Mobbing - Har du gjort noe mot noen som du anger på?

[♥Missy♥]

Jeg sitter her og skal skrive en oppgave om mobbing.

Det meste man leser om mobbing eller erting av andre er vinklet til den siden der offeret snakker ut om ting. "Alle" har stor empati med de som blir mobbet, men hvordan er det å leve som "mobber", eller en person som har ertet noen?

Kan du huske om du mobbet, ertet eller sa noe dumt til noen når du gikk på barneskolen, eller ungdomsskolen?
Er det noe du angrer på at du gjorde den dag i dag? Hvordan har det preget deg i voksen alder når du tenker på det?

Håper på mange ærlige svar .

[AnonymBruker]

Jeg tror dessverre at noe av oppførselen min på ungdomsskolen kan ha blitt oppfattet som mobbing. Der og da regnet jeg det som spøkefull erting, men i ettertid har jeg tenkt på at han det gjaldt kanskje hadde en annen oppfatning. Husker dessuten en jente som var noen år eldre enn meg som gikk mye alene. Jeg så aldri at noen var stygge med henne, men i voksen alder leste jeg et innlegg hun hadde skrevet på bloggen sin om tiden på ungdomsskolen. Det var rett og slett hjerteskjærende. Hun hadde ikke skjønt hva hun hadde gjort galt siden hun aldri ble inkludert i friminuttene, gruet seg til å gå på skolen osv. Det er ingen tvil om at det finnes mye bevisst mobbing, men for de det angår tror jeg det er like ille å bli utsatt for lite gjennomtenkte spøker og det å ikke bli inkludert.

Anonymkode: af38b...bc4

[AnonymBruker]

På barneskolen ble jeg mobbet av en jente. Foreldrene mine tok tak i det og skolen tok det videre. Endte med at siste året av barneskolen så ville ingen være venner med jenta. Jeg har fremdeles dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde noe selv om jeg var livredd for henne siden jeg hadde vært offeret hennes.

Anonymkode: aa1c2...25f

[AnonymBruker]

Gikk på videregående med noen alle kalte for "bokormen", og mange var skikkelig stygge med han. Jeg var sammen med han en periode, men tok han aldri i forsvar fordi jeg var redd for å bli mobbet selv. Jeg hadde en lang historie med å bli mobbet på barneskolen, så jeg orket det ikke en gang til...har ofte tenkt på at jeg burde tatt han i forsvar.

Anonymkode: 8d61c...628

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Gikk på videregående med noen alle kalte for "bokormen", og mange var skikkelig stygge med han. Jeg var sammen med han en periode, men tok han aldri i forsvar fordi jeg var redd for å bli mobbet selv. Jeg hadde en lang historie med å bli mobbet på barneskolen, så jeg orket det ikke en gang til...har ofte tenkt på at jeg burde tatt han i forsvar.

Anonymkode: 8d61c...628

Ikke "alle" da, men det var en gjeng...

Anonymkode: 8d61c...628

[♥Missy♥]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror dessverre at noe av oppførselen min på ungdomsskolen kan ha blitt oppfattet som mobbing. Der og da regnet jeg det som spøkefull erting, men i ettertid har jeg tenkt på at han det gjaldt kanskje hadde en annen oppfatning. Husker dessuten en jente som var noen år eldre enn meg som gikk mye alene. Jeg så aldri at noen var stygge med henne, men i voksen alder leste jeg et innlegg hun hadde skrevet på bloggen sin om tiden på ungdomsskolen. Det var rett og slett hjerteskjærende. Hun hadde ikke skjønt hva hun hadde gjort galt siden hun aldri ble inkludert i friminuttene, gruet seg til å gå på skolen osv. Det er ingen tvil om at det finnes mye bevisst mobbing, men for de det angår tror jeg det er like ille å bli utsatt for lite gjennomtenkte spøker og det å ikke bli inkludert.

Anonymkode: af38b...bc4

Det er ofte slik at man kanskje ikke tenker på alt man gjorde som barn, og det vokser man gjerne på. Hva var det du sa som du tror ble støtende på vedkommende?

Takk for at du deler:)

[♥Missy♥]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gikk på videregående med noen alle kalte for "bokormen", og mange var skikkelig stygge med han. Jeg var sammen med han en periode, men tok han aldri i forsvar fordi jeg var redd for å bli mobbet selv. Jeg hadde en lang historie med å bli mobbet på barneskolen, så jeg orket det ikke en gang til...har ofte tenkt på at jeg burde tatt han i forsvar.

Anonymkode: 8d61c...628

Oi, også på videregående da. Litt synd at man ikke har kommet lengre når man er i den alderen..

Hvis du hadde hatt samme valg i dag, ville du gjort noe annerledes?

 

[♥Missy♥]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

På barneskolen ble jeg mobbet av en jente. Foreldrene mine tok tak i det og skolen tok det videre. Endte med at siste året av barneskolen så ville ingen være venner med jenta. Jeg har fremdeles dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde noe selv om jeg var livredd for henne siden jeg hadde vært offeret hennes.

Anonymkode: aa1c2...25f

Takk for at du deler dette. Hva var det hun jenta gjorde mot deg?

[AnonymBruker]

Var en av de "kule" på ungdomsskolen, slang litt med leppa til både elever og lærere. Innsett i ettertid at jeg ikke var noe annet en enn liten dritt. Tørr nesten ikke se på de jeg gikk på skole med for kan bare tenke meg hva de tenker. Samtidig har jeg mye igjen for det med tanke på at jeg har vokst opp til å bli en person som ikke snakker vondt om noen og behandler alle med respekt 

Anonymkode: 157f6...7b0

[Gjest Aragorn II Elessar]

Jeg burde kanskje angre på at jeg banket han som mobbet meg opp. Men kan ikke si at jeg angrer noe særlig på det.

 

[AnonymBruker]

Jeg var altfor "kul" i begynnelsen av ungdomsskolen. Var ekkel mot mange. Typisk at vi satt en stor gjeng i gangen og slang dritt til de stakkarene som gikk forbi. Dette angrer jeg veldig på og tenker ofte på. Jeg fikk etterhvert smake min egen medisin når jeg ble fryst ut og mobbet i flere år selv etter dette. Sliter fremdeles med sosial angst 15 år etter det tok slutt. Håper ikke min adferd har gjort at noen andre sliter med noe sånt på grunn av meg.

Anonymkode: 5c9c8...0df

[AnonymBruker]

9 timer siden, ♥Missy♥ skrev:

Takk for at du deler dette. Hva var det hun jenta gjorde mot deg?

Type dyttet meg fysisk vekk i friminutter og gymtimene, kalte meg ting, gjorde imitasjoner av meg, sa høyt i klassen at hun ikke ville være på gruppen min i gruppearbeid, gjorde generelt andre redd for å omgås med meg. 

I dag vet jeg jo at jeg burde håndtert dette annerledes. Hjalp ikke at jeg fikk vite senere at hun var i fosterhjem og diverse. 

Anonymkode: aa1c2...25f

[AnonymBruker]

10 timer siden, ♥Missy♥ skrev:

Det meste man leser om mobbing eller erting av andre er vinklet til den siden der offeret snakker ut om ting. "Alle" har stor empati med de som blir mobbet, men hvordan er det å leve som "mobber", eller en person som har ertet noen?

Jeg har skrevet bachelor om mobbing, kan anbefale deg å lese disse to bøkene:

Jostein Alberti-Espenes: Krenkelse i skolen-mobbingens bakteppe

Erling Roland: Mobbingens psykologi

Anonymkode: 6d4c3...6f4

[FluffyJuggernaut]

Ja, jeg gjorde ting som ikke var greit. Vil ikke si at jeg var en mobber, men jeg var vitne til at noen ble mobbet og gjorde lite til ingenting for å hjelpe. Jeg var feig, og på mange måter syns jeg det er verre enn de som mobbet, så jeg har ikke ren samvittighet.

[AnonymBruker]

10 timer siden, ♥Missy♥ skrev:

Det er ofte slik at man kanskje ikke tenker på alt man gjorde som barn, og det vokser man gjerne på. Hva var det du sa som du tror ble støtende på vedkommende?

Takk for at du deler:)

Det gikk vel på kallenavn som ikke var direkte stygge, men heller ikke så hyggelige. Litt herming etter dialekten. Dessuten var jeg nok unødvendig tøff og hardhendt i gymtimer, uten at det dreide seg om å slå, sparke eller noe sånt. Husker også at vi lo av at vi synes faren hans hadde rare klær, uten at vi sa noe åpenlyst. Uff, når jeg ser det jeg skriver, tenker jeg at jeg periodevis var en frekk drittunge.

Anonymkode: af38b...bc4

[AnonymBruker]

Jeg flyttet til en liten plass da jeg gikk på mellomtrinnet. Var en fådelt skole med en fryktelig kultur der lærerne kunne le av elever som sa noe dumt eller fremstille de som fikk noe kjempebra til på en måte som gjorde at man følte seg uthengt. Skolen skulle også være en stor lykkelig familie der alle problemer skulle løses innad i skolen. 

Jeg ble mobbet hovedsakelig av en gutt. Jeg fikk forbud mot å ringe hjem for å fortelle (det skulle jo løses på skolen) og alt lærerne gjorde var å snakke med meg, gutten, og andre (venner av han siden det var en skole med få elever..i) som hadde sett konkrete episoder der målet med samtalen var å love å være venner.. 

Det var en annen jente i klassen som hadde vært hoved-mobbeofferet før jeg flyttet dit. Da jeg begynte tok jeg henne i forsvar, men da situasjonen ble snudd så gjorde hun ingenting. Vi var venner på fritiden, og vi var det hele den tiden jeg bodde der (hun hadde jo ingen andre og det hadde ikke jeg heller..). Men. Jeg gikk fra å være ei jente som hadde stor vennekrets til å bli ei som ikke kjente noen og som ingen ville eller turte å være med. Jeg taklet det ikke, så jeg lot frustrasjonen gå utover min "feige venninne" som jeg mente var skyldig i at skoledagen var et helvete. Jeg gjorde alt jeg kunne for å snu situasjonen tilbake. Jeg var helt jævlig, og jeg ble verre da jeg opplevde at de gangene jeg fikk henne til å dumme seg ut tidlig på dagen så var det hun som sto i sentrum for oppmerksomheten fra han gutten resten av dagen. Jeg fikk være i fred gjennom å plage henne slik at de andre ble minnet på hvor morsomt det var når hun gråt.. 

Jeg flyttet derifra da jeg begynte på ungdomskolen, men jeg sluttet ikke å oppføre meg aggressivt allikevel. Det var ikke så ille at jeg ville kalt det mobbing mer, men jeg var ofte innblandet i konflikter. Jeg var blitt vant til en kultur der det var "kill or be killed". Jeg fikk heldigvis hjelp gjennom skolehelsetjenesten og BUP, og fikk brutt mønsteret jeg var kommet inn i slik at jeg fant tilbake til den jeg var da jeg gikk på småtrinnet. 

Jeg angrer på hvordan jeg ble og jeg har fortsatt "flashbacks" av ting som skjedde. Både ting jeg gjorde mot henne og ting jeg selv opplevde. I dag skulle jeg ønske at jeg sa mer ifra hjemme om hvordan det var på skolen, men det er lett å være klok i etterkant. Der og da trodde jeg at de visste, for jeg hadde sagt ifra ved flere anledninger tidlig. Hva jeg ikke visste var at parallelt med at jeg ga opp og tilpasset meg, så forsikret skolen foreldrene mine om at de tok tak i saken og at alt var i orden. Jeg har slitt mye med å akseptere alt jeg har gjort, og det tok mange år med hjelp før jeg sluttet å se på meg selv som et dårlig menneske og kunne se meg i speilet og si at jeg er glad i meg selv. Det hjalp å innse at alt som skjedde var ikke mitt ansvar. Jeg var et barn i en håpløs situasjon som trengte hjelp. Hjelp jeg uttrykte at jeg trengte på alle måter, men som jeg ikke fikk.

Jeg har snakket med hun jenta etter at jeg ble voksen, men hun forsto lite da jeg prøvde å si unnskyld. Hun husker oss som venner. Jeg tenker at hun ble så formet av miljøet at hun ikke ser hvor galt alt var. Men jeg vet hva jeg gjorde, og jeg vet at det var mobbing. At hun hadde opplevd verre og at det ikke nådde opp til hennes definisjon etter å ha levd der hele livet får være opp til henne. Vi har fortsatt litt perifer kontakt på facebook, og jeg venter egentlig på at hun skal våkne opp og se hvor jævlig jeg var slik at vi får snakket ut.

Jeg har brukt en del tid for å finne ut hvordan skolen er i dag. De lærerne jeg hadde er pensjonerte og skolen er nedlagt / slått sammen med skoler i nærheten. Fant også ut at flere av medelevene har slitt psykisk etterpå, og at en av guttens beste venner fra den tiden ble innlagt som følge av selvmordsforsøk da de gikk på ungdomskolen. Har også lært at gutten selv vokste opp i et hjem der fysisk avstraffelse var en sentral del av oppdragelsen. Så jeg har tilgitt han. Vi var alle barn med omsorgspersoner som ikke strakk til. 

I dag utdanner jeg meg til å bli spesialpedagog, og mye av engasjementet ligger i egne opplevelser fra begge sidene i mobbebegrepet. Jeg har en ambisjon om å bli den voksenpersonen jeg og de andre elevene på den skolen ikke hadde. En som ikke bare ser på elevene som vanskelige, men som prøver å se hva som ligger bak. Jeg har en dyrekjøpt erfaring som sier at det er fullt mulig å gjøre slemme ting selv om man vet bedre så lenge omstendighetene er de rette (eller gale. Alt ettersom). Det er en erfaring jeg håper jeg får til å ta med meg. Jeg kan ikke hjelpe den jenta jeg var, men jeg kan kanskje hjelpe andre i lignende situasjoner slik at de (både mobbere og mobbeoffer) slipper å gå igjennom det samme. 

Jeg jobber fortsatt med å stole på folk, og da spesielt foreldrene min. Jeg har fortsatt en liten del av meg som er forberedt på at de rundt meg skal svikte meg om jeg trenger de. Jeg jobber også med hvordan jeg reagerer når noen kommer med ertende kommentarer. Andre ser det ikke, men på en dårlig dag så kan jeg fortsatt kjenne den gamle aggresjonen blusse opp om det kommer en liten kommentar som minner meg på den gangen.. 

Anonymkode: f49de...f4c

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg flyttet til en liten plass da jeg gikk på mellomtrinnet. Var en fådelt skole med en fryktelig kultur der lærerne kunne le av elever som sa noe dumt eller fremstille de som fikk noe kjempebra til på en måte som gjorde at man følte seg uthengt. Skolen skulle også være en stor lykkelig familie der alle problemer skulle løses innad i skolen. 

Jeg ble mobbet hovedsakelig av en gutt. Jeg fikk forbud mot å ringe hjem for å fortelle (det skulle jo løses på skolen) og alt lærerne gjorde var å snakke med meg, gutten, og andre (venner av han siden det var en skole med få elever..i) som hadde sett konkrete episoder der målet med samtalen var å love å være venner.. 

Det var en annen jente i klassen som hadde vært hoved-mobbeofferet før jeg flyttet dit. Da jeg begynte tok jeg henne i forsvar, men da situasjonen ble snudd så gjorde hun ingenting. Vi var venner på fritiden, og vi var det hele den tiden jeg bodde der (hun hadde jo ingen andre og det hadde ikke jeg heller..). Men. Jeg gikk fra å være ei jente som hadde stor vennekrets til å bli ei som ikke kjente noen og som ingen ville eller turte å være med. Jeg taklet det ikke, så jeg lot frustrasjonen gå utover min "feige venninne" som jeg mente var skyldig i at skoledagen var et helvete. Jeg gjorde alt jeg kunne for å snu situasjonen tilbake. Jeg var helt jævlig, og jeg ble verre da jeg opplevde at de gangene jeg fikk henne til å dumme seg ut tidlig på dagen så var det hun som sto i sentrum for oppmerksomheten fra han gutten resten av dagen. Jeg fikk være i fred gjennom å plage henne slik at de andre ble minnet på hvor morsomt det var når hun gråt.. 

Jeg flyttet derifra da jeg begynte på ungdomskolen, men jeg sluttet ikke å oppføre meg aggressivt allikevel. Det var ikke så ille at jeg ville kalt det mobbing mer, men jeg var ofte innblandet i konflikter. Jeg var blitt vant til en kultur der det var "kill or be killed". Jeg fikk heldigvis hjelp gjennom skolehelsetjenesten og BUP, og fikk brutt mønsteret jeg var kommet inn i slik at jeg fant tilbake til den jeg var da jeg gikk på småtrinnet. 

Jeg angrer på hvordan jeg ble og jeg har fortsatt "flashbacks" av ting som skjedde. Både ting jeg gjorde mot henne og ting jeg selv opplevde. I dag skulle jeg ønske at jeg sa mer ifra hjemme om hvordan det var på skolen, men det er lett å være klok i etterkant. Der og da trodde jeg at de visste, for jeg hadde sagt ifra ved flere anledninger tidlig. Hva jeg ikke visste var at parallelt med at jeg ga opp og tilpasset meg, så forsikret skolen foreldrene mine om at de tok tak i saken og at alt var i orden. Jeg har slitt mye med å akseptere alt jeg har gjort, og det tok mange år med hjelp før jeg sluttet å se på meg selv som et dårlig menneske og kunne se meg i speilet og si at jeg er glad i meg selv. Det hjalp å innse at alt som skjedde var ikke mitt ansvar. Jeg var et barn i en håpløs situasjon som trengte hjelp. Hjelp jeg uttrykte at jeg trengte på alle måter, men som jeg ikke fikk.

Jeg har snakket med hun jenta etter at jeg ble voksen, men hun forsto lite da jeg prøvde å si unnskyld. Hun husker oss som venner. Jeg tenker at hun ble så formet av miljøet at hun ikke ser hvor galt alt var. Men jeg vet hva jeg gjorde, og jeg vet at det var mobbing. At hun hadde opplevd verre og at det ikke nådde opp til hennes definisjon etter å ha levd der hele livet får være opp til henne. Vi har fortsatt litt perifer kontakt på facebook, og jeg venter egentlig på at hun skal våkne opp og se hvor jævlig jeg var slik at vi får snakket ut.

Jeg har brukt en del tid for å finne ut hvordan skolen er i dag. De lærerne jeg hadde er pensjonerte og skolen er nedlagt / slått sammen med skoler i nærheten. Fant også ut at flere av medelevene har slitt psykisk etterpå, og at en av guttens beste venner fra den tiden ble innlagt som følge av selvmordsforsøk da de gikk på ungdomskolen. Har også lært at gutten selv vokste opp i et hjem der fysisk avstraffelse var en sentral del av oppdragelsen. Så jeg har tilgitt han. Vi var alle barn med omsorgspersoner som ikke strakk til. 

I dag utdanner jeg meg til å bli spesialpedagog, og mye av engasjementet ligger i egne opplevelser fra begge sidene i mobbebegrepet. Jeg har en ambisjon om å bli den voksenpersonen jeg og de andre elevene på den skolen ikke hadde. En som ikke bare ser på elevene som vanskelige, men som prøver å se hva som ligger bak. Jeg har en dyrekjøpt erfaring som sier at det er fullt mulig å gjøre slemme ting selv om man vet bedre så lenge omstendighetene er de rette (eller gale. Alt ettersom). Det er en erfaring jeg håper jeg får til å ta med meg. Jeg kan ikke hjelpe den jenta jeg var, men jeg kan kanskje hjelpe andre i lignende situasjoner slik at de (både mobbere og mobbeoffer) slipper å gå igjennom det samme. 

Jeg jobber fortsatt med å stole på folk, og da spesielt foreldrene min. Jeg har fortsatt en liten del av meg som er forberedt på at de rundt meg skal svikte meg om jeg trenger de. Jeg jobber også med hvordan jeg reagerer når noen kommer med ertende kommentarer. Andre ser det ikke, men på en dårlig dag så kan jeg fortsatt kjenne den gamle aggresjonen blusse opp om det kommer en liten kommentar som minner meg på den gangen.. 

Anonymkode: f49de...f4c

Jeg vil bare si at du virker som en veldig fin person  

Anonymkode: ba8b0...845

[Cata]

Jeg har aldri mobbet selv så vidt jeg vet, men jeg angrer litt på at jeg ikke var flinkere til å "forsvare" en jente i klassen som ble mobbet lengre og mer enn jeg selv. Jeg burde vært tøffere, men var redd for å bli plaget selv. 

[AnonymBruker]

Jeg sa en gang noe skikkelig ufint til ei som ikke hadde noen venner og ble mobbet pga. vekta på ungdomsskolen. Alle kalte henne for "hvalen". Det jeg sa var ikke rettet mot vekta hennes, men noe annet (ønsker ikke si direkte hva siden jeg er redd for at hun skal lese dette og kjenne meg igjen) Det var noe ala at hun hadde kjøpt nye klær (som hun sikkert var stolt av) og jeg sa noe som: "Har du fått nye klær? Håper du får byttet de!" 

Det var ikke akkurat det jeg sa, men noe sammenlignbart, og jeg tenker på det fra tid til annen selv 20 år etterpå, og har flere ganger hatt lyst til å si unnskyld men jeg tør ikke siden jeg er redd for at hun har glemt det og da blir påminnet om mobbingen igjen (jeg mobbet henne aldri selv, bortsett fra den ene gangen, men jeg fniste jo da andre kalte henne "hvalen" og gjorde aldri noe for å inkludere henne. Vi gikk ikke i samme klasse, så vi hadde i grunn ingen kontakt) Jeg har lagt henne til som venn på fb fordi jeg hadde lyst til å si unnskyld, men siden jeg ikke tør er alt jeg har gjort å gratulere henne med dagen hvert år på fb...

Da jeg gikk på videregående så jeg henne flere ganger gå alene langs veien i treningstøy. Jeg antar for å forsøke å gjøre noe med vekten, uten hell) 

Det plager meg fortsatt at jeg var en liten dritt som tråkket på en som allerede lå nede. 

Anonymkode: 76307...a3f

[AnonymBruker]

Jeg ble plaget av de kule guttene på ungdomsskolen og begynte å slenge stygge kommentarer til hun jeg så på som den svakeste i klassen for å bli likt av guttene som plaget meg. Det fungerte, men jeg angrer veldig i dag og skulle ønske jeg kunne spolt tiden tilbake og gjort det annerledes. Jeg lo av henne og slang stygge ting om hennes tro.

Anonymkode: 836a1...442