Ubetinga kjærlighet

[Ingy]

Jeg blei inspirert av tråden om "elsker deg" til å filosofere litt over begrepet. Hva er egentlig forskjellen på "elsker deg" og "glad i deg"? Kan man elske andre enn en partner eller er man bare glad i familie og venner? Er man nødt til å være / ha vært forelska i en person for å kunne elske h*n?

Har å elske noe med ubetinga kjærlighet å gjøre? Elsker du en person hvis den personen alltid vil ha en plass i hjertet ditt, uansett hva h*n gjør?

Jeg har veldig mange spørsmål, men veit ikke helt hva jeg mener sjøl. Jeg tror jeg har ubetinga kjærlighet til søskna mine, spesielt de yngre. Uansett hva de gjør vil jeg alltid være glad i dem og stille opp om de trenger meg. Sjøl om de kan irritere vettet av meg i blant, og også såre meg djupt.

Kjærlighet er egntlig ganske stilig. Tenk å vite at noen er glad i deg uansett! Vite at du ikke trenger å gjøre deg fortjent til en annens kjærlighet!

Jeg bruker ordene "glad i deg" alt for sjelden ovenfor venner og familie. I bryllupet vårt klarte jeg å si det til en del. Da blei det nemlig så tydelig for meg hvor godt det var å ha så mange mennesker rundt oss (over 80 stk) som bryr seg om oss og vil at vi skal ha det bra!

"Elsker deg" har jeg sagt noen få ganger til mannen min, aldri til noen andre. Daglig sier vi "glad i deg".

Når min dagsform er dårlig eller han skuffer eller irriterer meg er ikke kjærlighet det jeg føler sterkest. Men kjærligheten er jo ikke borte sjøl om jeg ikke føler den konstant? Den ligger der alltid, i bånn. Uansett. Ubetinga kjærlighet, kan partnere ha det?

En litt forvirra liten filosof... Ingy

[waco]

Ubetinget kjærlighet eksisterer nok ikke, like lite som ungdomsforelskelsen noengang vil komme igjen.

Dette er utopier og drømmer. Enhver gladhet og kjærlighet bunner egentlig ut i et aldri så lite snev av egoisme.

Når du lurer på dette spørsmålet, da kan du stille deg selv følgende;

Dersom du elsket en mann av hele ditt hjerte, du kunne gi din arm for at han kunne beholdt sin lillefinger.

Hvis denne mannen elsket en annen, ville du da av hele ditt hjerte føre de to elskede sammen?

[Gjest Anonymous]

Hei.

Det skulle være unødvendig å gjøre seg fortjent til kjærlighet. Kjærligheten bare ER den.

Og den finnes inne i oss hele tiden.

Det gjelder bare å finne en person vi kan elske. Som kan elske oss tilbake.

Og hvis vi virkelig er så heldig å finne en person som vi kan elske( altså personen, ikke fantasibildet vi har av personen)og vi samtidig tar oss tid til å bli godt kjent... DA er det store muligheter for at UBETINGET kjærlighet kommer sakte men sikkert inn i bildet.

Viktig å huske at personen vi elsker er like menneskelig som oss selv, med de feil og mangler dette ofte innebærer. Vi bør vel ikke tillate oss å kreve mer av andre enn vi faktisk klarer å kreve av oss selv.

Guri malla, mye jeg kunne ha sagt om dette, for det er så interessant. Og jeg føler at jeg stadig lærer noe, og stadig er under utvikling, og det er så spennende !!!

Men jeg kjenner at jeg har blitt mye mer aksepterende med årene (er fremdeles ung) og forstår mer av "spillet" som faktisk foregår til enhver tid, og i enhver sammenheng, mellom menn og kvinner...

En annen sak man skjønner mer og mer betydningen av etterhvert er følgende: Man må GI av seg selv for å kunne oppleve gleden av å FÅ noe tilbake. Å ha evnen til å ta i mot, og å være lykkelig ...

Høres enkelt ut, men jeg er ikke så sikker på om dette er en selvfølgelighet for alle...

Men ellers er jeg faktisk enig med en person her inne som snakker om egoisme i kjærlighet.

JA, det ligger EGOISME bak ALT i livet !!! Enten vi innrømmer det eller ikke.

Noen er MINDRE ego enn andre. Og noen er MER ego enn andre. Slik ER det bare. De fleste av oss ligger nok "midt på treet" vil jeg tro...

Tror jeg skal avslutte her jeg, får slippe til andre som har noe på hjertet også.

Men UBETINGET kjærlighet er den beste. Man fritas for en del bekymringer og irritasjon. Man forventer liksom ikke at alle krav skal bli innfridd. Ingen er perfekt !!! Man får elske sin partner som han eller hun ER. For det er vel den måten vi ønsker å bli elsket på selv også, er det ikke det da... :blunke:

Noen ord fra Venus. [

[Venus]

Beklager, ble koblet ut igjen. Men jeg står altså ved mitt innlegg her ovenfor !!!

Venus.

[Cassandra]

Jeg tror at foreldre har en betingelsesløs kjærlighet ovenfor barna sine. Barna mine trenger slett ikke gjøre seg fortjent for å få min kjærlighet. Den virkelig bare ER. Jeg elsker dem kun fordi at barnet det nettopp DET barnet. Mitt barn. Mine unger. Jeg tror at det er bortimot umulig å slutte å elske barnet sitt. Samme hva de gjør, så vil det alltid være BARNET, og det vil alltid være en vei tilbake til foreldrenes armer.

Når det gjelder kjærlighet til en partner, så har jeg nok mistet mange illusjoner. Det går opp for meg at kjærlighet ER noe en må gjøre seg fortjent til, og at det er mange løfter som gis i forelskelsens rus, men når det kommer til stykke så betyr det ikke så mye alikevel.

Så min ubetinget kjærlighet gir jeg til barna mine. For dem ville jeg gitt mitt liv for at de skulle få leve. Hvis et så drastisk valg noen gang ble forespeilt meg. Men for en partner?? NEI.

[Venus]

Hei...

Ja, jeg er fullt ut enig vedrørende det du sier om kjærligheten du har til barna dine. Slik føler også jeg for min sønn. Kunne gjort hva som helst for han.

Men jeg er ikke enig i det du sier om å måtte fortjene kjærlighet. Det trenger da ingen gjøre. Kjærligheten gis frivillig og uten baktanker. Og dess mindre man fortjener den, dess mer trenger man den faktisk. Det er nå MIN mening OG erfaring.

Respekt er en annen sak. Den må man fortjene syns jeg.

Men kjærligheten, den bare ER der den. Og bruker man den som straff er man virkelig inne på "ville veier"...

Selv er jeg en type menneske som ikke "sparer" på følelsene mine. Hverken i forhold til en mann, til min sønn eller andre mennesker jeg er glad i. Forstår ikke helt hvorfor jeg skal gjøre det... Kanskje jeg har gått glipp av noe...

Jeg gir alt, da har jeg ingenting å angre etterpå !!! I forholdet til en mann snakker vi om gjengjeldt kjærlighet...

Men ærlig talt syns jeg det er mer vesentlig å starte med seg selv. Elske seg selv slik man faktisk ER. Da har man nok mye lettere for å elske andre, og i tillegg akseptere andres feil og mangler...

Venus.