Overlapping

[AnonymBruker]

Det er mange som overlapper når de går fra en gammel kjæreste til en ny. Kanskje de har litt ikke så helt uskyldig flørtende tone før ting utvikler seg, kanskje de tilogmed treffes, eller kanskje de omtrent er som et nytt par å regne før den blivende ekskjæresten får høre om utviklingen. 

Jeg har selv opplevd dette og det gjør utrolig vondt. Hva tenker dere? Er det vanlig? Hva sier det om en person som holder på sånn? 

Anonymkode: 6436a...adb

[AnonymBruker]

Min reaksjon var: Oida. Og her satt jeg å hadde kjærlighetssorg? På tide å skjerpe seg og komme seg videre.

Anonymkode: 494b9...795

[AnonymBruker]

Det er tungt. Men som personen over meg sier, så er det også litt fint. Det er lettere å komme seg over noen som har såret deg nok, og endelig kan du slutte å sammenligne andre du møter med han siden andre du møter lett overgår en som oppfører seg lame. Se på det på den måten!

Anonymkode: 1af8e...ae2

[AnonymBruker]

Jeg tror at de som overlapper ofte gjør seg selv en bjørnetjeneste. Det er kanskje lettere for dem å komme over bruddet ved å ha noe nytt på gang, men de benytter ikke muligheten til å være alene og tenke over hva som gikk galt, hvordan de har vært som partner, hva som kan være bra med å være alene en stund. Hvis man tør å reflektere over disse tingene etter et brudd, tror jeg at man på sikt vokser mye mer som menneske enn de som rebounder veldig fort. 

En eks gjorde dette, og selv om det var vondt for meg, er jeg stolt over at jeg stod i det alene og ble selvstendig før jeg lot meg selv møte noen igjen. Så 'more power to me' tenker jeg  Dessuten går ofte slike forhold dukken, når man har begynt på noe nytt uten å gjøre seg ferdig med det forrige.

Anonymkode: 31fe8...27d

[AnonymBruker]

Jeg er en av disse folka som har gjort dette. Jeg er en person som blir i forhold for lenge, lenge etter jeg burde dratt, er nemlig ekstremt konfliktsky, og det har egentlig bare blitt verre etterhvert som jeg har vært i forhold. Jeg synes det jeg har gjort er veldig flaut og dårlig gjort, bare sånn at det er sagt. Jeg har omsider begynt å jobbe med dette nå, og det har kommet seg betraktelig. Men, rett skal være rett: jeg har vært en overlapper, og jeg tenkte at jeg kan jo beskrive hvorfor jeg selv gjorde det. Det er ikke noe bra unnskyldninger, men kan kanskje bidra til en forståelse for hvorfor noen gjør dette.

Den første kjæresten dette skjedde med, vi var sammen i noen uker før jeg innså at vi ikke passet sammen, men jeg hadde ikke samvittighet til å dumpe han av flere grunner, først fordi det var så nærme jul, og så fordi han til jul ga meg en gave som var så utrolig fin og han ga uttrykk for at han likte meg så godt (og jeg ville jo gjerne at det skulle funke, han var jo min første kjæreste), så til slutt fordi det var så nærme hans eksamener. Jeg er så konfliktsky at det er nesten paralyserende. Etterhvert bare gjorde jeg det slutt, selv om det var nært hans eksamener. Jeg kunne ikke vente lenger fordi jeg oppdaget selv at jeg var interessert i en annen, og han jeg var sammen med hadde begynt å snakke om at vi skulle flytte sammen til en annen by, og det ville jeg jo ikke. I retrospekt burde jeg bare slått opp selv om det var nærme jul. 

Ingen kjærlighetssorg på noe tidspunkt ovenfor vedkommende da jeg ikke var eller hadde vært forelsket (kun betatt). Jeg ble ikke sammen med han fyren jeg var interessert i, men jeg ble sammen med en annen noen måneder senere. 

Den andre kjæresten min burde jeg ha slått opp med da han lå med eksen sin. Det gjorde jeg jo ikke, fordi jeg hatet eksen og ville bevise at jeg kunne beholde han om jeg ville (eh, for å si det sånn, jeg var tenåring og skikkelig rævva). Vi gjorde det slutt etterhvert som jeg gikk lei av han, han var allerede for lengst gått lei av meg. To konfliktskye mennesker er en ganske dårlig kombinasjon, så det gikk seg til etterhvert som jeg klarte å kline med noen andre på fylla. Det var veldig kjipt gjort av meg, men til mitt forsvar lå det lenge i kortene at vi kom til å ikke forbli sammen spesielt mye lenger. Sånn rent offisielt slo vi ikke opp før noen måneder senere, av praktiske årsaker, men i mellomtiden fortsatte jeg å kline med han fyren på fylla i blant.

Heller ingen kjærlighetssorg ovenfor denne kjæresten, forøvrig hadde ikke han det ovenfor meg heller da. Jeg ble ikke sammen med han fyren jeg klina med, ble veldig forelsket i en annen, hadde tidenes kjærlighetssorg over sistnevnte. Endte opp med å være singel i litt over et år før jeg ble sammen med kjæreste nummer tre. 

Den tredje kjæresten min, uff, dette er nok den verste, den kjipeste. Vi var egentlig godt etablerte (ikke barn) og hadde vært sammen i mange år. Allerede etter mindre enn 6 mnd burde jeg ha slått opp, da burde jeg ha visst at vi ikke skulle være sammen. Jeg visste at han egentlig var en rebound fra han jeg var forelsket i den forrige perioden jeg var singel. Han brøt mange av mine grenser og moralske verdier, og jeg befant meg stadig i situasjoner der jeg gråt fordi han behandlet meg dårlig/var veldig kjip mot meg. Selvtilliten min var så lav på det tidspunktet at jeg ikke trodde noen andre ville vurdere å være sammen med meg. Han fikk meg til å gråte ofte, men jeg sa det aldri til noen andre mens vi var sammen. Han ga meg dårlig samvittighet for å havne i situasjoner hvor det skjedde ting som ikke var under min kontroll, men det var først da han begynte å oppføre seg kjipt mot vennene mine jeg virkelig innså at jeg ikke kunne være sammen med han lenger. Han ga meg masse ultimatum, men stilte ikke de samme kravene til seg selv, vi hadde ulike fremtidsplaner (og som sagt ulike verdier/moralske tankesett), han var kontrollerende og han hadde en ekstrem mistro til at jeg gjorde. Jeg hadde mistet følelsene for lengst, men det var likevel veldig vanskelig å gjøre det slutt, spesielt siden han i blant ga uttrykk for å være veldig glad i meg, da på tidspunkt hvor de var høyst nødvendig, hvor jeg var så utsultet på kjærlighet at brødsmulene ga meg det jeg trengte for å overleve litt til. Jeg utsatte det av forskjellige grunner, av typen 'men det passer ikke akkurat nå'. Til slutt oppdaget jeg at jeg fortsatt hadde følelser for noen andre, ikke bare lyst/betatt, men ekte følelser, noen jeg kunne se for meg være sammen med, få barn sammen med. Jeg hadde allerede bestemt meg for å gjøre det slutt, og jeg prøvde å gjøre det, men jeg fikk det ikke helt til, og jeg klina med han andre jeg hadde følelser for. Samme dag jeg hadde klina med han andre, da klarte jeg det omsider, da gjorde jeg det slutt med kjæresten.

Som kommentaren over meg skriver, så er jeg helt enig. De første to gangene var jeg ikke nok alene til å tenke over hva som har gått galt. Jeg har siden bruddet med den siste kjæresten min arbeidet mye med meg selv, fordi jeg har først nå innsett at jeg har et mønster. Første steg på veien for å endre og bedre seg er jo å innse at man har et mønster man ønsker å bryte. Jeg vil ikke være en sånn person, og jeg vil ikke lenger være avhengig av bekreftelse utenfra for å ha det bra. Jeg har også tatt en real overhaling på hva jeg ønsker av en partner, og har gått bort fra overfladiske (og teite) verdier som jeg hadde da jeg var yngre. Jeg har nå møtt noen jeg ønsker å være sammen med, og han er den første jeg virkelig kan se for meg være sammen med long-term, som jeg har lyst å dele livet mitt med på godt og vondt. Vi har like fremtidsplaner, like verdier, han behandler meg bra, og jeg ønsker å være den beste mulige versjonen av meg selv for han, og for meg selv. 

Beklager at det ble veldig langt, men håper det kanskje kan belyse det litt.

Anonymkode: 57c2b...8b0