En historie til ettertanke..

[Gjest Millius]

En dag bad en lærer sine elever skrive navnene på deres medstudenter

ned på 2 papirark.

- De skulle sette av litt plass mellom hvert navn.

Hun bad dem tenke på det beste de kunne si om hver enkelt person, og

skrive dette ned under den enkeltes navn.

Det tok klassen resten av timen å fullføre opgaven, og da de forlot

klasserommet, leverte alle inn oppgaven.

Neste lørdag lagde læreren til hver eneste elev en liste, hvor det stod

hva de andre elevene hadde sagt om personen,

og påfølgende mandag ga læreren hver enkelt elev hennes eller hans

liste. Om kort tid smilte alle elevene.

"Virkelig" hørte hun noen hvisket. "Jeg visste ikke, at jeg betød så

mye for noen", og "Jeg visste ikke, at de andre liker meg så mye", var

de fleste kommentarer.

Ingen nevnte senere disse listene. Hun visste ikke om de viste eller

diskuterte listene med sine foreldre, men det betød ikke noe.

Oppgaven hadde hatt den effekt hun ønsket. Elevene var tilfredse med

seg selv og hverandre. Gruppen arbeidet videre.

Mange år senere ble en av elevene drept i Vietnam, og læreren deltok i

begravelsen. Hun hadde aldri før sett en militær person død i en kiste.

Han så så fin og så voksen ut også.

Kirken var fylt med hans venner, og en etter en gikk de alle en siste

gang forbi kisten. Læreren var den siste, som velsignet den døde i

kisten.

Når hun står der, kommer en av soldatene som var med å bære kisten

bort til henne.

"Var du Marks matematikklærer?" Hun nikket "ja."

Så sa han: "Mark snakket mye om deg".

Etter begravelsen deltok de fleste av Marks tidligere klassekamerater i

en sammenkomst. Marks mor og far var der også, helt tydelig ville de

gjerne snakke med hans tidligere lærer.

"Vi vil gjerne vise deg noe" sa hans far, mens han tok en tegnebok opp

av lommen. "De fant dette på Mark, da han ble drept. Vi tenkte at du

ville gjenkjenne dette".

Mens han forsiktig brettet ut to papirstykker, papir som tydelig var

blitt tapet sammen pga. slitasje av alle gangene det hadde vært brettet

sammen.

Læreren visste uten å se papiret, at det var det samme papiret, som hun

hadde skrevet alle de fine ting klassekameratene hadde sagt om Mark.

"Tusen takk for ati du gjorde dette" sa Marks mor. "Som du kan se, så

satte Mark det meget høyt."

Alle Marks kamerater samles omkring henne, Charlie smilte skjevt og sa,

"jeg har også fortsatt min liste, den ligger øverst på skrivebordet

mitt hjemme."

Chucks hustru tilføyde, " Chuck ba spesielt om at dette ble limt inn i

vårt bryllupsalbum."

"Jeg har også mitt, det er i min dagbok" sa Marilyn.

Så tok Vicky, en annen klassekamerat, fram sin lommebok og viste sin

slitte liste frem for gruppen, og sa stolt "Jeg har det alltid med meg.

Jeg tror at vi alle sammen har gjemt på vår liste."

Da satte læreren seg endelig ned og gråt. Hun gråt for Mark og for alle

hans venner, som aldri ville få se ham igjen.

Størstedelen av mennesker i dag oppfører seg som om de har glemt at

livet en dag stopper. Ingen av oss vet, når denne dag kommer.

Så vær så snill, fortell de mennesker du setter pris på og synes godt

om, at de er spesielle og viktige. Fortell dem det, før det er for

sent.

Husk; Du høster det du sår.

Må din Jul bli god, deilig og spesiell, nøyaktig som Du selv er.

[Gjest Anonymous]

[Gjest gjest1]

Den var fin på de første 10 kjedebrevene jeg fikk på blink.

[Alterna]

[*Lene*]

En idè til andre skoleklasser kanskje?

[ella.P]

Absolutt en historie til ettertanke. Har selv fått den på mail for en tid tilbake.

Har hørt om flere som har barn i skolen - hvor dette har blitt gjort i det siste.

[Gjest Anonymous]

Vakker historie

Flere burde ha gjort det samme!