Dilemma - hva sier man til venner/bekjente?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen er på vei mot seperasjon. Sannsynligheten for at det ordner seg er liten, men vi har ikke tatt den endelige avgjørelsen enda. Vi har time på FVK i nærmeste framtid, og håper å komme til en konklusjon etter det.

Det jeg synes er vanskelig nå, er hva man sier til folk. Jeg går jo ikke rundt å snakker om problemene jeg og mannen har, men temaet skilsmisse kommer opp i ulke sammenhenger på jobb, i vennegjengen osv, uten at det dreier seg om oss. Mange utrykker veldig bastante meninger om hvor fælt det er å skilles, hvor egoistisk det er overfor barna, hvor håpløst det er med delt omsorg osv, og da sitter jeg der og vet ikke hva jeg skal si. Jeg prøver å si minst mulig, men av og til må jeg si NOE, og da føler jeg meg som en hykler. Skulle ønske jeg kunne være helt åpen om hva vi går gjennom, men det klarer jeg ikke. Tenker også at om forholdet vårt mot formodning skulle ordne seg og vi velger å fortsette sammen, så vil jeg ikke at "alle" skal vite hva vi har vært gjennom. Jeg ønsker heller ikke at barna skal høre fra andre at vi sliter og kanskje skal skilles. Jeg kjenner at det sliter veldig på meg å holde på fasaden på denne måten...

Andre i samme situasjon? Hvordan løser dere dette?

Anonymkode: 6a780...d24

[Gjest Sanne__]

Tidligere tenkte jeg akkurat slik som deg, også bare sluttet jeg å bry meg om det.

Du må gå noen runder med deg selv og ikke bry deg så mye om hva andre måtte mene. Hvorfor iall verden skal du stå til rette for dem? Sett deg selv og ditt først  nå jente.

[Carrot]

 husker en kollega som lurte på når i all verden jeg hadde skilt meg når listen til gave gikk rundt for mitt neste giftermål flere år etter skilsmissen - så man kan vel konkludere med at i mitt tilfelle sa jeg ikke noe på jobb. Mest fordi jeg er tilhenger av å verne om mitt privatliv og ha et skille jobbmessig..

Venner derimot er de som er nær meg, som kjenner meg - som jeg prater med om alt.

Bekjente - hvorfor i all verden skal de vite noe som helst om hva du går gjennom? Hvis ikke selvsagt at du føler et behov for å snakke om dette til alle når temaet er oppe?

I generelle vendinger regner jeg med du har meninger som skilsmisse, delt omsorg osv uten å bli personlig, skjønner ikke hvorfor du ikke bare kan svare basert på dette hvis du må si noe?

Endret 2. mai 2017 av Carrot

[AnonymBruker]

2 timer siden, Carrot skrev:

 husker en kollega som lurte på når i all verden jeg hadde skilt meg når listen til gave gikk rundt for mitt neste giftermål flere år etter skilsmissen - så man kan vel konkludere med at i mitt tilfelle sa jeg ikke noe på jobb. Mest fordi jeg er tilhenger av å verne om mitt privatliv og ha et skille jobbmessig..

Venner derimot er de som er nær meg, som kjenner meg - som jeg prater med om alt.

Bekjente - hvorfor i all verden skal de vite noe som helst om hva du går gjennom? Hvis ikke selvsagt at du føler et behov for å snakke om dette til alle når temaet er oppe?

I generelle vendinger regner jeg med du har meninger som skilsmisse, delt omsorg osv uten å bli personlig, skjønner ikke hvorfor du ikke bare kan svare basert på dette hvis du må si noe?

Jeg skjønner at innlegget mitt er litt rart og sikkert dårlig formulert, men klarte ikke å finne en bedre måte å skrive det på.

Nei, jeg deler ikke personlig info med bekjente. Jeg deler knapt med venner, da jeg er veldig privat, og det er vel det som gjør det vanskelig nå. Jeg har ingen nære venner som er skilt, og de vennene jeg har sier ting som at de aldri kunne skilt seg, de som skiller seg er egoistiske, de ødelegger barna, det er for mange som skiller seg, folk gir opp for lett osv osv. Disse vennene har sikkert aldri levd i et så dysfunksjonelt forhold som jeg lever i nå, og kan ikke forstille seg hvordan det er, men det er sårt å høre på slike synspunkter. Enkelte sier også at de ikke kunne levd alene, de hadde ikke orket å gå gjennom en skilsmisse, da det er så mye stress rundt det og lignende. Jeg tenker jo at det er merkelige og ubetenksomme kommentarer, men sliter med å forsvare skilsmisse da jeg er redd for at noen skal skjønne hvordan det er fatt med meg og min mann før vi er klare til å fortelle det selv.

I tillegg har vi nå for salg en fritidsbolig, og jeg får daglig spørsmål fra venner og bekjente om hvorfor vi skal selge. Hovedgrunnen er jo at vi sannsynligvis skal skilles, men det er jeg ikke klar til å fortelle, så derfor forteller jeg bare deler av sannheten. Jeg sier bl.a at den blir brukt for lite, noe som delvis er sant, men ikke hovedgrunnen til at vi selger.

Jeg er en ærlig person som ikke liker å omgå sannheten, derfor sliter jeg nå.

Anonymkode: 6a780...d24

[ValarMorghulis]

Dette har kanskje ikke så mye med spørsmålet ditt å gjøre, men som skilsmissebarn må jeg bare si det uansett. For min del var jeg veldig glad for at foreldrene mine valgte å skille seg. At vennene dine kommer med kommentarer om at det er egoistisk og ødelegger for barna synes jeg er helt bak mål. Barn er ikke dumme, de plukker opp på ting. Dersom mor og far ikke har det noe bra sammen, er det en stor sannsynlighet for at barnet vet og misliker dette. Det er bedre å gå fra hverandre enn å bli værende i et forhold som ikke fungerer bare for barnas skyld, for barna vil også lide av dette. Det aller viktigste er at man kan klare å holde en god tone etter skilsmisse - dette for barnas skyld. Ikke snakke nedlatende om den andre parten osvosv... Først DA er man egoistisk. Jeg mener så absolutt at skilsmisse er forsvarlig i mange tilfeller. Det er ikke alltid det lønner seg å prøve videre. Synes derfor ikke det gjør noe om du kommer med motargumenter når dine venner snakker nedlatende om folk som skiller seg. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Sanne__ skrev:

Tidligere tenkte jeg akkurat slik som deg, også bare sluttet jeg å bry meg om det.

Du må gå noen runder med deg selv og ikke bry deg så mye om hva andre måtte mene. Hvorfor iall verden skal du stå til rette for dem? Sett deg selv og ditt først  nå jente.

Ja, vet jo at jeg må sette meg selv først, men det er ikke alltid så lett. Prøver å ikke bry meg, men føler jeg lyver ved å ikke være 100% ærlig, men ingen er vel ærlige om alt.

Anonymkode: 6a780...d24

[Carrot]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner at innlegget mitt er litt rart og sikkert dårlig formulert, men klarte ikke å finne en bedre måte å skrive det på.

Nei, jeg deler ikke personlig info med bekjente. Jeg deler knapt med venner, da jeg er veldig privat, og det er vel det som gjør det vanskelig nå. Jeg har ingen nære venner som er skilt, og de vennene jeg har sier ting som at de aldri kunne skilt seg, de som skiller seg er egoistiske, de ødelegger barna, det er for mange som skiller seg, folk gir opp for lett osv osv. Disse vennene har sikkert aldri levd i et så dysfunksjonelt forhold som jeg lever i nå, og kan ikke forstille seg hvordan det er, men det er sårt å høre på slike synspunkter. Enkelte sier også at de ikke kunne levd alene, de hadde ikke orket å gå gjennom en skilsmisse, da det er så mye stress rundt det og lignende. Jeg tenker jo at det er merkelige og ubetenksomme kommentarer, men sliter med å forsvare skilsmisse da jeg er redd for at noen skal skjønne hvordan det er fatt med meg og min mann før vi er klare til å fortelle det selv.

I tillegg har vi nå for salg en fritidsbolig, og jeg får daglig spørsmål fra venner og bekjente om hvorfor vi skal selge. Hovedgrunnen er jo at vi sannsynligvis skal skilles, men det er jeg ikke klar til å fortelle, så derfor forteller jeg bare deler av sannheten. Jeg sier bl.a at den blir brukt for lite, noe som delvis er sant, men ikke hovedgrunnen til at vi selger.

Jeg er en ærlig person som ikke liker å omgå sannheten, derfor sliter jeg nå.

Anonymkode: 6a780...d24

Jeg er skilt og jeg mener folk gir opp for lett  jeg er gift igjen og jeg skal aldri skille meg.. *lol* folk møter seg selv i døren på de rareste ting.. Men joda, jeg tror fortsatt mange gir seg for tidlig - men noen holder ut for lenge, det skader barna mer å bli i et dårlig forhold for deres skyld - de takker deg neppe for at de vokser opp med to foreldre som ikke liker hverandre og ikke klarer skjule det liksom..  Så spørsmålet om hva som ødelegger barna kommer også an på hva man legger i "å ødelegge" 

Mine barn fra første ekteskap er i alle fall veldig tydelige på at de er glad vi skilte lag - også den som på tidspunktet var tre år og nå er i tenårene er enig i dette selv om det med å "bo to steder" tidvis er en utfordring i forhold til kabalen om når skal man hit/dit osv.. Gode og forutsigbare rutiner som ikke endrer seg er viktig i den sammenhengen, hos oss har det vært fire uker hos far og fem hos mor pga turnus, DET var knalltøft i starten så vi var litt fleksible, men nå er ungene glad de får "slå seg til ro" begge steder - og så skal det sies at vi valgte bo så nær at de kan gå mellom om de selv føler de trenger det. Samtidig som vi har strukket oss langt for å tilrettelegge best mulig for ungene og ikke for oss selv. Stresset legger man mye opp til selv tror jeg, også når en ny partner entrer scenen - hvis man klarer ha barna i fokus samtidig er det ikke automatikk i at barn har det bedre med gifte foreldre.. 

Jeg ser ingen grunn til at du skal føle på et behov for å "forsvare" noe, hvis tema dukker opp si meningen din - den har vel ikke endret seg grunnleggende selv om du nå kanskje selv skal skilles? Så du omgår vel ikke noen sannhet? Og om noen spør hvorfor man selger noe så kan man svare hvorfor lurer du på det? Om du så sier fritidsboligen selges fordi jeg er lei av den så er det ikke å omgå sannheten, det er å la være å gå i detalj.. Ikke alt er sort hvitt, verden og livet er fullt av nyanser..  

 

men la meg legge til, siden dette tydeligvis plager deg; hva med å si det rett ut; vi sliter og vurdere skilsmisse.. 
Hva er det verste som kan skje? Så slipper du føle at du lyver..

Endret 2. mai 2017 av Carrot