Mistrives så vanvittig i by - trenger hjelp til å overleve

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg er en ung jente som kommer fra en koselig liten bygd. Er født og oppvokst i bygda, og har alltid bodd på bygda. Jeg elsker bygda, men så meg nødt til å flytte til nærmeste by for å få en utdanning. Utdanningen tar fire år - og jeg er på år nummer 2 nå, altså snart halvveis. Planen er å flytte strake veien hjem igjen etter utdanningen. 

Saken er at jeg mistrives sånn i byen! Eller, ikke bare i denne byen, men i by generelt  All familien min bor på bygda, kjæresten min bor på bygda og hele livet mitt foregår på bygda mens jeg sitter på vent her i byen. Jeg syns det er alt for mye folk her - det er kø på bussene, kø i butikken, kø på gata og kø over alt! I dag kom jeg meg ikke av bussen på busstoppet mitt fordi den var så stappfull. Det er lite natur i området rundt her, og jeg er en friluftsjente. Har gått noen fjellturer når det er fint vær, men man går som regel i kø opp på toppene. Man mister hele sjarmen. Jeg savner stillheten og all plassen jeg har på bygda så utrolig mye. 

Jeg er hjemme så ofte jeg kan - hver eneste helg og alle fridager - men det tar 3-4 timer å reise og det er tungt. Blir sliten av å reise så mye hele tiden, men jeg orker ikke være i byen. Blir veldig lei meg og gråter av og til litt når jeg må tilbake. Jeg har veldig lite nettverk her, siden jeg aldri deltar på noe når vi har fri. Jeg reiser bare hjem, alt som står i hodet mitt er bare ''hjem, hjem, hjem, hjem, hjem så fort som mulig''. Jeg vil liksom ingenting heller, jeg bare sitter på hybelen min og vil hjem. Gjør masse skolearbeid for å forsikre meg om at jeg består alt - for gud forby om jeg må være her et ekstra semester  

Jeg har heldigvis feriejobb hjemme - så alle ferier tilbringer jeg der. Heldigvis. Skal være hjemme over to måneder i sommer og jeg gleder meg som et barn på julaften! Vi skal være tre måneder i praksis i høst - og jeg håper virkelig jeg får praksisplass hjemme. Jeg tviler veldig, da vi ikke kan velge praksisplasser, men jeg klamrer meg fast til håpet. Vet at jeg kommer til å gå helt i bakken om (les: når) jeg får beskjed om at jeg må ha praksis i byen. 

Det er dessverre ingen muligheter for å ta høyere utdanning fra der jeg kommer fra. Det er for langt og veldig ugunstig å pendle, så jeg vet jeg må bo her. Vurderte å ta utdanningen min på deltid (desentralisert), men da måtte arbeidsgiver ha dokumentert at han hadde behov for meg (noe han ikke har) og dessuten fikk jeg dårlig samvittighet ved tanken på å ''ta'' skoleplassen fra noen som MÅTTE bo borte pga barn osv. 

Dette handler ikke om en bortskjemt ungdom som ikke får det som hun vil. Jeg mistrives direkte i byen her, jeg kjenner det på hele kroppen. Sliter veldig med søvn, hodeverk og er veldig nedstemt når jeg er her. Jeg trenger virkelig tips til å takle hverdagen bedre, å holde ut de to siste årene  Håper noen orker å svare..

Anonymkode: 3483b...730

[Nicathv]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har veldig lite nettverk her, siden jeg aldri deltar på noe når vi har fri. Jeg reiser bare hjem, alt som står i hodet mitt er bare ''hjem, hjem, hjem, hjem, hjem så fort som mulig''. Jeg vil liksom ingenting heller, jeg bare sitter på hybelen min og vil hjem.

Anonymkode: 3483b...730

Jeg tror jeg fant årsaken.

Bli med på noe!

Håper du får det bedre 

[AnonymBruker]

Enig i AB over, vær aktiv og hold deg oppe ved å holde deg distrahert. 

Skjønner at det er tøft, du er i en kjedelig situasjon men det er ikke så mye å gjøre med. Beste du kan gjøre er å endre måten du opplever situasjonen på. Dette kan du gjøre ved å endre perspektiv og få nye inntrykk gjennom nye opplevelser. Lange køer og mye folk blir du sakte men sikkert vant til, selv om det fortsetter å være kjipt. Finn deg en skog eller et fjell, det finnes alltids en eller annen form for natur. Finn kulturliv som gjør deg glad i byen du bor i. Snakk med andre som er i samme situasjon, hvis du får venner som også er fra bygda kan du kanskje få tilbake følelsen av at du er på bygda? Fortsett å fokusere på skole slk at du minner deg selv på at det er en viktig grunn til at du bor i by. Hold ut, det blir sikkert bedre:)

Anonymkode: d0ec8...626

[AnonymBruker]

Forstår at man har ulike preferanser når det gjelder hvor man ønsker å bo, og det er jo naturlig at man er farget av oppveksten. Noen opplever også mer hjemlengsel enn andre, og det er ikke noe i veien for å bosette seg permanent permanent på hjemstedet etter studier. 

Likevel bør du nok gi dette en skikkelig sjanse, og det er jo naturlig at du får mer hjemlengsel når du blir sittende på hybelen og ikke oppsøker nettverk og aktiviteter. Nøkkelen til å trives er å finne noe man liker å holde på med på fritiden og folk man liker å henge med . Det er ikke for sent å trives, gjør deg selv en tjeneste og gjør dette til en opplevelse du kan se tilbake på med et smil fremfor en periode av livet ditt som ikke var bra. Husk at du bare er ung student en gang i livet

 

Anonymkode: bc3f3...67b

[AnonymBruker]

Det virker ikke helt som om det er byen som er det virkelige problemet, men heller at du ikke har noe nettverk eller venner i byen. Så sier som de over meg, få deg et nettverk! Bli med på ting, bli kjent med de på studiet ditt. Ikke la dette ødelegge studietiden din, du har to år igjen, så gjør de så bra som mulig. 😊

Anonymkode: 95248...8b4

[AnonymBruker]

Det første du må gjøre er å åpne deg for de mulighetene som er der og ikke bare lete etter det som er negativt. Du har bestemt deg for å ikke gi byen en sjanse og så lenge det er slik vil du aldri komme ut av den negative spiralen. Hva med at kjæresten din besøker deg av og til så kan dere finne på noe sammen i byen. Da kan du kanskje bygge opp et lite nettverk etter hvert som gjør ting litt enklere.

 

Anonymkode: bce1d...7a8

[AnonymBruker]

Jeg er i en lignende situasjon. Flyttet til en ny by pga jobb. Kjenner ingen her. Drar alltid til venner, familie eller kjæreste i helger og ferier. Har ikke noe imot selve byen da. Men gleder meg til den dagen jeg forhåpentligvis får jobbtilbud et annet sted nærmere kjæreste, venner og familie. De bor også flere timer unna.

Det som har "reddet" meg er at jeg har blitt med i en forening her, hvor vi driver med håndarbeid, som har vært hobbyen min lenge. Vi treffes ikke så fryktelig ofte, men jeg ser alltid frem til treffene og har noe å glede meg til. Siden det tar lang tid det vi lager har jeg nok av greier å holde på med hjemme i fritida, da jeg alltid er alene på ettermiddager. 

Vil anbefale å finne seg et lag eller noe å bli medlem av. Da får man skaffet seg litt planer og har noe å se frem til.

Anonymkode: c409c...f8f

[AnonymBruker]

Takk for svar alle. Problemet er bare at jeg vil ingenting  Jeg vil ikke gjøre noe på kvelder, jeg vil gjøre skolearbeid sånn at jeg kan reise hjem til helga med god samvittighet. Mange lag og foreninger har også møter i helgene, og da er jeg jo aldri her. Ikke en gang i fadderuka (som egentlig var gøy) klarte jeg å være her mer enn til lørdags formiddag. Da tenkte jeg bare på alle timene jeg ikke fikk være hjemme.. Det er akkurat som om jeg føler meg helt kvelt her i byen - når det nærmer seg helg er alt jeg tenker på at jeg vil hjem, gå på tur, være alene og ha det stille...

 

ts

Anonymkode: 3483b...730

[AnonymBruker]

Ts igjen: 

Kjæresten min har besøkt meg, og tar ofte initiativ til å tilbringe en helg her. Problemet er bare at da føler jeg at jeg ''kaster bort'' en hel helg jeg kunne vært hjemme - og får litt småpanikk over at det blir 14 dager mellom hver tur  

Anonymkode: 3483b...730

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen i følelsene du har, men samtidig tviler jeg på at du noensinne kommer til å trives i byen dersom du ikke gjør en reell innsats for å trives i byen du bor i.

 

Jeg er selv i en lignende situasjon, jeg flyttet også vekk fra en liten bygd for å studere i en mellomstor by. I starten var hjemlengselen ekstrem, jeg kunne ikke ringe hjem uten å begynne å gråte. Jeg bestemte meg derfor nokså fort for at nå skulle jeg være her en stund og finne meg til rette, delvis av økonomiske grunner, delvis av sosiale grunner. Det første året var jeg bare hjemme tre ganger, men var hjemme lenge i både juleferien og sommerferien. Har fortsatt med å ta lange jule- og sommerferier, men utenom det reiser jeg ikke hjem mer enn et par ganger i halvåret. I starten var det tøft, men jeg har funnet meg godt til rette på studiestedet nå og det hender at jeg savner studiestedet når jeg er hjemme. Kommer nok til å flytte nærmere familien når jeg er ferdig, men har samtidig blitt et mye mer selvstendig menneske enn det jeg trodde jeg kom til å bli.

 

Når du allerede er halvveis i studiet, blir det nok vanskelig å endre vanen med å reise ofte hjem, men det er sannsynlig at du hadde hatt godt av å vært for eksempel en måned på studiestedet og heller fått besøk av kjæresten.

Anonymkode: da160...a70