Hvor mye formes vi av foreldrene?

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje at sjenansen min har å gjøre med hvordan mamma har vært. Jeg har hatt en trygg barndom, men jeg bærer liksom en slags irritasjon over henne enda, i en alder av 25. Hun er så alvorlig av seg, det har hun alltid vært. Hun ser kritisk på ting før muligheter. Hun er ikke negativ akuratt, men veldig skeptisk, bekymret og er aldri den som hopper først i ting for å si det slik. Hun er veldig følsom (mest sannsnylig høysensetiv) da hun tar veldig til seg ting, og som sagt, er veldig redd for alt som KAN skje. Hun er ikke helt den humoristiske selvsikre kvinnen. Hun eier ikke karisma. Hun er sosial nok, er ikke et typisk mobbeoffer altså, men hun lager aldri noen scene. 

Når jeg ser på foreldrene til mine mer suksessrike, selvsikre og karismatiske bekjente, ser jeg mer ungdommelige, suksessrike og moderne mennesker som henger med i hverdagen. De bor ofte i byer og. Jeg er oppvokst i gokk, hvor min mor valgte å bosette seg. I sin barndomsbygd. Hun har ikke vært utenfor norge siden jeg var ekstremt liten. 

Ei venninne av meg, la f.eks ut et bilde av seg i bikini for litt siden. Ikke for å vise sin fine kropp, men bare på en litt leken måte. Uten at det virket dumt. Vi som henger med i sosiale media og slik og kjenner kulturen, værer stemningene rundt et bilde og personen. Hadde det vært jeg som la det ut, hadde mamma spurt"er det så nødvendig å legge ut slike bilder?". Og slik ville set vært med det meste.

Hun har vært livredd for at jeg skulle stikke meg ut. For at jeg skulle bli slem. Og hun har liksom ikke den karismaen over seg. Vi kjenner vel til disse som er veldig gode til å etterligne folk, og dialekter og slik. Når min mor prøver høres det bare teit ut. Er litt redd for at slik er arvelig. For mamma er, helt grei men liksom så kjedelig :/

Anonymkode: 43f22...b4e

[hocane]

Ganske mye tror jeg. Foreldrene mine ble skilt når jeg var 5 år og det fikk jeg psykiske arr av. Var utrolig innesluttet og fikk dårlig selvtillit generelt av det. Det å vokse opp uten far er rett og slett jævlig. Jeg hadde ingen farsfigur så endte med at jeg ble svak både fysisk og psykisk.

Var ikke før jeg ble 23 år at jeg fikk livet mitt ordentlig på stell igjen. Og broren min har slitt med problemer også, spillavhengighet blant annet.

Og når jeg ser på alle barndomsvennene som vokste opp i en typisk kjernefamilie gikk det generelt mye bedre med dem.

[Elaine Marley]

Ja, ganske mye,men jeg ser ikke på det som noe negativt å være annerledes enn andre og at folk reagerer på ulike ting. 

Moren din er som hun er. Du kan ikke forandre på det, og selv om man formes av sine foreldre og oppvekst betyr ikke det at man må være som sine foreldre. 

Jeg har blitt formet av mine, men samtidig er jeg annerledes enn dem og har tatt mange valg de ikke forstår eller liker. Før var jeg sånn at jeg tenkte mye over hva de ville synes og mene om hva jeg gjorde, men jeg har egentlig sluttet mye med det. Jeg bryr meg om deres mening, men jeg lar meg ikke styre av det hvis det er noe som passer for meg. 

Vet ikke om jeg er på viddene nå, men fikk bare inntrykk av at du er veldig opptatt av meningen til moren din og føler deg usikker på grunn av at du ikke er som andre. 

[AnonymBruker]

Jeg vokste også opp uten far. Han var fra en annen side av landet og hadde en reisejobb. Han var aldri tilstede under min oppvekst, mamma orket ikke dette mer og det ble slutt. Har ikke sett han siden jeg var 9. 

Men føler ikke det er det som har ødelagt for meg. En god venn av meg vokste også opp med skilte foreldre, men de bodde i nærheten av hverandre med hver sin nye kjæreste, så jeg vet ikke om det har så mye å si da. Men med han går det jo bra..

Men ja, min mamma er veldig opptatt av "livets lærdom" , fokuserer veldig på problemer. hun leter ikke bevisst etter problemer, slik som en negativ person, men hun har liksom alltid et problem. Først var det meg og min søster som slet på skolen, så var det mannen hennes (som ikke er bra såklart), nå er det et gyldig problem som jeg ikke trenger å nevne her. Men det er liksom alltid noe! Hun har vel fått litt trøst fra det spirituelle, og det er helt greit det. Men jeg klarer ikke helt å miste denne irritasjonen som ligger langt inni meg. Jeg tror jeg har slitt med å slippe meg løs, mye pga hennes "ikke gjør alik","dette kan bli lagt veldig merke til" greiene sine. Og nei, ikke slike rare ting som å sette meg og bæsje i offentligheten liksom, det var nok at jeg ville ta på meg hvite støvletter med hæl på fest. Hun er så forsiktig! Og for meg er det slitsomt, at jeg ikke helt har lært meg det å stå på scenen. Det er vel mest sannsylig overført fra henne..

Anonymkode: 43f22...b4e

[AnonymBruker]

16 timer siden, Elaine Marley skrev:

Ja, ganske mye,men jeg ser ikke på det som noe negativt å være annerledes enn andre og at folk reagerer på ulike ting. 

Moren din er som hun er. Du kan ikke forandre på det, og selv om man formes av sine foreldre og oppvekst betyr ikke det at man må være som sine foreldre. 

Jeg har blitt formet av mine, men samtidig er jeg annerledes enn dem og har tatt mange valg de ikke forstår eller liker. Før var jeg sånn at jeg tenkte mye over hva de ville synes og mene om hva jeg gjorde, men jeg har egentlig sluttet mye med det. Jeg bryr meg om deres mening, men jeg lar meg ikke styre av det hvis det er noe som passer for meg. 

Vet ikke om jeg er på viddene nå, men fikk bare inntrykk av at du er veldig opptatt av meningen til moren din og føler deg usikker på grunn av at du ikke er som andre. 

Jeg synes det er veldig vanskelig å ta en vanskelig avgjørelse uten mammas samtykke, selv om jeg gjør noe. Jeg synes det er så deilig når jeg ikke har henne rundt meg , for da tenker jeg friere. Altså, jeg liker å jo å ha henne rundt meg, men jeg merker bare at jeg generelt føler meg friere når hun ikke er det. Og så har jeg begynt å lure på hennes dømmekraft og om jeg faktisk bør høre på henne. Hun har for eksempel alltid møtt feil menn, hennes siste eks var ikke særlig snill her hjemme, han tok kontroll over alt av økonomi og planer. Kan kanskje se i ettertid at hun var et typisk kvinnfolk. Hun lot mannen ta all styring. 

For det andre, har hun hatt det med å ringe klarsynte når hun står fast i ting. Hun sier at hun ikke tror blindt på da. Men jeg føler st klarsynte bare sier ting du vil høre, og ellers gir ganske uklare svar, slik at du må tenke selv.

hun spør broren min om ting. Altså, han er 21 år, ikke samfunnsengasjert i det hele tatt. Lever kun på et mørkt rom med en pc. Men ifølge henne "ikke dum selv om han er som han er". Nei, jeg vil ikke si broren er DUm, men er det ikke litt teit å spørre ham om ting han ikke har peiling på. Jeg er den som reiser her, jeg er den som ser forskjellige kulturer. Blir det f.eks lagt ut bilder sammen med muslimer, kan hun finne på å spørre han hva han tror om saken. Hallo..han finner de merkligste kilder. Nesten så jeg finner meg en muslimsk mann bare for å provosere, se reaksjonen..

Anonymkode: 43f22...b4e

[AnonymBruker]

Mammaen min var ikke kul hun heller, men hun var mammaen min.  Det er ikke så mye du kan gjøre med hvem hun er, og det er ikke alle som er født til å være designere eller moteikoner.

Anonymkode: 3d1be...f51

[AnonymBruker]

Tror det er veldig forskjellig, hvordan man påvirkes.

Jeg ble grovt seksuelt misbrukt, og fysisk og psykisk. Fra jeg var veldig liten. Fikk aldri kjærlighet, bare hat. Måtte leve sånn til jeg var 16 år.

Men jeg har blitt veldig dyktig sosial, jeg er utadvendt, tøff, den som tørr å prøve nye ting, reise alene rundt omkring i verden. Samtidig så er jeg følsom, da jeg elsker, så elsker jeg høyt. Jeg er snill, omsorgsfull, bryr meg om hva som skjer i verden.

Jeg er og mor til 2 barn, de har vokst opp hos meg, bare vært hos far en helg i måneden. Og ene barnet er som meg, mens det andre barnet er veldig forsiktig, stille, sjenert, sårbar og redd for alt nytt. Og sånn er jo ikke jeg overhodet. Barna er utrolig forskjellige.

Anonymkode: 571bd...c7c

[Gjest Cartman]

Jeg tror foreldres påvirkningskraft varierer veldig. Omsorgsfulle foreldre med autoritet har nok størst positiv påvirkningskraft, da barnet føler seg elsket og samtidig får tydelige grenser å forholde seg til. I mitt tilfelle opplevde jeg dette til tross for at jeg var skilsmissebarn. Foreldrene mine er ikke venner den dag i dag, men stort sett har jeg sluppet unna deres krangling. Den største endringen i personligheten min kom da jeg flyttet hjemmefra. Voksenverdenen tvang frem en del endringer i hvordan jeg tenkte rundt livet. Før var jeg mer opptatt av andres meninger og synspunkter, mens jeg nå gir mer faen. Konsensus er ikke et mål i seg selv. Det viktige er at jeg gjør det jeg mener er rett og står for det i ettertid. I tillegg var jeg mer passiv i diskusjoner, enn det jeg er nå. Det har nok noe med selvtillit og overgangen fra å være et barn til voksen.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Cartman skrev:

Jeg tror foreldres påvirkningskraft varierer veldig. Omsorgsfulle foreldre med autoritet har nok størst positiv påvirkningskraft, da barnet føler seg elsket og samtidig får tydelige grenser å forholde seg til. I mitt tilfelle opplevde jeg dette til tross for at jeg var skilsmissebarn. Foreldrene mine er ikke venner den dag i dag, men stort sett har jeg sluppet unna deres krangling. Den største endringen i personligheten min kom da jeg flyttet hjemmefra. Voksenverdenen tvang frem en del endringer i hvordan jeg tenkte rundt livet. Før var jeg mer opptatt av andres meninger og synspunkter, mens jeg nå gir mer faen. Konsensus er ikke et mål i seg selv. Det viktige er at jeg gjør det jeg mener er rett og står for det i ettertid. I tillegg var jeg mer passiv i diskusjoner, enn det jeg er nå. Det har nok noe med selvtillit og overgangen fra å være et barn til voksen.

Jeg tror de kan påvirke en del men hvis man ser en på tenåringer så ser man jo det at de ikke påvirker folk. Det kommer jo an på personligheten til folk.  

Jeg kan vel si såpass som at et par i familien min har ikke snøring på det å oppdra men de er de som roper høyest om det. Og hvordan folk burde være i voksenalder vet de ingenting om og skjønner ikke at det ikke har et fasitsvar. Noen blir voksne når de var 14. Andre blir ikke voksne. 

Anonymkode: 57412...aa3

[AnonymBruker]

Jeg veit at jeg er preget mye av mine foreldre, på godt og vondt. Min far (som jeg ikke lenger har kontakt med) missbrukte meg sexuelt og drakk seg alltid full hver helg jeg var der, dette har gjort at jeg er ekstremt opptatt av at mine fremtidige barn ikke skal oppleve slik. man kan aldri helgardere seg, men jeg gjør det jeg kan. 

Min mor har alltid vært min beste venn. Jeg kan snakke med henne om alt, vi har et utrolig sterkt bånd (det har vi egentlig alle på morssiden, tanter, onkler osv), hun motiverer meg og minner meg ofte på hvor stolt hun er av meg. Hun har alltid hatt grenser, men jeg har også hatt mye frihet (mer ettersom jeg viste ansvar). Jeg skal være en slik mor, jeg skal støtte barnet mitt og sørge for å gi det alle muligheter  

Anonymkode: a0f88...244

[Gjest Cartman]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg tror de kan påvirke en del men hvis man ser en på tenåringer så ser man jo det at de ikke påvirker folk. Det kommer jo an på personligheten til folk.  

Jeg kan vel si såpass som at et par i familien min har ikke snøring på det å oppdra men de er de som roper høyest om det. Og hvordan folk burde være i voksenalder vet de ingenting om og skjønner ikke at det ikke har et fasitsvar. Noen blir voksne når de var 14. Andre blir ikke voksne. 

Anonymkode: 57412...aa3

Jeg tror de voksne har større påvirkningskraft enn de selv er klar over. Noen svært omsorgsfulle foreldre har barn som skjeller dem ut og er i konstant opposisjon. Utad kan det virke som om disse foreldrene ikke har styring på barna sine. Kanskje de også selv føler seg maktesløse i foreldrerollen selv. Faktisk er det slik at de har mest styring over barna sine. Omsorgsfulle foreldrene kan få mye kritikk fra sine barn, hvis barna sliter på skolen og i "vennegjengen" på skolen. De får mye kjeft, da de er barnas trygghet og deres egne barn har størst tillit til dem.

Den motsatte typen foreldre vektlegger strenge regler og disiplin. Utad virker det som om de har stålkontroll på barna. Disiplin kan være nødvendig, men i en del tilfeller vil deres barn være for ordentlige hjemme og utagerende på skolen. Dette skyldes at de ikke får utfolde seg hjemme og da forskyves bare adferden til skolen og/eller fritidsaktiviteter.

Disse to oppdragelsesmetodene er de to jeg oftest har vært vitne til. Enten er foreldrene veldig rolige, empatiske og omsorgsfulle eller så er de mer røffe, autoritære og styrete. I tillegg ser jeg veldig tydelig en sammenheng mellom oppdragelse og adferd. Adferden henger sammen med selvbildet og selvbildet blir påvirket av miljøet (oppdragelsen, skole, fritidsaktiviteter).