Søster med dårlig selvtillit.. utrolig slitsomt.

[AnonymBruker]

Søsteren min har dårlig selvtillit. Jeg har alltid merket det, men aldri tenkt at det er derfor hun er som hun er. Etter jeg skjønte det var det litt enklere å ikke bli sint for slik hun oppfører seg, men det er forsatt utrolig slitsomt. Hun er sånn som er veldig stolt over at hun tørr å si AKKURAT hva hun mener når hun vil, og at ingen kan bli fornærmet av det hun sier, fordi hun er bare sånn, som snakker fra levra. Personlig tenker jeg at du trenger ikke si akkurat hva du mener om alt hele tiden, hvis det fornærmer folk, og jeg kan selv bli fornærmet hvis noen sier noe frekt om noe når jeg ikke engang var ute etter meningen deres. Uansett, problemet er at hun blir blodig fornærmet hvis noen sier hva de mener om henne. Det er greit for meg at folk snakker fra "levra" men da er det utrolig irriterende at de ikke tåler det tilbake. Før så skjønte jeg ikke at dette var dårlig selvtillit, men det tror jeg det må være. 

Jeg har følt hele livet at hun vil konkurrere med meg om å være best til alt mulig, og det er greit nok det, men det som gjør det så slitsomt er at hvis jeg feiler på et punkt i livet, så er det så utrolig tydelig at hun koser seg med det! Jeg føler nesten av jeg konkurrerer med henne også, men det er bare fordi jeg vil unngå å fortelle ting som går dårlig fordi jeg føler meg så utrolig dårlig av å få det i trynet. Eksempel, hun fikk barn før meg og hun kan ofte gråte til meg over hvor tøft ting er osv, og jeg prøver alltid å trøste å si trøstende ting. Mens hvis hun merker jeg er sliten blir hun helt merkelig. Hun sier med et lite smil "Åååå er du sliten??!" Det er omtrent som hun koser seg med å se at jeg har det vanskelig! Og hun kommer aldri med trøstende ord, mer som belærende hva jeg heller burde gjøre, hvorfor osv. Men når hun gråter, så kommer hun alltid med sånn "å, du er så flink til alt og jeg er sånn og sånn" og da er det veldig vanskelig å reagere med noen annen måte enn å svare med neida, du er flink også osv. Jeg greier ikke annet enn å trøste og synes selvsagt synd i henne.

Jeg føler meg nesten som psykologen hennes, hun kommer med alt til meg og jeg kan ikke annet enn å prøve mitt beste å hjelpe. Men så føler jeg meg slem, fordi jeg skjuler alle problemene mine, og jeg vil ikke hun skal føle seg mislykket fordi hun tror jeg har det perfekt, men jeg orker ikke se det gliset og høre den rare stemmen hun får når hun koser seg med mine nederlag, det gjør bare for vondt! Jeg liker alltid å ha det veldig ryddig når hun kommer, og liker å ha på meg fine klær. Ellers kommer det alltid noen kommentarer her og der, med det lille smilet rundt munnen som hun helt sikkert ikke vet om selv.. Vi har det utrolig gøy sammen når ting er morsomt og vi finner på ting, men jeg føler aldri jeg kan slappe av rundt henne og prøver alltid at hun ikke skal finne ting å kommentere. Men på en måte burde jeg vell kanskje bare la hun gjøre det? Hvis det er det som får henne til å føle seg bedre? Kort fortalt er hun en veldig gøyal person som er utrolig krevende å ha mye med å gjøre. Det er gøy når vi har det gøy, men slitsomt å være psykolog også å ikke få noe tilbake når jeg selv trenger noen som trøster og ikke kritiserer. Noen råd? 

Anonymkode: 1687c...4e5

[Ambador]

Sette grenser?

[Gjest NotNaomi]

Du burde fortelle henne hvordan du føler det. Si det som du skriver her,for jeg vet ikke annen måte å gjøre det på. Så vil jeg kommentere det med at hun selv sier alt hun mener,mens hun ikke tåler det samme tilbake. Akkurat det har jeg opplevd også,med folk som skal være så ærlige hele tiden,men ikke tåler å få ærlighet tilbake. Vet ikke om det er typisk,men har opplevd det med flere,og har tenkt en del på det. Å konkurrere er ganske typisk søsken tror jeg,men det er ikk ok at du ikke kan fortelle henne ting fordi hun ikke støtter og trøster deg! Men fortell henne det,for det kan være at hun ikke er klar over hvordan hun opptrer. Håper det løser seg.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Ambador skrev:

Sette grenser?

Hvordan? 

Anonymkode: 1687c...4e5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, NotNaomi skrev:

Du burde fortelle henne hvordan du føler det. Si det som du skriver her,for jeg vet ikke annen måte å gjøre det på. Så vil jeg kommentere det med at hun selv sier alt hun mener,mens hun ikke tåler det samme tilbake. Akkurat det har jeg opplevd også,med folk som skal være så ærlige hele tiden,men ikke tåler å få ærlighet tilbake. Vet ikke om det er typisk,men har opplevd det med flere,og har tenkt en del på det. Å konkurrere er ganske typisk søsken tror jeg,men det er ikk ok at du ikke kan fortelle henne ting fordi hun ikke støtter og trøster deg! Men fortell henne det,for det kan være at hun ikke er klar over hvordan hun opptrer. Håper det løser seg.

Akkurat nå, NotNaomi skrev:

Du burde fortelle henne hvordan du føler det. Si det som du skriver her,for jeg vet ikke annen måte å gjøre det på. Så vil jeg kommentere det med at hun selv sier alt hun mener,mens hun ikke tåler det samme tilbake. Akkurat det har jeg opplevd også,med folk som skal være så ærlige hele tiden,men ikke tåler å få ærlighet tilbake. Vet ikke om det er typisk,men har opplevd det med flere,og har tenkt en del på det. Å konkurrere er ganske typisk søsken tror jeg,men det er ikk ok at du ikke kan fortelle henne ting fordi hun ikke støtter og trøster deg! Men fortell henne det,for det kan være at hun ikke er klar over hvordan hun opptrer. Håper det løser seg.

Ja, men.. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle det. Hun er utrolig vanskelig å prate med om sånne ting, og hun begynner som regel å gråte hvis jeg prøver å fortelle noe å da ender det bare med at jeg får dårlig samvittighet for det jeg skal fortelle :/ 
Hvis jeg hadde fortalt henne at hun koser seg når jeg har problemer, så hadde hun garantert nektet for det. Hun later jo veldig som om hun synes synd i meg men hun er ikke god til å skjule kroppsspråk. Og pga måten hun snakker om venner som har det vanskelig, så skjønner jeg at hun er slik med meg også..
Ja mulig det er en sånn typisk greie med de som skal være så ærlig, men jeg skjønner det altså ikke.. Siden jeg kan bli fornærmet av brutal ærlighet uten invitasjon til det så er jeg forsiktig med det selv, jeg skjønner ikke hvordan hun ikke kan skjønne at andre ikke tåler det, men så tåler hun det ikke selv :|

Anonymkode: 1687c...4e5

[Gjest NotNaomi]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men.. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle det. Hun er utrolig vanskelig å prate med om sånne ting, og hun begynner som regel å gråte hvis jeg prøver å fortelle noe å da ender det bare med at jeg får dårlig samvittighet for det jeg skal fortelle :/ 
Hvis jeg hadde fortalt henne at hun koser seg når jeg har problemer, så hadde hun garantert nektet for det. Hun later jo veldig som om hun synes synd i meg men hun er ikke god til å skjule kroppsspråk. Og pga måten hun snakker om venner som har det vanskelig, så skjønner jeg at hun er slik med meg også..
Ja mulig det er en sånn typisk greie med de som skal være så ærlig, men jeg skjønner det altså ikke.. Siden jeg kan bli fornærmet av brutal ærlighet uten invitasjon til det så er jeg forsiktig med det selv, jeg skjønner ikke hvordan hun ikke kan skjønne at andre ikke tåler det, men så tåler hun det ikke selv :|

Anonymkode: 1687c...4e5

Syns selv at de alltid ærlige menneskene er litt slitsomme. En trenger virkelig ikke si alt en mener til en hver tid,og jeg syns det faktisk grenser til selvgodhet og hensynløhet. Skjønner at du syns det er vanskelig å ta dette opp med henne,men en god måte er å legge vekt på at du føler det sånn,og ikke at du anklager henne. Det er sånn psykologisk smart,ikke sant,og jeg tror nok det er eneste måten å løse dette på. Søsteren din virker litt manipulerende,men som nevnt så er det ikke sikkert at hun er helt obs på det selv. Se på det som at du gjør henne en tjeneste ved å fortelle henne.

[AnonymBruker]

Hvorfor snakker du ikke med henne om

dette?

 

kanskje hun forstår? Kanskje hun trenger bekreftelse på at du bryr deg? Helt enkelt. Hvor godt forhold har dere? Alder? Hvordan var barndommen?

Anonymkode: ec835...054

[AnonymBruker]

Dere har fått barn, så jeg antar dere er voksne. Kansje du ikke har noe annet valg enn å være sterk? Du er nok sterkere enn henne, så du trenger kansje ikke at hun bygger deg opp med trøst og støtte. Kansje du får din støtte fra andre steder? Hva med det, å rett og slett være sterk. Ikke behøve at hun er den som er sterk for deg.

Anonymkode: 1f9a4...5db

[Amarone]

Dette er kanskje et litt sært tips, men: Har du sett den eldgamle, norske filmen "tante Pose"? Den handler om den ekstremt slitsomme (pluss ensomme og ugifte) tanten som kommer på julebesøk, og som har klengenavnet tante Pose fordi hun snakker "rett ut av posen". 

Inviter din søster på filmkveld, og se denne. Etterpå snakker du - helt generelt, og uten å nevne at du egentlig snakker om søsteren din - om hvor sliiiitsomme sånne folk er, hvor dårlige sosiale antenner de må ha som ikke innser at de sårer og plager folk, og hvor vanskelig det er å ha sånne folk rundt seg. 

Mulig hun tar hintet, særlig om hun selv pleier å si at hun snakker rett fra levra og er stolt av det... 

[AnonymBruker]

Høres ut som en narcissist. Ble hun behandlet ekstremt dårlig av foreldrene deres? Eller mobbet?

Anonymkode: a8297...41e

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan? 

Anonymkode: 1687c...4e5

Gi beskjed om at oppførselen hennes er uakseptabel

Anonymkode: e5df1...380

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke hvordan denne oppførselen er oppstått grunnet dårlig selvtillit, men heller at det er en del av personligheten hennes. Jeg ville jammen vært like frempå som det hun er, og sagt nøyaktig hva jeg mener og tenker om oppførselen hennes, og hvordan du og andre opplever henne.

Anonymkode: 56457...a72

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Søsteren min har dårlig selvtillit. Jeg har alltid merket det, men aldri tenkt at det er derfor hun er som hun er. Etter jeg skjønte det var det litt enklere å ikke bli sint for slik hun oppfører seg, men det er forsatt utrolig slitsomt. Hun er sånn som er veldig stolt over at hun tørr å si AKKURAT hva hun mener når hun vil, og at ingen kan bli fornærmet av det hun sier, fordi hun er bare sånn, som snakker fra levra. Personlig tenker jeg at du trenger ikke si akkurat hva du mener om alt hele tiden, hvis det fornærmer folk, og jeg kan selv bli fornærmet hvis noen sier noe frekt om noe når jeg ikke engang var ute etter meningen deres. Uansett, problemet er at hun blir blodig fornærmet hvis noen sier hva de mener om henne. Det er greit for meg at folk snakker fra "levra" men da er det utrolig irriterende at de ikke tåler det tilbake. Før så skjønte jeg ikke at dette var dårlig selvtillit, men det tror jeg det må være. 

Jeg har følt hele livet at hun vil konkurrere med meg om å være best til alt mulig, og det er greit nok det, men det som gjør det så slitsomt er at hvis jeg feiler på et punkt i livet, så er det så utrolig tydelig at hun koser seg med det! Jeg føler nesten av jeg konkurrerer med henne også, men det er bare fordi jeg vil unngå å fortelle ting som går dårlig fordi jeg føler meg så utrolig dårlig av å få det i trynet. Eksempel, hun fikk barn før meg og hun kan ofte gråte til meg over hvor tøft ting er osv, og jeg prøver alltid å trøste å si trøstende ting. Mens hvis hun merker jeg er sliten blir hun helt merkelig. Hun sier med et lite smil "Åååå er du sliten??!" Det er omtrent som hun koser seg med å se at jeg har det vanskelig! Og hun kommer aldri med trøstende ord, mer som belærende hva jeg heller burde gjøre, hvorfor osv. Men når hun gråter, så kommer hun alltid med sånn "å, du er så flink til alt og jeg er sånn og sånn" og da er det veldig vanskelig å reagere med noen annen måte enn å svare med neida, du er flink også osv. Jeg greier ikke annet enn å trøste og synes selvsagt synd i henne.

Jeg føler meg nesten som psykologen hennes, hun kommer med alt til meg og jeg kan ikke annet enn å prøve mitt beste å hjelpe. Men så føler jeg meg slem, fordi jeg skjuler alle problemene mine, og jeg vil ikke hun skal føle seg mislykket fordi hun tror jeg har det perfekt, men jeg orker ikke se det gliset og høre den rare stemmen hun får når hun koser seg med mine nederlag, det gjør bare for vondt! Jeg liker alltid å ha det veldig ryddig når hun kommer, og liker å ha på meg fine klær. Ellers kommer det alltid noen kommentarer her og der, med det lille smilet rundt munnen som hun helt sikkert ikke vet om selv.. Vi har det utrolig gøy sammen når ting er morsomt og vi finner på ting, men jeg føler aldri jeg kan slappe av rundt henne og prøver alltid at hun ikke skal finne ting å kommentere. Men på en måte burde jeg vell kanskje bare la hun gjøre det? Hvis det er det som får henne til å føle seg bedre? Kort fortalt er hun en veldig gøyal person som er utrolig krevende å ha mye med å gjøre. Det er gøy når vi har det gøy, men slitsomt å være psykolog også å ikke få noe tilbake når jeg selv trenger noen som trøster og ikke kritiserer. Noen råd? 

Anonymkode: 1687c...4e5

Kanskje hun er stolt av å si akkurat hva hun mener for hun ikke torde det før fordi,at foreldrene ikke lot henne,at det ble et dårlig mønster for henne? 

 

Ikke sikkert det er sånn,bare en tanke jeg tok..og hvis det er slik at du misliker at hun ikke er sitt gamle jeg? Eller har det alltid vært slik?

Anonymkode: dc1c1...ab8

[exictence]

Synes du skal snakke med henne om hvordan du føler. Snakk med henne på en måte der du ikke klandrer henne, men at du blir lei deg og såret når du merker f.eks at hun ikke synes du har det ryddig nok, har gjort ting på en dum måte osv. 

Du skriver at når din søster gråter, sier hun f.eks at du er så mye flinkere enn henne og lignende. Kan ikke du og si at du føler også på det, at noe er hun mye flinkere til. Og at du føler at du må være flink overfor henne, fordi hun er best og god på mange områder, og du vil også gjerne være den flinke søsteren som jo du (hun) sier at du er. For du er jo glad i henne, og vil at hun skal være stolt av deg. Du er stolt av henne.

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som en narcissist. Ble hun behandlet ekstremt dårlig av foreldrene deres? Eller mobbet?

Anonymkode: a8297...41e

Åj, det ligner ja..
Ja hun ble mobbet, og vi har hatt en psykisk syk foreldre så litt vanskelig barndom
Ts

Anonymkode: 1687c...4e5

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser ikke hvordan denne oppførselen er oppstått grunnet dårlig selvtillit, men heller at det er en del av personligheten hennes. Jeg ville jammen vært like frempå som det hun er, og sagt nøyaktig hva jeg mener og tenker om oppførselen hennes, og hvordan du og andre opplever henne.

Anonymkode: 56457...a72

Ja burde sikkert det!
ts

Anonymkode: 1687c...4e5

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere har fått barn, så jeg antar dere er voksne. Kansje du ikke har noe annet valg enn å være sterk? Du er nok sterkere enn henne, så du trenger kansje ikke at hun bygger deg opp med trøst og støtte. Kansje du får din støtte fra andre steder? Hva med det, å rett og slett være sterk. Ikke behøve at hun er den som er sterk for deg.

Anonymkode: 1f9a4...5db

Ja du har helt rett i det. Jeg kan få min støtte frå andre, og det får jeg jo og. Så sånn sett er det ikke synd i meg. Det blir bare litt lite gi å ta, men bare gi, gi og gi, blir bare rett og slett slitsomt. Men om hun trenger meg så vil jeg aldri svikte henne uansett så. Det er vell bare sånn. 

Anonymkode: 1687c...4e5

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser ikke hvordan denne oppførselen er oppstått grunnet dårlig selvtillit, men heller at det er en del av personligheten hennes. Jeg ville jammen vært like frempå som det hun er, og sagt nøyaktig hva jeg mener og tenker om oppførselen hennes, og hvordan du og andre opplever henne.

Anonymkode: 56457...a72

Om man blir rakket ned på mye som barn kan man utvikle veldig dårlig selvtillit blandet med en følelse av å være bedre enn andre mennesker. Når dette går langt og blie noe ekstremt, så faller det under narsissismediagnosen. Man har veldig dårlig selvtillit, og griper enhver sjanse til å tenke bedre om seg. Man forsøker å bevise ovenfor seg selv at man er bedre enn alle andre, samtidig som man gjerne hater seg selv. 

Anonymkode: a8297...41e