Får ikke opp humøret...

[AnonymBruker]

Etter ett års tid med kun fokus på jobb og annet kastet jeg meg inn i datingen igjen. Og nå sitter jeg altså her i en skikkelig funk etter å ha blitt dumpet, og sliter med å komme meg opp av hullet.

Det er ikke første gang jeg har hatt kjærlighetssorg i mitt snart 27 år lange liv, men denne sitter i. Jeg har datet menn lengre enn dette uten at det har vært opprivende, derfor synes jeg det er håpløst at jeg nå reagerer som jeg gjør. Det ene er at jeg ikke vet hva som skjedde. Det andre er at jeg har truffet få mennesker jeg kan snakke såpass godt med og er redd jeg ikke finner det igjen. De som er eldre enn meg vil nok tenke at dette er tullete, men ja, det føles faktisk slik.

Jeg har selv godt draget på menn ettersom jeg tydeligvis har et utseende de fleste finner attraktivt, men selv er jeg ikke visuell når det gjelder valg av menn, og bryr meg hverken om ‘klassisk kjekk’ eller høyde. Jeg er derimot ganske kresen når det gjelder samtale, intellekt, ambisjoner, humor og vel - personlighet.

Han var veldig ivrig fra starten. Vi hadde vanvittig mye felles, både på det personlige plan og i verdisyn, i den grad det var påfallende på oss begge. Vi skravlet i time etter time, og hver gang vi møttes var det tydelig at han ikke ville hjem. Han var tydelig tiltrukket av meg og, og klar på hvor mye han alltid gledet seg til å se meg igjen. Jeg har aldri opplevd noen jeg kan åpne meg så mye for, og i tillegg få så mye igjen. Vi hadde samtaler som jeg ikke engang kan ha med mine egne venner. Han la konkrete planer med meg lenger frem i tid – som om han ville «reservere» meg.

Jeg er veldig usikker i en begynnende datingfase og trenger en del bekreftelse, og jeg ser at jeg kunne vært tydeligere på hvor mye jeg likte ham. Jeg ga likevel positiv tilbakemelding på alt han gjorde.

Så får jeg melding om at han vil avslutte. Han er full av lovord om hvor fantastisk jeg er og hvordan jeg fortjener det beste, men at han syntes relasjonen begynte å bli vanskelig, og må følge magefølelsen. Jeg gikk fullstendig i kjelleren og er fortsatt utrolig lei meg. 

I retrospektiv kan jeg godt se ting jeg kunne gjort noen ting annerledes, men ikke i den grad at jeg tenkte det skulle bli noen dealbreaker. Han er en veldig selvstendig person, og det ser heller ikke ut til at han dater noen andre. Jeg anser ham heller ikke som en player, eller noen drittsekk, som bare gjør det verre. Han har fortsatt å følge meg på sosiale medier, ser alle stories jeg legger ut, og liker bilder. Jeg er derimot så nede at jeg tror null kontakt er nødvendig – og har derfor nå slettet og blokkert over hele linja. Det var vanskelig og gjør meg utrolig trist, men jeg ser ikke noen annen vei.  

Har foretatt meg alle de normale tingene du visstnok skal gjøre. Null kontakt, null interaksjon. Dratt på byen med venninner. Lest inspirerende og støttende blogger. Distrahert meg selv med jobb. Periodevis kan jeg tenke på andre ting, men så kommer det tilbake.

Jeg er egentlig en veldig selvstendig person som aldri har ‘slitt’ med å være singel, derfor overrasker det meg hvordan jeg selv reagerer.

Dette er skikkelig dritt, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre mer nå. Føler nesten jeg må gjøre noe helt drastisk, som å flytte ut i skogen en uke.

Hva gjorde du da følte du satt fast? Noen tips?

Anonymkode: 78a1b...cc7

[Hermine Grang]

Lov å ha kjærlighetssorg og når du gjør alt du sier du gjør så er det nok bare tiden som mangler for at det skal bli bedre. 

Ikke lett å gi deg tips når det virker som du har tenkt på alt og virker såpass reflektert. Så sender deg bare noen klemmer. Det kommer til å gå over!

[QQbaby]

7 minutter siden, Hermine Grang skrev:

Lov å ha kjærlighetssorg og når du gjør alt du sier du gjør så er det nok bare tiden som mangler for at det skal bli bedre. 

Ikke lett å gi deg tips når det virker som du har tenkt på alt og virker såpass reflektert. Så sender deg bare noen klemmer. Det kommer til å gå over!

Hvorfor i all verden svarer du når du ikke synes det er lett å gi tips. Synes du tema er vanskelig eller ikke har noe å tilføre så er det strengt tatt unødvendig å kommentere. 

 

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etter ett års tid med kun fokus på jobb og annet kastet jeg meg inn i datingen igjen. Og nå sitter jeg altså her i en skikkelig funk etter å ha blitt dumpet, og sliter med å komme meg opp av hullet.

Det er ikke første gang jeg har hatt kjærlighetssorg i mitt snart 27 år lange liv, men denne sitter i. Jeg har datet menn lengre enn dette uten at det har vært opprivende, derfor synes jeg det er håpløst at jeg nå reagerer som jeg gjør. Det ene er at jeg ikke vet hva som skjedde. Det andre er at jeg har truffet få mennesker jeg kan snakke såpass godt med og er redd jeg ikke finner det igjen. De som er eldre enn meg vil nok tenke at dette er tullete, men ja, det føles faktisk slik.

Jeg har selv godt draget på menn ettersom jeg tydeligvis har et utseende de fleste finner attraktivt, men selv er jeg ikke visuell når det gjelder valg av menn, og bryr meg hverken om ‘klassisk kjekk’ eller høyde. Jeg er derimot ganske kresen når det gjelder samtale, intellekt, ambisjoner, humor og vel - personlighet.

Han var veldig ivrig fra starten. Vi hadde vanvittig mye felles, både på det personlige plan og i verdisyn, i den grad det var påfallende på oss begge. Vi skravlet i time etter time, og hver gang vi møttes var det tydelig at han ikke ville hjem. Han var tydelig tiltrukket av meg og, og klar på hvor mye han alltid gledet seg til å se meg igjen. Jeg har aldri opplevd noen jeg kan åpne meg så mye for, og i tillegg få så mye igjen. Vi hadde samtaler som jeg ikke engang kan ha med mine egne venner. Han la konkrete planer med meg lenger frem i tid – som om han ville «reservere» meg.

Jeg er veldig usikker i en begynnende datingfase og trenger en del bekreftelse, og jeg ser at jeg kunne vært tydeligere på hvor mye jeg likte ham. Jeg ga likevel positiv tilbakemelding på alt han gjorde.

Så får jeg melding om at han vil avslutte. Han er full av lovord om hvor fantastisk jeg er og hvordan jeg fortjener det beste, men at han syntes relasjonen begynte å bli vanskelig, og må følge magefølelsen. Jeg gikk fullstendig i kjelleren og er fortsatt utrolig lei meg. 

I retrospektiv kan jeg godt se ting jeg kunne gjort noen ting annerledes, men ikke i den grad at jeg tenkte det skulle bli noen dealbreaker. Han er en veldig selvstendig person, og det ser heller ikke ut til at han dater noen andre. Jeg anser ham heller ikke som en player, eller noen drittsekk, som bare gjør det verre. Han har fortsatt å følge meg på sosiale medier, ser alle stories jeg legger ut, og liker bilder. Jeg er derimot så nede at jeg tror null kontakt er nødvendig – og har derfor nå slettet og blokkert over hele linja. Det var vanskelig og gjør meg utrolig trist, men jeg ser ikke noen annen vei.  

Har foretatt meg alle de normale tingene du visstnok skal gjøre. Null kontakt, null interaksjon. Dratt på byen med venninner. Lest inspirerende og støttende blogger. Distrahert meg selv med jobb. Periodevis kan jeg tenke på andre ting, men så kommer det tilbake.

Jeg er egentlig en veldig selvstendig person som aldri har ‘slitt’ med å være singel, derfor overrasker det meg hvordan jeg selv reagerer.

Dette er skikkelig dritt, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre mer nå. Føler nesten jeg må gjøre noe helt drastisk, som å flytte ut i skogen en uke.

Hva gjorde du da følte du satt fast? Noen tips?

Anonymkode: 78a1b...cc7

Kjære trådstarter, det jeg vil anbefale deg er følgende: Siden han fremdeles følger deg på sosiale medier så må du finne deg ny kjæreste, enten på ekte, eller en liksomkjæreste. Legg ut masse bilder av hvor fint du har det uten ham, og vis ham at det dere hadde sammen ikke betydde noe for deg. Da blir han enten så sjalu at han kommer krypende tilbake, eller så blir han så forbanna og bitter fordi du fikk din hevn. Dette tjener alle på. En ide kan være der å betale liksomkjæresen, slik at de forstår hva de går til og at det kun er ment som et liksom forhold. Da slipper dette å slå tilbake på deg

Stor klem og masse lykke til trådstarter. Hold oss oppdatert og si fra om det funker

 

Endret 1. mai 2017 av QQbaby

[Mann50]

Om du er en dame på 27 år og blir forlatt av noen du elsker eller mann på 51 år som meg så tror jeg kjærlighetssorgen er like sterk og like vanskelig å takle. Jeg ble dumpet for vel 8 måneder siden og for min del er det bare tre ting som har hjulpet: 1) Å kunne prate om bruddet til en eller to gode venner 2) Unngå å treffe personen på alle måter(felles møteplasser, sosiale medier), 3) samt det å bare måtte ta tiden til hjelp. Jeg har kommet meg videre, men kan fortsatt savne henne og oppleve en sorgfølelse av og til. Det har overrasket meg selv hvor lang tid det går å komme over noen, men når man har elsket en person veldig høy og mister denne så er reaksjonen forståelig. Du lærer deg godt å kjenne i en slik prosess og du lærer noe om hvordan du ønsker å ha det i ditt neste forhold. Lykke til.

[AnonymBruker]

Hei!

Men nå er det slik at i det virkelige liv, er ikke alt svart og hvitt. Man må huske at følelser ikke er konstante og kan svinge fra dag til dag, uke til uke... Kan det være at han hadde en periode hvor følelsene var svake og ting ble mindre interessant?

Jeg tenker at det skal mye til for å finne en partner man liker og at folk gir opp for lett. Det er så mange nyanser og tifeldigheter i livet som styrer retningene man velger. Og siden han fremdeles viste litt interesse for deg, selv etter han avsluttet, kan jo tyde på at følelsene svinger litt.

Jeg undres over at de fleste kommer med råd om å bare gi opp, stenge folk ute og gå videre? Er det bestandig riktig?

 

Anonymkode: 7ada0...6bd

[AnonymBruker]

Har vært i en veldig lik situasjon, TS! Vi hadde det så fint, og han fortalte meg at han ikke hadde datet noen over lengre tid før. Et ganske klart tegn på at han likte meg spesielt godt. 

Så kommer jeg til han en kveld og han sier at han ikke har de riktige følelsene. Jeg ble veldig overrasket, og veldig lei meg. Jeg mener selv at vi hadde vært for lite sammen, og det var derfor følelsene ikke fikk utviklet seg. Veldig kjipt!

Men for min del klarte jeg å snu det litt; jeg vil ikke bruke tiden min på en som ikke er interessert. Hadde han nå kommet tilbake ville jeg gitt han en sjanse, men det har han ikke. Da går jeg videre. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp. Det er helt naturlig å tenke på vedkommende, ikke bli sint på deg selv for det. Men prøv å se fremover, og legg fine planer du kan glede deg til.

Anonymkode: b8f7b...3f0

[AnonymBruker]

hear you.. Kjærlighetslivet mitt er fiasko, skjønner ikke hvordan det går an...Og slike følelser for noen oppi det hele? Oh, the irony! ...Så "den rette" for første gang, så kan alt falle i stykker. 

Kan dessverre ikke komme med noen råd. Bare en støtte..Du er ikke alene.

Anonymkode: fd2bb...050

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Men nå er det slik at i det virkelige liv, er ikke alt svart og hvitt. Man må huske at følelser ikke er konstante og kan svinge fra dag til dag, uke til uke... Kan det være at han hadde en periode hvor følelsene var svake og ting ble mindre interessant?

Jeg tenker at det skal mye til for å finne en partner man liker og at folk gir opp for lett. Det er så mange nyanser og tifeldigheter i livet som styrer retningene man velger. Og siden han fremdeles viste litt interesse for deg, selv etter han avsluttet, kan jo tyde på at følelsene svinger litt.

Jeg undres over at de fleste kommer med råd om å bare gi opp, stenge folk ute og gå videre? Er det bestandig riktig?

 

Anonymkode: 7ada0...6bd

Jeg er enig med deg. Men hva skal man gjøre? 

Anonymkode: bbd31...32f

[AnonymBruker]

9 timer siden, QQbaby skrev:

Hvorfor i all verden svarer du når du ikke synes det er lett å gi tips. Synes du tema er vanskelig eller ikke har noe å tilføre så er det strengt tatt unødvendig å kommentere. 

 

Kjære trådstarter, det jeg vil anbefale deg er følgende: Siden han fremdeles følger deg på sosiale medier så må du finne deg ny kjæreste, enten på ekte, eller en liksomkjæreste. Legg ut masse bilder av hvor fint du har det uten ham, og vis ham at det dere hadde sammen ikke betydde noe for deg. Da blir han enten så sjalu at han kommer krypende tilbake, eller så blir han så forbanna og bitter fordi du fikk din hevn. Dette tjener alle på. En ide kan være der å betale liksomkjæresen, slik at de forstår hva de går til og at det kun er ment som et liksom forhold. Da slipper dette å slå tilbake på deg

Stor klem og masse lykke til trådstarter. Hold oss oppdatert og si fra om det funker

 

Det må være du minst lure rådet av alle jeg har lest her inne, og hvorfor disser du @Hermine Grang som gir støtte og omtanke? Prøv i det minste... 

Anonymkode: 3b2ae...d20

[QQbaby]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det må være du minst lure rådet av alle jeg har lest her inne, og hvorfor disser du @Hermine Grang som gir støtte og omtanke? Prøv i det minste... 

Anonymkode: 3b2ae...d20

Prøve på hva da? Og være mer usikker? 

Selv liker jeg folk som er sikre på seg selv og har gode råd å komme med. Derfor vil jeg fortsette med det uavhegig av hva du måtte mene.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det må være du minst lure rådet av alle jeg har lest her inne, og hvorfor disser du @Hermine Grang som gir støtte og omtanke? Prøv i det minste... 

Anonymkode: 3b2ae...d20

Veldig enig med deg. Denne brukeren har sjelden, eller rettere sagt aldri noe smart å si. Bare flåsete svar og sure oppgulp i alle tråder.  Jeg håper de som får svar fra henne/han, ikke tar svarene seriøst. 

Anonymkode: 23254...710

[Ardenus]

På 1.5.2017 den 13.42, AnonymBruker skrev:

selv er jeg ikke visuell når det gjelder valg av menn, og bryr meg hverken om ‘klassisk kjekk’ eller høyde. Jeg er derimot ganske kresen når det gjelder samtale, intellekt, ambisjoner, humor og vel - personlighet.

Dette her er kjempe flott, tommel opp for at du har bra prioriteter.

Du vil treffe mange nye mennesker som du vil falle for, det kan ta tid, men du vil komme deg over dette, hva du enn gjør ikke hør på QQbaby's råd.

Hev hodet, tenk at du er bra nok som du er, ikke la en dårlig erfaring dra deg ned. (lett å si)

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veldig enig med deg. Denne brukeren har sjelden, eller rettere sagt aldri noe smart å si. Bare flåsete svar og sure oppgulp i alle tråder.  Jeg håper de som får svar fra henne/han, ikke tar svarene seriøst. 

Anonymkode: 23254...710

Hun er troll. Du merker jo at forumet får mange trolletråder med det samme hun er mer i aktivitet.

Anonymkode: 64d39...5f3

[AnonymBruker]

TS:

Takk for hyggelige svar

I referanse til å legge ut bilder med andre menn - jeg er nok ikke typen til å bevisst forsøke å gjøre en mann sjalu. I den grad det har skjedd tidligere, har det vært tilfeldig og utilsiktet, og heller et resultat av en i overkant sjalu mann.   

For det første tror jeg ikke menn responderer likt på dette som kvinner. For det andre ser jeg ikke hvordan jeg skulle gjort det uten at det fremstår påfallende. Jeg legger ikke ut mange bilder på sosiale medier, og i hvert fall ikke bilder med menn jeg dater, så det ville vært ganske nytt. 

Jeg har egentlig ikke noe særlig behov for å ‘bekrefte min attraktivitet’, eller hvor greit livet går. Han vet jeg er en pen jente med jobb, leilighet, familie, venner. Timeplanen min er neppe like hektisk som hans, men det handler mest om at jeg er en introvert, og han en ekstrovert. En del av meg lurer jo også på om det som faktisk skjedde var at han tvilte på min genuine interesse for ham. Sånn sett vil jeg ikke forsterke det ved å skape en illusjon om at jeg har hoppet videre til en ny mann. Det er jo heller ikke sant.

På 1.5.2017 den 14.45, AnonymBruker skrev:

Men nå er det slik at i det virkelige liv, er ikke alt svart og hvitt. Man må huske at følelser ikke er konstante og kan svinge fra dag til dag, uke til uke... Kan det være at han hadde en periode hvor følelsene var svake og ting ble mindre interessant?

Jeg tenker at det skal mye til for å finne en partner man liker og at folk gir opp for lett. Det er så mange nyanser og tifeldigheter i livet som styrer retningene man velger. Og siden han fremdeles viste litt interesse for deg, selv etter han avsluttet, kan jo tyde på at følelsene svinger litt.

Jeg undres over at de fleste kommer med råd om å bare gi opp, stenge folk ute og gå videre? Er det bestandig riktig?

Anonymkode: 7ada0...6bd

Som noen andre skrev over - hva skal man gjøre? Jeg velger å ta folk på "face value", og ryktet har det at menn mener det de sier. Om han så var i tvil, så burde han heller kommunisert det. Jeg vil ikke krangle med noen som dumper meg. Jeg får leve med det valget, men jeg skal jo også tvinge ham til å leve med det valget. 

Jeg synes jo han ga opp for lett. Min filosofi innen dating har ganske enkelt vært at dersom du virkelig liker noen, skal det noe større til for å endre det. Og dersom du allerede er litt på gjerdet, skal det mindre til. Det er dette som er det store spørsmålet for meg. Han er en ganske oppriktig fyr over hele linja. Jeg kan derfor ikke annet enn å tro at han var oppriktig når han uttrykket hvor mye han likte meg. Da gjenstår jo spørsmålet hvilken drivkraft som var stor nok til å kaste det hele på båten. Jeg kan helt ærlig si at det hele hadde vært langt mer komfortabelt om jeg ble gitt en spesifikk grunn, om den grunnen så var ukomfortabel. Jeg kunne enten endret årsaken, eller dersom den er uforanderlig, akseptere at vi der var inkompatible.

Men du kan ikke krangle på noens «magefølelse». Slik jeg ser det, er det to årsaker til at noen oppgir «magefølelse» som årsak. Nummer en er at de simpelthen ikke er godt nok i kontakt med egne følelser, og vet ikke hvorfor de føler det de føler. Nummer to er at de vet godt hva den egentlige årsaken er, men de er ikke interessert i å opplyse deg om det, enten fordi de ikke vil starte en diskusjon, eller fordi de tror den egentlige årsaken vil såre deg. Det er mulig det finnes en elefant i rommet som jeg ikke ble gjort oppmerksom på, men jeg heller nok litt mot nummer en.

Jeg føler ikke vi har datet lenge nok til at jeg har «rett» til å grave etter den reelle årsaken, selv om jeg så gjerne skulle visst. Hele relasjonen var enda på unnfangelsesstadiet og selv mine venninner, som jo er glade i meg, er litt der at de synes jeg må «get over it».

Kanskje vi støter borti hverandre en dag, og en eventuell samtale kunne kommet inn på dette. Forhåpentligvis har jeg innen den tid faktisk sluttet å bry meg, selv om det virker lite sannsynlig nå…  

På 2.5.2017 den 19.43, Ardenus skrev:

Dette her er kjempe flott, tommel opp for at du har bra prioriteter.

Ja jeg er jo glad for det, men det er egentlig ikke slik at jeg er så "snill", det er ganske enkelt slik at jeg er skrudd sammen på den måten. Jeg vil heller ikke si at jeg er mindre kravstor - kravene ligger bare på andre områder enn de rent visuelle.

Var nylig på en ny date, og jeg syntes han var så kjedelig. Styrte praten litt inn på samfunnsrelaterte tema, og når jeg nevnte min favorittskribent, gjenkjente han ikke navnet. Jeg vet jo at det å "hive seg uti det" visstnok skal være en god ide, men jeg er redd for mange skuffelser forsterker det hele. 

Anonymkode: 78a1b...cc7

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen i deg, ts. Alle følesene dine både før og etter. Holdningen du velger å ta til det også..i ettertid.

Jeg gikk på noen dater og jeg synes det forsterket følelsene for eksen, mtp. skuffelsene og at jeg sammenlignet. Savnet den kjemien som var hos han. Så jeg la dating på hylla i noen måneder og fokuserte på dagliglivet og sånne ting.

Anonymkode: 64d39...5f3

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver TS… han jeg ble avvist av for 2 uker siden oppgav magefølelsen som grunn, og jeg tenker at han ikke er i kontakt med egne følelser. Vi hadde det så koselig sammen hver eneste gang, og jeg klarer ikke å se hvorfor han ikke ville mer etter 8 uker med dating. "Min" møtte meg for å avslutte det, så vi fikk jo tatt en prat, men jeg sitter likevel igjen og skjønner veldig lite. Har ikke sendt han noen melding etterpå, men syns det har vært veldig vanskelig, for jeg klarer som sagt ikke å se hva som har skjedd. Jeg ser bare at vi hadde en kjempefin kjemi, var tiltrukket av hverandre og alltid hadde det fint. Derfor er det så vanskelig å skjønne hvorfor han ikke ville mer. Vet at han ikke datet andre, for det avklarte vi nesten med en gang.

Hvor lenge datet dere?

Anonymkode: b8f7b...3f0