Mann som ikke bryr seg.. Eller er jeg urettferdig?

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 5 år til sommeren. Sønnen vår blir 4 i juni. Jeg har en datter fra før som blir 11.

Siste 2 ukene har det vært mye sykdom. Først minstemann med nesten 41 i feber i noen dager, søvnløse netter, hjemme fra jobb og barnehage. Så blir jeg syk selv, mister stemmen, høy feber og halsvondt. Jeg går likevel på jobb, men det koster. Så blir datteren min syk. På'n igjen med 3 netter med lite søvn. Hun har astma som minstemann, så hun sitter å sover i en lenestol disse nettene. Hun blir ekstremt tett  

 

Mannen kommer hjem på fredag( hjemme kun på helg) og jeg er så sliten at jeg vet knapt hva jeg heter lenger. Ser frem til å sove litt lenger på lørdag eller søndag. Det har jeg gjort før når det har vært sykdom. Men ikke denne gangen. Jeg står opp tidlig, han sover til 11.20 på lørdag og 11 på søndag. På søndag er jeg så sliten at jeg står ved vasken på kjøkkenet og gråter når jeg lager morgenkaffen min. Jeg har vært alene med barna i snart 4 år fordi han jobber borte, og kjenner ekstra på det ved sykdom. I tillegg har jeg et nært familiemedlem som ikke har lenge igjen pga alvorlig sykdom. Dette går veldig inn på meg, uten at jeg gjør noe stort nummer ut av det.. Det er bare veldig vondt.

 

Han er en god pappa når han er hjemme. Det skal han ha. Men jeg kjenner veldig på denne skeivfordelingen. Tidligere fikk jeg hjelp til å støvsuge eller vaske over et gulv. Men det er sjelden nå. Alt faller på meg. Han gjør det som må gjøres ute, men ikke mer enn nødvendig. Snømåking tar jeg meg av selv. Han måker en sjelden gang hvis det snør i helgene.

 

I tillegg føler jeg på en misnøye fra hans side fordi jeg sovner som en stein når jeg legger meg, fullstendig utmattet og veldig glad for at klokka ikke ringer dagen etter (i helgene) Jeg er ikke i stand til et sexliv om dagen, hverken fysisk eller psykisk Det er 4 uker siden sist. (Skal sies at i påsken var det uaktuelt fordi vi var sammen med familie på hytta, og helgen etter påsken kom han ikke hjem fordi han var i en ulykke) Men lysten er ikke der. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det, og hva som er grunnen. Jeg gruer meg. Han har en tendens til å skape dårlig stemning hvis han ikke "får viljen sin" Litt barnslige fakter spør du meg.. 4 uker er ikke lenge, men det blir 5 uker til helgen, og det er fortsatt ikke aktuelt for min del

 

Burde jeg ta meg selv i nakken? Er det mitt ansvar alt som er hjemme? Både sykefravær, rengjøring, handling, og ellers alt det praktiske vedr barna? Eller kan jeg forvente litt hjelp når jeg er så sliten som nå? Det skal sies at han sover minimum 8 timer pr døgn. Hele uken. Og det må han pga regler innenfor yrket. Og ikke minst fordi han er B menneske de luxe..

 

I ilølegg

Anonymkode: be865...d0e

[AnonymBruker]

Herregud for en latsabb av en mann. Når han er hjemme kan han jammen ta i et tak! Er ikke rart du er for sliten til sex når absolutt alt innenfor husets 4 vegger faller på deg. Har du snakket med han om hvordan du har det nå?

Anonymkode: 6a3fc...c69

[AnonymBruker]

Man hører bare en side av saken. Men det bryr ikke kvinner seg om.

Anonymkode: 70e27...20b

[Sera D]

Nei, du burde ikke ta deg selv i nakken. Mannen din burde ta seg selv i nakken!

Prøv å snakke med ham om hvor sliten du er og at du ikke har overskudd til sex slik ting er nå. Dersom han vil ha sex, må han avlaste deg i helgene slik at du får mer overskudd. Dette burde han skjønt uten at du sa det til han, men det gjør han tydeligvis ikke.

Endret 3. mai 2017 av Sera D

[skruf]

Har du sagt det rett ut til han?

At sexlysten er fraværende pga du er så sliten? At hvis det skal bli noe på han så får han være mere deltagende på hjemmebane når han er hjemme? Total søvnmangel er heller ikke akkurat noe som får sexlysten til å danse. 

Ang den helga der han sov til langt på dag begge dagene; du burde ha latt han sove ut ene morgenen og deretter dyttet han ut av senga neste morgen med klar beskjed om at nå er det din tur til å sove. 

Har selv hatt en pendlermann, og jeg har full forståelse for hvor sliten du er når fredagen kommer. Husker jeg selv hadde mest lyst til å bare overlevere ungen i døra da han kom hjem fredagskveld og bare ta inn på et hotell eller noe for å sove ut.

Pendlerekteskap er drepen for forholdet over lengre tid. 

[Sera D]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man hører bare en side av saken. Men det bryr ikke kvinner seg om.

Anonymkode: 70e27...20b

Ja, man hører bare en side av saken og mannen gjør kanskje mer enn hun ser/sier, men jeg tror ikke hun lyver om at hun er alene med barna hver uke og ikke få sove ut i helga. Jeg velger å tro på TS.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Man hører bare en side av saken. Men det bryr ikke kvinner seg om.

Anonymkode: 70e27...20b

Ja, her hører du bare en side av saken, men synes du det er greit at alt faller bare på den ene i huset? Er det ikke hans sønn også? Jeg synes det blir litt dobbeltmoral når han sitter å klager på pappaen til jenta mi på 11 år, som ALDRI tar datteren sin ved sykdom eller i andre situasjoner når jeg trenger hjelp. Jeg har alltid klart meg selv. Det til tross for at jeg har null familie å spørre om hjelp. Men kroppen min sier stopp snart. Jeg har holdt et skyhøyt tempo altfor lenge. Og når han VET hvor sliten jeg er, så synes jeg faktisk det er dårlig gjort å ikke stille opp et par tre dager sånn at jeg kommer litt til hektene igjen.

I tillegg får jeg 1000 kr hver mnd til mat/husholdningen. Intet mer, intet mindre. Jeg kan love deg at det går MYE mer til husholdningen enn 2000 kr. (han mener vi skal betale likt) Jeg betaler i tillegg barnehagen hver mnd. Og ikke minst klær til minstemann. Klær slites fort i barnehagen, og selv om jeg kjøper mye brukt, så blir det penger av det. Han er med på halve husleien.

Han kjøper seg middag ute hver eneste dag. (han er yrkessjåfør) Det finnes billigere måter å gjøre det på mener jeg..Jeg har ikke råd til å ta med barna på Mc Donald til tider. Jeg har tatt på meg 4 vaskejobber på torsdager og 4 på fredager for å få dette til gå rundt da jeg bare har en 60% fast jobb.

Anonymkode: be865...d0e

[Gjøksuppe]

Det er nok lurt om dere omstrukturerer dere med tanke på arbeidssituasjon, gitt at økonomien tillater det. Om du/han går ned i redusert stilling og eller at han finner seg en jobb som er kompatibel med familielivet. Barn og familie bør komme foran jobb!

[Lou Salome]

La han lese innlegget ditt. Slik kan dere ikke ha det. Han er da slett ingen god far eller ektemann. Han er akkurat det du skriver: En som ikke bryr seg. Hvorfor bor han hos dere i helgene i det hele tatt?
Når det er sagt: Hvorfor overlot du ikke ALT til ham det øyeblikket han var innenfor døra? Det må du jo? Han skal ikke "hjelpe deg" med støvsuging og sånt . Han skal ta seg av sine egne barn og sin egen kone og sitt eget hjem. Du skulle stupt rett i seng, og blitt der hele helgen. Gjør det på fredag.

Nå leste jeg det der at du får husholdningspenger.... Ærlig talt. Hvordan er det du lever? Jeg kjenner jeg blir sint. På han, men mest på deg faktisk. DET ER 2017 NÅ.

Du må kunne ta vare på egne barn. Du må kunne forsørge dem. Du skal da ikke være hushjelp og barnepasser og kokk og gi ham et sexliv for 1000 kroner i måneden? Det burde du aldeles ikke gjort for 10 000 eller 30 000 i måneden heller. Hva er det du driver med i livet ditt? Hvorfor lar du barna dine leve slik?

 

Endret 3. mai 2017 av Lou Salome

[AnonymBruker]

7 minutter siden, skruf skrev:

Har du sagt det rett ut til han?

At sexlysten er fraværende pga du er så sliten? At hvis det skal bli noe på han så får han være mere deltagende på hjemmebane når han er hjemme? Total søvnmangel er heller ikke akkurat noe som får sexlysten til å danse. 

Ang den helga der han sov til langt på dag begge dagene; du burde ha latt han sove ut ene morgenen og deretter dyttet han ut av senga neste morgen med klar beskjed om at nå er det din tur til å sove. 

Har selv hatt en pendlermann, og jeg har full forståelse for hvor sliten du er når fredagen kommer. Husker jeg selv hadde mest lyst til å bare overlevere ungen i døra da han kom hjem fredagskveld og bare ta inn på et hotell eller noe for å sove ut.

Pendlerekteskap er drepen for forholdet over lengre tid. 

Jeg har sagt det til han at jeg ikke orker tanken på sex fordi jeg er så sliten, og at ting er ekstra ille nå som det har vært sykdom på både barna og meg. I tillegg prøver jeg å takle sorgen over familiemedlemmet som visner bort litt etter litt, bare litt over 40 år. Jeg har mange ganger tenkt at jeg hadde hatt det best alene. Da har ikke sønnen min en pappa som kommer hjem lenger, for samvær er det ikke snakk om da han på en annen kant av landet opprinnelig. Men kanskje er det best sånn. Han har begynt å skrike til sønnen vår mye fordi han ikke vil høre. Det resulterer i at han ikke lenger hører på pappaen sin, noe som gjør at pappaen blir frustrert fordi når jeg snakker til han, så hører han med en gang. Han forstår liksom ikke hvorfor sønnen vår er sånn Skriking har da vel aldri hjulpet for noe. Jeg setter grenser, men på en konsekvent og bestemt måte uten å skrike han oppi ansiktet.

Det er mye i bildet her som er vanskelig, og det vanskeligste er vel at datteren min ikke takler han i det hele tatt. Hun nekter å være alene med han, noe som igjen resulterer i at jeg ikke har vært ute å tatt så mye som en kaffe med en venninne på flere år  Hun er rett og slett litt redd han. Og det problemet ser bare ut til å øke. Men jeg får aldri noe svar på hvorfor hun føler det sånn. Hun klarer ikke å sette fingeren på det.

 

Etter hvert som jeg skriver ned noe av problemene våre, så blir det bare mer og mer klart at vi burde flytte for oss selv. Jeg må flytte til et litt billigere sted, men det er helt greit. Det er den minste utfordringen oppi alt dette.

Anonymkode: be865...d0e

[AnonymBruker]

Det er ikke alltid lett å få sagt det man virkelig føler og tenker, og det er ikke alltid slik at menn skjønner helt alvoret i det i forkant. Her er det bare en ting å gjøre i første omgang: sett deg ned og snakk alvorlig med mannen din, eventuelt formuler deg skriftlig om det er lettere å få frem det du mener (i alle fall om du er som meg som gråter lett) 

Før man tar det skrittet å flytte ut, bør man for sin egen del prøve dette over i første omgang, deretter råder jeg deg til å ta kontakt med Familievernkontoret, de kan hjelpe også par som sliter - slik at man kanskje kan få endret på ting slik at dere finner tilbake til hverandre. For kommer du så langt at du flytter, er det godt å vite at man har prøvd alt, slik at du ikke sliter med stor skyldfølelse i ettertid. Jeg har vært der du er, og valgte til slutt å flytte (etter å ha prøvd alt), og vet at skyldfølelsen vil alltid være der, men at det dempes noe ved at man virkelig har prøvd. 

Det er IKKE rettferdig at du aldri får sove ut, og at mannen din ikke hjelper til noe hjemme, jeg har ikke hatt kronisk syke barn, men bare dette bør være et varsel for mannen din. Et godt råd over her er at du jobber redusert i en periode om økonomien tillater det, likevel skal mannen din ta minst en tidlig morgen i helgen, og hjelpe til med både husarbeid og å følge opp barna. 

Sender deg en stor og god klem!

Anonymkode: 0c964...e9d

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Lou Salome skrev:

La han lese innlegget ditt. Slik kan dere ikke ha det. Han er da slett ingen god far eller ektemann. Han er akkurat det du skriver: En som ikke bryr seg. Hvorfor bor han hos dere i helgene i det hele tatt?
Når det er sagt: Hvorfor overlot du ikke ALT til ham det øyeblikket han var innenfor døra? Det må du jo? Han skal ikke "hjelpe deg" med støvsuging og sånt . Han skal ta seg av sine egne barn og sin egen kone og sitt eget hjem. Du skulle stupt rett i seng, og blitt der hele helgen. Gjør det på fredag.

Nå leste jeg det der at du får husholdningspenger.... Ærlig talt. Hvordan er det du lever? Jeg kjenner jeg blir sint. På han, men mest på deg faktisk. DET ER 2017 NÅ.

Du må kunne ta vare på egne barn. Du må kunne forsørge dem. Du skal da ikke være hushjelp og barnepasser og kokk og gi ham et sexliv for 1000 kroner i måneden? Det burde du aldeles ikke gjort for 10 000 eller 30 000 i måneden heller. Hva er det du driver med i livet ditt? Hvorfor lar du barna dine leve slik?

 

Kan være jeg misforstår deg, men jeg føler ikke at pengene jeg får av han, er betaling for noe. Det går til husholdningen. Poenget mitt var at han ikke er med på halvparten, eller at det deles noenlunde likt.

Og du har het rett, sånn kan jeg ikke leve livet mitt. Det er derfor jeg skriver her, for å få den siste lille dytten som skulle til. Barna merker ikke noe av dette. Dem vet ikke at jeg er så sliten som jeg faktisk er. Her er det skogsturer, spill, lek og moro akkurat som det alltid har vært. Jeg sier jeg er sliten innimellom, men det er normalt. Alle blir det innimellom.

Dem ser heller ikke at jeg til tider sovner sittende i stolen min forn tv'n på kvelden. Det som plager meg mest nå, er at datteren min ikke takler han lenger, og har vel aldri gjort det heller, men det har blitt svært tydelig siste tiden. Kanskje fordi han innbiller seg at han kan irettesette henne som det passer han, uansett om jeg er enig eller ikke. Det er ikke alltid greit.

 

Sammen med de andre grunnene, og tilbakemeldingene her inne, så er det vel ikke noe å lure på   Jeg har alltid vært selvstendig, og er ikke redd for å gå! Jeg står med det ene benet i kofferten, og trenger bare å finne meg et annet sted å bo, noe som ikke er noe problem her i byen.

 

Anonymkode: be865...d0e

[Lou Salome]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan være jeg misforstår deg, men jeg føler ikke at pengene jeg får av han, er betaling for noe. Det går til husholdningen. Poenget mitt var at han ikke er med på halvparten, eller at det deles noenlunde likt.

Og du har het rett, sånn kan jeg ikke leve livet mitt. Det er derfor jeg skriver her, for å få den siste lille dytten som skulle til. Barna merker ikke noe av dette. Dem vet ikke at jeg er så sliten som jeg faktisk er. Her er det skogsturer, spill, lek og moro akkurat som det alltid har vært. Jeg sier jeg er sliten innimellom, men det er normalt. Alle blir det innimellom.

Dem ser heller ikke at jeg til tider sovner sittende i stolen min forn tv'n på kvelden. Det som plager meg mest nå, er at datteren min ikke takler han lenger, og har vel aldri gjort det heller, men det har blitt svært tydelig siste tiden. Kanskje fordi han innbiller seg at han kan irettesette henne som det passer han, uansett om jeg er enig eller ikke. Det er ikke alltid greit.

 

Sammen med de andre grunnene, og tilbakemeldingene her inne, så er det vel ikke noe å lure på   Jeg har alltid vært selvstendig, og er ikke redd for å gå! Jeg står med det ene benet i kofferten, og trenger bare å finne meg et annet sted å bo, noe som ikke er noe problem her i byen.

 

Anonymkode: be865...d0e

Så bra! I din situasjon syns jeg faktisk det er bra at du går, jo tidligere jo bedre. Ingen ting av det du skriver om ham gir inntrykk av at dette er en mann verdt å kjempe for, en som vil gjøre store endringer for din og barnas skyld, en som vil ofre noe for familien. Det med pengene var at jeg ville trodd at han i det minste forsørget dere alle, siden han har en jobb der han bidrar null til familien ellers. Og slik du beskrev din håpløse situasjon, regnet jeg med du var økonomisk avhengig av ham. Fint at det ikke er tilfellet, slik det er nå, forsørger jo du barna. Dump ham.
Bestill hastetime på familievernkontor NÅ, og se deg om etter ny plass å bo. Hvordan han reagerer på det vil si deg mye om det er rett avgjørelse eller ikke.  

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har sagt det til han at jeg ikke orker tanken på sex fordi jeg er så sliten, og at ting er ekstra ille nå som det har vært sykdom på både barna og meg. I tillegg prøver jeg å takle sorgen over familiemedlemmet som visner bort litt etter litt, bare litt over 40 år. Jeg har mange ganger tenkt at jeg hadde hatt det best alene. Da har ikke sønnen min en pappa som kommer hjem lenger, for samvær er det ikke snakk om da han på en annen kant av landet opprinnelig. Men kanskje er det best sånn. Han har begynt å skrike til sønnen vår mye fordi han ikke vil høre. Det resulterer i at han ikke lenger hører på pappaen sin, noe som gjør at pappaen blir frustrert fordi når jeg snakker til han, så hører han med en gang. Han forstår liksom ikke hvorfor sønnen vår er sånn Skriking har da vel aldri hjulpet for noe. Jeg setter grenser, men på en konsekvent og bestemt måte uten å skrike han oppi ansiktet.

Det er mye i bildet her som er vanskelig, og det vanskeligste er vel at datteren min ikke takler han i det hele tatt. Hun nekter å være alene med han, noe som igjen resulterer i at jeg ikke har vært ute å tatt så mye som en kaffe med en venninne på flere år  Hun er rett og slett litt redd han. Og det problemet ser bare ut til å øke. Men jeg får aldri noe svar på hvorfor hun føler det sånn. Hun klarer ikke å sette fingeren på det.

 

Etter hvert som jeg skriver ned noe av problemene våre, så blir det bare mer og mer klart at vi burde flytte for oss selv. Jeg må flytte til et litt billigere sted, men det er helt greit. Det er den minste utfordringen oppi alt dette.

Anonymkode: be865...d0e

Det med datteren din er litt bekymringsverdig, synes jeg. Kan det være hun skjuler noe? Kan han ha gjort noe mot henne da du ikke var tilstede? Mener ikke å male fanden på veggen her altså, men kanskje du/dere har det bedre uten denne mannen i livet deres?

Anonymkode: 9080d...62d

[Strawberry Fields]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det med datteren din er litt bekymringsverdig, synes jeg. Kan det være hun skjuler noe? Kan han ha gjort noe mot henne da du ikke var tilstede? Mener ikke å male fanden på veggen her altså, men kanskje du/dere har det bedre uten denne mannen i livet deres?

Anonymkode: 9080d...62d

Enig. Det høres jo helt sykt ut å være gift med noen barnet ditt er redd for, til det stadiet at hun ikke tør være alene med han i huset mens du tar en kaffe ute.

Sånn kan du da ikke mene hverken du eller barna bør leve, TS?

[AnonymBruker]

Det tviler jeg veldig sterkt på. Problemet er at han er veldig kvass og småsint når han tar barna for noe. Dette er ingen av dem vant til fra meg, for jeg tar det på en helt annen måte. Hun blir engstelig av sinnet hans sier hun og er redd for når neste utbrudd kommer.

I tillegg klarer hun ikke å tilgi at han dro fra oss når lillebroren hennes var 9 uker gammel. Da dro han en fredag kveld med beskjed om at det ble " for mye". Jeg sto i en alvorlig fødselsdepresjon, hadde nettopp kjøpt leilighet, hadde to fosterbarn pga familiemedlemmet som har en alvorlig sykdom. I ettertid sa hun ofte at hun var redd det skulle skje igjen, for den gangen klarte jeg nok ikke å skjule for barna hvor ille det var en periode

Han kom tilbake etter 4 mnd, vi gikk i intens terapi i lang tid. Delte ikke seng på over et halvt år. Jeg klarte ikke å stole på han. Og det gjør nok ikke datteren min til dags dato. Jeg er dessverre en person som har lett for å finne meg i litt for mye, fordi jeg synes det er litt for lettvint å bare gi opp noen ganger. Men noen ganger er det til det beste dessverre  

Anonymkode: be865...d0e

[AnonymBruker]

1 time siden, Strawberry Fields skrev:

Enig. Det høres jo helt sykt ut å være gift med noen barnet ditt er redd for, til det stadiet at hun ikke tør være alene med han i huset mens du tar en kaffe ute.

Sånn kan du da ikke mene hverken du eller barna bør leve, TS?

Jeg er ikke gift. Heldigvis!

Hun er redd fordi han kan bli bråsint. Utover det, leker han masse med begge barna og behandler dem likt. Kjøper han leke til sønnen vår, får alltid datteren min noe til tilsvarende sum. Hun går ikke rundt og er redd i den grad at det går utover livet vårt. Men det er dette sinnet hans som er utfordrende.

Hun er hos sin far annenhver helg, så dem ser hverandre bare 4 dager pr mnd. Men jeg kjenner jo at de helgene begynner å bli utfordrende fordi hun ikke føler seg trygg.

 

Jeg har sittet å smugtittet etter bolig på Finn i dag, og har allerede avtalt en visning. Jeg er så heldig at det er ei som vil ta over leiligheten vi bor i nå, så jeg slipper 3 mnd oppsigelse, og kontakten står kun på meg, da han kom inn i bildet etter at vi flyttet dit. Så det blir ikke praktisk vanskelig sånn sett.

 

Yusen takk for svar jenter. Noen ganger hjelper det  veldig å få andre synspunkter på ting  

Anonymkode: be865...d0e

[AnonymBruker]

Lykke til

Noen ganger trenger man et spark bak for å forstå hvor dritslig ens egen situasjon er. Håper du får det fint i ny leilighet  Mye bedre dette for datteren din. Jeg har en far som pleide å bli sinna og brøle for den minste ting. Mamma godtok altfor mye og de skilte seg ikke før jeg var 16 år (pappa som ville skilles). Jeg tenker fortsatt av og til på at mamma bare skulle ha stukket for lenge siden. Meg og pappa har et ganske ræva forhold i dag. Mamma har ny samboer som er veldig grei, men hun tør ikke å si i mot han heller.

Anonymkode: 2db8d...88c

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

det vanskeligste er vel at datteren min ikke takler han i det hele tatt. Hun nekter å være alene med han. Hun er rett og slett litt redd han.

Anonymkode: be865...d0e

Da har du bare en ting å gjøre. Kast ham på dør! Det er ikke greit at barn lever i frykt. 

Anonymkode: 4503a...ffc

[Strawberry Fields]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke gift. Heldigvis!

Hun er redd fordi han kan bli bråsint. Utover det, leker han masse med begge barna og behandler dem likt. Kjøper han leke til sønnen vår, får alltid datteren min noe til tilsvarende sum. Hun går ikke rundt og er redd i den grad at det går utover livet vårt. Men det er dette sinnet hans som er utfordrende.

Hun er hos sin far annenhver helg, så dem ser hverandre bare 4 dager pr mnd. Men jeg kjenner jo at de helgene begynner å bli utfordrende fordi hun ikke føler seg trygg.

 

Jeg har sittet å smugtittet etter bolig på Finn i dag, og har allerede avtalt en visning. Jeg er så heldig at det er ei som vil ta over leiligheten vi bor i nå, så jeg slipper 3 mnd oppsigelse, og kontakten står kun på meg, da han kom inn i bildet etter at vi flyttet dit. Så det blir ikke praktisk vanskelig sånn sett.

 

Yusen takk for svar jenter. Noen ganger hjelper det  veldig å få andre synspunkter på ting  

Anonymkode: be865...d0e

Hvis helgene er utfordrende fordi hun føler seg utrygg, vil jeg jo absolutt si at det går utover livene deres? I alle fall hennes.

Jeg synes det er supert du lytter til alle som skriver at dette må du ikke finne deg i, og allerede titter på boliger! Jeg tror det definitivt er det beste for dere alle sammen. Masse lykke til på visning!