Greier ikke komme meg videre etter avsluttet vennskap med bestevenninne

[AnonymBruker]

Innså for en tid tilbake at bestevenninna mi som jeg har hatt i alle år, ikke ønsker å ha noe mer med meg å gjøre. Hun har aldri vært spesielt flink til å snakke om vanskelige ting, så hun har forholdt seg relativt taus det siste året. Noe som har vært veldig tøft for meg, fordi vi har pleid å snakke sammen daglig, og hengt mye sammen. Jeg har kontaktet henne og spurt henne om det går bra/om vi skal finne på noe/ønsket henne god jul+++ uten at hun har respondert. 

Bestemte meg en dag hvor jeg var skikkelig lei meg, for å skrive til henne på face og bare spørre henne rett ut om hun ikke ville mer. Skrev også at jeg har vært så sykt redd for henne til tider siden jeg aldri hørte fra henne, og følt meg som en idiot da det kjennes ut som jeg bare er masete. Fortalte at jeg savnet henne fælt. Fikk da endelig et svar, hun ønsket meg alt godt og lykke til videre. Jeg tok det som at vi var ferdige.

Nå har det gått noen måneder og jeg er fremdeles så sykt lei meg. Har forberedt meg godt på dette, siden jeg visste det kom. Ga meg derfor noen dager i ettertid av praten med henne, hvor jeg bare gråt og var lei meg. Savnet henne..  Etter dette har jeg holdt meg selv opptatt med andre venner, dating, lesing/studier, hobbyer og passet på at jeg ikke lot meg selv tenke for mye og være alene. Og slik har jeg holdt på helt frem til nå.

Men det er så vanvittig hardt. Jeg savner henne så fryktelig, og det føles som at en stor del av meg/identiteten min ble borte med henne. Alle minnene jeg har fra alt vi har gjort. Bilder, minner osv av oss som jeg hadde i leiligheten fjernet jeg. Greide ikke å ha det stående fremme. Hver eneste gang jeg får en sjanse til å stoppe opp noen minutter å slappe av/tenke savner jeg henne, og jeg får tårer i øynene. Alt i denne byen minner meg om henne. 

Skulle ønske hun bare kunne sagt det med en gang. Eller i det minste gitt meg en grunn. Jeg vet ikke hva galt jeg har gjort henne. Og om det ikke er noe spesifikt jeg har gjort eller sagt som har fått henne til å gi opp vennskapet - hvordan kan hun så uaffisert gå videre i livet sitt uten å bry seg det døyt, mens jeg sitter her knust og ødelagt:( Jeg har forsøkt å spørre henne, om det er noe galt. Om alt er i orden med henne. Om jeg har sagt eller gjort noe som har såret henne(kan ikke komme på en eneste grunn til dette, forresten). Om jeg skal la henne være i fred... Men hun svarte aldri..

Det føles på en måte som kjærlighetssorg, bare at det selvfølgelig er et vennskapsforhold. Jeg lurer på om jeg noen sinne kommer til å klare å slippe taket helt. Og da mener jeg psykisk. Jeg kommer ikke til å ta kontkt med henne igjen. Men hun har vært min "lillesøster" og snille venninne i alle år, og så må jeg plutselig fortsette videre som om hun aldri har eksistert. Er det flere som har vært borti det samme som meg? Hvordan kom du deg videre? 

Er så sykt deprimert:(

 

Anonymkode: 2fd96...ca3

[Silje92]

Med tanke på at du sier at hun ikke liker å snakke om vanskelig ting, har det skjedd noe? Bor dere langt fra hverandre? Du nevner ikke dette, så da blir det kanskje vanskelig å hjelpe deg ;/ Går du på videregående eller har der begynt å høyere utdannelse?

[AnonymBruker]

Vi er i 20-årene og bor ikke så langt fra hverandre nei.. samme by. Og nei, det har ikke skjedd noe (som jeg vet om hvertfall). Hun er aktiv som før på facebook og ser ut til å ha det morsomt og bra.

I starten når hun begynte å "forsvinne" fra meg, sa hun at hun jobbet veldig mye og ikke hadde så mye fritid lenger på grunn av det. Jeg vet ikke om det er en unnskyldning eller om det faktisk stemmer. Det kan godt stemme det. Men hvis det er tilfellet, synes jeg det er ekstra trist og sårt at hun bare sånn helt uten videre kan slippe taket i meg og vennskapet vårt sånn helt uten videre.

Hun vet at jeg har bekymret meg for henne, det har jeg sagt til henne. Ikke engang på bursdagen min, eller bursdagen hennes har hun tatt kontakt. Vi har alltid feiret bursdagene til hverandre sammen. Jeg nekter å tro at noen har det så travelt i livet sitt at de ikke greier å svare "takk" på ei melding. Eller svare "ja" når noen spørr om det går bra med henne. 

Det som har vært tøffest for meg er at jeg har vært så bekymret for noen som tydeligvis ikke bryr seg lengre. Har grått og vært lei meg, ikke fått sove på natten.. Virkelig vært bekymret. Og så virker det tydeligvis som hun bare gir jamnt faen...

Anonymkode: 2fd96...ca3

[Silje92]

Det er ofte da man vokser litt fra hverandre og får forskjellige interesser fra barndomsvenninen, det er ikke unormalt. Jeg skjønner godt hvordan du har det og har selv vært gjennom det der flere ganger selv. Det er skikkelig kjedelig når sånt skjer. Hvis det ikke har skjedd noe spesielt, men at hun gradvis har tatt avstand så virker det nesten som dere har vokst fra hverandre =/ Kanskje interessene deres er mere forskjellige nå enn før og hun kjenner på dette, men at det ikke er noe du tenker på? Jeg synes det er rart at hun ikke har tatt kontakt på bursdagen din engang. Det har man tid til uansett hvor mye man jobber eller ikke Jeg foreslår at du prøver å ta det opp med henne en gang til. Hva med å spørre om dere kan møtes på en café en dag? Du trenger ikke å nevne noe om dette temaet før du evt møter henne, men ta det opp med henne hvis hun vil møte deg. Hvis hun ikke er interessert så har du gjort ditt tenker jeg. Jeg håper du har mange andre gode venner som tar godt vare på deg (= 

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Silje92 skrev:

Det er ofte da man vokser litt fra hverandre og får forskjellige interesser fra barndomsvenninen, det er ikke unormalt. Jeg skjønner godt hvordan du har det og har selv vært gjennom det der flere ganger selv. Det er skikkelig kjedelig når sånt skjer. Hvis det ikke har skjedd noe spesielt, men at hun gradvis har tatt avstand så virker det nesten som dere har vokst fra hverandre =/ Kanskje interessene deres er mere forskjellige nå enn før og hun kjenner på dette, men at det ikke er noe du tenker på? Jeg synes det er rart at hun ikke har tatt kontakt på bursdagen din engang. Det har man tid til uansett hvor mye man jobber eller ikke Jeg foreslår at du prøver å ta det opp med henne en gang til. Hva med å spørre om dere kan møtes på en café en dag? Du trenger ikke å nevne noe om dette temaet før du evt møter henne, men ta det opp med henne hvis hun vil møte deg. Hvis hun ikke er interessert så har du gjort ditt tenker jeg. Jeg håper du har mange andre gode venner som tar godt vare på deg (= 

Tusen takk for at du svarer. Hvordan kom du deg videre da? Jeg har noen venner ja, som jeg er mye med. Prøver også å finne nye venner, og dater endel, for å få tankene over på noe annet. Men jeg tar meg selv i å tenke på henne hele tiden.

Kontakte henne igjen er utaktuelt. Jeg er ferdig med henne, og hun skal få slippe å høre noe mer fra meg. I tiden før hun sluttet å svare meg foreslo jeg både det ene og det andre. Besøk/kaffedate osv...sånn som vi alltid har drevet mye med. Men det var veldig mye nja og tja, og når hun en sjelden gang sa ja så somlet hun og glemte tiden. Noen ganger kom hun for sent, andre ganger dukket hun ikke opp i det hele tatt. Følte meg bare som en byrde. Jeg vil ikke tilbake igjen dit. 

Og uansett, det å ta kontakt og kanskje få et "ja" til å møtes for å prate ville bare gitt meg falske forhåpninger om å få tilbake noe som for lengst er borte. Hun har forandret seg, og den bestevenninna jeg en gang kjente er for lengst borte. Hun ble veldig formell og uinteressert på slutten.

Du aner ikke hvor lenge jeg har gått nå og gledet meg til den dagen hun skulle ta kontakt, tynget med dårlig samvittighet. Men jeg ser nå, etter å ha gått gjennom både jul og påske uten å høre det døyt eller få noe svar, at det ikke kommer til å skje. Så jeg har innfunnet meg med at hun er borte og ikke kommer tilbake til meg og vennskapet vårt.

Hvor nær var du den/de du har opplevd dette med? Var det slik som meg, en bestevenninner? Skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan skjerpe meg, få henne ut av hodet og komme meg til helvete videre

Anonymkode: 2fd96...ca3

[AnonymBruker]

Dette så rett og slett bare rart ut. Jeg skumleste en del her, men var dere sammen veldig veldig ofte, for så å gå hjem til hver deres leilighet en kveld og så hørte du aldri noe?? 

Eller har møtene dabbet sakte men sikkert av?

har hun fått kjæreste? 

Anonymkode: 29bed...ce2

[AnonymBruker]

Det er veldig sårt å miste en bestevenninne. Har opplevd dette selv pga mye rart. Det kan være all verdens grunner til at hun plutselig trakk seg unna, men å spekulere i det og la det ta opp energi er bare dumt. Jeg tenker at du må prøve ditt beste å komme deg videre rett og slett. Det var ikke meningen at dere skulle være venner mer akkurat nå, men det kan endre seg senere. 

Anonymkode: b8b55...c68

[AnonymBruker]

Har dere ingen felles venner du kan fiske litt hos?

Anonymkode: 1dce0...bef

[AnonymBruker]

Huff, det høres ikke hyggelig ut. Vil først og fremst sende deg en klem 

Jeg tror absolutt brutte vennskap kan være like vondt som kjærlighetssorg, kanskje enda mer. Når man opplever kjærlighetssorg, så kan man i det minste få trøst og forståelse hos en nær venninne, men når man opplever "venninnebrudd", så sitter man ofte igjen med sorgen uten å ha noen å betro seg til. Det var jo nettopp denne bestevenninnen man delte sånne ting med. En nær venninne kan være som en søster, som familie, og det er vanvittig brutalt å bli kuttet ut uten noen forklaring eller åpenbare grunner.

Når det er sagt så tror jeg du gjør rett i å la henne gå nå. Det er et uttrykk som heter at man skal gå dit man er ønsket. Fokuser på de menneskene som faktisk ønsker deg i livet sitt, som setter pris på deg slik du er. Noen ganger blir vi avvist, det er jævlig vondt, men det skjer med veldig mange i løpet av livet. Med mindre det er et mønster at alle du er venninne med dropper deg (da burde man jo kanskje gå litt i seg selv), så får du tenke at dette står på hennes regning. Det er ikke alltid vi får noe svar eller closure. Det høres ut som du har gitt venninnen din mange muligheter til å fortelle hva som er greia eller gi deg konstruktiv tilbakemelding om du har såret henne ved et uhell. Kanskje føler hun dere har vokst fra hverandre, kanskje er hun fornærmet for noe, kanskje har hun det vanskelig for tiden, det får du kanskje aldri vite, men det får være hennes ansvar.

Ikke legg hele byrden for det som har skjedd på deg selv. Når jeg leser det du skriver så synes jeg det lyser at du er en omsorgsfull, oppegående og engasjert venn, og har kvaliteter som de aller fleste vil verdsette. Gi deg selv lov til å sørge over vennskapet, samtidig som du også passer på å være god mot deg selv og minne deg selv på at denne avvisningen ikke definerer hvem du er som venn for alle andre. 

Anonymkode: 497db...65d

[Silje92]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at du svarer. Hvordan kom du deg videre da? Jeg har noen venner ja, som jeg er mye med. Prøver også å finne nye venner, og dater endel, for å få tankene over på noe annet. Men jeg tar meg selv i å tenke på henne hele tiden.

Kontakte henne igjen er utaktuelt. Jeg er ferdig med henne, og hun skal få slippe å høre noe mer fra meg. I tiden før hun sluttet å svare meg foreslo jeg både det ene og det andre. Besøk/kaffedate osv...sånn som vi alltid har drevet mye med. Men det var veldig mye nja og tja, og når hun en sjelden gang sa ja så somlet hun og glemte tiden. Noen ganger kom hun for sent, andre ganger dukket hun ikke opp i det hele tatt. Følte meg bare som en byrde. Jeg vil ikke tilbake igjen dit. 

Og uansett, det å ta kontakt og kanskje få et "ja" til å møtes for å prate ville bare gitt meg falske forhåpninger om å få tilbake noe som for lengst er borte. Hun har forandret seg, og den bestevenninna jeg en gang kjente er for lengst borte. Hun ble veldig formell og uinteressert på slutten.

Du aner ikke hvor lenge jeg har gått nå og gledet meg til den dagen hun skulle ta kontakt, tynget med dårlig samvittighet. Men jeg ser nå, etter å ha gått gjennom både jul og påske uten å høre det døyt eller få noe svar, at det ikke kommer til å skje. Så jeg har innfunnet meg med at hun er borte og ikke kommer tilbake til meg og vennskapet vårt.

Hvor nær var du den/de du har opplevd dette med? Var det slik som meg, en bestevenninner? Skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan skjerpe meg, få henne ut av hodet og komme meg til helvete videre

Anonymkode: 2fd96...ca3

Jeg har egentlig ikke noe annet råd enn at du bare må legge det bak deg.. =/ Om du allerede har prøvd å ta det opp og det ikke fungerer så er det på tide å se fremover og legge det som har vært bak seg. Det betyr ikke at du skal glemme at du har opplevd med henne av den grunn. Det vil være sårt en periode, men så vil du komme over det etterhvert. 

[AnonymBruker]

Nå bare synser jeg, jeg aner jo ingenting. Men du skriver at du har vært bekymret. Har du vært litt for bekymret kanskje? Hvor mye har du gitt uttrykk om det til henne tidligere? 

Har selv hatt ei venninne som har vært bekymret for meg, og det var irriterende at det hele tiden skulle være samtaleemne omtrent hver gang vi var sammen. Endte opp med at jeg trakk meg unna. Det var slitsomt. 

Men jeg vet ikke altså.

Det er jo uansett tungt. Jeg ville ikke sendt noe melding og fått noe "brudd" bekreftet liksom. Jeg ville bare latt det være. Og håpt innerst inne at vi kunne funnet på noe igjen en dag, gi det tid. Noen vokser jo fra hverandre, men det betyr ikke at man er nødt til å fortsette å være bestevenner, man kan jo være bare venner.

Anonymkode: 910f6...2ff

[AnonymBruker]

Jeg har brutt med ei bestevenninne og det ble brutalt. Jeg var den som lyttet og var gratis psykolog. Jeg følte meg tom og overkjørt etter å ha vært sammen med henne. Vi hadde vært bestevenniner i over tyve år. 

Jeg tror aldri hun forsto at jeg følte det slik, for jeg sa ikke noe. Jeg har vanskligheter med å sette grenser for folk, selv om jeg virker veldig selvsikker og trygg. Jeg viste ikke hvordan jeg skulle si det, og det ble bare verre og verre.  Til slutt kuttet jeg brått og jeg tror ikke hun forsto noe. Jeg vet jeg har såret henne og at hun tar det tungt. Det merkelige er at jeg ikke savner henne, selv om jeg var glad i henne. 

Anonymkode: 8730f...c2e

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon.. hun sluttet å svare meg og innerst inne så vet jeg grunnen, men jeg får meg ikke til å få det bekreftet.  

Anonymkode: 3a0b7...cce

[AnonymBruker]

Så slemme dere er. 
Bare kutte ut noen brått uten forklaring.

Anonymkode: 3449e...374

[AnonymBruker]

Feel you TS

Bestevenninna mi i ca 20 år kuttet meg nettopp ut. Tror jeg. Ikke godt å si, for hun svarer ikke lengre på meldinger og tar ikke telefonen. Og det er så vondt! Jeg trodde vi betydde mye for hverandre, det var hvertfall det hun sa. Men en dag sendte hun bare en melding og avlyste avtalen vi hadde dagen etterpå og siden da har det vært isfront. Det er snart ett år siden. Savner henne hver dag.

Anonymkode: cd0e0...88c

[Coraline]

Skjønner så godt hvordan du har det. For 13 år siden kuttet bestevennina mi gjennom 14 år helt kontakten. Vi bodde nærmest hos hverandre. Hun gikk inn og ut hos foreldrene mine som hun ville, vi besøkte hverandre i flere uker på sommeren og hun valgte videregående skole lenger unna hjemplassen enn hun hadde trengt fordi jeg skulle gå der. Vi var som klistra sammen. Skrev senest et halvt år før "bruddet" at vi var bestiser for livet, liksom. Så når det da plutselig en dag er slutt, så er det klart det gjør vondt. Vondere enn jeg noen gang hadde trodd. Jeg har all forståelse for at folk vokser fra hverandre, eller iallefall den ene vokser fra den andre, men ha nå baller til å forklare hvorfor. Ta den ubehageligheten som kommer med å si det rett ut, ikke bare forsvinn fra livet til noen uten så mye som et "ha det bra". Det er feigt og det er ondskapsfullt og etterlater den andre personen som et stort spørsmålstegn.

For min del tok jeg hintet rimelig kjapt, men prøvde meg på å gratulere på bursdag og ønske god jul, selvfølgelig uten å få svar. 

Håper det går over kjappere hos deg, enn meg. For det gjør ærlig talt vondt enda når jeg tenker på det. Underbevisstheten har ikke helt fått med seg hva som har skjedd, så hun er ofte med i helt dagligdagse drømmer, hvor alt er som før. Kjip følelse.

Vet det er vanskelig, men ikke tenk at det er din skyld. Venninna din skylder deg en forklaring og om hun er for feig til å gi deg en, så er det lite du kan gjøre med det. Guilt tripping og masing på dette tidspunktet gjør bare vondt verre.

Trøst deg med de vennene du har og prøv å ikke tenk så mye på det. 

Er nå her om du trenger noen å prate med uten å føle deg dum.

Endret 14. april 2018 av Coraline

[AnonymBruker]

uff så trist. Skjønner deg godt.

Anonymkode: e10b8...242

[AnonymBruker]

Tusen hjertelig takk til alle dere som har tatt dere tid til å svare i denne tråden og fortalt om egne erfaringer. Setter veldig stor pris på det. 

Ting har ikke blitt spesielt mye bedre i det siste, er veldig deprimert  og tenker fortsatt mye på henne, selv om jeg forsøker holde meg opptatt som skrevet i første post. Blir så sykt sliten av å "tvinge" meg selv til å ikke tenke på henne, og så ligger jeg å gråter på kvelden når jeg har lagt meg og alt er stille rundt meg. Tenker negative tanker som f.eks hvis ikke jeg greier å holde på henne, så greier jeg heller ikke å holde på de andre vennene mine. For å sette det litt på spissen, det er bare å gi de opp nå med det samme for å unngå å bli såret og måtte gå i gjennom dette på nytt og på nytt. Jeg tenker at jeg ikke vet om jeg klarer å se for meg et selvstendig liv uten henne, jeg savner henne så uendelig mye. Har bare lyst til å dø. Faktisk så kjennes det nesten litt ut som at hun er død, i og med at hun har forandret seg så mye. Går det virkelig an å bare skru av en bryter på det viset? 

Dere som har nære venner/kjærester/barn som har dødd, jeg skjønner ikke hvordan dere greier dere. Jeg har så enormt stor respekt for dere. Når jeg kan ligge her og kjenne meg som verdens svakeste mennesker fordi eks-venninna mi ikke vil være venn med meg mere... 

Anonymkode: 17a96...31d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i historien din TS.

Forskjellen er at jeg vet hva galt jeg har gjort, det er bare det at det gale jeg gjorde ikke var mot henne. Jeg trodde hun var en venn jeg kunne prate med om alt, og det gjorde jeg, men det viste seg at jeg aldri skulle ha gjort det. Jeg har pratet med andre venner om dette også, men de har tatt det på en helt annen måte enn denne såkalte venninnen. De har støttet meg, og har skjønt at jeg ikke har hatt det godt fordi jeg har gjort som jeg har gjort. Men måten hun andre venninnen bare kuttet meg tvert gjør så utrolig vondt. Hun har på en måte gjort det til hennes sak, at det er hun som er såret her, når hun egentlig heller burde stilt opp som en venn for meg.

Nå har vi svært lite med hverandre å gjøre. Det er noen omstendigheter som gjør at vi må treffes, og da er alt som "normalt", men jeg vet at det aldri vil bli det samme igjen. Og jeg må lære meg til å skjønne at det er for det beste for oss begge. Det har vært et usunt vennskap hele veien egentlig, og hun har sagt ting som har gjort at jeg føler at hele oppveksten min har vært en løgn. Det er ikke noe godt å sitte som et spørsmålstegn tilbake. Jeg føler ikke at jeg kan unnskylde meg mer, og vet at jeg ikke bør ta kontakt med henne, men så er det en annen del av meg som bare lengter etter det som var. Det gjør veldig vondt.

Jeg finner ofte musikk som beskriver situasjonene jeg befinner meg i, og denne av Gabrielle treffer så til de grader:

 

Anonymkode: 89bfd...d40

[AnonymBruker]

TS, du sier at du gjør mye for å prøve å avlede deg slik at du ikke tenker på henne? 

Har du prøvd å la kroppen din få lov til å føle på alle følelsene du har? Tristhet, savn, sinne, forvirringen osv.? Jeg mener ikke at du bare skal være lei deg og dyrke sorgen, men virkelig føle på følelsene dine! Skrik ut i fortvilelse, bli hysterisk, slå rundt deg, virkelig gråt! ikke hold tilbake noe av følelsene, la alt komme ut, virkelig føl på alle følelsene du har!

For meg hjelper det veldig, etterpå føler man seg kanskje ltit dum, jeg begynner å le litt av meg selv til og med, men jeg føler meg også utrolig mye lettere! For jeg har sagt til kroppen min at det er greit å føle de følelsene som jeg føler, jeg skal ikke prøve å holde de tilbake, jeg skal faktisk føle de, og etter jeg faktisk har følt de så er de ikke der like sterke lenger.  

(Kanskje greit å gjøre det et sted du kan være alene da, og ikke midt på gaten liksom  )

Anonymkode: 5701d...5c1