Ingenting til felles med egne barn

[AnonymBruker]

Lurer på om noen bekymrer seg over om egne barn vil bli veldig ulik en selv. Jeg har selv vokst opp med foreldre som er ekstremt ulik meg selv, og jeg har egentlig tatt mer avstand til dem dess eldre jeg ble. Det er ikke noe galt med dem, de er snille og alt sånt, men de er ganske annerledes enn meg selv, og jeg syns ikke de kan forstå meg og min personlighet på et "dypere" plan. Dvs hver gang vi møtes småprater vi som vi ville gjort med naboen, fordi vi har ikke noe mer til felles. Det er ikke givende eller interessant å være med de. 

Noen ganger tenker jeg at om jeg fikk egne barn, kunne dette skje med dem. Jeg kunne få barn som ikke forstod meg, som var annerledes enn meg, som ville etterhvert ta avstand fordi de var skuffet over hvem jeg var og hva jeg ikke kunne bidra med. Jeg kunne få barn som for eks var veldig mye smartere enn meg, som jeg ikke kunne være til særlig hjelp for, da jeg ikke ville ha innsikt som var bedre enn deres egen. (Når jeg skriver "egne barn", så snakker jeg om barn, tenåringer og etterhvert voksne, ikke at en 2-åring er smartere enn meg selv). De måtte alltid løse egne konflikter, livsproblemer og eksistensielle spørsmål på egen hånd. 

Er det noen som har opplevd at egne barn "forsvinner" litt etter litt etterhvert som de blir/ ble voksne? At dere har fått barn (og etterhvert voksne) dere ikke forstår? Enten fordi de er smartere enn dere selv, eller bare veldig ulike

Anonymkode: cdbdf...78d

[AnonymBruker]

dytter denne, er nysgjerrig på om noen har noen tanker

Anonymkode: cdbdf...78d

[Sjokoladefruen]

Altså, aller er da forskjellige. Hadde vært kjedelig om alle var like! Ja, jeg er veldig annerledes enn foreldrene mine, men trekker da meg ikke unna for den grunn.

Om barna mine blir annerledes enn meg tenker jeg at det er flott, de skal vokse opp til å være unike individer og ikke en kopi av meg.

[AnonymBruker]

53 minutter siden, Sjokoladefruen skrev:

Altså, aller er da forskjellige. Hadde vært kjedelig om alle var like! Ja, jeg er veldig annerledes enn foreldrene mine, men trekker da meg ikke unna for den grunn.

Om barna mine blir annerledes enn meg tenker jeg at det er flott, de skal vokse opp til å være unike individer og ikke en kopi av meg.

Jeg tenker på et mer grunnleggende nivå. Hva om barna dine syntes IS var en bra ideologi og ville reise dit? Noen ganger er mennesker ekstremt forskjellige, og dette påvirker forholdene deres. 

Hva tenker du om at barna dine hadde sett på deg som mindre smarte enn seg selv (sier ikke at du er det, dette er bare et tenkt scenario)? At de følte du ikke ville forstå problemene deres eller vanskelighetene deres?

Anonymkode: cdbdf...78d

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hvordan du tenker. Jeg har et lite barn, og nå føles det utenkelig at vi ikke skal være like tett som vi er nå hele livet. Nå er vi jo nesten som én kropp (jeg har fremdeles ammebaby) og tanken på at han skal utvikle seg til å bli et selvstendig individ, er fremdeles fjern. Men det sies jo at vi bare har barna våre til låns, og det tror jeg stemmer - til syvende og sist så er vår oppgave å oppdra barna slik at de er rustet til voksenlivet, og deretter gi slipp på dem slik at de kan forme sine egne liv. Hvilket liv de ønsker, er utenfor vår makt.

Selv er jeg temmelig lik mine foreldre, ikke at vi er enige i alt, men jeg ser at vi har mange felles personlighetstrekk og vi deler mange interesser. Vi har ganske like utdannelser, anbefaler hverandre bøker og filmer, og kan diskutere politikk og verdier uten at det blir store konflikter. Når det har vært noe som har skurret mellom oss, har det heller vært relasjonelle ting, sårede følelser grunnet ting noen har sagt eller gjort. Så jeg føler meg ikke spesielt "fremmed" fra mine foreldre, og heller ikke fra mine søsken.

Min samboer derimot er ganske ulik sine foreldre interessemessig, og de lever veldig ulike liv. De har ikke så mange samtaletema til felles annet enn vær og vind. Men likevel reiser han hjem på besøk når han kan. De har en annen slags nærhet, som ikke består i felles interesser, men i slektskap og kjærlighet, uten at de setter ord på det. De slapper av i hverandres selskap. Jeg tror det er fullt mulig å ha et tett bånd til sine foreldre selv om man er radikalt forskjellige, så lenge man er oppdratt med kjærlighet og respekt så er grobunnen til stede. Det er kanskje ikke nødvendig å hente masse felles interesser og synspunkter fra sin nærmeste familie, eller at de skal se deg på det dypeste plan. Det har man jo venner og kjærester for. Kanskje man kan hente noe annet hos sine foreldre, som ubetinget kjærlighet og omsorg.

Anonymkode: ad425...1bd

[AnonymBruker]

Takk for synspunkt. Jeg tror nok man kan ha nærme forhold. Men i mitt tilfelle ville jeg følt meg udugelig om eget barn distanserte seg på mange områder fordi han/ hun merket at jeg ikke var egnet. 

Men kanskje du har et poeng. Kanskje man ikke trenger å ha den type forståelse og kontakt med eget barn

Anonymkode: cdbdf...78d

[AnonymBruker]

Snakket litt med samboer og han mente at han ikke ville følte seg smosjoenlt knyttet til eget barn og at det ville påvirket hans livskvalitet om han ikke fikk den type kontakt med egne barn

Anonymkode: cdbdf...78d

[QQbaby]

Personlig kunne jeg ikke brydd meg mindre, så lenge de får seg en jobb med høy utdannelse og godt betalt.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, QQbaby skrev:

Personlig kunne jeg ikke brydd meg mindre, så lenge de får seg en jobb med høy utdannelse og godt betalt.

Jeg vet at du liker å provosere og overdrive, men jeg er genuint nysgjerrig

Anonymkode: cdbdf...78d

[Gjest GoldenLioness]

Jeg aner ikke om vi kommer til å ha noe til felles når han blir eldre. Men som god mor så er jobben min å interessere meg for det han interesserer seg i, å sette hans følelser høyt og snakke med han slik at selv om vi er forskjellige så skal han fremdeles føle at han blir hørt og forstått. At vi kan ha forskjellige meninger og allikevel respektere hverandre.  

Så lenge jeg ellers elsker han, tar vare på han og viser han at han er perfekt som han er og bygger han opp som et eget individ som har alle rettigheter til å ha egne meninger, vilje og sine interesseområder så tror jeg ikke det spiller noen rolle for forholdet vårt i fremtiden om vi er annerledes. Jeg tror han fremdeles kommer til å være knyttet til meg som han er i dag  

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for synspunkt. Jeg tror nok man kan ha nærme forhold. Men i mitt tilfelle ville jeg følt meg udugelig om eget barn distanserte seg på mange områder fordi han/ hun merket at jeg ikke var egnet. 

Men kanskje du har et poeng. Kanskje man ikke trenger å ha den type forståelse og kontakt med eget barn

Anonymkode: cdbdf...78d

Jeg er svært ulik mine foreldre, og jeg har valgt en helt annen livsstil enn dem. Jeg har høyere utdannelse, de har det ikke. De kan i liten grad hjelpe meg med mine livsvalg, noe de innrømmer selv, men de lytter. Jeg vet at jeg alltid kan snakke med dem om jeg trenger det, eller jeg kan la det være, det er helt opp til meg. Det har vært noen konflikter i en brytningsfase, nettopp fordi mine valg var så annerledes enn deres, men de klarte å bevare fatningen og vise at de elsker meg uansett, derfor ble det ingen dyp splittelse mellom oss. Når jeg besøker dem, er det et sted der jeg kan føle meg hjemme og helt avslappet, langt unna alt stress og mas i resten av livet mitt. 

Og selvfølgelig, de har også oppdratt meg til å respektere og sette pris på alle slags mennesker, fordi alle har noe å gi. Det er nok ikke så dumt hvis man ender opp med barn som er svært ulike en selv  

 

Anonymkode: d2da7...613

[AnonymBruker]

Et av mine barn er svært ulik meg i personlighet, og dette har gjort at det kan være vanskelig å tolke barnet. Når man har barn med personlighet lik ens egen er det lettere å tolke, skjønne reaksjoner og følelser. For meg har det medført at jeg har brukt mer tid på å sette meg inn i mitt "ulike" barn rett og slett for å å forstå det og for å få god kontakt. Jeg er like glad i alle barna mine, og synes det er interessant å se små ulike personligheter vokse opp, og jeg tror ikke mine mer "like" barn føler at de har fått mindre oppmerksomhet, omtanke og kjærlighet enn mitt "ulike" barn. 

Noen felles interesser har vi, og nå er mitt barn nesten voksen. Jeg har like god kontakt og ting til felles med dette barnet som de andre barna. Mitt "ulike" barn har en særinteresse som er fjernt fra meg, men jeg har engasjert meg og støtter barnet i dette. På en måte har jeg også fått litt interesse for denne hobbyen selv om det er noe jeg aldri hadde valgt selv. Jeg engasjerer meg fordi denne hobbyen betyr så mye for barnet mitt (og har bitt tennene sammen da denne hobbyen er litt skummel for meg) Det kan sammenlignes med at barnet ditt har motorcross som hobby, og du selv er livredd for motorsykler og aner ikke noe om dette. Fordi man elsker barnet sitt engasjerer man seg i form av å stille på banen selv om man er så redd at man har lyst å besvime, og man leser om sporten og utstyret for å vite en del om dette. 

At man er ulike kan bety utfordringer, men samtidig også engasjement både i form av det å sette seg inn i hva barnet driver med, men også som godt samtaleemne når de blir eldre. Nå som barnet mitt er ganske snart voksen er det lettere å lese hva barnet tenker og mener, og jeg tror også at barnet mitt lettere leser meg. 

Anonymkode: ea4f9...740

[JegErMeg]

8 timer siden, QQbaby skrev:

Personlig kunne jeg ikke brydd meg mindre, så lenge de får seg en jobb med høy utdannelse og godt betalt.

En jobb med høy utdannelse? Jeg visste ikke jobber studerte jeg!

[AnonymBruker]

Akkurat det med at barna blir smartere enn deg ville jeg ikke bekymret meg for. Man har alltid noe å bidra med uansett. Dessuten vet jo foreldre best. Med unntak av en periode i tenårene da de er verdens dummeste.

Jeg har en del høyere IQ enn min mor, men har likevel mer til felles med henne enn med min far, som er mer på mitt nivå. Det er som regel henne jeg spør om råd, kanskje ikke akkurat om faglige ting, men livet består av mye mer enn det. Jeg kan jo aldri ta henne igjen på livserfaring.

Anonymkode: fd179...9dd

[AnonymBruker]

Min familie, er veldig annerledes enn hva jeg er. Vi lever veldig forskjellige liv. De har ikke engang videregående, selv om de nå drar på åra, så er fortsatt det å bli full i helgene, gøy, og favoritt program er Ullared og lignende. Hva som skjer i samfunnet, og verden kunne de ikke bry seg mindre om.

Jeg har høyere utdannelse, er opptatt av samfunn og politikk, jeg drikker ikke alkohol, jeg er veganer. Er imot overforbruk. Jeg liker bedre å se dokumentarer.

Men de er jo snille mennesker, så vi har jo fortsatt kontakt. Men selvfølgelig en uke i strekk ville blitt for mye. Vi har og reist sammen, men da er vi veldig flinke til å møtes på midten, og vi kan fint gjøre forskjellige ting på dagen.

Jeg har og egne barn, største er nå 17 år, og selvfølgelig er hun forskjellig fra meg. Men hun er ung, og kommer til å fortsette i mange år til, med å finne ut hvem hun er. Men vi har fortsatt et veldig godt forhold. Snakker sammen hver eneste dag. Og jeg hører på hennes ting, selv om ikke jeg synes alt er så spennende. Og vi er uansett veldig glad i hverandre, så jeg er ikke redd for at hun skal trekke seg unna.

Anonymkode: bcf42...359

[AnonymBruker]

Det er da helt naturlig at man kan utvikle seg til å bli forskjellige fra sine foreldre. Men så lenge du behandler dine barn med respekt, og respekterer at de har andre meninger og synspunkter enn deg, så vil de høyst sannsynlig gjøre det samme med deg. Og man kan fortsette å ha et nært forhold til foreldrene sine. Jeg må si at jeg hadde veldig lite til felles med mine foreldre etter hvert, men jeg respekterte dem, og de meg. Og man har jo gode barndomsminner m.m. som binder familien sammen. Men utover det så kjenner jeg svært få som syns det er heeeelt ok å være sammen med foreldrene sine mer enn noen få dager i slengen etter at man har blitt voksen. Det er helt naturlig at man ikke ønsker å tråkke oppi hverandre. Man har forskjellige synspunkter og interesser. det er helt naturlig.

Anonymkode: 99bda...bbc

[AnonymBruker]

Men, la oss si at du får et barn som er utrolig intressert i koding. Hva med å lære deg koding, så kan du snakke med barnet om det. Man trenger jo ikke bare gi opp. Man kan gjøre en innsats og prøve å forstå. Det når en lang vei!

Som forelder så må man bruke energi på å forstå barnet, og gjennom å forstå deres følelser og vise dette så blir man nærme barnet. Når barnet har hatt en forelder som forstår deres følelser fra barn av, så blir de vel også nære som voksne? Kan ikke tenke meg noe annet.

Anonymkode: 6ea98...e27

[Arkana]

Jeg tenker at det er normalt at man er ulike og at det å vise interesse for og prøve å forstå andres meninger, livsstil og valg kan være med på å både utvikle forholdet og utvikle ens egen horisont (man sitter tross alt sjelden på sannheten). Og så trenger man jo ikke akkurat fokusere på ulikhetene. Sannsynligheten er stor for at man også har likheter og felles interesser og da kan man dyrke og samles rundt disse og generelt ha mindre fokus på det som skiller en enn det som fører en sammen. 

[QQbaby]

5 timer siden, JegErMeg skrev:

En jobb med høy utdannelse? Jeg visste ikke jobber studerte jeg!

Alvorlig talt, en jobb med høy utdannelse vil si at man har en jobb som krever høy utdannelse. Det er ganske selvforklarende.

[JegErMeg]

6 minutter siden, QQbaby skrev:

Alvorlig talt, en jobb med høy utdannelse vil si at man har en jobb som krever høy utdannelse. Det er ganske selvforklarende.

Ja, jeg vet hva du mente:-) Jeg var bare morsom:-D (synes jeg selv i alle fall)