Null selvinnsikt

[AlbertAaberg]

Jeg hater å snakke om personlige ting og hvertfall seriøse ting, men føler ikke at jeg har noe annet valg lenger siden vi nesten kun har felles venner.

Begynner virkelig å slite med forholdet til samboeren. Jeg får nesten aldri noen positiv oppmerksomhet lenger og ho har blitt mer og mer uinteressert over en 1 års periode. Føles som at vi har blitt mer venner enn kjærester. Det er egentlig problemfritt helt til jeg krever noe, som noe annet enn en venn. Vi krangler sjeldent, fordi jeg svelger og svelger for å unngå bråk. Føler ikke jeg krever mye, men en bekreftelse på at alt er i orden innimellom hadde vært hyggelig. Hver gang jeg tar det opp med ho så legger ho all "skyld" på meg, og sier at grunnen til at ting er som de er, er fordi jeg oppfører meg sånn eller sånn. Jeg gjør stort sett ikke noe annet enn å være blid, gå på jobb og bruke tid på ho og barnet vårt. Jeg kjøper blomster og varter ho opp i ny og ne, føler heller ikke at det blir verdsatt. Jeg er svært sjeldent masete eller i dårlig humør og prøver alltid å være positiv og ikke klage over bagateller eller ta de unødvendige kampene. Likevel så renner det over til tider og jeg føler jeg må ta opp ting. Jeg prøver å snakke rolig og på en ordentlig måte, men det ender nesten alltid i at ho hisser seg opp og blir usaklig, og det ender med at jeg bare må gå. Uansett hva jeg tar opp, så får ho lagt skylden over på meg. Og nesten alltid så er det helt urettferdige ting som blir sagt. Vi har nesten sluttet å ha sex, og de gangene vi har sex så føler jeg at ho gjør det for min skyld, eller for at ho skal unngå at det blir enda en ting som blir tatt opp.

Begynner å bli sykt frustrert over hele greia og prøver alt jeg kan å holde ut, om ikke annet enn for barnets våre sin del. Nå søker jeg råd til åssen man kan få en person som er helt blottet for selvinnsikt til å innse alvoret før det er for sent. Det går ikke an å snakke med ho om noen ting uten at det ender med usakligheter. 

Endret 5. mai 2017 av AlbertAaberg