Være singel for alltid, hvordan kommer det til å gå?

[AnonymBruker]

Jeg sliter med å knytte meg til andre mennesker. Har alltid en følelse av at relasjoner er kortvarige, og at ingenting varer for evig. Dette er jo også forsåvidt sant, der er ingenting som varer evig. Jeg har problemer med å holde på vennskap, og kjærester blir det bare tull med etterhvert. Større uenigheter og utroskap. Barn har jeg heller ikke lyst på. 

Har søkt på profesjonstudiet innen psykologi, og med et snitt på 6 håper jeg virkelig på å komme inn. Er utdannet sykepleier med 100% stilling, men ville følge drømmen så har tatt opp noen fag i 3(!) år nå og endelig kommet i mål. Jeg har vokst opp med økonomisk trygghet, og kan si det sånn at jeg blir ikke blakk med det første. Kanskje om 40 år om jeg ikke klarer å styre meg. Selvtilliten min er veldig god, jeg er glad i meg selv og trives med meg selv. Har tatt noen år å jobbe seg opp imot denne følelsen men jeg har klart det! Er ganske selvstendig, og har en hund og en katt som selskap som bringer mye glede i livet mitt. 

Her om dagen meldte en mann sin interesse helt utifra det blå. Satt på en lite befolket kafè i byen for noen dager siden da han plutselig kom bort til meg. Kjekk som fy, men kjente at tanken på dating og kjæreste og kliss gjorde meg ille til mote. Han ga meg nummeret sitt, men jeg har ikke tatt kontakt. Faktisk vet jeg ikke hvor jeg gjorde av lappen med nummer (ganske gammeldags med nummer på lapp, gitt....). Jeg føler heller jeg ikke har tid til en kjæreste når jeg har dyr jeg må ta meg av, og om jeg kommer inn på studiet jeg har søkt vil jeg vie all min tid til studiet og gå vesentlig ned i stilling på jobben. Kanskje si opp jobben og bare ta ekstra når det er nødvendig. 

Jeg har egentlig alt man kan ønske seg, og lever et fantastisk liv. Jeg har så minimalt lyst til å involvere en kjæreste i livet, for jeg ser kun negative ting ved det. Ok, så får jeg nærhet og kos og noen å betro meg til. Nærhet og kos kan jeg få fra en tilfeldig fyr på byen om jeg vil, men dette behovet har jeg ikke hatt på kanskje 4 år. Får jeg en kjæreste kan jeg risikere at jeg blir så sårbar og knytter meg sånn at han kan såre meg og ødelegge idyllen jeg lever i. Skal ikke lyve og si at jeg har god erfaring med menn, for det har jeg naturligvis ikke. Hver eneste mann jeg har involvert meg med har enten sittet foran datamaskinen og sett porno halvparten av fritiden sin, vært med prostituerte osv. Og da har jeg møtt menn som utad ser svært skikket ut... Det endte jo med at jeg trodde det var meg det var noe galt med. Men har jo innsett det etterhvert at det er ikke så mye galt med meg. Jeg trener regelmessig, jeg tar vare på meg selv, jeg kler meg pent (i mine øyne iallefall, kanskje ikke i alle andres!) og jeg er meg selv. Jeg skiller meg litt utifra andre. Jeg er veldig omsorgsfull og glad i mennesker, og jeg har et veldig åpent sinn... Ingen dårlige holdninger og slikt. Får alltid høre at jeg er et godt menneske, og får mye skryt i jobben min som er på et sykehjem. Har forresten også opplevd å bli utnyttet økonomisk, to ganger. 

Men så tilbake til dette med menn. Jeg føler mange menn er veldig bitre, og det er vanskelig å finne en mann som verdsetter meg som jeg er. Som ikke er utro, som ikke erstatter meg for porno. Som jeg kan ha noe spesielt med. Jeg ga opp dating for en del år siden, og dette med å være singel for alltid frister en del. Det er ikke første gang jeg har blitt sjekket opp tilfeldig slik som på den kafèn jeg fortalte om ovenfor her. Jeg har også tidligere løyet og sagt jeg har kjæreste. 

Noen andre her inne som lever et ganske fint liv og har planer om å være singel? Er dere redde for å bli ensomme når dere blir eldre? Jeg er veldig glad i dyr, så tror ikke jeg blir ensom, for jeg kommer alltid til å ha et dyr rundt meg iallefall.  

Hilsen kvinne 27 år. 

Anonymkode: ce45b...65b

[Duftavsommerregn]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg sliter med å knytte meg til andre mennesker. Har alltid en følelse av at relasjoner er kortvarige, og at ingenting varer for evig. Dette er jo også forsåvidt sant, der er ingenting som varer evig. Jeg har problemer med å holde på vennskap, og kjærester blir det bare tull med etterhvert. Større uenigheter og utroskap. Barn har jeg heller ikke lyst på. 

Har søkt på profesjonstudiet innen psykologi, og med et snitt på 6 håper jeg virkelig på å komme inn. Er utdannet sykepleier med 100% stilling, men ville følge drømmen så har tatt opp noen fag i 3(!) år nå og endelig kommet i mål. Jeg har vokst opp med økonomisk trygghet, og kan si det sånn at jeg blir ikke blakk med det første. Kanskje om 40 år om jeg ikke klarer å styre meg. Selvtilliten min er veldig god, jeg er glad i meg selv og trives med meg selv. Har tatt noen år å jobbe seg opp imot denne følelsen men jeg har klart det! Er ganske selvstendig, og har en hund og en katt som selskap som bringer mye glede i livet mitt. 

Her om dagen meldte en mann sin interesse helt utifra det blå. Satt på en lite befolket kafè i byen for noen dager siden da han plutselig kom bort til meg. Kjekk som fy, men kjente at tanken på dating og kjæreste og kliss gjorde meg ille til mote. Han ga meg nummeret sitt, men jeg har ikke tatt kontakt. Faktisk vet jeg ikke hvor jeg gjorde av lappen med nummer (ganske gammeldags med nummer på lapp, gitt....). Jeg føler heller jeg ikke har tid til en kjæreste når jeg har dyr jeg må ta meg av, og om jeg kommer inn på studiet jeg har søkt vil jeg vie all min tid til studiet og gå vesentlig ned i stilling på jobben. Kanskje si opp jobben og bare ta ekstra når det er nødvendig. 

Jeg har egentlig alt man kan ønske seg, og lever et fantastisk liv. Jeg har så minimalt lyst til å involvere en kjæreste i livet, for jeg ser kun negative ting ved det. Ok, så får jeg nærhet og kos og noen å betro meg til. Nærhet og kos kan jeg få fra en tilfeldig fyr på byen om jeg vil, men dette behovet har jeg ikke hatt på kanskje 4 år. Får jeg en kjæreste kan jeg risikere at jeg blir så sårbar og knytter meg sånn at han kan såre meg og ødelegge idyllen jeg lever i.

 

Nei du får ikke kjærlighet og kos av en du treffer tilfeldig på byen, du får begjær. Det er noe helt annet. Det varer aldri, og du må nesten oppleve ekte kjærlighet for å kunne forstår dette. Det er ikke negative ting med å få en kjæreste som elsker deg, som er villig til å gjøre alt for deg, og som står ved din side helt inn i døden. Det finnes ikke, så kan du risikere å bli såret, men hva er vel kjærligheten uten smerte  ? Den risikoen må du være villig til å ta, om ikke lev alene da, og så ta vekk denne dimensjonen. Men du går da også glipp av noe stort ! Det kan jeg si som er blitt bedratt, men angrer ikke en sekund på alle de årene jeg fikk uansett. Hadde jeg idag kunne spolet tiden tilbake ? Hadde nok ikke gått forbi min kone den gangen og gått ut i det sorte store intet.

[AnonymBruker]

Du minner meg mye om meg selv, TS! Jeg er kanskje ikke like vakker og ettertraktet, men tar også godt vare på meg selv. Er oppriktig glad i meg selv og mitt eget selskap og har ikke behov for sex og nærhet. Jeg tenker at vi er ikke alle som trenger å dele dusj og doskål men et annet menneske for å ha det bra

Jeg er 36 år og har begynt å kjenne litt på savn etter barn. Det har jeg ikke opplevd før og jeg mistenker det er den biologiske klokka som spiller meg et lite puss før den tar dagen for godt Som deg har ikke jeg heller mange gode erfaringene med menn; jeg er i utgangspunktet snill mot de som jeg har nær (g andre), men menn er jo bare slemme tilbake! Jeg opplever at de bare juger for å få seg noe, så stikker de. Jeg tok et valg for noen år siden om at sånt trenger jeg ikke i livet mitt. Jeg tenkte, og tenker fortsatt, skal jeg ha en mann i livet mitt skal han være en skikkelig mann. En som vil binde seg, slå seg til ro, kanksje stifte familie osv..Og singel forble jeg. Det sier jo litt? Jeg er ikke SÅ dum og stygg heller..

Jeg tror du kommer til å klare deg utmerket. Det studiet du har valgt deg høres kjempeartig ut! Jeg vil også tro du kommer til å gjøre det bra i arbeidslivet med den kompetansen du har.

Jeg vurderer å skaffe meg dyr, jeg også. Kanskje en katt Det som er så godt med dyr er at er du snill med de, så er de snille tilbake. Det samme kan ikke sies om menn.

Lykke til

Anonymkode: df929...6c7

[AnonymBruker]

1 time siden, Duftavsommerregn skrev:

Nei du får ikke kjærlighet og kos av en du treffer tilfeldig på byen, du får begjær. Det er noe helt annet. Det varer aldri, og du må nesten oppleve ekte kjærlighet for å kunne forstår dette. Det er ikke negative ting med å få en kjæreste som elsker deg, som er villig til å gjøre alt for deg, og som står ved din side helt inn i døden. Det finnes ikke, så kan du risikere å bli såret, men hva er vel kjærligheten uten smerte  ? Den risikoen må du være villig til å ta, om ikke lev alene da, og så ta vekk denne dimensjonen. Men du går da også glipp av noe stort ! Det kan jeg si som er blitt bedratt, men angrer ikke en sekund på alle de årene jeg fikk uansett. Hadde jeg idag kunne spolet tiden tilbake ? Hadde nok ikke gått forbi min kone den gangen og gått ut i det sorte store intet.

Men kanskje jeg ikke har det behovet for den store kjærligheten som andre har. For dette er ikke noe jeg lengter etter. Når jeg hører søte kjærlighetshistorier tenker jeg bare på alt det negative som ligger bak. Jeg tror at før i tiden var det lettere å finne den store kjærligheten. Det er en grunn til at det finnes så mange eldre kjærestepar. Jeg ser selv på sykehjemmet jeg jobber, og jeg hører så mange nydelige historier. Men en slik historie kan ikke lages i dagens samfunn føler jeg. Mange menn er i dag overfladiske, opphengt i porno og kan fint finne på å velge det fremfor kjæresten sin. En liten utfordring i hverdagen og han løper til en annen dame. Kvinner kan så klart også være slik. Jeg selv er ikke en slik kvinne, men å finne en mann som også ikke er slik virker tilnærmet umulig. Føler da heller at livet blir fullverdig til tross for at jeg ikke har en kjæreste. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du minner meg mye om meg selv, TS! Jeg er kanskje ikke like vakker og ettertraktet, men tar også godt vare på meg selv. Er oppriktig glad i meg selv og mitt eget selskap og har ikke behov for sex og nærhet. Jeg tenker at vi er ikke alle som trenger å dele dusj og doskål men et annet menneske for å ha det bra

Jeg er 36 år og har begynt å kjenne litt på savn etter barn. Det har jeg ikke opplevd før og jeg mistenker det er den biologiske klokka som spiller meg et lite puss før den tar dagen for godt Som deg har ikke jeg heller mange gode erfaringene med menn; jeg er i utgangspunktet snill mot de som jeg har nær (g andre), men menn er jo bare slemme tilbake! Jeg opplever at de bare juger for å få seg noe, så stikker de. Jeg tok et valg for noen år siden om at sånt trenger jeg ikke i livet mitt. Jeg tenkte, og tenker fortsatt, skal jeg ha en mann i livet mitt skal han være en skikkelig mann. En som vil binde seg, slå seg til ro, kanksje stifte familie osv..Og singel forble jeg. Det sier jo litt? Jeg er ikke SÅ dum og stygg heller..

Jeg tror du kommer til å klare deg utmerket. Det studiet du har valgt deg høres kjempeartig ut! Jeg vil også tro du kommer til å gjøre det bra i arbeidslivet med den kompetansen du har.

Jeg vurderer å skaffe meg dyr, jeg også. Kanskje en katt Det som er så godt med dyr er at er du snill med de, så er de snille tilbake. Det samme kan ikke sies om menn.

Lykke til

Anonymkode: df929...6c7

Kjekt at du svarte på tråden min. Jeg tror de færreste menn i dag vil binde seg. Dette med at monogami ikke er naturlig for mennesker sier også litt. 

Tenker nok også at det er den biologiske klokken som spiller deg et puss, det kommer den nok til å gjøre med meg også. Barn liker jeg jo men mine egne vil jeg ikke ha.  Å skaffe seg et dyr kan være lurt, det er mye glede i både katter og hunder. 

Takk det samme!

Anonymkode: ce45b...65b

[Duftavsommerregn]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

1 time siden, Duftavsommerregn skrev:

Nei du får ikke kjærlighet og kos av en du treffer tilfeldig på byen, du får begjær. Det er noe helt annet. Det varer aldri, og du må nesten oppleve ekte kjærlighet for å kunne forstår dette. Det er ikke negative ting med å få en kjæreste som elsker deg, som er villig til å gjøre alt for deg, og som står ved din side helt inn i døden. Det finnes ikke, så kan du risikere å bli såret, men hva er vel kjærligheten uten smerte  ? Den risikoen må du være villig til å ta, om ikke lev alene da, og så ta vekk denne dimensjonen. Men du går da også glipp av noe stort ! Det kan jeg si som er blitt bedratt, men angrer ikke en sekund på alle de årene jeg fikk uansett. Hadde jeg idag kunne spolet tiden tilbake ? Hadde nok ikke gått forbi min kone den gangen og gått ut i det sorte store intet.

Men kanskje jeg ikke har det behovet for den store kjærligheten som andre har. For dette er ikke noe jeg lengter etter. Når jeg hører søte kjærlighetshistorier tenker jeg bare på alt det negative som ligger bak. Jeg tror at før i tiden var det lettere å finne den store kjærligheten. Det er en grunn til at det finnes så mange eldre kjærestepar. Jeg ser selv på sykehjemmet jeg jobber, og jeg hører så mange nydelige historier. Men en slik historie kan ikke lages i dagens samfunn føler jeg. Mange menn er i dag overfladiske, opphengt i porno og kan fint finne på å velge det fremfor kjæresten sin. En liten utfordring i hverdagen og han løper til en annen dame. Kvinner kan så klart også være slik. Jeg selv er ikke en slik kvinne, men å finne en mann som også ikke er slik virker tilnærmet umulig. Føler da heller at livet blir fullverdig til tross for at jeg ikke har en kjærest

 

Du må lære deg å stole på mennesker over tid ! Dette er ikke noe som kommer av seg selv, bruk tid på det. Dette er ikke noe mann/kvinne problematikk ! Det handler om å bli kjent med den du faktisk skal stole på, og da må du gi det mnd og år ! Selv da er det ikke noen garanti, men overfladiskhet vil straffe seg hardt.  Dette er faktisk ikke veldig vanskelig egentlig.  Jeg selv vil aldri svike en partner som jeg har valgt  som viser hengivenhet, trofasthet og godhet. Selv uten dette ville jeg ikke sveket når jeg har gitt min hengivenhet. Men det er nok av personer der ute som gir blaffen. Du må selv stå ansvarlig å luke de ut !

[AnonymBruker]

Jeg hadde det på mange måter som deg, TS. Hadde det veldig fint med meg selv og var helt ærlig oppriktig usikker på om jeg i det hele tatt ønsket meg kjæreste. Var fornøyd med friheten, med livet, med jobben og alt jeg hadde - og var redd for å gi slipp på det, og ta en ny inn i livet mitt. Jeg tenkte også mest på alt det negative med det. Det mest slitsomme var i grunn alle som maste om det med å finne seg en kjæreste, fordi jeg ønsket bare at folk skulle akseptere (og tro på!) at jeg faktisk ikke trengte noen. 

Jeg hadde ikke egentlig negative erfaringer med menn engang, men hadde bare aldri funnet den rette. Ønsket meg selvsagt kjæreste en god stund, men til slutt så innså jeg at jeg kanskje kom til å være singel for alltid - og bestemte meg for å gjøre det aller beste ut av det. Man kan definitivt være lykkelig og ha et bra liv uten å være en del av et par. Sluttet å tenke på kjærester, og brukte tiden på ting som ga meg glede. Jeg fokuserte på å bli den beste utgaven av meg selv, og prioriterte hobbyer, venner, familie og leilighet i flere år. Jeg "fant meg selv", fikk en god jobb, kjøpte leilighet og fikk "orden på livet". Var storfornøyd! 

Så... Plustelig kom kjæresten da. Han som var så mye bedre enn jeg hadde våget å drømme om. Så nå er jeg ikke singel lenger. Det er også ok. Men jeg er fortsatt ikke i tvil om at jeg hadde klart meg kjempefint som singel og at det absolutt er mulig å ha et fantastisk liv også uten å være i et forhold  

Anonymkode: 15473...6e2