Skinner ting gjennom deg selv om du tror at du skjuler det?

[AnonymBruker]

Jeg spør fordi jeg inni meg er så sint, amper og trist , ganske ofte. Jeg fokuserer på alt jeg ikke har klart, jeg er redd for fremtiden og føler noen ganger jeg sitter litt fast. Saken er bare at jeg er litt redd for å bli som et par slektninger. Mamma har fortalt meg om dem. Hun hadde to tanter, og når disse tantene kom på besøk, så kunne min bestemor "uff"e seg. Fordi dette var personer man ble i dårlig humør av..

du vet..du har jo disse oppløftende personene. Jeg hadde en slik kollega. Hun har liksom aldri hatt peoblemer med å få seg jobb. Hun er slik som gir. Det nærmest perfekte mennesket. Topp karakterer fra vgs. Hun tar liksom ikke noe tungt. Alltid en humørspreder.

Jeg er nå 25. Jeg er jomfru, har aldri vært lykkelig forelsket, slet litt med å få meg jobber før, da jeg fikk jobb bestod det mest av alt i drittjobb. Jeg føler jeg kun klarer ting "alle" klarer. Jeg er sint for så mye.. jeg klarer heller ikke å filme meg sev og instagramme. Det er jo enkelte som er så flinke på å lage "show" . Energiske morsomme typer, men det er som om det ikke ligger i meg. Og det sliter meg så jæævla ut. Men jeg leser en del og, at hjernen er ferdig utviklet når man er 25, og det kan deretter være vanskelig å forandre det som er utviklet. Og det gjør meg enda mere sint!!! Jeg grubler og grubler

- styrer jeg dette selv?

- er det arvelig? Da blir det vel vanskelig å være foruten?

- tenk om ting er forutbestemt? Da hjelper det vel ikke hvor mye jeg prøver? Det kan jo være bestemt at jeg ikke kalrer å få en eneste karriere? Da hjelper det ikke om jeg er aldrig så flink og har alt som skal til?

 

Anonymkode: e0e40...933

[AnonymBruker]

Hovedspørsmålet glemte jeg jo.

jeg prøver å virke blid og alt dette blandt folk. Men jeg tror de dessverre merker at jeg er tung. 

Anonymkode: e0e40...933

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hovedspørsmålet glemte jeg jo.

jeg prøver å virke blid og alt dette blandt folk. Men jeg tror de dessverre merker at jeg er tung. 

Anonymkode: e0e40...933

Spørsmålet var?

Anonymkode: 4027c...399

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Spørsmålet var?

Anonymkode: 4027c...399

Om bitterhet skinner gjennom selv om du tror du skjuler det..:( fordi jeg er så sliten! Jeg klarer snart ikke å bry meg om andre ting enn problemene. 

Anonymkode: e0e40...933

[Spiteful]

Det spørs hva man gjør det til, tenker nå jeg.

Jeg er innerst inne pessimistisk og negativ, og hvis jeg gir fult faen så kommer det til overflaten, men det er sjeldent jeg gir så faen at det bare skinner pessimisme av meg. 

Vil du skjule faenskapet du føler så tar du på deg en maske og er så falsk som det er mulig å være, men det tar tid å lære seg, fordi ingenting er så vanskelig som å skjule følelser.

 

Endret 28. april 2017 av Spiteful

[AnonymBruker]

Jeg er gjerne en som har blitt sett på som humørspreder. Jeg har som regel godt humør blant mennesker, jeg lytter til dem og forsøker å forstå dem. Mange føler seg avslappet i nærheten av meg fordi de oppfatter, bevisst eller ubevisst, at jeg ike ønsker å dømme dem men å forstå dem

Men jeg har slitt mye med depresjon og jeg forstår at livet kan være tøft. Det er kanskje en av grunnene til at mennesker ikke føler seg dømt av meg, fordi jeg merker at jeg kan forstå situasjonen deres. 

Man kan endre seg, selv om man har fylt 25. Man har kanskje mer fastsatte tanker og vaner, men det er fortsatt rom for utvikling. Om du spør en 50 åring om han har utviklet seg siden han var 25, så tror jeg de aller, aller fleste vil si ja

Tanken om at du er dømt til å være slik du er nå er i seg selv en tanke som vil hindre din utvikling. Det eneste du kan gjøre er å innse at du har dine begrensninger, men at der fortsatt er rom for utvikling og exploration

Anonymkode: 89f66...7ce

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er gjerne en som har blitt sett på som humørspreder. Jeg har som regel godt humør blant mennesker, jeg lytter til dem og forsøker å forstå dem. Mange føler seg avslappet i nærheten av meg fordi de oppfatter, bevisst eller ubevisst, at jeg ike ønsker å dømme dem men å forstå dem

Men jeg har slitt mye med depresjon og jeg forstår at livet kan være tøft. Det er kanskje en av grunnene til at mennesker ikke føler seg dømt av meg, fordi jeg merker at jeg kan forstå situasjonen deres. 

Man kan endre seg, selv om man har fylt 25. Man har kanskje mer fastsatte tanker og vaner, men det er fortsatt rom for utvikling. Om du spør en 50 åring om han har utviklet seg siden han var 25, så tror jeg de aller, aller fleste vil si ja

Tanken om at du er dømt til å være slik du er nå er i seg selv en tanke som vil hindre din utvikling. Det eneste du kan gjøre er å innse at du har dine begrensninger, men at der fortsatt er rom for utvikling og exploration

Anonymkode: 89f66...7ce

Ja men jeg vil ikke ha begrensninger. Vel, det gjør ikke noe der jeg ikke er intressert likevel. Men skal jeg liksom inse at jeg har begrensninger, som vil begrense meg i å oppfylt ønsker? Neitakk..

Anonymkode: e0e40...933

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja men jeg vil ikke ha begrensninger. Vel, det gjør ikke noe der jeg ikke er intressert likevel. Men skal jeg liksom inse at jeg har begrensninger, som vil begrense meg i å oppfylt ønsker? Neitakk..

Anonymkode: e0e40...933

Sorry, men det er livet. Alle har begrensninger. Men det er forskjell på hva som er din egentlige begresning, og hva som er din faktiske. Mennesker med lav selvtillit eller andre problemer kan være dårlige på å forstå hvor grensene går. De kan gjerne tro de er mer begrenset enn hva de er. 

Det eneste du oppnår ved å benekte dine begresninger er en depresjon der du føler deg som en dritt fordi du ikke lever opp til egne forventninger. 

Anonymkode: 89f66...7ce

[Ambador]

Jeg leser innlegget ditt og ser at du skriver om din indre stemning/følelse som del av din hjernes utvikling. Humør kan ha noe med personlighetstypen din å gjøre, eller med omgivelsene dine å gjøre/ tidligere livshendelser etc. Ikke hjernens utvikling. Det går på andre ting.

Når det er sagt så tror jeg du bør gå litt i deg selv. Har det skjedd noe i det siste? Var du i bedre humør før? har noe endret seg rundt deg? Ikke alle er humørspredere, men de har andre kvaliteter.

Og til hovedspørsmålet ditt. Ja, det kan skinne igjennom, spesielt for de som kjenner deg. Noen er flinkere til å se sånne ting enn andre.

[AnonymBruker]

Ja, sinnet skinner igjennom. 

Anonymkode: 739c8...498

[fuglekvitter__]

Jeg kjente en som ble sint for alt. Bitter og sint for nesten alt.

Under enkelte omstendigheter kan man vel skjønne at folk blir sinte, men å bli sint for alt må være ganske slitsomt egentlig.
Vedkommende kunne SKRIKE hvis han/hun skulle få igjennom en mening eller en påstand så man endte jo bare opp med å si "ja, okey" til slutt, selv om man var dønn uenig. Sånne ting som: "IKKE FAEN, DET STEMMER IKKE, VEKK MED DERE, MONGO, RETARDS, ÆSJ ÆSJ JEG TAKLER IKKE DE FOLKA DER" osv...  

Endret 29. april 2017 av fuglekvitter__

[AnonymBruker]

Jeg tror noen mennesker rett og slett kan bli født med et litt pessimistisk temperament, men om det gjelder deg vet jeg ikke. Da må du i såfall spørre dine foreldre om du allerede som veldig liten fort tok deg nær av ting, reagerte fort på " urettferdigheter" osv. Men i innlegget ditt merker jeg tydelig at du tenker annerledes enn meg, jeg ville for eksempel aldri benevnt en jobb som drittjobb, for hva er en drittjobb? Alle jobber er nødvendige for å få samfunnet til å gå rundt, så ingen jobber er drittjobber, de er noe så enkelt som en jobb. Du sier at du grubler mye, hvorfor gjør du egentlig det? Føler du at det hjelper deg til å få det bedre? Hvis ikke, slutt med det  . Så til spørsmålet ditt, ja jeg merker ofte om folk er pessimistiske av natur,merker det på små ting, som at hvis det regner og er grått en dag, så klarer de vanskelig å ikke kommentere det som noe negativt. For meg blir det sært, for hvis det er noe som ikke plager meg så er det været, hvis det regner tar jeg på meg regntøy og så tenker jeg ikke mer over det. Restskatt er også en klassiker som klageemne  , hvorfor klager de på at de har fått restskatt, det er jo hver enkelt av oss som regulerer hvor stor prosentsats vi vil ha, og når de år etter år konsekvent betaler for lite skatt, så er det bare ansvarsfraskrivelse å bli gretten for noe de enkelt kunne fikset selv ved å heve skatteprosenten. Slik fortsetter og fortsetter det, pessimistiske mennesker vil alltid finne noe å bli bitter for, og denne " jeg har det verst"-holdningen skinner igjennom.

Anonymkode: e55b0...2f5