Familiekrangel

[Gjest Anonymous]

Mitt forhold til min far blir bare mer og mer vanskelig. Han har nesten hele mitt liv vært den som har "hatt rett" i mine øyne og som jeg kunne rådspørre når jeg trengte det.

For endel år tilbake "møtte jeg veggen" ganske så kraftig. Jeg kunne ikke da sette fingeren på hva det var som var galt i livet mitt. Etter en lang periode i terapi har jeg kommet frem til at en av de tingene som "plaget" meg var at jeg nærmest utslettet meg selv for å gjøre min far fornøyd. Mange av de meningene jeg uttrykte og "sto for" var faktisk ikke mine, men min fars.

I dag har jeg som det klisjeaktig kalles; "funnet meg selv". Iallefall er jeg godt på vei. Problemet slik jeg oppfatter det er at min far ikke klarer å takle at jeg har ofte svært motstridende meninger enn han. Senest i går på julaften ble han forbannet og gikk ut av rommet i sinne. Vi tok oss begge sammen etterpå for ikke å ødelegge julekvelden for de andre, men jeg kan trygt si at det var min værste julekveld hittil.

Det som oppleves ekstra hardt for meg i denne situasjonen er at min far er svært handicappet og trenger hjelp til mye. Familien min er den eneste i byen og dermed er det naturlig at vi stiller opp. Hadde mannen vært frisk skulle jeg tatt et stort oppgjør med han, men det er ikke tilrådelig m.t.p hans helse.

:evil: :evil: :evil: :evil: :evil: :evil: :evil:

Jeg blir så utrolig frustrert av dette. Selvsagt er jeg glad i han, men slik som dette kan det jo ikke fortsette.

Takk for oppmerksomheten! Nå har jeg fått ut litt frustrasjon.

[Gjest Anonymous]

Slanke sexy damer kan også trenge en trøsteklem når de er lei seg, så her kommer den: :klem2:

[Gjest Anonymous]

Pappa er også min helt. Helten over alle helter. MEN, han har akseptert at vi kan være uenige, og sier unnskyld når han forstår at han har gått for langt. Jeg er fremdeles pappas lille jente, og det vil jeg alltid være...Gudskjelov!

Vet hvor hardt det er å svelge kameler... hold ut!

:trøste:

[Gjest Kaffegjesten]

Jeg er far selv, har snart barn på deres alder(gjetter jeg på) og lurer veldig på om jeg er det som kan defineres som "en god far", noe jeg har forsøkt å være. Gleder meg til å bli svigerfar(selv om det også er en stund til) og tenker endel på hvordan jeg kommer til å bli oppfattet da.

Jeg synes ikke hverken "en sexy slank dame" eller andre skal gå på akkord med seg selv bare for å få fred med faren(eller moren) sin. Selv om man er handicappet skal jo ikke faren få viljen sin, og hvis noen mener ja - da må de gi meg en begrunnelse. Fyren er tydeligvis oppegående ettersom han klarte å ta seg sammen slik at juleselskapet ikke ble ødelagt. Selv om man ikke er/blir enige om en sak er det temmelig umodent å bli så sint at kvelden rakner.

I min ungdom var vel jeg også i en situasjon hvor jeg også trengte hjelp - og la mye av skylden på min mor og far. Siden har jeg vel skjønt at mye av problemet lå i at jeg nesten så dem som "overjordiske" - feilfrie, selv om de slett ikke bstrebet seg på å være det og heller ikke betraktet seg slik. Jeg fikk det mye bedre med meg selv - og de med meg - da ting normaliserte seg en smule og vi hadde skikkelige diskusjoner.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, men du tør ikke ta et oppgjør med han pga hans helse. Din helse da? Hva med den? Jeg tror du bør ta en form for oppgjør - snakke med faren din om hva som plager deg i forholdet til han. Grunnen til at jeg sier det er at jeg har en mistanke om at du vil få det mye bedre om du gjør det. Når han er borte eller for gammel er det for sent - og da er jeg temmelig sikker på at du vil angre. Oppgjøret med faren din må jo ikke bli en dramatisk greie, kanskje det holder å forklare han at "pappa's lille pike" fortsatt er det, men at hun i tillegg har et hode som virker og hun kan gjøre seg egne meninger. At disse meninger kan avvike fra din far's viser bare at omløpet er i orden. Dere har forskjellig ståsted. Å avklare det slik har ingenting å gjøre med å "være glad i" eller ikke. Når du får avklart/sagt ifra om mye av det som plager deg til faren din kan det hende det også blir mye lettere å hjelpe han. Da tar du kontakt med han mye på dine premisser og det er ikke bare han som er "dommer" over spillet. Det er viktig.

Dette er slik jeg ser på dette, kanskje mange andre muligheter også. Ønsker deg en fortsatt god jul - og at du vil få det bedre og bedre.

[Gjest Anonymous]

Du skriver veldig bra kaffegjesten...

[Gjest Anonymous]

Takk til dere for fine innlegg.

Til kaffegjesten takker jeg spesielt for ett grundig og godt svar. Det er tydelig att vi tenker mye likt og kanskje har endel like erfaringer. Nå tror jeg at jeg er eldre enn du tror, men det er jo igrunnen bare hyggelig

Når det gjelder min fars sykdom så er den slik at man egentlig ikke vet hvor lenge man "har han", og en stor følelsessmesig krangel vet jeg vil forverre situasjonen. I tillegg vet jeg at han har mange depressive dager. Dette gjør at jeg ikke kan ta det store oppgjøret. Du skriver at det ikke trenger å bli en dramatisk greie, men det er jeg veldig redd for att det blir. Han har den siste tiden vist (eller er det bare at jeg ser han med nye øyne?) tendenser til at dersom han ikke får det som han vil eller at jeg (eller min mor) er uenig med han så blir han forbannet eller rett og slett sur.

Han har god utdanning og har studert også de siste årene i tillegg til å hatt ledende stillinger. Han mener nok at det gjør han kompatibel til å være familiehøvding.

Jeg er enig i at man ikke skal gå på akkord med seg selv. Det er en ting jeg jobber veldig mye med. Min far er også enig i det -men bare så lenge det er snakk om han selv ser det ut til.

Må bare legge til att innimellom har vi fine diskusjoner også..

Alle disse uttalelsene om min far er selvsagt bare mine inntrykk, men jeg vegrer meg veldig for å ta det opp med han - pga det jeg har skrevet om hans helse.

[Gjest uinnlogget slank sexy..]

Det var meg over..

[Gjest StoreSky]

Skriver under på Kaffegjestens innlegg. Spesielt det der om at DIN helse også er viktig! (for selv om man er handicapet, så skal man vise respekt for andre!!)

[Gjest Kaffegjesten]

Nå blir det familieselskap, men før det......... "sexy slank dame" skriver:

Han har god utdanning og har studert også de siste årene i tillegg til å hatt ledende stillinger. Han mener nok at det gjør han kompatibel til å være familiehøvding.

La han bare mene det, men vis at dere ikke er enige. Trodde vi hadde kommet over tiden da noen var familiehøvding. Dessuten har jeg opplavd så mange ganger at god utdannelse ikke betyr at man er veldig smart eller ikke minst - har høy eq - sosial intelligens.

Skal komme igjen i morgen, men nå fattigmann, goro og desslike. Håper det blir akevit ogå, men ikke til kakene. Selvfølgelig kaffe! inntil i morgen. Pass på DIN helse - du sexy slanke dame.....................

[LilleBille]

Det å bruke et handicap som unnskyldning til å tråkke på andre - eller at man ikke kan si fra til vedkommende på grunn av et handicap blir totalt feil.

Du må ta hensyn til deg selv - og ikke utslette deg fordi noen har et forvrengt bilde av hva egen person betyr.

[:-) anna]

Å oppdage at foreldre "bare" er mennesker, og at de dermed er like fulle av feil som alle andre, er vondt, men en del av det å bli voksen tror jeg.

jeg synes ikke du skal ta et oppgjør med ham. Når han er så syk, så kan du ende opp med evig dårlig samvittighet for at du tok oppgjøret, fordi det ble gjort for din egen del. Det er vel lite sannsynlig at du greier å endre han og hans meninger uansett.

Men det betyr ikke at du skal jatte med ham eller la ham herse med deg. Men kanskje er den "voksne" løsningen at du sier (høyt eller inne i deg) "jeg er ikke enig med deg i akkurat det, men jeg vil ikke krangle med deg" og så snakke om noe annet. Altså at du avverger konflikter og krangel, men uten å legge deg flat.

Den som er voksnest av dere er den som ikke lar den andre "egle til konflikt".

Det er faktisk mulig å ha fullstendig motstridende meninger, men likevel være glad i hverandre fordi han er pappaen din og du er datteren hans.

[Gjest Anonymous]

Takk Anna - for veldig fornuftige ord. Tror at det du skisserer faktisk er løsningen. Jeg må bare jobbe med meg selv for å akseptere at jeg på mange områder ikke kan ha diskusjoner med min far. DET er ikke bare lett. Men jeg får tenke inni meg at jeg gjør dette for begges skyld - selv om det nok er det at jeg er redd for å sitte igjen med kullsvart samvittighet som er den største årsaken til at jeg skal prøve å svelge mange kameler fremover.

[Gjest Kaffegjesten]

:-) anna:

..........jeg synes ikke du skal ta et oppgjør med ham. Når han er så syk, så kan du ende opp med evig dårlig samvittighet for at du tok oppgjøret, fordi det ble gjort for din egen del. Det er vel lite sannsynlig.at du greier å endre han og hans meninger uansett. ..............

Det oppgjøret jeg mente du burde ta er nok litt i stil med det Anna mener også, bare den forskjellen at jeg ville gjort det nokså klart for "far" at jeg har egne meninger og står for dem. At du skulle klare å omvende faren din har jeg ingen tro på, men jeg ville sagt fra at jeg ikke aksepterer hans måte å "drive" familien og meg(=deg) på. Jeg tror at du faktisk står deg på det - og det behover ikke være noe stort eller dramatisk oppgjør. Poenget er å gjøre det klart at du er et selvstendig menneske og ikke følger han i ett og alt. Synes ikke man skal beskytte alle som er mer eller mindre syke for en slik debatt - det gjør dem hverken friskere eller sykere. For din del tror jeg du kommer til å føle det bedre etterhvert hvis du tar et slikt "oppgjør". Jeg har nokså mye jeg gjerne skulle ha snakket med min mor om, men det er faktisk for sent - hun er for gammel til at det skal ha noen hensikt.

At det er områder du ikke kan diskutere med din far kommer det sikkert alltid til å være - og det er sikkert lurt å la det være slik. Særlig kanskje på de områdene som ikke betyr så mye for deg. Slik jeg leser dine innlegg er faren din frisk nok til å ha meningers mot, men ikke å diskutere dem. En slik løsning ville jeg aldri gått med på, kanskje det blir litt støy. La gå, men jeg står for noe og da sier jeg det. Verste jeg vet er folk med dårlig rygg, altså ikke tør å stå for noe. Kan gjerne være uenig med meg, men stå for det du mener! Kom gjerne med en unnskyldning etterpå hvis du tok feil, det står det respekt av. Jeg tør også å si unnskyld, det har ikke alltid vært like lett, men jeg gjør det.

Løsningen til :-) anna:

Men kanskje er den "voksne" løsningen at du sier (høyt eller inne i deg) "jeg er ikke enig med deg i akkurat det, men jeg vil ikke krangle med deg" og så snakke om noe annet. Altså at du avverger konflikter og krangel, men uten å legge deg flat.

Er kanskje ikke så dum, men jeg hadde nok neppe valgt løsningen med å si det inni meg. Viktig å vise at du er uenig med faren din........synes jeg.

Og så kommer alle de andre vurderingene som vi kan ane, men ikke vet noe om fordi vi ikke kjenner hverken deg eller faren din.

[:-) anna]

Det tristeste med å ta et slikt oppgjør er at man må gi opp drømmen om å ha respekt for sin fars meninger. Det er vondt å få høre fra en far/mor at de synes det du mener er helt håpløst. - Fordi man ønsker anerkjennelse fra foreldrene sine. Man ønsker å ha respekt for dem.

Det å innse at en far ikke er verdt å krangle med, er på mange måter det samme som å frata ham injurierende kraft.

- Og det kan være vondt.

Fordi man tvinger seg selv til å innse at han ikke er den pappaen man har ønsket å ha.

[Gjest Anonymous]

Det tristeste med å ta et slikt oppgjør er at man må gi opp drømmen om å ha respekt for sin fars meninger. Det er vondt å få høre fra en far/mor at de synes det du mener er helt håpløst. - Fordi man ønsker anerkjennelse fra foreldrene sine. Man ønsker å ha respekt for dem.

Det å innse at en far ikke er verdt å krangle med, er på mange måter det samme som å frata ham injurierende kraft.  

- Og det kan være vondt.  

Fordi man tvinger seg selv til å innse at han ikke er den pappaen man har ønsket å ha.

:-)anna, nå skriver du igrunnen nøyaktig det jeg føler. Å måtte gi opp drømmen om å ha en far man kan ha respekt for og diskutere med. Det er det som er så sabla vondt. Jeg har på en måte mistet han.. :veldigsur: