her jeg bor, så kunne vi vært venner:) Klem

Anonymkode: dd6fe...13b

[Rufino]

Det er naturlig at prioriteringene endrer seg ltit når man får barn. Da bruker man mer tid på barnet, familien og henger kanskje mer med andre som har barn.

Jeg synes ikke du skal ta det så personlig, eller konfrontere.

Jeg er 33 slik som deg, men har ikke barn. Men jeg driver eget firma og jobber mye, jeg er gift og liker å ha litt tid med min kone, og jeg har både familie og svigerfamilie som jeg bruker tid på osv. Det gjør at jeg har begrenset tid til venner i dag, og jeg får sikkert enda mindre tid den dagen jeg får barn.

Det vil si at det er venner som jeg synes det er altfor lenge siden jeg har sett. Men la oss si da at jeg møter en venn/venninne som jeg ikke har sett på lenge, fordi ting har kommet i veien. Og denne personen da bruker dette møtet på å konfrontere meg og klage på at jeg ikke prioriterer dem. Det får meg i hvert fall ikke til å ville prioritere dem noe mer.

Endret 14. mai 2017 av Rufino

[Gjest Jessica]

På Sunday, May 07, 2017 den 17.45, AnonymBruker skrev:

Mange foreldre foretrekker å tilbringe tid med andre i samme situasjon (dvs. venner som selv har familie og kan identifisere seg med dem) fremfor single og uetablerte venner, noe du ser eksempler på nå. Har lagt merke til det samme stadig vekk, det har skjedd både meg og ander jeg kjenner. Det er ikke nødvendigvis vondt ment fra de etablerte vennenes ståsted, men kan skyldes at de ikke tenker over det. Det er jo grader av dette også, alt fra at de forsvinner ut av sine single venners liv for alltid, til at man fortsatt møtes iblant. Du opplever vel en form for mellomting, der de i utgangspunktet setter av tid til deg iblant, for så å bryte disse avtalene. Det syntes jeg er ugreit, det er nesten bedre at de forsvinner helt ut av livet. Selv om det er vondt å miste vennskap som en gang var bra, så vet man i det minste hvor man har dem og at de ikke lenger ønsker kontakt slik at man kan gå videre i livet på hver sin kant. Med folk som ofte avlyser så er det ikke like enkelt å vite om det er noe reelt (som f. eks. barns sykdom de ikke ønsker å snakke om og derfor finner på en hvit løgn) eller om de bare dropper deg fordi man har lavest prioritet når det gjelder sosial omgangskrets.

Uansett grunn så må man tenke litt på seg selv også. Selv om de kanskje har en god og potensielt mer alvorlig grunn til å avlyse enn det de gir uttrykk for eller rett og slett ikke prioriterer en så veldig høyt, så tar de like fullt sitt valg ved å avlyse hver gang. Da må man selv ta sitt eget valg og vurdere hvorvidt man gidder å ta initiativ til mer sosialisering med disse personene. Syntes ikke man trenger å ta noen konfrontasjon med mindre det dreier seg om uttalt fiendtlighet i tillegg, men man kan heller søke seg mot andre mennesker. For når man har invitert X antall ganger og de har avlyst hele tiden så er ballen på deres banehalvdel nå, og vil potensielt ta kontakt med deg hvis de ønsker det. Men du kan ikke ligge og vente på det, du bør se fremover og prioritere mennesker som i større grad ønsker å involvere deg i livene sine  

Anonymkode: 5d83b...b3e

Jeg er motsatt. Elsker å tilbringe tid med venner uten barn. Elsker å høre om deres liv og en hverdag uten stress, mas og bleier. Elsker mine barn, men mine venner med barn snakker ikke om annet enn barna deres og de går på repeat med klager om alt det dårlige de opplever som småbarnsforeldre. 

Vil anbefale deg å utvide vennskapet, bli kjent med andre og ha det gøy. De legger nok merke til det når du ikke tar kontakt mer 

[AnonymBruker]

Barna ER der faktisk, ikke stort å gjøre med det! Og det er ganske altoppslukende å ha barn; det siste man trenger er en krevende venninne som sier : "Hva med meg da?" Men det betyr bare en gyllen mulighet til å ta vennskapet til et nytt nivå ved å inkludere hele familien. Stikk innom dem rett som det er, lek med barna, ha med en liten ting til de små, les, syng, prøv å bli kjent med dem, aksepter at det ikke blir så mye voksenprat bestandig. Nå har du muligheten til å få enda flere venner  - ja, nettopp - barna til dine venner. Du kan bli en alle tiders favoritt-filletante og vips så er de store og gir så uendelig mye tilbake. Og foreldrene blir deg evig takknemlig. 

 

 

 

Anonymkode: 5a234...f3a