Noen blir mens andre går

[AnonymBruker]

Har hørt at en gjennom livet vil møte mange mennesker. Noen blir mens andre går. Man kan også gli fra hverandre av naturlige årsaker, eks. at livet fører en i ulike retninger. Jeg er nå voksen, og føler at det er flere som blir borte, enn at noen blir. Det henger nok sammen med at jeg er sjenert og innadvendt, og bruker derfor tid på å bli trygg på og kjent med nye mennesker, noe folk sikkert ikke tar seg tiden til. Jeg er kanskje sær, men jeg trives med å skille mellom jobb og fritid, og ønsker derfor ikke å bli bestevenn med kollegaer på jobben. Som voksen synes jeg derfor at det er vanskelig å skulle komme i kontakt med nye mennesker - å utvide mitt sosiale nettverk. Mitt spørsmål til dere der ute, blir derfor om dere har noen tips til hvor å møte nye mennesker?

Anonymkode: 60e86...b7e

[AnonymBruker]

Mitt tips er, hold deg unna mennesker.

Anonymkode: dc1c1...0b8

[AnonymBruker]

Må innrømme at det er veldig fristende til tider, å holde meg helt unna alle mennesker, for på den måten vil jeg muligens unnslippe frykten for å bli avvist og å bli forlatt.  Men jeg trenger å ha mennesker i livet mitt, noen å dele glede og sorger med, stort og smått. Jeg trenger å være omringet av mennesker som gir meg positiv energi, og som gir meg en følelse av at "jeg er god nok, akkurat som jeg er". Men dette voksenlivet - evig pendling mellom jaget etter å få nok søvn, dra på jobb, komme hjem igjen, lage middag, litt fritid før det er på tide å legge hodet på puta igjen - NÅR rekker dere å bli kjent med nye mennesker ????

Anonymkode: 60e86...b7e

[Majott]

Jeg er også sånn at jeg trenger å bruke litt tid på å bli kjent med nye mennesker. Og ja, det er vanskelig å få nye, nære venner i voksen alder. 

Jeg har møtt flere gjennom både hobby, jobb, mann og barn. Og noen gjennom tilfeldige møter, men de er få. 

Min erfaring er at når vennskapet vokser gradvis fram, så får man mer tid til å finne ut om man egentlig passer sammen. Det er gjerne vennskap som varer. De finner du gjerne gjennom felles hobbyer eller jobb. Jeg ser ikke noe galt med å bli venner med kolleger sånn sett, det har jeg blitt flere ganger, ettersom man er mye sammen og blir godt kjent personlig på jobb.

De menneskene jeg har møtt tilfeldig, OG som er veldig ivrige, blir fortrolige med en gang, og overøser meg med oppmerksomhet, de forlater meg like lett som de kommer. De har jeg lært meg å være mer skeptiske til. Mennesker som forteller meg livshistorien sin nesten første gang jeg møter dem, og alle problemene de har samtidig, har jeg lært meg at er risikable sånn sett.

Når vennskap gror fram sakte men sikkert, så vet man mer om man passer sammen på lang sikt enn når man møter noen tilfeldig som man blir "god venn" med fort.