Er det normalt av en 16 åring..

[AnonymBruker]

Å være hjemme hver kveld? Aldri dra ut for å treffe venner? Kun sitte hjemme sammens med mor og far, evt. Besteforeldre. 

 

Anonymkode: 2fe76...d14

[Tibbie]

Ja, dessverre :/ Jeg var en sånn tenåring. Hadde ikke så mange nære venner. Dette visste ikke foreldrene mine, så mamma klagde mye på meg om å "dra ut innimellom for å henge med venner! Hva gjør Marthe, Kristina og Trine? Ring dem og finnpå noe!".

Turte selvfølgelig ikke si at jeg var den ensomme typen og ingen ville være sammen med meg. Dette var før Netflix, men lå mye inne og så på Youtube. Det var gørr kjedelig, men hadde ikke så mye annet å ta meg til.

Heldigvis er den tiden historie!

Men ja, dette er ganske vanlig. Og det er ikke noe foreldrene nødvendigvis har så god oversikt over.

[Gjest kattehviskeren]

Ja, men det betyr jo at man ikke har venner.

[Spiteful]

Alle er forskjellig. Jeg hadde venner på den alderen som festa ute hver kveld, men selv likte jeg å være hjemme og slappe av. 

Er ikke noe galt med 16 åringen.

[Kittykat]

Helt normalt. Min datter, som nå er 17 år, var sånn når hun var 16 år. Og hun er sånn fremdeles. Selv om 16 åringen er hjemme hver kveld, så betyr jo ikke det at h*n ikke har venner. Datteren min sitter hjemme så og si hver kveld. En gang i blant drar hun på en nattkafe med venninner som er åpen om Fredagen. Hun nærmer seg 18 år med stormskritt, men hun kommer ikke til å bli typen som vil gå ut hver helg/hver kveld, for hun liker det rett og slett ikke. 

[Gjest Flyttebil]

Normalt er det kanskje ikke, men ikke alle tenåringer er normale heller

Er ca 15 år siden jeg var 16, og jeg satt altid hjemme på PC-en. Jeg ble medlem av engelske forum og chattekanaler, så jeg fikk venner på den måten. Jeg var ganske sær, så jeg hadde ikke noe til felles med klassekameratene mine. For min del ordnet det seg på VGS, men det er veldig vanskelig å forutsi hvordan det kommer til å gå sosialt. Noen faller utenfor, noen finner sin plass...Men vet ikke om det er så mye du kan gjøre uansett...

Det viktigste du kan gjøre som forelder er å vise at du aksepterer tenåringen din, om han er sær eller ei. Ikke sett forventninger om at han skal oppføre seg "normalt" om han ikke er det

 

[AnonymBruker]

Jeg var også mye hjemme som 16 åring. Hadde såklart venner jeg kunne henge med. Men kveld og særlig helger skulle det festes, noe jeg ikke ville være med på... min far så på meg som en asosial taper og jeg fikk daglig kjeft for at jeg ikke var ute å festet hver helg... så prøv å prat og prøv forstå er mitt beste tips... 

Anonymkode: 51792...0ea

[exictence]

Helt normalt, og helt greit.

[Lou Salome]

Det er verken svært uvanlig eller sykelig. Hvis vedkommende ellers er 'normal' mht skole og familieliv, plager det vel ingen andre enn h*n selv (og evt  stemor har jeg skjønt). Som forelder ville man bekymret seg om h*n var mye ute også (festing, lekser, slitenhet, trøbbel). Dere kan jo forsiktig spørre om h*n selv syns det er problematisk, men ikke legg sten til byrden ved å signalisere at det bør være et problem. Alt som ikke er 100% perfekt, ideelt eller likt slik man selv er/var/skulle ønske, er ikke "unormalt" og nødvendigvis et problem.

[AnonymBruker]

Jeg var sånn. Trivdes med mitt eget selskap. Var aldri på diskotek eller ute på fest. Hadde venner, men vi likte ikke slikt. Vi møttes ikke så ofte ute om skolen grunnet reisevei og at det var få busser. 

Anonymkode: 01b87...8b2

[AnonymBruker]

37 minutter siden, Lou Salome skrev:

Det er verken svært uvanlig eller sykelig. Hvis vedkommende ellers er 'normal' mht skole og familieliv, plager det vel ingen andre enn h*n selv (og evt  stemor har jeg skjønt). Som forelder ville man bekymret seg om h*n var mye ute også (festing, lekser, slitenhet, trøbbel). Dere kan jo forsiktig spørre om h*n selv syns det er problematisk, men ikke legg sten til byrden ved å signalisere at det bør være et problem. Alt som ikke er 100% perfekt, ideelt eller likt slik man selv er/var/skulle ønske, er ikke "unormalt" og nødvendigvis et problem.

Det plager meg ikke. Jeg syns bare det ser så trist og ensomt ut. Som 16 åring så var jeg aldri hjemme. Jeg var sammens med venner hver dag nesten. De samme vennene er fortsatt mine beste venninner og vi tilbeinger mye tid sammen. 

Det å aldri være sosial må jo være trasig. Og dersom man aldri omgåås andre, har man venner da? 

Anonymkode: 2fe76...d14

[Gjest GoldenLioness]

Å være hjemmekjær er helt normalt. Følg heller med på oppførsel, humør, søvnrytme, matinntaket etc etc om barnet er lykkelig og glad. 

[AnonymBruker]

Ja

Jeg hadde selv flere venner på skolen i den alderen, men jeg ønsket ikke å være med dem på fritiden. Da var det mye festing, drikkepress, banning, og annet jeg ikke ønsket å bevitne. Jeg likte mye heller å være hjemme med potetgull i en varm seng/sofa. 

Anonymkode: ee309...bd1

[Lurium]

Normalt er jo en ting, sunt en annen.

Ting har jo endret seg vanvittig de siste 30 årene, både foreldrerollen og tilgang på underholdning hjemme. Jeg beskriver ofte min barne- og ungdomstid med at jeg var hjemme bare når jeg var nødt til å være hjemme. Fordelene med å tilbringe tid sammen med jevnaldrende, uten voksne til stede, er at en lærer seg å samhandle, bli kjent, konflikthåndtering og for ikke å snakke om hva en (ikke) skal gidde å bry seg med. Utvikle hard hud.

Biologisk sett har vi jo en form for andre trassalder i ungdomstiden, opposisjon, at vi ikke lenger ønsker å bli sett på som en av familiegruppen, men som et individ. Denne prosessen er sunn etter min mening, og motvirker det voksende problemet med at unge voksne må ha hjelp når de møter motstand, og at de utvikler ferdigheten til å stå opp for seg selv. En leser jo om det voksende problemet i vesten med helikopterforeldre som ikke bare går i bresjen for de håpefulle på college/universitet, men også er med å forhandler betingelser i yrkeslivet. En får også mer og mer "unødvendige" HMS saker med yngre arbeidstakere, grunnet det jeg ser på som mangel på "herding". 

Endret 23. april 2017 av Lurium

[Cata]

Nomalt og normalt...? Hvis man regner "normalt" som det de fleste jevnaldrende gjør så er det neppe det, men det betyr ikke at det er noe galt med jenta, eller at hun ikke har venner. Selv satt jeg hjemme til jeg var 18, rett og slett fordi de fleste jevnaldrende likte å feste og det gjorde ikke jeg (alt for sjenert). Ikke før i russetida ble jeg med på en del fester, rett og slett fordi det var sånn det skulle være og jeg hadde et OK forhold til mine medruss så der var det litt gøy å være med. Hadde et par venner som jeg var sammen med på kveldstid innimellom, men da gikk det mer i "gå tur" eller sitte hjemme hos en av oss og drikke te/kaffe og prate. 

[Menchit]

Min datter var slik, jeg kunne ikke skjønne hvorfor. Når vi var sammen med andre familier fungerte hun helt normalt dersom det var jevnaldrende med. Var sosial, blid og koste seg.

Desverre håndterte jeg situasjonen dårlig, maste mye på henne om å ta kontakt med jenter i klassen, invitere hjem osv 

Det viste seg at hun var fryktelig usikker og av en eller annen grunn falt utenfor sosialt. At jeg maste gjorde det veldig mye verre for henne.

Heldigvis sa hun ifra tilslutt, men det førte til mange konflikter før hun sa noe. Dette er en av de tingene jeg virkelig ville gjort annerledes. Det er som regel en grunn til at mennesker isolerer seg, og den er nesten alltid negativ. Vis forståelse og prøv å finne ut hva som ligger bak. Men ALDRI press dem til å snakke dersom de ikke ønsker det selv. 

Det er mye snakk om at tenåringene må opparbeide seg tillit hos de voksne. Men det gjelder likefullt motsatt også. Det har mange lett for å overse, meg selv inkludert.

Selv om man som forelder ønsker det beste for barnet sitt er det ikke gitt at barnet stoler på at mor/far vil tåle/gidde/orke å vite hvordan de har det. Ingen barn ønsker i utgangspunktet å skuffe foreldrene, desverre fører det til at mange av dem har det vondt uten å si noe hjemme.

 

[AnonymBruker]

Jeg var slik. Hadde ingen venner og derfor var jeg bare hjemme. 

Anonymkode: 9542e...539

[AnonymBruker]

På 23.4.2017 den 8.39, AnonymBruker skrev:

Det plager meg ikke. Jeg syns bare det ser så trist og ensomt ut. Som 16 åring så var jeg aldri hjemme. Jeg var sammens med venner hver dag nesten. De samme vennene er fortsatt mine beste venninner og vi tilbeinger mye tid sammen. 

Det å aldri være sosial må jo være trasig. Og dersom man aldri omgåås andre, har man venner da? 

Anonymkode: 2fe76...d14

Eg var slik som du, mens søstera mi var slik som di datter. 

Mamma var veldig redd for at søster var vennelaus, og maste og maste om at ho burde dra ut, finne på noko, henge med venninner osv. Eg veit at søstera mi syns det var fryktelig sårande. Så eg håpar du ikkje maser på dattera di. Alle er forskjellig! 

Anonymkode: c31d8...b65

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det plager meg ikke. Jeg syns bare det ser så trist og ensomt ut. Som 16 åring så var jeg aldri hjemme. Jeg var sammens med venner hver dag nesten. De samme vennene er fortsatt mine beste venninner og vi tilbeinger mye tid sammen. 

Det å aldri være sosial må jo være trasig. Og dersom man aldri omgåås andre, har man venner da? 

Anonymkode: 2fe76...d14

Jeg var en sånn 16-åring og er sånn fremdeles i en alder av snart 40. Jeg har alltid trivdes i eget selskap og fortrekker i perioder det fremfor å sosialisere med andre. Spesielt etter ei lang arbeidsuke der jeg har hatt mye kontakt med mennesker gjennom jobben. For noen som er veldig sosiale og trenger mye kontakt med andre mennesker fremstår dette som trasig, men for oss som trives i eget selskap og omtrent aldri føler oss ensomme er det alt annet enn trasig. Det er deilig og avslappende, og kun trasig når mer sosiale mennesker prøver å gjøre det til et problem.

Du kan jo snakke med 16-åringen og høre litt hva grunnen til dette er. Du merker fort om det handler om å mangel på venner eller om det handler om behov for å være alene. Er det mangel på venner trenger 16-åringen hjelp, men er det bare ønske om å være alene så må du respektere at h*n ikke er som du var på samme alder.

Anonymkode: c82f0...f0e

[AnonymBruker]

Som snart 16 åring som er hjemme for det meste, med unntak av helger når jeg selv tar initiativ, vil jeg si det er normalt. Har gode venner men de gidder som regel ikke å finne på noe med mindre jeg pusher dem litt. Tror det er mer og mer vanlig blant ungdom, pga enkel tilgang til underholdning og sosialisering på nett osv.

Anonymkode: b8027...e44