Argumenter for og imot

[AnonymBruker]

Jeg er 38 år, har et barn fra før som jeg har oppdratt alene. Faren er ikke i bildet, han har heller aldri vært det. 

Jeg er gift med en mann som er 43, og han har to barn fra tidligere forhold. Barna bor her, men har vanlig samvær med moren sin. 

Barna våre er 12, 16 og 18.

Jeg hadde en vanskelig fødsel, og på grunn av det har jeg tenkt at jeg ikke skal ha flere barn. Det er mannen min inneforstått med. 

Nå i det siste har jeg plutselig begynt å føle litt på det. Det hadde kanskje vært koselig med en baby? Det hadde vært fint at våre barn fikk et felles søsken. Det hadde vært koselig for meg og mannen min å få barn sammen, som vi deler. Og det hadde vært fint for meg å oppleve å få barn sammen med noen, istedenfor å være gravid og småbarnsmor alene. 

Jeg vet at mannen min innerst inne ønsker å få et barn med meg. Han har innrømt det, men sier han forstår at jeg ikke vil.

Nå er jeg usikker.

Er vi for gamle?

Tør jeg dette, mtp hvor ille det var sist?

Orker jeg 18 år til med barn?

Orker jeg skrikende baby hele natten?

Det kan selvsagt bare jeg svare på, men kjenner jeg trenger å sortere tankene litt. Noen som kan komme med mot- eller for-argumenter?

😊

Anonymkode: eac1e...d69

[AnonymBruker]

Personlig synes jeg ikke du er for gammel (jeg var 40 da jeg fikk sistemann selv), og det at de andre er så store, kan jo være positivt: De er mer selvgående (iallefall trenger de ikke den kontinuerlige overvåkningen) og kanskje de synes det er veldig stas med en liten "maskott" i huset. Her er ikke minstemann så mye yngre enn de andre, men han er virkelig alles lille yndling. Jeg tror ikke du kan regne med at de eldste vil bruke mye tid på å være barnevakt, men de kan iallefall kanskje se etter ham om du skal en kjapp tur på butikken el.l. Søvnmangel må du kanskje regne med, men de fleste sover jo godt innen de er to år, så det er tross alt en begrenset periode. Du er eldre, mer erfaren og har en pappa til barnet denne gangen. Vil tro at gjør barseltida helt annerledes enn forrige gang.

Anonymkode: 9dae6...0b5

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn da jeg var 39, og jeg syns ikke det er gammelt. Jeg omgås imidlertid en del andre foreldre på min alder og litt eldre (nå er barna 8), og der er det to mødre som uttrykker litt vel mye og ofte at de er veldig lei av å leve med barn (generelt) og gleder seg til å være "ferdig"/de flytter ut. De føler på det å nærme seg femti, har lyst til å flytte , men kan ikke på grunn av skolekrets, de er lei alt styret som nødvendigvis følger med (ikke våkenetter med baby, men skoleoppfølging og fritidsaktiviteter) og lignende. Dette er mødre som har typisk barn på 25 og 18 år fra før, og som dermed "alltid" har hatt barn/vært voksen med barn. Du bør tenke litt på om det blir deg om 8 år.

Av dine spørsmål syns jeg det er det viktigste: Orker jeg dette 18 år til?

Anonymkode: a562a...870

[AnonymBruker]

Argument for: Kroppen din er allerede ødelagt.

Anonymkode: 92129...3ad

[AnonymBruker]

Det er din siste sjangs få flere barn, om det er det du ønsker.. men, det er definitivt tyngre både med graviditet og små barn som "voksen". Kjør på 😊

Anonymkode: 5d953...347

[Arabella]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Argument for: Kroppen din er allerede ødelagt.

Anonymkode: 92129...3ad

Hva mener du med det? Ødelagt?

[AnonymBruker]

TS her. 

Tusen takk for svar.

Jeg er fortsatt usikker. Snakker om det med mannen nå, ser at han blir glad og gira av tanken. 

Han synes det å ha barn også er å ha noe å gjøre, slik at vi ikke sitter alene igjen når de store barna flytter. Det er jo også et poeng. Og han ønsker et barn sammen med meg. 

Eneste som bekymrer han er at det skal bli for tøft for forholdet, og vi ender med å gå fra hverandre. 

Vi har jo begge barn fra før, og vet jo godt hvor tøft det kan være. Han husker med gru dårlig forhold midt i babytiden med sin eks, og er redd det skal bli slik igjen. Men vi snakker mye om dette, så det tror/håper jeg vi ville tålt. 

Jeg er mer bekymret for graviditet, keisersnitt (vag. fødsel er uaktuelt), amming og utslitthet. 

Vi er begge glad i barn, så alt med barnet ser vi positivt på. Nå ligger jo mye mer til rette enn da vi var unge. Vi har hus og hage og bedre økonomi. Og vi kan dette med å oppdra barn, osv. 

Men da er jeg 60 år når barnet forlater redet. Det er gammelt! 

Må tenke videre. 

Tar gjerne imot flere tanker. Og hører gjerne også fra andre med attpåklatt. 

Anonymkode: eac1e...d69

[AnonymBruker]

Argument mot: Du er usikker. 

Anonymkode: 8b285...44f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Argument mot: Du er usikker. 

Anonymkode: 8b285...44f

Skal selvsagt ikke ta en avgjørelse før jeg er sikker. 😆 Men det er en stor avgjørelse, så da mener jeg det er viktig å ta alt i betraktning og veie for og imot. Ikke bare hoppe ut i det, fordi det er romantisk og babyer er søte. 

Ts. 

Anonymkode: eac1e...d69

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skal selvsagt ikke ta en avgjørelse før jeg er sikker. 😆 Men det er en stor avgjørelse, så da mener jeg det er viktig å ta alt i betraktning og veie for og imot. Ikke bare hoppe ut i det, fordi det er romantisk og babyer er søte. 

Ts. 

Anonymkode: eac1e...d69

Ja, du virker på ingen måte som noen uansvarlig person eller sånn. Jeg bare tenker at når man er usikker er det kanskje noe i bunnen. Men det må du selv finne ut av.

Anonymkode: 8b285...44f

[AnonymBruker]

Det her høres jo bare hyggelig ut? Er det ikke bare til å prøve? Hvis du er for gammel blir du rett og slett ikke gravid så det stanser seg selv..

Jeg hadde gjort det om jeg hadde hadde hatt vært i dine sko. 

Anonymkode: 311bc...222

[Vera Vinge]

Jeg skjønner ikke helt det med hvorfor det med hvor gammel man er når barnet flytter ut er relevant. Livet er jo like mye her og nå med barna som når de flytter ut. Det høres ut som noen tenker at de skal "holde ut" tiden med barn, og at livet først begynner etterpå. Men sånn er det nok for noen, og om man tror det kan bli sånn for en selv, er det kanskje best å ikke gå for enda et barn. Men sånn i utgangspunktet - om begge har lyst, man har plass, råd og overskudd, tenker jeg at det bare er å kjøre på. Jeg hadde nok gjort det om jeg var deg, ut fra det du forteller.

[Arkana]

8 minutter siden, Vera Vinge skrev:

Jeg skjønner ikke helt det med hvorfor det med hvor gammel man er når barnet flytter ut er relevant. Livet er jo like mye her og nå med barna som når de flytter ut. Det høres ut som noen tenker at de skal "holde ut" tiden med barn, og at livet først begynner etterpå. Men sånn er det nok for noen, og om man tror det kan bli sånn for en selv, er det kanskje best å ikke gå for enda et barn. Men sånn i utgangspunktet - om begge har lyst, man har plass, råd og overskudd, tenker jeg at det bare er å kjøre på. Jeg hadde nok gjort det om jeg var deg, ut fra det du forteller.

Enig.

Og jeg skjønner heller ikke det med at noen ikke vil være for gamle når barna flytter ut. Alle har barna hjemme i 18+ år, om disse årene foregår fra 20 til 38 eller fra 40 til 58 er jo sånn sett uvesentlig. Kanskje har de som fikk barn tidlig huset for seg selv fra 40-årene, men da glemmer de jo at den friheten hadde de som fikk barn sent mens de selv brukte 20-årene på å oppdra barn.

[AnonymBruker]

Slik jeg leser det her, tror jeg nok jeg ville gått for en til...

Jeg tror du vil bli overasket over hvor mye "enklere" det er når man er to. Og har du rikitg flaks, kan det jo hende at storesøsknene vil hjelpe til litt av og til også.

Du er absolutt ikke for gammel, og det er jo en økende trend at mødrene er rundt 40 når de får barn. I fødesamenheng, vil du regnes som førstegangsfødene igjen, siden det så mange år siden sist. Og det behøver på ingen måte bli like tøfft som sisst. Amming kan du jo droppe, hvis du synes det er vannskelig/vondt. Flaskebarn er supert!! Og da er det også lettere for far å hjelpe til.

Jeg vil også tro at du vil føle deg tryggere denne gangen, fordi du har mye mer erfaring.

Lykke til med valget:)

Anonymkode: ec783...093

[AnonymBruker]

36 minutter siden, Arkana skrev:

Enig.

Og jeg skjønner heller ikke det med at noen ikke vil være for gamle når barna flytter ut. Alle har barna hjemme i 18+ år, om disse årene foregår fra 20 til 38 eller fra 40 til 58 er jo sånn sett uvesentlig. Kanskje har de som fikk barn tidlig huset for seg selv fra 40-årene, men da glemmer de jo at den friheten hadde de som fikk barn sent mens de selv brukte 20-årene på å oppdra barn.

TS og mannen har barn som er 18. Altså blir det 40-år til sammen med barn hvis de får et til, for dem. Det ser jeg er relevant, jeg som var helt barnløs til jeg var 38, og nå omgås mange foreldre på min alder som altså er 44-49 og har barneskolebarn. Det er tydelig forskjell på hvor "slitsomt" og "gøy" man syns å arrangere 17.-maimarkeringen på skolen er utfra om man har gjort det mange ganger før eller ikke. På den ene siden er de med attpåklatter vant til det, erfarne, vet hva som funker og skal til. På den andre siden syns de ikke det er morsomt og interessant, og de ser ikke fram til sommerferiens tur til legoland med stor glede, det er et pliktløp, og de gleder seg til de kan slutte med slikt. De som fikk sitt første, etterlengtedebarn som 42-åringer, de digger loppemarked, de!

Men for TSs del virker det som hun er mest redd for graviditet, fødsel, barseltid og spebarnstid, det ville jeg sett på som uproblematisk. Det er jo en så kort del av livet, ti måneders permisjon er det jeg ville sett fram til hvis jeg var i hennes situasjon. Hverdagen etterpå er viktigere syns jeg. Hvordan passer det i hele livet til TS og mannen? Et keisersnitt er en liten sak, et barn med utfordringer kan prege resten av livet (et barn vil prege resten av livet uansett).

Ikke gjør det hvis ikke du er 100% sikker på at mannen din vil bli en super far, en super partner og at forholdet deres vil vare. Hvis du tror ammeproblemer eller nattevåk kan ødelegge hele ekteskapet, da må du selvfølgelig la være.

Anonymkode: a562a...870

[Arkana]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS og mannen har barn som er 18. Altså blir det 40-år til sammen med barn hvis de får et til, for dem. Det ser jeg er relevant,

Ja, det er jeg enig i. På generell basis synes jeg ikke de er for gamle. De vil åpenbart ha barn og svangerskap, fødsel og spedbarnstid er relativt raskt overstått.

[AnonymBruker]

Åh, jeg er så glad for å høre tankene deres. Det hjelper med disse betraktningene. 😊👍

I dag var vi ute og spiste etter jobb, og gikk ut og tok noen drinker med et vennepar, veldig koselig. Ungdommene våre er opptatt med sitt. Minste er på overnatting, de andre hadde besøk hjemme. Da snakket vi om hvor heldige vi er som kan gå ut og gjøre voksenting innimellom. Nyte god mat og et par drinker, før det var hjem til sofaen. 

Vi snakket om storbyhelgen vi snart skal på, bare mannen og jeg. Det er også verdifullt, og får vi baby nå mister vi jo denne friheten. Går selvsagt an å reise med barn, men det blir jo ikke det samme. Kanskje er det bedre å heller vente på barnebarn?

Men så tenker vi på det å oppleve å få et felles barn, og alt som er så koselig med det ... Så blir vi i tvil. 

Tror vi har bestemt oss for å tenke på det i et halvt års tid. Så får vi se hvilken side som veier tyngst. 

Anonymkode: eac1e...d69

[Arkana]

Lurt å tenke litt på det og kjenne etter hva dere vil.  Og husk at muligheten for storbyhelg uten barn kommer tilbake.

[Gjest noe tilfeldig]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åh, jeg er så glad for å høre tankene deres. Det hjelper med disse betraktningene. 😊👍

I dag var vi ute og spiste etter jobb, og gikk ut og tok noen drinker med et vennepar, veldig koselig. Ungdommene våre er opptatt med sitt. Minste er på overnatting, de andre hadde besøk hjemme. Da snakket vi om hvor heldige vi er som kan gå ut og gjøre voksenting innimellom. Nyte god mat og et par drinker, før det var hjem til sofaen. 

Vi snakket om storbyhelgen vi snart skal på, bare mannen og jeg. Det er også verdifullt, og får vi baby nå mister vi jo denne friheten. Går selvsagt an å reise med barn, men det blir jo ikke det samme. Kanskje er det bedre å heller vente på barnebarn?

Men så tenker vi på det å oppleve å få et felles barn, og alt som er så koselig med det ... Så blir vi i tvil. 

Tror vi har bestemt oss for å tenke på det i et halvt års tid. Så får vi se hvilken side som veier tyngst. 

Anonymkode: eac1e...d69

Jeg ser de fleste er positive i tråden til ny baby, personlig lurer jeg på endel ting (tror ikke du har skrevet noe om dette tidligere i tråden) - 1.) Hvor lenge har du og denne mannen vært sammen? 2.) Hvordan har barna deres taklet bruddet med deres tidligere partnere og at dere nå er en ny familie? 3.) kan det være en utfordring for de minste barna at dere to får en ny baby sammen? Tenker da at de andre barna som enda er små kan føle mer på sjalusi og det å bli satt til side? 4.) hvordan er relasjonen mellom samboeren din og ditt barn, og hvordan er relasjonen mellom deg og hans barn? 

[AnonymBruker]

På 29.4.2017 den 0.00, Raven.WritingDesk skrev:

Jeg ser de fleste er positive i tråden til ny baby, personlig lurer jeg på endel ting (tror ikke du har skrevet noe om dette tidligere i tråden) - 1.) Hvor lenge har du og denne mannen vært sammen? 2.) Hvordan har barna deres taklet bruddet med deres tidligere partnere og at dere nå er en ny familie? 3.) kan det være en utfordring for de minste barna at dere to får en ny baby sammen? Tenker da at de andre barna som enda er små kan føle mer på sjalusi og det å bli satt til side? 4.) hvordan er relasjonen mellom samboeren din og ditt barn, og hvordan er relasjonen mellom deg og hans barn? 

Bruddet med barnas andre foreldre er rundt 10 år siden. Mannen min og jeg har vært sammen i 4 år, gift i 1. Alt rundt dette er helt uproblematisk.

Vi er en sammensveiset familie, vil jeg si. Hadde litt sjalusi på ett av barna i starten, men det er over nå. 

Jeg elsker mannens barn og omvendt. 

Tror virkelig ikke en baby hadde vært problematisk for dem. Men kanskje de synes det hadde vært ekkelt i starten? De er jo ungdommer og vet hva som må til for å lage baby. 😂 

Akkurat dét tror jeg ikke hadde vært noe problem altså. 😊

Anonymkode: eac1e...d69