Kan dette være ødeleggende for barn?!

[AnonymBruker]

Jeg har selv hatt en litt trøblete oppvekst (mobbing, psykisk syk forelder etc), og bærer fortsatt preg av det som voksen. Nå har jeg egne barn, og fordi jeg har de erfaringene jeg har, er jeg veldig bevisst på hvordan jeg er som forelder og hvordan jeg best mulig kan bygge et godt selvbilde hos barna mine.

I hvert fall; til problemstillingen: alle barn har jo en fase med trass (som jeg vet at man ikke egentlig skal kalle trass!), der de kan reagere temmelig voldsomt på ting vi foreldre ser på som bagateller. Både jeg og mannen min forsøker å håndtere disse episodene med ro og tålmodighet, som man skal "etter boka", selv om vi selvsagt sprekker en sjelden gang (noe som vel gjelder de fleste foreldre).

Jeg prater mye med barna om følelser, og i etterkant av et trassanfall snakker vi også ofte med barnet om hva som skjedde (type: "jeg skjønte at du ble veldig sint fordi du ikke kunne ha på penskoene ute. Jeg vet at du synes de er fine, men de er ment å brukes når vi pynter oss og skal i bursdag. Hvis du leker ute med dem kan de bli ødelagt.")

For et års tid siden, da sønnen min var rundt tre år, begynte han å forklare disse trassepisodene som "hyla". Da vi snakket om episoden i etterkant svarte han at "ja, jeg lagde hyla fordi jeg ikke fikk male i sta" osv. Siden det var han selv som brakte dette begrepet på bane, begynte jeg og mannen også å bruke det, så vi skulle ha en slags felles forståelse (med barnet) om hva en trassepisode er.

Nå er han snart fem, og denne typen anfall kommer stadig sjeldnere, men det kan jo likevel skje, hvis han f.eks er veldig sliten eller sulten, og ting ble noe helt annet enn han hadde sett for seg. Derfor snakker vi nå ofte med han om det i forkant, hvis vi f.eks skal gjennomføre noe stressende der en episode KAN tenkes å kunne oppstå. Da sier vi for eksempel ting som at "når vi skal fly til mormor på lørdag er det veldig fint om du ikke lager hyla. Hvis du lager hyla og blir veldig sint, kan det hende jeg og pappa også blir irriterte og kanskje sinte, og da blir det jo ikke noe hyggelig for noen." Så gjentar vi det gjerne et par ganger, og siste gang i dett flyturen starter.Dette har medført at anfall sjelden oppstår, og hvis vi merker at noe tenderer til å begynne kan vi ofte bare si "vær så snill å ikke begynne hyla nå, da, det blir jo ikke noe hyggelig." Da pleier han som oftest å kutte det ut med en gang. Innimellom oppstår det jo et trassanfall likevel, og da forsøker vi å stå i det "som normalt", og være rolige og tålmodige til det går over.

Men så blir jeg selv litt i tvil ift om dette egentlig er helt greit. Når vi stadig snakker om "hyla", og han forstår at det er en oppførsel som er uønsket, får han jo på en måte "ikke lov" til å reagere med kraftig sinne selv om det var en reaksjon han i utgangspunktet gjerne ville ha ut.. vil forresten også legge til at vi flere ganger hver dag forteller han at han er elsket, og dessuten også at vi elsker han akkurat samme hva "vi elsker deg selv om du lager hyla, eller selv om du ødelegger noe eller selv om du krangler med Lillesøster"

Noen som har noen tanker? Er dette et "overgrep" på noen måte, å ikke la han reagere på den måten som er naturlig? Som sagt redd for at barna mine skal bli like "skjøre" som voksne som det jeg selv har blitt  

Anonymkode: 7f129...f6d

[Gjest Tamsi]

Lage hyla 

[Minlillesky]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv hatt en litt trøblete oppvekst (mobbing, psykisk syk forelder etc), og bærer fortsatt preg av det som voksen. Nå har jeg egne barn, og fordi jeg har de erfaringene jeg har, er jeg veldig bevisst på hvordan jeg er som forelder og hvordan jeg best mulig kan bygge et godt selvbilde hos barna mine.

I hvert fall; til problemstillingen: alle barn har jo en fase med trass (som jeg vet at man ikke egentlig skal kalle trass!), der de kan reagere temmelig voldsomt på ting vi foreldre ser på som bagateller. Både jeg og mannen min forsøker å håndtere disse episodene med ro og tålmodighet, som man skal "etter boka", selv om vi selvsagt sprekker en sjelden gang (noe som vel gjelder de fleste foreldre).

Jeg prater mye med barna om følelser, og i etterkant av et trassanfall snakker vi også ofte med barnet om hva som skjedde (type: "jeg skjønte at du ble veldig sint fordi du ikke kunne ha på penskoene ute. Jeg vet at du synes de er fine, men de er ment å brukes når vi pynter oss og skal i bursdag. Hvis du leker ute med dem kan de bli ødelagt.")

For et års tid siden, da sønnen min var rundt tre år, begynte han å forklare disse trassepisodene som "hyla". Da vi snakket om episoden i etterkant svarte han at "ja, jeg lagde hyla fordi jeg ikke fikk male i sta" osv. Siden det var han selv som brakte dette begrepet på bane, begynte jeg og mannen også å bruke det, så vi skulle ha en slags felles forståelse (med barnet) om hva en trassepisode er.

Nå er han snart fem, og denne typen anfall kommer stadig sjeldnere, men det kan jo likevel skje, hvis han f.eks er veldig sliten eller sulten, og ting ble noe helt annet enn han hadde sett for seg. Derfor snakker vi nå ofte med han om det i forkant, hvis vi f.eks skal gjennomføre noe stressende der en episode KAN tenkes å kunne oppstå. Da sier vi for eksempel ting som at "når vi skal fly til mormor på lørdag er det veldig fint om du ikke lager hyla. Hvis du lager hyla og blir veldig sint, kan det hende jeg og pappa også blir irriterte og kanskje sinte, og da blir det jo ikke noe hyggelig for noen." Så gjentar vi det gjerne et par ganger, og siste gang i dett flyturen starter.Dette har medført at anfall sjelden oppstår, og hvis vi merker at noe tenderer til å begynne kan vi ofte bare si "vær så snill å ikke begynne hyla nå, da, det blir jo ikke noe hyggelig." Da pleier han som oftest å kutte det ut med en gang. Innimellom oppstår det jo et trassanfall likevel, og da forsøker vi å stå i det "som normalt", og være rolige og tålmodige til det går over.

Men så blir jeg selv litt i tvil ift om dette egentlig er helt greit. Når vi stadig snakker om "hyla", og han forstår at det er en oppførsel som er uønsket, får han jo på en måte "ikke lov" til å reagere med kraftig sinne selv om det var en reaksjon han i utgangspunktet gjerne ville ha ut.. vil forresten også legge til at vi flere ganger hver dag forteller han at han er elsket, og dessuten også at vi elsker han akkurat samme hva "vi elsker deg selv om du lager hyla, eller selv om du ødelegger noe eller selv om du krangler med Lillesøster"

Noen som har noen tanker? Er dette et "overgrep" på noen måte, å ikke la han reagere på den måten som er naturlig? Som sagt redd for at barna mine skal bli like "skjøre" som voksne som det jeg selv har blitt  

Anonymkode: 7f129...f6d

Å nekte barn å uttrykke følelsene sine er en dårlig ting. Han reagerer på sin måte, og andre på sin egen måte..

[AnonymBruker]

Høres helt fint ut. Vi snakker også om at det er lov og forståelig å bli sint, lei seg, irritert, frustrert, og det skjer alle av og til, med og uten god grunn. Noen ganger blir man ekstra sint fordi man er sliten osv.  Men uansett er det ikke lov å niskrike, slå, sparke osv (holde "hyla"). Kraftig sinne er noe man bør kunne regulere og dempe, så det dere gjør er riktig mener jeg. Man har lov til å bli sint, man har ikke lov til å slå seg helt vrang.  Og frustrasjonsterskelen bør være høy (altså hva som utløser skrikingen). Det er bare en fordel for ham om han klarer å dempe seg og har god selvregulering. Litt sint av og til er lov, og det høres det da ut som han for lov til?

Anonymkode: 6ec52...c04

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Minlillesky skrev:

Å nekte barn å uttrykke følelsene sine er en dårlig ting. Han reagerer på sin måte, og andre på sin egen måte..

Uff ja, var det jeg var redd for, at dette kan få fremtidige konsekvenser for han

Vi nekter han det jo ikke i den forstand, som sagt hender det jo fortsatt likevel at trassepisoder oppstår. Men vi snakker med han om at det er slitsomt for oss (og han sier også selv i etterkant at han syntes det var slitsomt å holde på sånn, han merker at han blir trøtt og sliten etterpå). Og vi forklarer at det kan gjøre at vi blir irriterte og at situasjonen ikke blir så hyggelig som den kunne ha vært. Men ja, vi bør vel kanskje slutte å snakke om trassepiodene ja, og heller bare la han rase seg gjennom det når det kommer.

Flere innspill??

TS

 

Anonymkode: 7f129...f6d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres helt fint ut. Vi snakker også om at det er lov og forståelig å bli sint, lei seg, irritert, frustrert, og det skjer alle av og til, med og uten god grunn. Noen ganger blir man ekstra sint fordi man er sliten osv.  Men uansett er det ikke lov å niskrike, slå, sparke osv (holde "hyla"). Kraftig sinne er noe man bør kunne regulere og dempe, så det dere gjør er riktig mener jeg. Man har lov til å bli sint, man har ikke lov til å slå seg helt vrang.  Og frustrasjonsterskelen bør være høy (altså hva som utløser skrikingen). Det er bare en fordel for ham om han klarer å dempe seg og har god selvregulering. Litt sint av og til er lov, og det høres det da ut som han for lov til?

Anonymkode: 6ec52...c04

Takk for dette innlegget, da er kanskje ikke ting så håpløst som jeg først fryktet likevel?! Han får absolutt lov til å være sint innomellom, ja, og han får lov til å reagere på ting han ikke synes er greit. Det er bl.a derfor jeg er så opptatt av å fortelle han at vi elsker han betingelsesløst, uavhengig av om han lager hyla eller om han gjør noe annet "dumt".

TS

Anonymkode: 7f129...f6d

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke med sikkerhet, men min første innskytelse er at dette er bare bra. Barnet klarer å gjenkjenne følelsesmessige reaksjoner og stoppe de når det behøves, f.eks. i sosiale lag.

Eneste som kan bli bedre da er at han lærer å ta ut skuffelse og sinne på en bedre måte en gang det passer seg og at dere fortsetter samtalen med han om hva han kan bestemme selv og hva dere må bestemme siden dere er voksne.

Smart gutt, smarte foreldre!  

Anonymkode: 3c23d...527

[AnonymBruker]

34 minutter siden, Minlillesky skrev:

Å nekte barn å uttrykke følelsene sine er en dårlig ting. Han reagerer på sin måte, og andre på sin egen måte..

Det er ikke en dårlig ting å vise barn at noen steder kan man ta ut følelser, andre steder ikke. Det er som med all annen sosial oppførsel, nakenhet, toalett, plukke seg i nesen. Man kan gjøre alt dette, men ikke overalt og blant folk.

Anonymkode: 3c23d...527

[AnonymBruker]

37 minutter siden, Minlillesky skrev:

Å nekte barn å uttrykke følelsene sine er en dårlig ting. Han reagerer på sin måte, og andre på sin egen måte..

Tull og tøys. Man kan ikke lære seg at det er ok å reagere akkurat som man vil i alle situasjoner. Man må ta hensyn til folk rundt seg. 

Anonymkode: 4beff...3aa

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff ja, var det jeg var redd for, at dette kan få fremtidige konsekvenser for han

Vi nekter han det jo ikke i den forstand, som sagt hender det jo fortsatt likevel at trassepisoder oppstår. Men vi snakker med han om at det er slitsomt for oss (og han sier også selv i etterkant at han syntes det var slitsomt å holde på sånn, han merker at han blir trøtt og sliten etterpå). Og vi forklarer at det kan gjøre at vi blir irriterte og at situasjonen ikke blir så hyggelig som den kunne ha vært. Men ja, vi bør vel kanskje slutte å snakke om trassepiodene ja, og heller bare la han rase seg gjennom det når det kommer.

Flere innspill??

TS

 

Anonymkode: 7f129...f6d

Neida, ikke hør på det at det er skadelig. Unger som tar ut følelsene sine overalt er nesten like utsatt som unger som fortrenger følelser. Man vil ikke bare få ut følelser, man vil også mestre sosiale relasjoner.

Anonymkode: 3c23d...527

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Tull og tøys. Man kan ikke lære seg at det er ok å reagere akkurat som man vil i alle situasjoner. Man må ta hensyn til folk rundt seg. 

Anonymkode: 4beff...3aa

Enig.

Anonymkode: 3c23d...527

[AnonymBruker]

Det er veldig fint at dere hjelper ham å holde 'hyla' unna (fantastisk begrep!), en del av en god oppdragelse er å lære ungene å mestre følelser, og slike trassanfall er lite konstruktive. Ingen får det som man vil ved å hyle seg til det. 

Samtidig er det viktig å lære ungene alternativer til hyling. Å si sin mening og la sin stemme bli hørt på en konstruktiv og sunn måte. Så lenge dette går hånd i hånd, er det flott å bevisstgjøre ham på at å lage 'hyla' er et valg, fordi han har andre og bedre måter å uttrykke frustrasjon på.

Anonymkode: 2a680...125

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er greit å kommunisere til barna at det er Ok og greit å bli sint, men at vi skal snakke til hverandre på en ordentlig måte når bi uttrykker det. Så hyling er ikke greit, men viktig også at de vet de ikke må skule følelser. 

Anonymkode: 5b8da...3f4

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut som en veldig fin måte å takle det på. 

Anonymkode: 48677...c88

[RompeRusk]

Høres helt fint ut. Klart barn skal få utløp for følelser, men en del av dette er jo også å kunne regulere de. Dere erkjenner jo følelsene hans samtidig som dere lærer han å regulere de 

[exictence]

Du trenger ikke frykte noe. Dere høres ut som gode rollemodeller, hensynsfulle og flinke. Dere trenger over hode  ikke være redd for at han ikke får uttrykke følelser. Den biten er dere gode på når dere snakker om følelser, og dere viser tydelig omsorg.

Jeg ville ikke lagt vekt på eller sagt noe om at "i den situasjonen (eks når vi skal til mormor) hadde det vært fint om du ikke laga hyla). Ikke for at det er så ille. Det virker på innlegget ditt at dere snakker om det gjentatte ganger før dere skal noe.

Ved å fokusere så mye på det, kan det nesten virke som at dere har en forventning om at det skal skje. Tror ikke jeg ville sagt det i det hele tatt. Bare gått ut fra at det gikk fint. Lagt mer fokus på den hyggelige stemningen som dere setter sånn pris på at dere har sammen. 

 

[Uglal]

Jeg er enig i at man ikke skal nekte barn å uttrykke følelser, men samtidig syns jeg ikke at du gjør noen store feil.

Noe som kan hjelpe kan være å bekrefte barnas følelser. Det at dere forklarer i etterkant er kjempe fint, men det går også ann å forklare litt underveis. Hvis et barn sitter å hyler å gråter for å protestere så kan du forklare rolig at det er helt greit at han hyler eller gråter, men hvorfor gråter du? eller hvorfor hyler du? Om det fortsetter er det faktisk lov til å si at "vettu hva, den hylinga er veldig slitsom å høre på, jeg skjønner at du har behov for å hyle litt, men da må du faktisk gå på rommet ditt, i gangen, ut, å gjøre det. 

Det fungerer i barnehagen;) 
Hvis han gjør det i barnehagen også så kan du spørre de der, hvordan de løser slike situasjoner, ofte kan det hjelpe å gjøre det på samme måte. Da får barna en "kjent" reaksjon på det de gjør

[Missy1]

Tenker dere gjør ting på en god måte her jeg. Dere nekter jo ikke barnet å uttrykke følelsene sine, han står jo fritt til å "lage hyla" selvom dere på forhånd har sagt at dere setter pris på om han klarer å holde igjen. 

man kan fint uttrykke følelser samtidig som man holder igjen de verste impulsene. Man kan fint bli sint og vise det uten å slå ned den man er sint på. 

Jeg har blitt oppdratt til å ikke vise følelser. Viste jeg sinne fikk jeg kjeft, viste jeg at jeg var lei meg fikk jeg beskjed om å ta meg sammen osv... mine følelser ble aldri annerkjent og det har resultert i at jeg sliter med å gjenkjenne mine egne følelser og at jeg føler en slags skam for å ha uttrykket følelsene mine. 

Dere viser kjærlighet og omsorg for barnet. Dere lærer han å sette grenser for seg selv når han blir frustrert/sint/lei osv. Dette er barneoppdragelse og dere har funnet en god måte å kommunisere med han om følelser. 

Jeg vet det er vanskelig (for jeg er ganske lik) men prøv å stole mer på deg selv. Du er ikke dine foreldre, du er en god mamma som ønsker en bedre oppvekst for barnet ditt enn du selv hadde. Det at du er bevisst på at du ikke vil gjøre samme feilene som dine foreldre gjorde vitner om at du er en god mor for barna dine 💕

 

[AnonymBruker]

Nå er han jo 5 år og da synes jeg det er greit å kommunisere at alle har lov til å føle seg sinte, men at det må utrykkes med ord og ikke med hyling. Selvfølgelig kan man ikke forvente at en 5-åring skal regulere sine følelser på samme måte som en voksen, så sjeldne trassanfall vil selvsagt  være greit, men skjønner egentlig ikke hvorfor dere snakker om disse " hyla" før dere for eksempel skal ut og fly? Jeg hadde ikke nevnt disse " hyla" før dere skal noe,ville heller stolt på at han har blitt såpass stor at han vil klare å regulere sine egne følelser med ord. Du er tydeligvis ikke som dine foreldre, så du må tørre å ikke være en perfekt mor hele tiden, en som gjør alt 100 prosent riktig-hva nå det er? Barn har bare godt av å vite at foreldre er mennesker de og, mennesker som kan bli både sinte, sure og lei seg, dette er jo bare følelser, og ikke noe som er farlig og som må skjules bak en "perfekt forelder"-maske.

Anonymkode: 76cc1...24d

[AnonymBruker]

6 timer siden, Minlillesky skrev:

Å nekte barn å uttrykke følelsene sine er en dårlig ting. Han reagerer på sin måte, og andre på sin egen måte..

Enig. Hvis et barn vil hyle så får det gjøre det. Å true barnet med at "ellers blir pappa og mamma sinte" er ikke bra gjort av dere foreldre! 

Anonymkode: 4ef85...028