Hvordan er det at enkelte alltid har noe p fylle dagene med, og er ønsket?

[AnonymBruker]

Jeg er en 24 år gammel kvinne, som føler at jeg klarer å forandre for lite på ting. Det er som om jeg bare ble født ensom/trist.

jeg ble stengt ute siden barnehagen og ut videregående. Deretter var dette så grodd inn i underbevisstheten min at det var vanskelig å tro at jeg kom til å ha venner noen gang. Jeg har liksom aldri vært noe populær, vært intressant. Jeg har heller aldri følt meg aom på samme nivå som andre,

. Og det er så forbanna irriterende.

jeg har gått til psykolog, jobbet med meg selv. Det har blitt bedre men det tar da faen meg så lang tid!!!! 

Jeg beg å stresse pga alderen min. Jeg er jomfru , har aldri hatt kjæreste, aldri vært lykkelig forelsket. 

Og at jeg skulle klare å ta utdannelse, er det ikke engang vits å tro. Jeg har prøvd to ganger, men det ble bare noen tusenlapper kastet ut av et vindu. Jeg har fått meg jobb. Men det var renhold så klart. Det som er enda mer irriterende er at jeg har et fint utseende i tillegg. Jeg har faktisk fått det slengt i fleisen flere ganger, at folk er overrassket over hva jeg jobber med, at jeg ikke har kjæreste. 

Jeg har noen hundre følgere på insta. Andre bekjente har sånn 2000. Jeg føler liksom ikke jeg kommer frem NOE STED. Noen sier, man er ikke mer spesiell/sær/glad/hvasomhelst, enn man gjør seg slv til. Men jeg føler dette er litt feil. Det er som om jeg bare har en forbannelse over meg, som gjør at jeg ikke klarer noe av de enkleste ting! Jeg er sur på mamma, fordi det kan jo være hun som er årsaken. Hun har aldri vært slem, men har vært veldig skeptisk til alt. At jeg kanskje ble litt for forsiktig og, og så det som minimalt at jeg ville vinne en konkurranse fordi "det er mange konkurrenter". Det kan være et gemytt i familien? Jeg skiller meg veldig ut fra alle sammen, men føler at noe holder meg igjen likevel. La oss si at jeg heter "nilsen". At det er Nilsen gemyttet som kommer frem i meg, selv om jeg ikke tror det selv.

jeg er sur på meg selv, for at jeg ikke har klart mer i en alder av 24. Jeg må da seriøst være under snittet for i telligent? Igjen blir jeg sur på foreldrene mine.. gjorde mamma noe feil under graviditeten? Er det en feil på pappa? Skjedde det noe under fødselen? 

Og så har jeg ikke klart å kjempe i mot en gang. Jeg er så irritert på alt. Jeg føler irritasjon tærer på livet mitt. Det har satt seg som en sykdom..

jeg er for forvirret. Jeg har en trang til å vite hvorfor ting er som det er. Jeg ar alltid tenkt at det må gå ann å gjøre noe med en situasjon når man ikke er fornøyd, men likevel så er man liksom bare født inn i en situasjon:( . Jeg har egentlig ingen grunn til å være singel, bare tiltrekke meg drittjobber, ikke klare noe. Men likevel, så er det som om jeg er i den situasjonen jeg har vært hele livet.. :S "alle andre" klarer. 

Anonymkode: ec639...f56

[Hermine Grang]

Utrolig trist at du har det sånn og forstår det ikke er lett når man har fått en såpass hard start på livet som det du har.  Men  detter er jo ting som kan ordne seg.  

ALLE kan jo få venner, men man må ta initiativ. Regner med at problemet er at du er sjenert og det er jo ikke så rart om du har blitt stengt ut hele livet. 

Jeg er også sikker på at du klarer å ta en utdannelse om du ønsker det. Klart, ikke alle klarer alle utdannelser. Selv sliter jeg med matematikk, men noe kommer du til å klare uansett. Nå har du jo også rundt ett år til å tenke over hva du ønsker å studere før neste søknadsfrist. Da kan du jo tenke litt over det og ta opp fag om du trenger det.  Kanskje blir det også lettere å studere når du ikke sliter med det sosiale. Når du har noen venner og får noen venner på det nye studiet. 

Og når alt det andre faller på plass så får du sikkert kjæreste også. Godt mulig du får kjæreste før, men klart det er lettere å få kjæreste om man ikke er deprimert. 

Tror det er viktig å huske på at du ikke er dømt til livet du lever nå. Det er depresjonen som snakker. Da tror man at alt er helt håpløst. 

Endret 25. april 2017 av Hermine Grang

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet da jeg var barn. Jeg er ubrukelig i matematikk. Jeg har et pent ytre. Jeg var i en håpløs situasjon når jeg var 24 år gammel. Satt i kjelleren til mamma og pappa, riktignok med kjæreste da. 

Så begynte jeg å studere. Tok ting bit for bit. Ett semester om gangen. Nå er dette ti år siden og jeg sitter i lederstilling med 700.000 i årslønn. Har familie, hus, biler. Det kostet hardt arbeid og målrettet innsats. 

Det er nok ikke noe galt med intelligensen din, men at du sliter med sosiale ting. Anbefaler deg bare å jobbe med det! Fortsett å få hjelp profesjonelt og sett deg gode mål. 

Anonymkode: 7c785...3f9

[AnonymBruker]

Jeg har heller ingen venner eller kjæreste. 

Ingen liker meg og jeg har blitt mobba hele livet. Jeg er stygg å se på. 

 

Har innsett at jeg blir alene resten av livet, prøvd å få venner i snart 30 år. 

Anonymkode: c0b1e...0bd