Flere steforeldre her? Trenger råd!

[Thelen]

Hei! Nå må jeg bare ty til råd av noen som kanskje har vært i en lignende situasjon! 

Min samboer har ei datter fra før (9år). Jeg har vært i jentas liv siden hun var 4. Jeg å samboer har en sønn sammen på 1,5år. Vil bare si at jeg ikke er noe "stemonster". La oss kalle jenta Ida. Jeg har alltid hatt et utrolig godt forhold til Ida, jeg tok henne i betrakning når jeg gikk inn i dette forholde da hun enda gikk i barnehagen. Jeg gjør alt i min makt for at hun skal ha det best mulig hele tiden. Til tider bruker jeg mer tid, energi, ressurser, penger å kjælighet på henne enn min egen sønn. 

For 3år siden var avtalen at Ida var hos oss annen vær helg. Og bodde ellers hos mor hele tiden. Da mor gikk ut av forholdet hun var i, de solgte huset og Ida å mor flyttet i leilighet. På dette tidpunktet tok mor opp at Ida hadde et ønske om å være hos oss når det var skoledager. Dette ønsket vi gjerne og avtalen ble 50/50, annenhver uke. Vi bor ca 20min unna Idas skole, så vi fikk innvilget taxi til og fra skolen når Ida er hos oss for at det skal gå opp med at hun enkelt skal komme seg på skolen. 

I denne perioden var mor veldig fraværende og Ida var hos oss mye mer enn 50%, mor datet å festet i helgene å spurte ofte om ida kunne komme før eller være lengre. Vi stillte opp å tok oss av jenta uten problem.

tiden gikk å det var mye frem og tilbake med mor (de flyttet et par ganger til). ida var mye hos oss (mer enn 50%). 

I fjor sommer fant hun seg ny samboer, de har flyttet sammen hjem til han å virker som hun er blitt en mer A4 mor igjen. 

Har hatt en følelse siden før jul at hun egentlig ikke vil at jenta skal være her like mye lengre. For 2 måneder siden kommer Ida hjem fra mor en vanlig søndag, mor å samboeren hennes er med å står i gangen som vanlig. Ida blir helt grå i ansiktet å sliter med å si oss noe, hun får ikke frem ord. Sånn halvveis får hun stuttret frem at hun ønsker å være mer hos mor, og kun annenhver helg hos oss. Før hun får fullført det hun sier, snur hun seg til mor å sier "jeg vill ikke dette, vil være hos pappa og "meg", lillebror å hunden" jenta er på gråten. 

Moren bare sier ok å smiler som om dette ikke er ille. 

Tok en stund før vi hørte om dette igjen. Da hun kom hjem fra mor nå på søndag, å jeg tok leggerutinen på barna, jeg satt hos henne på sengekanten sier hun at mamma mener hun skal bo hos henne. At hun kommer til å bli mobbet på den nye skolen om hun tar taxi sånn som nå, å hun bruker mange "voksen" ord på å forklare hvorfor det er best at hun bor fulltid hos mor.

Ida skal bytte skole til høsten til der mor bor, Ida går nå på skolen hun har gått på siden første klasse men nå bor også mor 20min unna skolen. Vi har bodd på samme sted heletiden å Ida kjenner alle jentene i klassen på skolen i nærheten av oss, 3 av de nærmeste nabojentene her er like gammle å Ida kjenner de godt. Vi luftet temaet før jul om Ida kunne begynne på skole her (etter Idas ønske) siden hun kjente alle her (pga turn å fotballtrening samt naboene). Da ble det ikke så skummelt å bytte skole mente vi siden hun allerede kjente alle i klassen her godt. 

Mor avslo dette med en gang, å mente da at hun kom til å føle at det var her Ida bodde. (Men de bor også nå langt unna skolen). 

Vi har vent oss til tanken at Ida skal starte på skole nær mor til høsten, vi har jobbet hardt for at Ida skal få tilknyttning til det nye stedet. Vi har meldt hun på fotball, sånn at hun har blitt kjent med nabo barn å de hun skal starte i klasse med, mor har ikke gjort stort. 

Dette gjelder også der Ida går på skole nå. Mor sier alltid nei til at Ida skal være med klassevenner hjem etter skolen, å hun har ingen kontakt med skolevenner etter skoletid hos mor. Vi bor like langt unna skolen men vi kjører å henter samt at hun får ha med seg venner hit. Samboer har blitt kjent med flere foreldre av skolevennene så de treffest i helgene når Ida er her. 

Vet det ikke er dans på roser for verken forledre eller barn når foreldre har gått fra hverandre å det ene barnet må flytte mellom. Men sånn som ting har vært har vi følt at vi har vært den eneste stabile hjemmet hun har hatt. Men ting begynner å bli bra og stabilt hos mor også, ida fungerer veldig fint i 50/50 ordning, gjør det bra på skolen, å er ei veldig lykkelig lita jente! 

Jeg forteller ting fra min side, siden jeg er den som sitter i mitten, med mye ansvar for jenta, men kan ikke gjøre annet enn å ha god komunikasjon med samboer, å håpe at han tar opp alt som er viktig når de snakker sammen. 

problemet er også at mor er ekstremt komfliktsky på høyt nivå, hun snakker seg unna eller så setter hun seg i bilen å kjører når samboer prøver å snakke til henne om slike ting.. så veldig vanskelig å faktisk komunisere med henne. 

Jeg syns dette er veldig vanskelig. Hjemme hos oss gjør vi ikke forskjell på henne og lillebroren, de er like mye "våre" barn når de er her. Ida betyr mye for meg, å jeg sliter mye med det å stå på utsiden å føle meg hjelpesløs i forskjellige situasjoner jeg er jo "bare" stemor, så har jo på et vis ingenting jeg skulle ha sagt. Men samtidig er jeg den som oppdrar jenta 50% av tiden, jeg lager mat, vasker klær, hjelper til med lekser, henter å bringer, deltar på turneringer, skoleavsluttninger, bursdager ++ jeg gjør for henne som jeg gjør for min egen sønn. 

Noen som har noen gode råd? Er ikke ute etter diskusjon om 50/50 ordning er bra for barna eller ikke, da dette er det beste for Ida per dags dato. 

Men vil gjerne høre erfaringer fra andre "ste" foreldre. Hvordan klarer man å holde ut i slike situasjoner der man er så gla i et barn som ikke er sitt eget, å føler seg helt hjelpesløs? Dette med dårlig kommunikasjon å styr sliter på meg, da jeg føler jeg ikke kan gjøre noe. Det er faktisk en jævli følelse! 

Hilsen ei "ste" mor som bare trenger litt råd!

[AnonymBruker]

Jeg har ingen råd til deg dessverre, da dette høres vanskelig ut og jeg ikke har erfaring som steforelder selv. Men jeg er selv skilsmissebarn med to steforeldre, og jeg kan hvertfall fortelle deg at du høres ut som en fantastisk stemor Og jeg kan trøste deg med at selv om du føler deg hjelpeløs og utenfor nå, kommer Ida til å se alt du gjør og verdsette deg veldig når hun blir voksen😊

Anonymkode: effb4...01d

[AnonymBruker]

Er ikke så mye å gjøre. Bare godta at ting er slik, holde deg utenfor og støtte jentungen når hun trenger det. 

Anonymkode: be108...448

[AnonymBruker]

OG. Vær så snill.

Anonymkode: 01f6e...09d

[Gjest carmabell]

Jeg er ikke stemor selv, men er skilsmissebarn og ville bare si at du høres ut som en fantastisk stemor som virkelig ønsker å sette barnets beste foran alt. Og så utrolig fint å høre hva denne jenta betyr for deg! Tror du jenta klarer å uttrykke helt klart og ærlig selv hvor hun ønsker å bo og gå på skole? Hvis hun klarer burde jo dette ønsket bety mye. Hvis hun ikke klarer det, så kanskje dere fire foreldre kan ta dere en kveld hvor dere diskuterer det og finner en løsning?

Jeg kan jo fortelle litt fra egne erfaringer, da det kanskje kan hjelpe? Da min mor og far skilte seg flyttet far vekk fra skoledistriktet og mor ble boende. Da ønsket jeg og min bror å være annenhver helg hos far siden vi hadde skole og alle vennene våre rundt mor. Etterhvert flyttet far nærmere skole og venner igjen, noe som gjorde at vi ønsket å være mer hos han. Foreldrene våre bestemte 50/50 og da annenhver uke hos hver, noe som egentlig vi ikke ønsket. Vi følte at vi ikke gjorde annet enn å pakke ned og pakke ut. Følte oss som to flytteesker rett og slett. Mine ønsker var da å bo fulltid hos far og stemor, siden det var der jeg trivdes best og heller besøke mor når jeg ønsket. Dette ble godtatt og funket bra. Min bror ønsket å bo 14 dager hos hver, da han følte at han da hadde tid til å slå seg til ro hver gang. 
Det jeg egentlig prøver å si er at alle barn har forskjellige behov og at man burde ta stor hensyn til disse behovene. For at det skal gå må jo barnet klare å ytre en mening. Selv om du forteller ting fra din side her synes jeg likevel du klarer å være ganske nøytral og at barnet virkelig ønsker å bo mest hos dere.

Masse lykke til, jeg håper dere klarer å finne frem til det beste i en vanskelig situasjon

Endret 25. april 2017 av carmabell

[livmor]

Jeg er heller ikke stemor, men jeg har en stemor til barnet mitt, og jeg synes også du høres ut som en flott og trygg voksenperson for jenta! 

Hva med å kontakte helsestasjonen eller familievernkontoret? På helsestasjonen vår jobber det familieterapeuter som har god erfaring med å snakke om, og ikke minst med, barn om vanskelige ting. Kanskje de har noe sånt hos dere også? Selv har jeg erfaring med begge instanser etter en vanskelig samværssituasjon med barnet mitt, og jeg syns det var veldig nyttig. Etter min erfaring tar disse menneskene barnets parti, og prøver å få de voksne til å se saken gjennom barnets øyne. Kanskje mor våkner litt da? 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Thelen skrev:

Hei! Nå må jeg bare ty til råd av noen som kanskje har vært i en lignende situasjon! 

Min samboer har ei datter fra før (9år). Jeg har vært i jentas liv siden hun var 4. Jeg å samboer har en sønn sammen på 1,5år. Vil bare si at jeg ikke er noe "stemonster". La oss kalle jenta Ida. Jeg har alltid hatt et utrolig godt forhold til Ida, jeg tok henne i betrakning når jeg gikk inn i dette forholde da hun enda gikk i barnehagen. Jeg gjør alt i min makt for at hun skal ha det best mulig hele tiden. Til tider bruker jeg mer tid, energi, ressurser, penger å kjælighet på henne enn min egen sønn. 

For 3år siden var avtalen at Ida var hos oss annen vær helg. Og bodde ellers hos mor hele tiden. Da mor gikk ut av forholdet hun var i, de solgte huset og Ida å mor flyttet i leilighet. På dette tidpunktet tok mor opp at Ida hadde et ønske om å være hos oss når det var skoledager. Dette ønsket vi gjerne og avtalen ble 50/50, annenhver uke. Vi bor ca 20min unna Idas skole, så vi fikk innvilget taxi til og fra skolen når Ida er hos oss for at det skal gå opp med at hun enkelt skal komme seg på skolen. 

I denne perioden var mor veldig fraværende og Ida var hos oss mye mer enn 50%, mor datet å festet i helgene å spurte ofte om ida kunne komme før eller være lengre. Vi stillte opp å tok oss av jenta uten problem.

tiden gikk å det var mye frem og tilbake med mor (de flyttet et par ganger til). ida var mye hos oss (mer enn 50%). 

I fjor sommer fant hun seg ny samboer, de har flyttet sammen hjem til han å virker som hun er blitt en mer A4 mor igjen. 

Har hatt en følelse siden før jul at hun egentlig ikke vil at jenta skal være her like mye lengre. For 2 måneder siden kommer Ida hjem fra mor en vanlig søndag, mor å samboeren hennes er med å står i gangen som vanlig. Ida blir helt grå i ansiktet å sliter med å si oss noe, hun får ikke frem ord. Sånn halvveis får hun stuttret frem at hun ønsker å være mer hos mor, og kun annenhver helg hos oss. Før hun får fullført det hun sier, snur hun seg til mor å sier "jeg vill ikke dette, vil være hos pappa og "meg", lillebror å hunden" jenta er på gråten. 

Moren bare sier ok å smiler som om dette ikke er ille. 

Tok en stund før vi hørte om dette igjen. Da hun kom hjem fra mor nå på søndag, å jeg tok leggerutinen på barna, jeg satt hos henne på sengekanten sier hun at mamma mener hun skal bo hos henne. At hun kommer til å bli mobbet på den nye skolen om hun tar taxi sånn som nå, å hun bruker mange "voksen" ord på å forklare hvorfor det er best at hun bor fulltid hos mor.

Ida skal bytte skole til høsten til der mor bor, Ida går nå på skolen hun har gått på siden første klasse men nå bor også mor 20min unna skolen. Vi har bodd på samme sted heletiden å Ida kjenner alle jentene i klassen på skolen i nærheten av oss, 3 av de nærmeste nabojentene her er like gammle å Ida kjenner de godt. Vi luftet temaet før jul om Ida kunne begynne på skole her (etter Idas ønske) siden hun kjente alle her (pga turn å fotballtrening samt naboene). Da ble det ikke så skummelt å bytte skole mente vi siden hun allerede kjente alle i klassen her godt. 

Mor avslo dette med en gang, å mente da at hun kom til å føle at det var her Ida bodde. (Men de bor også nå langt unna skolen). 

Vi har vent oss til tanken at Ida skal starte på skole nær mor til høsten, vi har jobbet hardt for at Ida skal få tilknyttning til det nye stedet. Vi har meldt hun på fotball, sånn at hun har blitt kjent med nabo barn å de hun skal starte i klasse med, mor har ikke gjort stort. 

Dette gjelder også der Ida går på skole nå. Mor sier alltid nei til at Ida skal være med klassevenner hjem etter skolen, å hun har ingen kontakt med skolevenner etter skoletid hos mor. Vi bor like langt unna skolen men vi kjører å henter samt at hun får ha med seg venner hit. Samboer har blitt kjent med flere foreldre av skolevennene så de treffest i helgene når Ida er her. 

Vet det ikke er dans på roser for verken forledre eller barn når foreldre har gått fra hverandre å det ene barnet må flytte mellom. Men sånn som ting har vært har vi følt at vi har vært den eneste stabile hjemmet hun har hatt. Men ting begynner å bli bra og stabilt hos mor også, ida fungerer veldig fint i 50/50 ordning, gjør det bra på skolen, å er ei veldig lykkelig lita jente! 

Jeg forteller ting fra min side, siden jeg er den som sitter i mitten, med mye ansvar for jenta, men kan ikke gjøre annet enn å ha god komunikasjon med samboer, å håpe at han tar opp alt som er viktig når de snakker sammen. 

problemet er også at mor er ekstremt komfliktsky på høyt nivå, hun snakker seg unna eller så setter hun seg i bilen å kjører når samboer prøver å snakke til henne om slike ting.. så veldig vanskelig å faktisk komunisere med henne. 

Jeg syns dette er veldig vanskelig. Hjemme hos oss gjør vi ikke forskjell på henne og lillebroren, de er like mye "våre" barn når de er her. Ida betyr mye for meg, å jeg sliter mye med det å stå på utsiden å føle meg hjelpesløs i forskjellige situasjoner jeg er jo "bare" stemor, så har jo på et vis ingenting jeg skulle ha sagt. Men samtidig er jeg den som oppdrar jenta 50% av tiden, jeg lager mat, vasker klær, hjelper til med lekser, henter å bringer, deltar på turneringer, skoleavsluttninger, bursdager ++ jeg gjør for henne som jeg gjør for min egen sønn. 

Noen som har noen gode råd? Er ikke ute etter diskusjon om 50/50 ordning er bra for barna eller ikke, da dette er det beste for Ida per dags dato. 

Men vil gjerne høre erfaringer fra andre "ste" foreldre. Hvordan klarer man å holde ut i slike situasjoner der man er så gla i et barn som ikke er sitt eget, å føler seg helt hjelpesløs? Dette med dårlig kommunikasjon å styr sliter på meg, da jeg føler jeg ikke kan gjøre noe. Det er faktisk en jævli følelse! 

Hilsen ei "ste" mor som bare trenger litt råd!

Dette var så langt...falt av.

Anonymkode: 5f0ea...9b9

[Gjest Marillia]

Jeg synes du virker som en omsorgsfull stemor som bare ønsker Idas beste. Det er nok ikke lett å være stemor midt oppe i dette, og når mor virker konfliktsky, så bør far be om samtale hos FVK og få hjelp til å løse dette til Idas beste. Ut fra det du forteller bør kanskje Ida begynne på skole nært dere, men vi vet selvsagt for lite til å gi gode nok råd. Be far skrive ned det Ida selv forteller, og hvordan dere føler det, ring FVK og få en time der far, mor og FVK sammen finner en løsning som passer best for Ida. Ida er enda for liten til å bestemme selv hvor hun vil bo, men bør bli hørt i sitt EGET ønske, ikke det hverken mor eller far ønsker. 

[AnonymBruker]

Hvilken flott stemor! Mitt råd er bare Familievernkontoret! Dere trenger å få et utenforstående perspektiv - og der må alle møte! Både foreldrene og begge steforeldrene! Ida er ikke en kasteball som kan flytte hit og dit etter mors forgodtbefinnende! 

Anonymkode: 22eb2...e7d

[AnonymBruker]

Vil bare si at Ida er heldig som har deg i livet sitt

Anonymkode: 9bc47...242

[altflyter]

Jeg ville tatt kontakt med helsesøster på skolen for det høres ut som om Ida blir presset til ting hun selv ikke ønsker og kanskje hun da har veldig godt av en utenforstående voksenperson som kan høre på henne og ikke komme med manipulerende meninger fra alle mulige kanter. Finn ut hva Ida ønsker og hjelp henne til å skille det fra hva som passer mor.

Må også slenge meg på andre her som sier at du høres ut som verdens beste bonusmamma. Stå på!