Når sjenerthet er et hinder (valg av utdanning)

[AnonymBruker]

Jeg ønsker å jobbe innenfor et helserelatert yrke, men sjenertheten min stopper meg. 

Jeg begynte å studere til å bli sykepleier, men droppet ut fordi jeg følte at jeg ikke taklet praksisen. Jeg valgte studiet fordi jeg trivdes i en jobb som er utfordrende, en jobb som er viktig og en jobb hvor mulighetene er mange.

Jeg er ingen sosial retard og har en jobb hvor jeg må snakke med masse folk hver dag, men med en gang jeg blir kastet inn i noe som er nytt og som har veldig stor betydning (bekymret for å stryke i praksis), så klarer jeg ikke å prestere godt nok. Det er frustrerende fordi jeg vet at jeg er flink og klarer å kommunisere med pasienter, men jeg klarte ikke å komme meg forbi den ekkle følelsen av å bli dømt. Jeg har bl.a. jobbet litt som personlig assistent til en syk person og klarte meg veldig bra.

Det nærmer seg tiden til å bestemme seg om hva jeg skal gjøre videre. Jeg har allerede søkt på studier og tatt med 3 sykepleierstudier, men nå må jeg snart bestemme meg for hva som skal være mitt første valg.

De andre studiene jeg søkte på er radiografi, vernepleier og ergoterapi.

Håper på gode svar 
 

Anonymkode: 7a115...49b

[QQbaby]

Har du prøvd å ikke være sjenert?

[AnonymBruker]

7 minutter siden, QQbaby skrev:

Har du prøvd å ikke være sjenert?

Nei, det falt meg ikke i å prøve det. Takk for at du løste problemet mitt. TS

Anonymkode: 7a115...49b

[QQbaby]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det falt meg ikke i å prøve det. Takk for at du løste problemet mitt. TS

Anonymkode: 7a115...49b

Bare hyggelig  Ting er ofte ikke så vanskelig som man tror

[AnonymBruker]

Skjønner godt hvordan du har det, men hvis du vil bli sykepleier, så må du bare kjempe deg gjennom den første vanskelige perioden. 

Etter hvert som du får mer erfaring og du mestrer oppgavene dine vil du bli mer sikker i jobben og du vil få det bedre

Anbefaler ikke å gå verken radiografi eller ergoterapi, generelt dårlige muligheter og det utdannes alt for mange radiografer. 

Anonymkode: d3105...2d0

[AnonymBruker]

Ikke at jeg er neon fan av diagnoser, men det høres ut som du har litt sosial angst. Jeg har slitt med dette selv, og det som skjer at er at jeg ikke klarer å tenke klart når jeg vet at jeg blir evaluert - en slags ekstrem form for prestasjonsangst. Hvis dette er et så stort problem at det hindrer deg i din utdanning, så syns jeg kanskje du burde oppsøke hjelp. 

Anonymkode: c7ba5...c81

[AnonymBruker]

Er det kun sjenertheten som stopper deg? I så fall ville jeg vurdert å snakke med en psykolog for da er du jo så sjenert at det ødelegger for livet du ønsker deg. Jeg hadde sosial angst tidligere og kjenner meg igjen i det du skriver.

Anonymkode: fb96f...0bd

[AnonymBruker]

Jeg har vært der selv, og vet veldig godt hva du mener. Første praksisen fikk jeg varsel om ikke bestått, fordi kontaktsykepleier mente at jeg ikke var nok frampå og ikke ga nok av meg selv. Jeg tok meg sammen, og det gikk heldigvis greit.

Det som har hjulpet meg i praksisperiodene er en god kommunikasjon med kontaktsykepleier, altså at jeg vet hva hun forventer av meg, og stoler på at hun sier ifra hva det er noe hun mener jeg kan forbedre. Det gir en trygghet, selv om det er dritt å skal bli vurdert hver dag i 8 uker.

Det er også greit å si det som det er, at du er veldig usikker i nye situasjoner og bruker litt tid på å føle deg trygg, men at dette er noe du jobber med. 

Anonymkode: cad3b...621

[Fiskegrateng]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært der selv, og vet veldig godt hva du mener. Første praksisen fikk jeg varsel om ikke bestått, fordi kontaktsykepleier mente at jeg ikke var nok frampå og ikke ga nok av meg selv. Jeg tok meg sammen, og det gikk heldigvis greit.

Det som har hjulpet meg i praksisperiodene er en god kommunikasjon med kontaktsykepleier, altså at jeg vet hva hun forventer av meg, og stoler på at hun sier ifra hva det er noe hun mener jeg kan forbedre. Det gir en trygghet, selv om det er dritt å skal bli vurdert hver dag i 8 uker.

Det er også greit å si det som det er, at du er veldig usikker i nye situasjoner og bruker litt tid på å føle deg trygg, men at dette er noe du jobber med. 

Anonymkode: cad3b...621

Men følte du selv at du ikke var nok engasjert eller kom det som en orverraskelse?

[AnonymBruker]

Jeg synes radiografi høres bedre ut for deg enn sykepleier fordi du er så sjenert som du beskriver. Jeg strøk også pga jeg er litt tilbakeholden  Uff, jeg gikk gråtende ut derfra..

Anonymkode: 7f017...64d

[tdm900]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker å jobbe innenfor et helserelatert yrke, men sjenertheten min stopper meg. 

Jeg begynte å studere til å bli sykepleier, men droppet ut fordi jeg følte at jeg ikke taklet praksisen. Jeg valgte studiet fordi jeg trivdes i en jobb som er utfordrende, en jobb som er viktig og en jobb hvor mulighetene er mange.

Jeg er ingen sosial retard og har en jobb hvor jeg må snakke med masse folk hver dag, men med en gang jeg blir kastet inn i noe som er nytt og som har veldig stor betydning (bekymret for å stryke i praksis), så klarer jeg ikke å prestere godt nok. Det er frustrerende fordi jeg vet at jeg er flink og klarer å kommunisere med pasienter, men jeg klarte ikke å komme meg forbi den ekkle følelsen av å bli dømt. Jeg har bl.a. jobbet litt som personlig assistent til en syk person og klarte meg veldig bra.

Det nærmer seg tiden til å bestemme seg om hva jeg skal gjøre videre. Jeg har allerede søkt på studier og tatt med 3 sykepleierstudier, men nå må jeg snart bestemme meg for hva som skal være mitt første valg.

De andre studiene jeg søkte på er radiografi, vernepleier og ergoterapi.

Håper på gode svar 
 

Anonymkode: 7a115...49b

Når jeg leste det som jeg har gjort til fet skrift, tror jeg egentlig du har store muligheter for å klare deg. Det er ikke så veldig stor forskjell på å være en personlig assistent, mot det å behandle pasienter. For husk at du er der for å pleie/hjelpe de, og det er skal du vite at de er takknemlige for. Har selv slitt veldig med å være sjenert, men det har gått over(heldigvis) Treffe nye mennesker gjennom jobben, er med på aktiviteter på fritida som jeg og treffer fremmede, men det gjør meg ingen ting lengre.

Jeg tror du har gode muligheter for å komme deg videre i livet, se framover og se mulighetene, ikke fokuser på problemene før de er der  Du må bare finne fram trua på deg selv, og den ligger der et sted i hodet ditt  

[AnonymBruker]

14 timer siden, tdm900 skrev:

Når jeg leste det som jeg har gjort til fet skrift, tror jeg egentlig du har store muligheter for å klare deg. Det er ikke så veldig stor forskjell på å være en personlig assistent, mot det å behandle pasienter. For husk at du er der for å pleie/hjelpe de, og det er skal du vite at de er takknemlige for. Har selv slitt veldig med å være sjenert, men det har gått over(heldigvis) Treffe nye mennesker gjennom jobben, er med på aktiviteter på fritida som jeg og treffer fremmede, men det gjør meg ingen ting lengre.

Jeg tror du har gode muligheter for å komme deg videre i livet, se framover og se mulighetene, ikke fokuser på problemene før de er der  Du må bare finne fram trua på deg selv, og den ligger der et sted i hodet ditt  

Aw, det var godt å lese  Jeg gjorde litt stell, hjalp med å komme seg opp og ned av stolen sin osv. Altså mye av det jeg gjorde var lignende til det som skjedde i praksis. Jeg har VELDIG lyst på å lykkes fordi jeg vet at jeg kan bli en flink sykepleier. Jeg har mange kvaliteter som jeg mener en god sykepleier bør ha (i tillegg til mye personlig erfaring som har gjort meg mer opplyst) og det er kanskje derfor det er så frustrerende. Men jeg skal virkelig tenke på dette her

På 5.5.2017 den 16.42, AnonymBruker skrev:

Jeg synes radiografi høres bedre ut for deg enn sykepleier fordi du er så sjenert som du beskriver. Jeg strøk også pga jeg er litt tilbakeholden  Uff, jeg gikk gråtende ut derfra..

Anonymkode: 7f017...64d

Besto du etterhvert? Hvor tilbakeholden er det snakk om?

På 5.5.2017 den 16.22, Fiskegrateng skrev:

Men følte du selv at du ikke var nok engasjert eller kom det som en orverraskelse?

Det kom som en overraskelse. Første dag så var jeg utrolig nervøs, men positiv. Etter hvert som vi ble introdusert for pasientene (demente) ble det bare....alt for mye. De var frekke, dyttet oss vekk og noen slet også med andre psykiske lidelser i tillegg til å være demente. Jeg er engasjert, og jeg prøvde hver dag jeg var der, men det hjalp ikke så mye..

På 5.5.2017 den 12.57, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært der selv, og vet veldig godt hva du mener. Første praksisen fikk jeg varsel om ikke bestått, fordi kontaktsykepleier mente at jeg ikke var nok frampå og ikke ga nok av meg selv. Jeg tok meg sammen, og det gikk heldigvis greit.

Det som har hjulpet meg i praksisperiodene er en god kommunikasjon med kontaktsykepleier, altså at jeg vet hva hun forventer av meg, og stoler på at hun sier ifra hva det er noe hun mener jeg kan forbedre. Det gir en trygghet, selv om det er dritt å skal bli vurdert hver dag i 8 uker.

Det er også greit å si det som det er, at du er veldig usikker i nye situasjoner og bruker litt tid på å føle deg trygg, men at dette er noe du jobber med. 

Anonymkode: cad3b...621

Ja, det er jo noe i det. Da jeg var i praksis spurte avdelingslederen min hvordan jeg hadde det og jeg forklarte at jeg slet med kommunikasjon (ble plassert på en utfordrende avdeling). Jeg fikk også en kjempe hyggelig kontaktsykepleier...synd at jeg sluttet

På 5.5.2017 den 12.08, AnonymBruker skrev:

Er det kun sjenertheten som stopper deg? I så fall ville jeg vurdert å snakke med en psykolog for da er du jo så sjenert at det ødelegger for livet du ønsker deg. Jeg hadde sosial angst tidligere og kjenner meg igjen i det du skriver.

Anonymkode: fb96f...0bd

Ja. Jeg er så opptatt av hva andre mener om meg. Det er så unødvendig og jeg vet at det beste er å bare kjøre på og ignorere de tankene jeg har, men kroppen går over til autopilot (beste beskrivelsen jeg kommer på) når jeg er i en angstfremkallende situasjon. 

På 5.5.2017 den 12.04, AnonymBruker skrev:

Ikke at jeg er neon fan av diagnoser, men det høres ut som du har litt sosial angst. Jeg har slitt med dette selv, og det som skjer at er at jeg ikke klarer å tenke klart når jeg vet at jeg blir evaluert - en slags ekstrem form for prestasjonsangst. Hvis dette er et så stort problem at det hindrer deg i din utdanning, så syns jeg kanskje du burde oppsøke hjelp. 

Anonymkode: c7ba5...c81

Det har jeg, faktisk.  Jeg har vært i behandling i en kortere periode, og dette var mens jeg gikk på sykepleien, men jeg fikk så lite ut av det. 

På 5.5.2017 den 12.03, AnonymBruker skrev:

Skjønner godt hvordan du har det, men hvis du vil bli sykepleier, så må du bare kjempe deg gjennom den første vanskelige perioden. 

Etter hvert som du får mer erfaring og du mestrer oppgavene dine vil du bli mer sikker i jobben og du vil få det bedre

Anbefaler ikke å gå verken radiografi eller ergoterapi, generelt dårlige muligheter og det utdannes alt for mange radiografer. 

Anonymkode: d3105...2d0

Synd at radiografi og ergoterapi er så dårlige. Det er faktisk radiografi som jeg hadde tenkt å gå for...

Anonymkode: 7a115...49b

[Gjest Tenkendehull]

Hvis jeg var deg så hadde jeg oppsøkt litt hjelp til å komme deg ut av boblen du er i. Hvis du har den motivasjonen og ønsket om å jobbe innenfor helse, så er det bare en ting som stopper deg - og å være sjenert kan fint overkommes!