Overser folk jeg kjenner :(

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Få råd kanskje, høre om det er flere som meg. 

Det begynte vel i grunn allerede for ti år siden da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg var ikke blant de kule, heller motsatt. Syns alltid det var så vanskelig å vite om jeg skulle si hei eller ikke til folk fra skolen som jeg møter på gata. Så jeg begynte å unngå situasjonene. Om jeg så noen gikk jeg en annen vei eller lignende. 

Nå har det blitt til at jeg prøver å unngå alle jeg engang har kjent. Kan ha kjent de veldig godt eller mer bekjent. Faktisk kolleger jeg jobber med til daglig også!  Gamle bestevenninner som jeg har mistet kontakt med, kolleger, studievenner osv. For eksempel folk jeg var masse med på jobb eller universitet som kontakten har dabbet av med tiden. Jeg aner ikke hvordan jeg skal være når jeg møter de. Så helt automatisk så prøver jeg og gjemme meg. Kan møte de på gata og gå rett ved siden av og jeg kan selv skjønner at de vil se meg. Men så later jeg som at jeg ikke ser de. 

Jeg er redd vi skal måtte ha en samtale og at det skal bli rart. Det blir ikke akkurat mindre rart når jeg ignorerer de! De kan jo tro jeg ikke liker de eller at det er noe galt. Og det er det ikke. Annet enn med hodet mitt. 

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme ut av det. Kan legge til at jeg har lest en del om sosial angst og kan kjenne igjen mye der.. 

Men hva sier dere til folk dere ikke har møtt på en stund/år? Jeg skjønner jo man spør om hvordan det går. Om man jobber der og der fortsatt for eksempel. Syns det er vanskelig å komme ut av den frekke, grusomme oppførselen jeg har! 

Anonymkode: fcc8f...10a

[Nattvandreren]

Hvis du spør om hvordan det går, om de jobber der og der, har de barn.... Så spør de deg litt, også bruker det å gå av seg selv. Stort sett så blir det en overfladisk oppdatering før en av partene kikker på klokka, mobilen ect og sier at de må videre...

Hopp i det, det tar som regel ikke lang tid med de fleste, og så kan begge gå fornøyd videre. Tenk på at den andre parten stort sett ikke har så mange samtaleevner på luringa til sånne situasjoner de heller

[Gjest Johannessen]

Det du her beskriver er sosial angst. Du er ikke alene i å føle det slik, og det handler nok om opplevelser du har hatt og tankene du gjør det relatert til det. Å kontakte psykolog kunne vært en løsning, eller du kan prøve å forandre tankegang relatert til det her. Eksempelvis at det ikke gjør så mye om det blir kleint eller at du gjør deg litt til narr. Kanskje det ikke er så farlig at det skjer, sånn rasjonelt sett.

[QQbaby]

Sier bare et ord. Psykolog.

[Gjest Jessica]

Det høres ikke koselig ut. Det er faktisk mange av oss som enten ikke liker småprat, eller mestrer det. Hva med at du forsøker å for eksempel hilse på EN om dagen ? Psykolog er heller ingen dårlig tips. Masse lykke til 💛

[Smashields]

Sørg først og fremst for å smile! Hvis du har smilt, så har du hvertfall gjort din jobb - å vise at du er vennlig innstilt

Hvis du ikke får noe tilbake, så er det deres feil-  ærlig talt.

jeg kunne få en ekkel følelse fra det du sa ang ungdomsskolen - at det kan være noen stemplet deg som 'en det ikke er verdt å hilse på' (ikke en av de kule ?? og hvem definerer egentlig det ??!)  Kanskje det har blitt et 'sår' der? også kastet andre seg på den bølgen- også blir det en greie hvis flere nevner at du virket sur også- også blir bare alle mer irritert etterpå og fortsetter å overse deg  -  (evt) også føles det enda rarere å ta kontakt. Kan det ha vært noe slikt som skjedde den gangen, også setter det seg fast et spor

Jeg tenker det viktigste er å vise at man smiler og nikker forsiktig - da ser folk at du er varm - så har du hvertfall gjort din jobb, tenker jeg ? Hvis de smiler tilbake kan du se om det passer å stoppe og snakke mer, men trenger ikke. Hvis de ikke gidder å smile tilbake - -kanskje gi dem en sjanse til, i tilfelle det bare var tilfeldig,  -men gjentar det seg, så bare drit i de . .  Da er de ikke din usikkerhet verdt!

[AnonymBruker]

Jeg har sosial angst og gjør også dette. 

Problemet er også litt at jeg har brent meg flere ganger før ved at jeg har smilt og/eller sagt hei, men blitt oversett av den andre personen. Det har gjort meg ganske usikker når det er folk jeg ikke kjenner så godt, men jeg prøver noen ganger å si hei til folk på studiet mitt. 

Av og til sier de hei, men andre ganger overser de meg eller eventuelt ikke ser meg. Jeg synes det er ganske vanskelig for jeg får lett negative tanker om meg selv, men jeg fortsetter å prøve. 

Anonymkode: 87073...1ea

[Smashields]

"Sørg først og fremst for å smile! Hvis du har smilt, så har du hvertfall gjort din jobb - å vise at du er vennlig innstilt"

Altså jeg mener å smile med øynene, tørre å ha åpen øyekontakt et lite sekund - Altså ikke sånt falsk smil med ansiktet/munnen, tilgjort, hvor øynene ikke er med. .

 

Hvis det er vanskelig med øyekontakt, - så er det kanskje en lur ide å ta seg god tid hos en psykolog, for da kan det være dypere ting som man ikke er helt klar over, som hindrer en i være åpen for kontakt

[AnonymBruker]

Uff jeg også. En gang overhørte jeg noen sa "hun hilser jo aldri, hun tror hun er noe så fuck hun" og en annen gang ble jeg beskylt for å ha noe i mot en annen, men sannheten er jo at jeg er sjenert og ikke vet om jeg på en måte kjenner de godt nok til å hilse eller tør å ta plass og avbryte/forstyrre en situasjon for å hilse..... Tror jeg har mistet mange venner/bekjente og fått mye baksnakking pga det , og det blir igjen en ond sirkel så jeg tenker at nå baksnakker alle meg så da tør jeg hvertfall ikke hilse. Mener ikke å være dum liksom ... 

Anonymkode: e24d6...37a