Har jeg gjort noe galt?

[AnonymBruker]

Velger å skrive dette som anonym. Jeg er en 18 år gammel jente, og skulle gjerne hatt svar fra noen foreldre som har litt peiling.

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 4. Pappa flyttet bort, og jeg og mine søsken begynte ikke samvær sammen med han igjen før jeg var 8. Dette var veldig unaturlig for meg da han tross alt hadde vært borte i flere år. 

Det ble VELDIG mye styr, jeg følte meg jo ikke trygg når jeg var hos han, egentlig kjente jeg han ikke lenger. Plutselig var det forventet at jeg var hos han annenhver helg.

Etter flere år med krangler om samvær, ble det sånn at jeg omtrent bestemte selv da jeg var 13. Forholdet vårt har egentlig vært veldig bra. Vi er veldig like og jeg er veldig glad i han. Egentlig trodde jeg at han var veldig glad i meg og. 

Nå er jeg 18, og har ikke sett pappa på snart et år. Han har ringt meg en gang siden august ifjor, ellers har han sendt meg melding på bursdag og jul. Av og til får jeg en mail, og hvis jeg sender en melding får jeg korte svar. Jeg forstår ikke helt... Kan man bli lei av sitt eget barn? Hva har jeg gjort galt? Det skal sies at det har vært mye opp og ned, hvor han har vært litt ugrei og barnevernet har vært involvert. Han blir fort sint, men er en veldig oppegående og kjærlig far, sånn egentlig. Mye meninger og egne prosjekter, men han har alltid mint meg på hvor glad han var i meg og sånt, helt til nå. Han har også fått et nytt barn sammen med nåværende kone og har en tidskrevende jobb (pluss mange andre ting han driver med).

MEN jeg begriper fortsatt ikke hvordan jeg bare kan bli glemt? Helt greit at han ikke maser om at jeg skal komme på besøk men... hvorfor ringer han aldri? Hvorfor spør han ikke hvordan det går? Bare en liten melding av og til hvor han forteller at han er glad i meg?

Det gjør veldig vondt. Hele livet har det vært en del greier mellom oss, men allikevel har han alltid vært pappaen' min som jeg har vært veldig glad i og sett opp til. Jeg vet han har vært glad i og stolt av meg og. Jeg har alltid prøvd å leve opp til hans forventinger om best mulig utdannelse og moral.

Jeg måtte ta et friår etter ungdomsskolen på grunn av sykdom, men har nå begynt påigjen og har like gode karakterer som alltid. Kan det være dette? Er han sint på meg?

Kan noen foreldre svare på dette: kan man bare plutselig slutte å bry seg om sitt eget barn...?

 

Anonymkode: 41ceb...70c

[AnonymBruker]

Kjære deg. Vet du hvorfor faren din ikke var tilstede i livet ditt før du var 8 år?Kanskje han har utfordringer i livet sitt han jobber med.Det er ikke sikkert det er pga noe du har sagt eller gjort.

Det kan være mange grunner til at faren din ikke kontakter deg,og det betyr ikke at han ikke ønsker det,men den eneste som kan svare deg,er han.

Klem til deg😊

 

Anonymkode: d79af...8d6

[AnonymBruker]

Det kan være mange årsaker, men tipper det er enten en manneting, eller sykdom/personlige problemer som er årsaken. Jeg har opplevd litt av det samme med min far, bortsett fra at jeg var godt voksen når mine foreldre ble skilt. Jeg flyttet omtrent samtidig til et annet land, og mistet på mange måter kontakt med han. Når vi bodde i samme by så snakket vi sammen hver dag. Etter at jeg flyttet så har det blitt til at han ringer kanskje 4 ganger i året, og han har ikke vært på besøk hos meg på snart 5 år. Han er naturligvis velkommen, og det har jeg sagt til han gjentatte ganger også, men allikevel så kommer han ikke. Jeg har snakket med flere venner om dette, og har hørt lignende historier fra de, at når de har flyttet hjemmefra, så ringer ikke faren deres, og kommer ikke særlig på besøk. Jeg mistenker derfor at dette ofte er en manneting, og ikke noe som barnet har gjort eller sagt.

Anonymkode: 096db...b5a

[AnonymBruker]

Han vet nok ikke hvordan og hva han skal gjøre, og da er det enklere å la være. Noen av grunnene kan være ny kone, barn, mye jobb mm. Kanskje han mener og håper at du tar kontakt nå som du er "voksen". Det er mulig du må gjøre det for å ha kontakt, selv om du kanskje føler at det ikke er helt riktig å gjøre. Du har ikke gjort noe galt, send han en melding så får du sikkert et positivt svar. Lykke til  

 

Anonymkode: f49aa...090

[AnonymBruker]

Du har ikke gjort noe galt, det er ikke din feil.

Din far velger å prioritere andre, med nytt barn og krevende jobb strekker ofte ikke tiden til. Han er nok ikke klar over hva hans handlinger gjør med deg så fremst han er en 'normalt' oppgående person. De færreste foreldre ønsker å såre barna sine med vilje.

Anonymkode: 5a216...014

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Velger å skrive dette som anonym. Jeg er en 18 år gammel jente, og skulle gjerne hatt svar fra noen foreldre som har litt peiling.

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 4. Pappa flyttet bort, og jeg og mine søsken begynte ikke samvær sammen med han igjen før jeg var 8. Dette var veldig unaturlig for meg da han tross alt hadde vært borte i flere år. 

Det ble VELDIG mye styr, jeg følte meg jo ikke trygg når jeg var hos han, egentlig kjente jeg han ikke lenger. Plutselig var det forventet at jeg var hos han annenhver helg.

Etter flere år med krangler om samvær, ble det sånn at jeg omtrent bestemte selv da jeg var 13. Forholdet vårt har egentlig vært veldig bra. Vi er veldig like og jeg er veldig glad i han. Egentlig trodde jeg at han var veldig glad i meg og. 

Nå er jeg 18, og har ikke sett pappa på snart et år. Han har ringt meg en gang siden august ifjor, ellers har han sendt meg melding på bursdag og jul. Av og til får jeg en mail, og hvis jeg sender en melding får jeg korte svar. Jeg forstår ikke helt... Kan man bli lei av sitt eget barn? Hva har jeg gjort galt? Det skal sies at det har vært mye opp og ned, hvor han har vært litt ugrei og barnevernet har vært involvert. Han blir fort sint, men er en veldig oppegående og kjærlig far, sånn egentlig. Mye meninger og egne prosjekter, men han har alltid mint meg på hvor glad han var i meg og sånt, helt til nå. Han har også fått et nytt barn sammen med nåværende kone og har en tidskrevende jobb (pluss mange andre ting han driver med).

MEN jeg begriper fortsatt ikke hvordan jeg bare kan bli glemt? Helt greit at han ikke maser om at jeg skal komme på besøk men... hvorfor ringer han aldri? Hvorfor spør han ikke hvordan det går? Bare en liten melding av og til hvor han forteller at han er glad i meg?

Det gjør veldig vondt. Hele livet har det vært en del greier mellom oss, men allikevel har han alltid vært pappaen' min som jeg har vært veldig glad i og sett opp til. Jeg vet han har vært glad i og stolt av meg og. Jeg har alltid prøvd å leve opp til hans forventinger om best mulig utdannelse og moral.

Jeg måtte ta et friår etter ungdomsskolen på grunn av sykdom, men har nå begynt påigjen og har like gode karakterer som alltid. Kan det være dette? Er han sint på meg?

Kan noen foreldre svare på dette: kan man bare plutselig slutte å bry seg om sitt eget barn...?

 

Anonymkode: 41ceb...70c

Det er ikke din feil, ts. I et foreldre-barn forhold er alt 100% forelderen sin feil. 

 

Desverre så er det ikke sånn at foreldre er perfekte. De er normale mennesker.  Noen sliter psykisk, andre tenker mer på seg selv enn andre, noen er usikre og alle gjør massevis av feil. Det at man ikke er spesielt god på å være en far betyr heller ikke at han ikke er glad i deg. Det betyr bare at han er dårlig på å være pappa. At han ikke tar kontakt handler om hans utilstrekkeligheter og problemer, ikke om deg.

 

Du kan kanskje spørre din mor? Hun kjente han jo godt før de skilte seg. Og så er det helt ok å bare spørre din far hvorfor han ikke ønsker kontakt.

Anonymkode: 26254...ee5