Jeg er så livredd for å "ende opp" alene

[krydderkake]

Jeg beklager på forhånd, det finnes sikkert utallige tråder som denne...

Jeg er seriøst så utrolig redd for å "ende opp" alene. Jeg vet jeg enda er ganske ung. I siste halvdel av 20-årene. Men jeg er likevel livredd. Jeg ønsker meg jo også med tiden barn, og en familie - og her finnes det jo en viss klokke...

Før hadde jeg karrieren i fokus - da tenkte jeg ikke engang på mann og barn. Men etter at karrieredrømmen gikk i vasken, er det som om den umiddelbart (og ufrivillig) ble erstattet med en drøm om en mann, for det er det eneste jeg kan tenke på nå (og det er teit å ikke ha andre drømmer enn dette, det er jeg klar over). Men dette funker ikke for meg, for jeg finner jo aldri denne mannen uansett - og når det kommer til menn er jeg så lei av det spillet som jeg aldri klarer å forstå meg på - liker han meg eller vil han bare ha noe ifra meg? Og så synker selvtilliten litt gang etter gang.

Jeg har aldri vært i noe seriøst forhold. Jeg har vært på utallige dater de siste årene, og jeg føler jeg er åpen for kjærlighet. Men så langt har ikke noen av de jeg hat fått følelser for fått det for meg, kun omvendt. Jeg har ikke hatt følelser for noen som også har hatt følelser for meg på 4 år. Det er vel her det ligger - skal det gå så mange år mellom hver gang jeg får følelser for noen, og så skal alt likevel gå i vasken - hvordan skal det da ende godt? En del på min alder har jo i det minste noen forhold bak seg, andre er per i dag lykkelig gift - om det så har gått/går galt har de i hvert fall i et øyeblikk kjent på følelsen om at "han her vil jeg være med resten av livet", og de har hatt noen som gjengjelder følelsen. Jeg lurer så på hvordan dette er. 

Jeg er jo ikke redd for at en mann aldri skal bli forelsket i meg. Det jeg er redd for er at jeg aldri skal bli forelsket i en mann som også blir forelsket i meg. SÅ redd. Fordi jeg virkelig ønsker at det skal skje. Tenk om det aldri skjer?

Jeg skulle ønske jeg kunne slutte å bekymre meg. Men jeg graver bare en dypere og dypere grop for meg selv her, og blir mer og mer deprimert av å tenke på det.

[AnonymBruker]

Ikke bekymre deg. Å være alene og singel er det beste som finnes:-)

Anonymkode: 025bd...fd4

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke bekymre deg. Å være alene og singel er det beste som finnes:-)

Anonymkode: 025bd...fd4

Hvorfor er det så mange som ikke forstår at det ikke er slik for alle?

Mange, eller de fleste, ønsker faktisk å ha noen å dele livet med.

Anonymkode: 470d5...8f7

[AnonymBruker]

Jeg er i samme posisjon. Har aldri vært en karrierekvinne, men alltid ønsket meg mann, barn, hund og familielivet. Jeg er selv 25 og har aldri hatt kjæreste. Tenker jeg skal forandre dette i år. Jeg skal trene masse, finne mange hobbyer og spare opp penger til å behandle vestibulitten. I 2018 SKAL jeg få min første kjæreste 

Jeg er helt normal, slank fin kropp og fint utseende. Får mye oppmerksomhet av menn, men ingen vil ha forhold uten sex. Så hvis jeg klarer å spare opp til behandling og gjøre meg enda mer attraktiv personlighetsmessig så tror jeg det skal ordne seg. 

Det første du må gjøre er å slutte med bekymringene. Tenk positivt. Blir du desperat forsvinner i hvert fall dine sjanser for at en mann forelsker seg i deg. Ingen liker desperate mennesker som ikke trives med livet sitt. Bygg deg heller opp med gode hobbyer, aktiviteter, tren osv. Gjør deg mest mulig interessant slik at den dagen "mannen i ditt liv" dukker opp er du den beste versjonen av deg selv, og enkel å falle for.

Jeg er selvsagt redd for å gå gjennom livet uten å ha opplevd kjærlighet, men prøver å ikke tenke på det.  Gjør jeg det havner jeg bare i en ond sirkel der jeg blir pessimistisk og desperat. 

Anonymkode: 9f4d1...7b4

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke bekymre deg. Å være alene og singel er det beste som finnes:-)

Anonymkode: 025bd...fd4

Men pule skal de... 

Anonymkode: a2b81...927

[AnonymBruker]

Èn av livets banale realiteter, dette. Det ordner seg faktisk ikke for alle. Jeg er også som deg, jeg vil også ha egen familie men menn er ikke interessert i meg. Og er de interessert, så er det for sex og ikke forpliktelse, derav spillet som du selv beskriver. Jeg vet ikke annet råd enn å være knallhard med å ikke være intim med menn før du er i et forpliktet forhold med de. Dessverre trenger heller ikke det fungere; det er år og dag siden sist jeg hadde sex nettopp for å luke ut de som bare var ute etter å tømme seg. Men jeg sorteringen fungerte ikke, for jeg står igjen med ingen...

Jeg pleier å tenke, er dt krise å ikke få barn? Kan livet bli OK likevel? En av de tingene jeg har lært meg er at livet ikke blir sllik man har tenkt og at man (dessverre) bare må godta å bli skuffet.

Anonymkode: 55157...bc7

[Gjest]

31 minutter siden, krydderkake skrev:

Jeg beklager på forhånd, det finnes sikkert utallige tråder som denne...

Jeg er seriøst så utrolig redd for å "ende opp" alene. Jeg vet jeg enda er ganske ung. I siste halvdel av 20-årene. Men jeg er likevel livredd. Jeg ønsker meg jo også med tiden barn, og en familie - og her finnes det jo en viss klokke...

Før hadde jeg karrieren i fokus - da tenkte jeg ikke engang på mann og barn. Men etter at karrieredrømmen gikk i vasken, er det som om den umiddelbart (og ufrivillig) ble erstattet med en drøm om en mann, for det er det eneste jeg kan tenke på nå (og det er teit å ikke ha andre drømmer enn dette, det er jeg klar over). Men dette funker ikke for meg, for jeg finner jo aldri denne mannen uansett - og når det kommer til menn er jeg så lei av det spillet som jeg aldri klarer å forstå meg på - liker han meg eller vil han bare ha noe ifra meg? Og så synker selvtilliten litt gang etter gang.

Jeg har aldri vært i noe seriøst forhold. Jeg har vært på utallige dater de siste årene, og jeg føler jeg er åpen for kjærlighet. Men så langt har ikke noen av de jeg hat fått følelser for fått det for meg, kun omvendt. Jeg har ikke hatt følelser for noen som også har hatt følelser for meg på 4 år. Det er vel her det ligger - skal det gå så mange år mellom hver gang jeg får følelser for noen, og så skal alt likevel gå i vasken - hvordan skal det da ende godt? En del på min alder har jo i det minste noen forhold bak seg, andre er per i dag lykkelig gift - om det så har gått/går galt har de i hvert fall i et øyeblikk kjent på følelsen om at "han her vil jeg være med resten av livet", og de har hatt noen som gjengjelder følelsen. Jeg lurer så på hvordan dette er. 

Jeg er jo ikke redd for at en mann aldri skal bli forelsket i meg. Det jeg er redd for er at jeg aldri skal bli forelsket i en mann som også blir forelsket i meg. SÅ redd. Fordi jeg virkelig ønsker at det skal skje. Tenk om det aldri skjer?

Jeg skulle ønske jeg kunne slutte å bekymre meg. Men jeg graver bare en dypere og dypere grop for meg selv her, og blir mer og mer deprimert av å tenke på det.

Det er som om jeg skulle ha skrevet innlegget ditt selv bare det at jeg er mann altså...

Også i slutten av tjueåra  

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men pule skal de... 

Anonymkode: a2b81...927

Selvfølgelig. Er derfor det finnes masse flotte FF's:-)

Da slipper man dette evinnelige gnålet i et forhold:-):-)

Anonymkode: 025bd...fd4

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det så mange som ikke forstår at det ikke er slik for alle?

Mange, eller de fleste, ønsker faktisk å ha noen å dele livet med.

Anonymkode: 470d5...8f7

De "mange" antyder da kanskje de "de fleste" ikke ønsker det slik...?

Anonymkode: 025bd...fd4

[Gjest Aragorn II Elessar]

Er det ikke på tide at folk lærer seg at det ikke er verdens ende og være alene.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Jackie Gleason skrev:

Det er som om jeg skulle ha skrevet innlegget ditt selv bare det at jeg er mann altså...

Også i slutten av tjueåra  

Flott. Da kan vi anse denne saken som løst.

@krydderkake Send Jackie Gleason en PM, og ta det derfra.

Lykke til, begge to  

Anonymkode: b801b...272

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Balian de Ibelin skrev:

Er det ikke på tide at folk lærer seg at det ikke er verdens ende og være alene.

For noen er det faktisk det.

Anonymkode: 672cc...9c4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Balian de Ibelin skrev:

Er det ikke på tide at folk lærer seg at det ikke er verdens ende og være alene.

Vel, jeg er en veldig selvstendig person med mange interesser og gode venner. Er fornøyd med livet mitt.

Men det er jo fakta at single er mer deprimerte, lever kortere og bekymrer seg mer. 

La oss ta økonomi som en faktor: Man har en helt annen frihet som par. Ved kjøp av leilighet, ved hoteller på ferie, ved å dele på strømregningen og internett. Kanskje dele bil? 

Videre: Vi er flokkdyr. Jeg kommer hjem etter jobb og lager middag til meg selv. Det har jeg gjort i snart 10 år. På tross av mange interesser må jeg ha noen dager hvor jeg bare er hjemme og slapper av. De dagene føler jeg meg ganske alene. Er jeg syk er det ingen som kan gå på butikken for meg. Har jeg hatt en kjip dag må jeg selv oppsøke en venn eller ringe noen for å fortelle om det. 

Det er vitenskapelig bevist at man får lavere puls og stressnivå ved fysisk kontakt. Så jeg forstår TS innmarri godt, og jeg deler dessverre den samme bekymringen.

Anonymkode: 67f35...197

[Gjest Aragorn II Elessar]

Jeg har liten tro at man kan få noe godt forhold til et annet menneske om man ikke er i stand til å leve alene eller være alene.

Og gjøre helle sin lykke avhenging av et annet menneske er bare idiotisk og det er heller ikke riktig og gjøre mot et annet menneske.

 

Folk lever i den illusjon at man må være i forhold for å være lykkelig. Noe man før høre over alt og når løgnen blir fortalt ofte nok så begynner alt for mange og tro på den. Isteden for å se løgnen for hva den er. 

 

Vil man leve i forhold helt greit folk får gjøre som de vil. Men slutt og framstill det som at det å være singel er den verste skjebne et menneske kan bli utsatt for.

 

 

Mer har jeg ikke å si.

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i samme posisjon. Har aldri vært en karrierekvinne, men alltid ønsket meg mann, barn, hund og familielivet. Jeg er selv 25 og har aldri hatt kjæreste. Tenker jeg skal forandre dette i år. Jeg skal trene masse, finne mange hobbyer og spare opp penger til å behandle vestibulitten. I 2018 SKAL jeg få min første kjæreste 

Jeg er helt normal, slank fin kropp og fint utseende. Får mye oppmerksomhet av menn, men ingen vil ha forhold uten sex. Så hvis jeg klarer å spare opp til behandling og gjøre meg enda mer attraktiv personlighetsmessig så tror jeg det skal ordne seg. 

Det første du må gjøre er å slutte med bekymringene. Tenk positivt. Blir du desperat forsvinner i hvert fall dine sjanser for at en mann forelsker seg i deg. Ingen liker desperate mennesker som ikke trives med livet sitt. Bygg deg heller opp med gode hobbyer, aktiviteter, tren osv. Gjør deg mest mulig interessant slik at den dagen "mannen i ditt liv" dukker opp er du den beste versjonen av deg selv, og enkel å falle for.

Jeg er selvsagt redd for å gå gjennom livet uten å ha opplevd kjærlighet, men prøver å ikke tenke på det.  Gjør jeg det havner jeg bare i en ond sirkel der jeg blir pessimistisk og desperat. 

Anonymkode: 9f4d1...7b4

Hadde du forstatt ønsket behandliing for vestibulitt hvis du hadde funnet deg en som ikke nødvendigvis trengte sex?

Anonymkode: 643c2...e75

[Gjest]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Flott. Da kan vi anse denne saken som løst.

@krydderkake Send Jackie Gleason en PM, og ta det derfra.

Lykke til, begge to  

Anonymkode: b801b...272

Haha, hørtes visst ut som en kontaktannonse

Var ikke meningen å kleine opp tråden din TS...

[Uffda]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Èn av livets banale realiteter, dette. Det ordner seg faktisk ikke for alle. Jeg er også som deg, jeg vil også ha egen familie men menn er ikke interessert i meg. Og er de interessert, så er det for sex og ikke forpliktelse, derav spillet som du selv beskriver. Jeg vet ikke annet råd enn å være knallhard med å ikke være intim med menn før du er i et forpliktet forhold med de. Dessverre trenger heller ikke det fungere; det er år og dag siden sist jeg hadde sex nettopp for å luke ut de som bare var ute etter å tømme seg. Men jeg sorteringen fungerte ikke, for jeg står igjen med ingen...

Jeg pleier å tenke, er dt krise å ikke få barn? Kan livet bli OK likevel? En av de tingene jeg har lært meg er at livet ikke blir sllik man har tenkt og at man (dessverre) bare må godta å bli skuffet.

Anonymkode: 55157...bc7

Hvordan faen skal dette hjelpe deg? Skal du presse menn til å forplikte seg til deg for sex? Du ber jo om et bedriten forhold og en vanskelig forsørgertilværelse med en eks du bestakk med sex. Newsflash, menn vil ikke forplikte seg til kvinner som åpenbart er ute etter en mann fordi hun skal ha barn og familie. Desto mindre lysten din på barn og familie er, desto større er faktisk sjansen for at du får det en eller annen gang, for da rekker menn å bli litt glad i deg uten at de skjønner de må holde seg unna fordi du er verpesyk. At dette i hele tatt må forklares. Det at du først og fremst vil ha barn og familie, forpliktelser og forhold er problemet ditt, ser du ikke det?

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Jackie Gleason skrev:

Haha, hørtes visst ut som en kontaktannonse

Var ikke meningen å kleine opp tråden din TS...

Nei, nei. Det er jeg som kleiner opp tråden her, til dere begges beste. Den tar jeg 100% på min egen kappe. Og uansett er jeg jo en AnonymBruker, så det koster meg ikke så mye. Bare kos dere, dere! Finn på et eller annet.

Anonymkode: b801b...272

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Uffda skrev:

Hvordan faen skal dette hjelpe deg? Skal du presse menn til å forplikte seg til deg for sex? Du ber jo om et bedriten forhold og en vanskelig forsørgertilværelse med en eks du bestakk med sex. Newsflash, menn vil ikke forplikte seg til kvinner som åpenbart er ute etter en mann fordi hun skal ha barn og familie. Desto mindre lysten din på barn og familie er, desto større er faktisk sjansen for at du får det en eller annen gang, for da rekker menn å bli litt glad i deg uten at de skjønner de må holde seg unna fordi du er verpesyk. At dette i hele tatt må forklares. Det at du først og fremst vil ha barn og familie, forpliktelser og forhold er problemet ditt, ser du ikke det?

kommer vell kanskje muligens litt an på mannen det er snakk om eller hva?

Jeg mener alle kan da umulig være så sykt overfladiske som deg...

Anonymkode: 19a9c...c61

[krydderkake]

Takk for mange fine svar!

@Balian de Ibelin Jeg mener ikke å fremstille det å være singel som den verste skjebne et menneske kan bli utsatt for. Men, jeg har vært singel hele livet, og jeg vet at jeg ønsker meg et forhold. Om jeg så ønsker å være i et forhold resten av livet får jeg finne ut av deretter. Det du skriver i starten er viktig, og jeg er helt enig. Skal innrømme at jeg i blant tenker at "alt vil løse seg hvis jeg blir i et forhold" men jeg VET at det er feil, og jeg jobber med saken. Men selv om jeg blir lykkelig alene betyr ikke det at jeg ønsker å være det for resten av livet.

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i samme posisjon. Har aldri vært en karrierekvinne, men alltid ønsket meg mann, barn, hund og familielivet. Jeg er selv 25 og har aldri hatt kjæreste. Tenker jeg skal forandre dette i år. Jeg skal trene masse, finne mange hobbyer og spare opp penger til å behandle vestibulitten. I 2018 SKAL jeg få min første kjæreste 

Anonymkode: 9f4d1...7b4

 

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Èn av livets banale realiteter, dette. Det ordner seg faktisk ikke for alle. Jeg er også som deg, jeg vil også ha egen familie men menn er ikke interessert i meg. Og er de interessert, så er det for sex og ikke forpliktelse, derav spillet som du selv beskriver. Jeg vet ikke annet råd enn å være knallhard med å ikke være intim med menn før du er i et forpliktet forhold med de. Dessverre trenger heller ikke det fungere; det er år og dag siden sist jeg hadde sex nettopp for å luke ut de som bare var ute etter å tømme seg. Men jeg sorteringen fungerte ikke, for jeg står igjen med ingen...

Jeg pleier å tenke, er dt krise å ikke få barn? Kan livet bli OK likevel? En av de tingene jeg har lært meg er at livet ikke blir sllik man har tenkt og at man (dessverre) bare må godta å bli skuffet.

Anonymkode: 55157...bc7

Så leit å høre at dere går igjennom det samme, for det er jo forferdelig slitsomt å bekymre seg over dette hele tiden. Skulle ønske det lå noe i "hvis man vil, så får man det til!" hehe (det gjør vel kanskje det?)  Men godt å høre at dere holder motivasjonen oppe! Det håper jeg også å få til. Prøver å jobbe med meg selv og mine interesser, men tanken sniker seg innpå meg hele tiden likevel altså

9 minutter siden, Jackie Gleason skrev:

Haha, hørtes visst ut som en kontaktannonse

Var ikke meningen å kleine opp tråden din TS...

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei, nei. Det er jeg som kleiner opp tråden her, til dere begges beste. Den tar jeg 100% på min egen kappe. Og uansett er jeg jo en AnonymBruker, så det koster meg ikke så mye. Bare kos dere, dere! Finn på et eller annet.

Anonymkode: b801b...272