Hvordan ble forholdet ditt påvirket av å bli foreldre for første gang?

[Maewest]

Vel, tittelen snakker vel for seg selv her. Hva skjedde med forholdet ditt etter at dere fikk barn for første gang? hva ble annerledes? til det bedre eller til det verre? hvorfor? 

[stan]

Forholdet har blitt bedre. Anderledes, men absolutt bedre. Barnet brakte en forpliktelse med seg som gjør oss mer sammensveiset enn før. Tempoet gikk ned og vi får lov til å glede oss over de små tingene. 

Jeg tror det er viktig å ikke forvente at livet med barn blir som før, kunsten er å ikke ønske seg tilbake men se alt det fine som ligger foran. 

[Zienna]

Vi var sammen i 4 år før vi fikk første barn.  Visste at livet ville bli annerledes, men var begge innstilt på det.  For oss ble barna et lim i forholdet, et felles ansvar og mål, og noe som bandt oss sammen. 

Samtidig hadde vi begge jobb og personlige ambisjoner.  Tror vår styrke var at alle forventninger var vel avklart på forhånd. Min mann forventet f.eks. aldri at jeg skulle være hjemmeværende, eller i redusert stilling.  Slikt var avklart på forhånd.

Impulsiv sex på sofaen etter jobb ble erstattet med barne-tv.  Vi kunne ikke lenger være på fest til den lyse morgen når vi visste at en liten kunne våkne. 

For oss var det som det skulle være, en naturlig utvikling.   






 

[AnonymBruker]

40 minutter siden, stan skrev:

Forholdet har blitt bedre. Anderledes, men absolutt bedre. Barnet brakte en forpliktelse med seg som gjør oss mer sammensveiset enn før. Tempoet gikk ned og vi får lov til å glede oss over de små tingene. 

Jeg tror det er viktig å ikke forvente at livet med barn blir som før, kunsten er å ikke ønske seg tilbake men se alt det fine som ligger foran. 

Altså, er du mann eller kvinne?

Anonymkode: 51d58...ce1

[AnonymBruker]

3 timer siden, Maewest skrev:

Vel, tittelen snakker vel for seg selv her. Hva skjedde med forholdet ditt etter at dere fikk barn for første gang? hva ble annerledes? til det bedre eller til det verre? hvorfor? 

Barna var høyt og grundig planlagt av oss begge. Vi hadde forberedt oss.

 

Likevel, da hverdagen kom med barn sluknet sexlivet, romantikk og bare par. Vi ble overveldet av nattevåk og småbarnsfase.

Vi var vant til å reise masse, bare tenke på oss selv og hverdagen med bleier endret parforholdet. Vi gikk fra rosaskyer og høye forventninger og krav til klage over at forventningene ikke ble oppfylt. Vi var for bortskjemte og godt vant.

Anonymkode: 51d58...ce1

[AnonymBruker]

Vi ble ganske kjapt gravid etter vi ble kjærester. Hadde vært sammen i va 6 mnd. Begge gikk på videregående 😳 Fødte i tillegg 2 mnd for tidlig. Så vi var første tiden på sykehuset. Flyttet sammen når vi kom hjem med babyen. Vi ble plutselig voksen , men følte vi ble sterkere som par, og elsket hverandre på en helt annen måte etter barnet ble født. 

Dette er nå 12 1/2 år og et barn til siden , og vi er idag ennå nærmere hverandre enn vi noen gang har vært. Alt føles så riktig liksom. Har fremdeles mye sex og flørting med hverandre . 

Anonymkode: 3e834...3ee

[stan]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså, er du mann eller kvinne?

Anonymkode: 51d58...ce1

Mann selvfølgelig. Jeg elsker å ha barn og å være far. Det er anderledes enn å være elsker til min kvinne. Som mann er jeg ikke redd for å ta på meg forpliktelser, og heller ikke redd for å gi omsorg og kjærlighet. 

[AnonymBruker]

Den første tiden var en påkjenning på grunn av søvnmangel og fødselsdepresjon, men vi hadde vært sammen i ti år før vi fikk barn, og derfor vært ute en vinternatt før. Nå er barnet tre år, og jeg synes forholdet vårt er mye som før, men likevel sterkere - vi har dette barnet felles som vi begge elsker høyere enn alt, og hans beste er vårt felles mål. Vi har beholdt humoren og varmen vi hadde før vi ble foreldre, og vi prøver å sette av tid til å gjøre kjæreste-ting innimellom også

Anonymkode: 1b377...094

[AnonymBruker]

Alt i alt, bedre. Dog mindre sex og kjærestetid. Men det å ha noe sammen som man elsker så høyt (barna, i dette tilfellet) er helt fantastisk).

Anonymkode: 4b0c1...338

[AnonymBruker]

Verre. Jeg tror aldri jeg har vært så mye frustrert, sint, irritert og kranglet så mye med partneren min som etter vi fikk barn sammen. Alt handler til syvende og sist om hvor grunnleggende uenige vi er om alt i barneoppdragelsen. Partneren min har absolutt ingen grenser på noe ovenfor barnet, synes alt skal være greit og sier aldri nei. Jeg får "gleden" av å sette ned foten, og gjennomføre alt av basic oppdragelse og grensesetting. 

Partneren min var steforelder i 3 år for min datter før vi fikk barn sammen, og hadde da et syn på barneoppdragelse som var konsekvent, tydelig og ganske streng (litt i overkant streng syntes jeg, men ingenting spesielt utover det). Den typen oppdragelse gjaldt visst ikke på egne barn, kun på stebarn det....

Anonymkode: d79fc...d69

[AnonymBruker]

Han hadde alltid blitt sett på som flink med barn, hadde alltid jobbet med barn og ønsket sitt eget. Etter 5 år sammen ble vi foreldre og han gav fullstendig F. Er helt alene i dag (heldigvis). De færreste opplever dette vil jeg tro.

Anonymkode: aad6a...69d