Når barnet gråter og fortvilet ber om hjelp.

[Gjest Far til 2]

Mitt yngste barn ringte i dag. Gråt og var så fortvilet at jeg hadde store problemer med å forstå hva som ble sagt. Desverre er det ikke første gangen.

Ønsket var at jeg NÅ, MED EN GANG, hentet h*n slik at h*n kunne være hos meg.

Årsaken var at bostedsforelder igjen hadde vært hardhendt da hun skulle straffe barnet for å ha mistet den håndholdte spillekonsollen i gulvet for 3.dje gang på 10 minutter. Playstation som ble instalert julaften var splitter ny og måtte behandles varsomt iflg. ex'en.

Barnet gråt, hikstet, og gråt enda mer.

Tilsvarende har skjedd tidligere også. I hovedsak har det vært samboene som har stått for avstraffelsene, men nå har han reist sin vei.

Den siste gangen de rømte til meg tok jeg video opptak av skadene og kontaktet barnevernet (uten at det hjalp noe som helst).

Som oftest er det det eldste barnet som blir fysisk straffet. Men begge barna har rømt over til meg tidligere (forholdsvis kort avstand) og med klare ord sagt de vil flytte til meg MANGE ganger. De er imidlertid fortsatt for små til å få gjennom viljen sin hos bostedsforelder.

DE fysuske skadene blir borte etter noen få dager. Men hva med de psykiske skadene ?

Jeg har som nevnt vært i kontakt med barnevernet. Jeg har flere ganger reist bort til dem, med det resultat at bostedsforelder nekter å lukke opp når barna har ringte "ulovlig" til meg og spurt om hjelp.

Jeg forsøkte å berolige barnet og ba om å få snakke med bostedsforelder. Barnet turte imidlertid ikke å fortelle at det hadde ringt til meg (ringte med en mobiltelefon som det IKKE hadde fått av meg om noen skulle ha sine tanker rundt det spørsmålet). Jeg ringte derfor tilbake til bostedsforelder som bekreftet at barnet hadde blitt straffet for "skjødesløs" behandling av fjernkontrollen.

Under samtalen med bostedsforelder ble jeg fortalt at det "ikke var nødvendig å komme" og at barnet sikkert roet seg igjen. Det er jeg også blitt fortalt tidligere, men de gangene har barna blitt fratatt mulighetene til å ringe meg igjen om det har vært behov for det.

Jeg er imidlertid inneforstått med at jeg som far har svært begrensede muligheter til å bedre forholdene for barna. Jeg håper likevel på råd, hvor hvert minste tiltak som kan berolige dem og gi den tryggheten de behøver.

Det gjør nesten fysisk vondt for meg også hver gang jeg blir fortalt om bostedsforelders straffemetoder. For barna kan det virke som om jeg ikke bryr meg, noe som er helt feil. Problemet er at jeg som samværsforelder ikke har mulighet til å bry meg.

Hva gjør jeg ???

Far til 2

[Gjest Gjesta]

jeg blir i utgangspunktet ganske provosert på hvilke forhold du kjører på i forhold til bosted foreldre kontra samværsforeldre ... nettopp fordi ikke noe er gitt.... ikke noe er en selvfølge i forhold til hva du skriver.... jeg sitter selv som bostedsforeldre, sopm du kaller det, og har ikke turd å ringe mine barn i julehelgen ... og vet du hvorfor ,,, fordi yngstemann rimgte meg dagen etter at de dro til sin far.... og en naturlig del av samtalen, slik jeg ser det, er at jeg forteller hva jeg skal gjøre .... og derav blir det helt stille et barn som blir lei seg og savner. Jeg hadde mine kvaler i går kveld... skal jeg ringe og høre hva hvordan de har det og hva de har fått eller la dem være i sin verden der og da. Og i dag - gått og tenkt på dem - skal/skal ikke ringe. Jeg har valgt å ikke ringe...... for deres del - ikke for min del. Men klart JEG savner men deres verden kan ikke jeg helt forstå, men jeg forstår såpass at de ringer og står på krava når savnet er stort nok . Derav ingen grunn til at jeg skal påføre dem noe savn...... det er verdt noen grunnleggende tanker for deg Far til 2 - verden har fler enn en side!!!

[Gjest Gjesta]

Når du som samværsforeldre..... eller bostedsforeldre for den saks del ....snakker om barna som bruker de metoder de har........... så burde det gså ringe en bjelle om varsel...... barn er ikke dumme....... de skjønner maktkampen mellom deg og mor......... og det bør du ikke la deg bruke i. Klart det er et fint alternativ for barn- men der bør dere som foreldre stå sammen!!!! uansett uenigheter - Det er et minste felles multiplum!!!

[Gjest Far til 2]

jeg blir i utgangspunktet ganske provosert...

...

Jeg håpet faktisk at jeg kunne få et svar som kunne hjelpe barna tiltross for at jeg er mann i dette forumet. For jeg vet at det er kvinner som ikke vurderer inlegg, egenskaper eller håndtering av situasjoner, basert på kjønn.

Jeg håpet jeg kunne få råd som ikke relaterte seg til hvilken funksjon vi som foreldre har, i den grad det er mulig.

Håper derfor andre har løsningsforslag som kan hjelpe BARNA.

Far til 2

[Gjest Far til 2]

Når du som samværsforeldre..... eller bostedsforeldre for den saks del ....snakker om barna som bruker de metoder de har........... så burde det gså ringe en bjelle om varsel...... barn er ikke dumme....... de skjønner maktkampen mellom deg og mor......... og det bør du ikke la deg bruke i. Klart det er et fint alternativ for barn- men der bør dere som foreldre stå sammen!!!! uansett uenigheter - Det er et minste felles multiplum!!!

Jeg ønsker ikke å la meg bruke og kontaktet derfor bostedsforelder.

Men når barn blir fysisk straffet for å miste en spillekonsoll i gulvet blir jeg litt oppgitt. Ikke minst når jeg får høre kritikk av barnet da det for noen dager siden mistet et glas i gulvet.

Synes du virkelig det er grunn til å fysisk straffe et barn for en slik hendelse ?

Og hvis ikke, hva bør jeg gjøre ?

Far til 2

[Gjest bare en mann]

Dette er en fortvilet situasjon og jeg tror neimen ikke jeg hadde taklet det.

Jeg har desverre ingen gode råd. Vil bare utrykke min sympati og være takknemlig for at det ikke har rammet meg for jeg hadde faen meg revet opp veggen dems med bare nevene og spasert rett inn og jeg vet ikke hva jeg hadde gjort. Og det hadde ikke hjulpet ungene ihverfall om jeg hadde blitt sperret inne.

Huff dette var ille.

[Gjest herran]

syns ungen din er ekstremt klosset som klarer miste konsollen i gulvet 3 ganger i løpet av 10 minutter altså!

[Nabodama]

syns ungen din er ekstremt klosset som klarer miste konsollen i gulvet 3 ganger i løpet av 10 minutter altså!

:o

Og hva har det med saken å gjøre???

Her legger han inn et innlegg, som BURDE oppfattes mer alvorlig enn det enkelte her gjør.

Og du, gjesta, durer i vei med ditt eget, som heller ikke har noe med denne saken å gjøre. Du sitter tydeligvis på den andre sida av gjerdet, og ser kun situasjonen ut i fra det.

Min første tanke er at dette forklarer mange av far til 2 sine tidligere innlegg, om delt omsorg.

Når det gjelder dette innlegget, jeg vet hvordan det føles når man ikke ser at man kan gjøre noe for å innvirke på situasjonen. En blir både fortvilt og føler seg maktesløs.

Du har jo satt deg godt inn i dine rettigheter. Prøv å analyser muligheter og hindringer en gang til.

Du har ikke minst muligheten til å sørge for at de har det godt når de er hos deg. Det hjelper det også.

Videre:

-Fortsett å ha kontakt med barnevernet, slik at de er klar over situasjonen.

-Er det helt umulig å få til en dialog med moren?

-Det at du bor i gangavstand fra barnas mor, gjør at du kan ha kontakt med dem mer enn det som er vanlig i slike situasjoner. Du har mulighet til å gi masse trygghet pga det.

[Gjest Far til 2]

...

...

Videre:

-Fortsett å ha kontakt med barnevernet, slik at de er klar over situasjonen.

-Er det helt umulig å få til en dialog med moren?

-Det at du bor i gangavstand fra barnas mor, gjør at du kan ha kontakt med dem mer enn det som er vanlig i slike situasjoner. Du har mulighet til å gi masse trygghet pga det.

Jeg har delevis en dialog med moren. Men når vi kommer inn på slike tema blir det hele mye vanskeligere.

Hun er på mange måter en god mor. Gjør mye godt og har egenskaper jeg ikke har.

Problemet er langt på vei hennes temperament.

Hun har et "krutt-sinne" og i slike tilfeller vet hun faktisk ikke hva hun gjør. Hun kan finne på de mest ekstreme avstraffelsesmetoder i slike situasjoner. Da vi var gift var det ikke skjeldent jeg rett og slett måtte ta fra henne barna en stund. Det var i en slik situasjon jeg selv havnet på sykehusets akuttmottak.

Barna har ved flere anledninger vært redde for å dra til moren. Og årsaken er i hovedsak reaksjonene hennes om de har gjort noe galt.

Enhver forelder kan bli satt på prøve fra tid til annen. Det gjelder også meg. Men i all hovedsak forstår barna når min grense er nådd, - tiltross for at jeg ALDRI har brukt vold, låst dem inne, eller på annen måte straffet dem på en måte jeg selv anser for uakseptabelt.

Dette er også hovedårsaken til at de altid tilbringer tiden hos meg fra skolen er slutt og til ex'en kommer hjem. Gjerne enda lenger om de får lov av henne. Det er sansynligvis også årsaken til at de har stått så hardt på for å flytte til meg.

Men jeg er overbevist om at de vil savne mamman sin, tiltross for enkelte feil og mangler. Og av samme grunn har jeg liten tro på at barnas ønsker vil løse alle deres problemer.

Barn er barn. De må ha rett til å gjøre feil fra tid til annen mener jeg. De vet så godt når de har gjort noe galt og det bør være unødvendig "å strø salt i sårene".

Og når de har blåmerker og vondt i flere dager etterpå synes jeg det noen ganger går litt for langt. Det skaper ihvertfall ikke trygghet.

Men jeg vet som nevnt ikke hva løsningen er.

Jeg kunne naturligvis fortsatt hatt kontakt med barnevernet som du sier, men det synes som at min dokumentasjon for hva som skjer ikke er av interesse. Jeg har mistanke om at deres manglende reaksjon er basert på mitt kjønn/funksjon, men kan naturligvis ikke bevise dette.

Uansett ser det ut til at det nærmer seg en uungålig konfrontasjon. Men jeg skulle så gjerne ha løst dette vha dialog og forståelse fremfor å starte et munnhuggeri som ikke løser noe som helst.

Vi menn er jo definert som noen vesner som ikke forstår kvinner . Det er sikkert langt på vei riktig. Derfor er det også så fristende å søke råd hos dere som forstår kvinner.

Far til 2

[Gjest Madam Felle]

Jeg er sjokkert over svarene far til to får her inne. :o Hadde det vært en dame som hadde skrevet det, så ahdde folk her inne bedt damen hente barna og holde de unna faren.

Men det er tydeligvis stor forskjell på om en mann misshandler barna sine, og en dame, og det er jeg sjokkert over. Er IKKE misshandelen like gale, uansett om det er mann eller dame?

Og til far til to, jeg hadde stått på barnevernets kontor til de tok dette seriøs. Hadde plassert meg i stolen, og der hadde jeg blitt sittende. Så hadde jeg selvfølegelig anmeldt personen, for misshandling av barn til politiet.

[Snuppelure]

Dersom et barn blir fysisk avstraffet og har blåmerker ell. hadde jeg kontaktet politiet med en gang.

Fysisk avstraffelse av barn er forbudt gjennom norsk lov og internasjonale barnekonvesjoner.

Kan forstå at det er en del praktiske problemer rundt følgende av å ringe politet. Men det blir de voksnes problem i etterkant, uansett mindre viktig en barnas psykiske og fysiske velvære.

[Gjest Anonymous]

prøv å dokumenter det ukontrolerte sinne til moren over tid. Stå på, mas på barnevernet, kansje det er noen der som får øynene opp for hva som skjer i hjemmet til barna.

Alt for mange kvinnelige sosionomer i barnevernet.

Vet ikke hvor gammel barna er,men 6 og 12 åringer er de mest klossete ungene som finns. De har ikke kontroll over kroppen i det hele tatt. Velter glass etc, snubler i egne ben, nesten komisk å observere dem.

[Gjest gjest1]

Fysisk straff av barn er fullstendig uakseptabelt og ulovlig! En foreldre som legger hånd på sine barn bør etter min mening ike ha omsorgen uansett hvor mange bra egenskaper de har ellers.

"Krutt-tønne-temperament" er ikke unnskyldning for å være hardhendt med barna.

Dokumenter skader som oppstår, ha fortløbende kontakt med barnevern, få helsesøster på bane, og ikke gi deg! Ungene dine har krav på at du som forelder beskytter dem mot overgrep!

[Gjest Mayamor]

Helt enig med Madam Felle!

Hadde dette vært omvendt...

Jeg har flere ganger blitt beskyldt for at bak nicket mitt sitter en mann og skriver...

Hvorfor?

Kanskje fordi jeg til dels har "mannlige" holdninger...?

Jeg gjentar meg selv i det uendelige:

Jeg er nok farget av at min eks og jeg har et helt flott samarbeid.

Mens samboer og hans eks ikke har det.

At en sak har flere sider blir gjentatt hele tiden

- og mulignes oftere når Far til 2 setter fram sin side...?

Det er vel bare å konkludere med at far til 2 også er farget av sin situasjon...

Og det har han lov til.

Over til saken:

Jeg hadde også stått på for barna sin del.

Det er flott at du ser at mor også har sine gode sider.

Men dersom barna gråter fordi mor har eksplodert i raseri og fysisk tatt hardt i dem. Skylder ikke du barna litt støtte...?

Kanskje deres ringing til deg er deres (kanskje ikke helt bevisste...) rop om hjelp?

De håper at noen er voksne nok til å hjelpe dem?

De vet ikke selv hvordan de må gå fram...

De vil ikke såre mamma fordi de er jo glad i henne...

De vil ikke være dem som tar voksne avgjørelser.

Og det skal de jo heller ikke behøve!

De er jo barn.

Ta bilder av dem.

Skriv ned datoer/hendelser/siter barna.

Barnevenet er heller ikke feilfritt.

Kanskje du bør be om en ny saksbehandler?

Jeg har selv en klossete 8 åring.

En kan ikke øse ut forbannelser fordi et uhell skjer.

Heller ta bort playstationen en liten stund til konsentrasjonen er bedre.

Lykke til.

Mayamor

[Gjest Anonymous]

[

Og du, gjesta, durer i vei med ditt eget, som heller ikke har noe med denne saken å gjøre. Du sitter tydeligvis på den andre sida av gjerdet, og ser kun situasjonen ut i fra det.

Ikke første gang Gjesta er litt vel brå og kommer med lite konstuktive kommentarer.

Nå vet ikke vi hvor gamle barne din er , far til to, men er de 12+ kan de selv bestemme hvor de vil bo. Jeg flyttet til min far.

Jeg vil råde deg til å ta et ordentlig oppgjør med med mor. Videre bør du stå hos barnevernet til de tar deg seriøst. Vet det er vanskelig å få dem til å høre, men du er nødt til å være bestemt.

Fortsett å dokumentere alle skader mor påfører barna. Uansett hvor klosset et barn kan være, er det uaksesptabelt å strffe et barn fysisk (og psykisk).

Du kan jo også si til mor at du vil kontakte politiet neste gang dette skjer. Pass også på at hun lar ungene kontakte deg når de måtte ønske det.

Lykke til, og håper alt ordner seg for dere. Vær glad du bor i nærheten av barna...

[Gjest StoreSky]

Enig med flere her om at hvis det hadde vært en dame som skrev, ville pipa fått en annen lyd! (skremmende faktisk..)

Stå på du far til to!

Anmeld til politiet. Det er helt ulovlig med fysisk avstraffelser i Norge.

Anmeld til barnevern, gjerne med dokumentasjon hele veien. Gå til lege med barna ved synlige skader.

At mor straffer, er IKKE bedre enn når en far straffer.. (men det er et større tabu)

[Gjest gjest1]

Kjære far til 2! Jeg synes egentlig skikkelig synd på deg og dine barn. Det er ikke lett å se på at sine barn har det vondt!! Forstsett og ta bilder og beskriv (skriv ned) hva som har skjedd og å hvorfor. Snakk med polititet og barnevernet. Ikke gi deg, barna fortjener ikke dette.

[Gjest Anonymous]

Bare en liten PS:

Vi hadde ungen til samboeren her i sommer.

Han hylte og skrek og ville ikke til oss.

Vi gjorde ingenting gale, straffet ham ikke, slo ham ikke, kjeftet ikke på ham.

Men han hylte og skrek hysterisk og ville til mamma.

Og når han var hos henne så ble han hysterisk og ville ikke til pappa.

Hun gav etter, og lot han være hos seg en dag xtra.

Men nå et halvt år etter så gjør vi ingenting annerledes. Men hysteriet er over.

Jeg regner med at det kommer tilbake, og det orker vi ikke. Fordi hun gjorde livet helt forferdelig.

Tror ungen skapte sin egen lille verden der vi var forferdelige. Og morens reaksjoner hjalp ikke.

Jeg fikk kjeft for knuste glass, jeg ble tatt i hvis jeg var opsternasig. Nå ser jeg og forstår hvorfor, jeg har lært å takle sinne hos andre. Fordi sinnet til mine foreldre mistet sin effekt idet jeg passerte tenårene..

Livets harde realitet, man har lov å bli sint, og lov å kjefte. Man har til og med godt av det.

Men man må tilgi, og man må si unnskyld, så lærer barn det og

[Polly Ester]

Til siste gjest - fikk du med deg at far har sett merker etter slag og klyping eller ihvertfall vold hos barna sine? Det har ingenting med å takle sinne å gjøre (og når det gjelder det, så er man også forskjellig - jeg er fortsatt redd for stefaren min som ikke slo meg, men som var sint og kjeftet bestandig).

Mange unger setter foreldre opp mot hverandre og skriker og griner, men når den ene av foreldrene ser merker etter vold, da har det gått for langt. Da er det ikke barna som bare sier at det er fælt der eller der...

[LilleBille]

Ikke gi deg.

Det at barna har merker etter fysiske avstraffelser er helt uakseptabelt.

Det er klart at vi foreldre kan miste tolmodigheten og sprekke innimellom - men vi kan ikke bruke makt for å straffe. (Det å beslaglegge PlayStation - burde være en veldig enkel straff.. om de ikke behandlet den ordentlig).

Det er viktig at du noterer og dokumenterer (på best mulig måte) de overgrepene du mener skjer, så har du noe å gå videre med.

Jeg ville fortsatt å ta kontakt med barnevernet - gjerne hver gang noe skjer, ta kontakt med familievernkonotret osv. For barnas skyld må du ta dem på alvor.

Lykke til.