Barnefar gjør alt for å få datter til å flytte til han

[AnonymBruker]

Har ei datter på 8 år. Jeg og barnefaren gjorde det slutt da hun var 2 år. Planen var at vi skulle flytte ikke langt unna hverandre slik at barnet kunne se både meg og far ofte. Jeg flyttet til et sted langt unna faren av økonomiske årsaker. Han skulle følge på og flytte en bilvei unna meg, men fant seg en annen dame. Han valgte å flytte med henne i samme by, noe som gjør at vår datter må ta fly i ferier når hun skal reise til han. Vi var i rettsak om hvem som skulle beholde ungen, som jeg vant.

Det har gått veldig bra med datteren her hvor jeg flyttet. Hun trives på skolen, har mange venner som hun leker med på skolen og fritiden. Når hun er hos faren sin, har han fortalt henne hvilken skole hun skal gå på hvis hun flytter til han, og at lillebrødrene hennes (som ikke er mine), synes det ville vært stor stas om hun flyttet til dem.

Rett før påskeferien fikk jeg melding av faren hvor han ville snakke med meg. Da tok han opp det med å flytte til han før hun begynner i 3. klasse. Jeg sa blankt nei, og at hun har det veldig bra her hvor hun bor nå, og at det har funket bra i så mange år nå. Han sa at hun har det bedre hos han, men jeg sa at hun gråt og var så lei seg fordi hun kom til å savne meg i påsken. Han sa rett ut at han ikke tror noenting på det.

Jeg merket da hun kom hjem at hun var helt forandret. Hun spurte om hun kunne flytte til pappa. "Pappa har sagt at jeg kan flytte hit". Hun synes det er så moro der, men jeg prøver å få henne til å forstå at hun har det mye moro fordi det er ferie hver gang hun er der, og da får det ofte mer tid til moro. Flytter hun dit, blir det samme hverdagen som her. Skole, SFO, lekser... Og at hun må flytte fra vennene sine, meg og resten av familien som bor 1 time unna. Hun synes det er leit å kun se faren sin i helgene, men jeg har sagt at hun kan spørre om han kan ta en tur ned til henne en helg, for det er slitsomt for en 8-åring å ta fly så ofte. Han kommer aldri ned for å treffe henne, selv om han har familie rundt her som han kan sove hos.

Vi inviterte han til å komme hit for å se på henne under sommeravslutningen, men da sa han: "Nei, er DU som valgte å flytte", selv om vi som sagt ble enige om å flytte nærme hverandre for datterens skyld helt til han fikk ny dame.

Datteren min blir så innmari forvirret, og jeg synes det er dårlig gjort av faren å nærmest presse henne til å ta et valg når hun er 8 år. Hun skal få lov til å bestemme selv når hun er 12 år. Vil hun absolutt flytte dit da, skal hun få lov til det. Men hun er bare 8 år, og har det veldig godt her! Omtrent hver gang hun har vært hos han er hun lei seg, fordi da vil hun flytte dit, noe som er helt forståelig. Men han sier så mye til henne som gjør at hun får store forhåpninger.

Hva gjør jeg?

Anonymkode: 161d9...986

[AnonymBruker]

Det er i hvert fall åpenbart hva datteren din ønsker, så dette handler vel mest om deg selv og hva du vil. Jeg syns du skal sette datteren din sine behov foran dine egne.

Anonymkode: c3b39...d93

[AnonymBruker]

Fra og med fylte 7 år skal dere som foreldre lytte til hva som er best for henne.  Du kan ikke nekte henne i å flytte om far er uenig. Er det slik at hun virkelig vil flytte til sin far, så lar du henne flytte. Hun har det kanskje bra hos deg, men kanskje har hun det enda bedre hos far? Det virker som at det er du som holder tilbake her, og prøver å overtale henne til å bli hos deg. Har hun noen gang uttrykt savn etter deg når hun har vært hos far? 

Hos far blir det jo selvfølgelig mye av det samme; skole, venner og SFO. Men hun har jo også små søsken hos han, og en stemor regner jeg med. Har du søsken selv, vet du hvor stas det er å leke sammen når man er små? Hos deg er det jo bare deg og henne, men hos far er det jo flere. Det kan være fint å få litt innputt, nye opplevelser og nytt sted. Lytt til datteren din sine behov!!

Anonymkode: e837b...2fe

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ei datter på 8 år. Jeg og barnefaren gjorde det slutt da hun var 2 år. Planen var at vi skulle flytte ikke langt unna hverandre slik at barnet kunne se både meg og far ofte. Jeg flyttet til et sted langt unna faren av økonomiske årsaker. Han skulle følge på og flytte en bilvei unna meg, men fant seg en annen dame. Han valgte å flytte med henne i samme by, noe som gjør at vår datter må ta fly i ferier når hun skal reise til han. Vi var i rettsak om hvem som skulle beholde ungen, som jeg vant.

Det har gått veldig bra med datteren her hvor jeg flyttet. Hun trives på skolen, har mange venner som hun leker med på skolen og fritiden. Når hun er hos faren sin, har han fortalt henne hvilken skole hun skal gå på hvis hun flytter til han, og at lillebrødrene hennes (som ikke er mine), synes det ville vært stor stas om hun flyttet til dem.

Rett før påskeferien fikk jeg melding av faren hvor han ville snakke med meg. Da tok han opp det med å flytte til han før hun begynner i 3. klasse. Jeg sa blankt nei, og at hun har det veldig bra her hvor hun bor nå, og at det har funket bra i så mange år nå. Han sa at hun har det bedre hos han, men jeg sa at hun gråt og var så lei seg fordi hun kom til å savne meg i påsken. Han sa rett ut at han ikke tror noenting på det.

Jeg merket da hun kom hjem at hun var helt forandret. Hun spurte om hun kunne flytte til pappa. "Pappa har sagt at jeg kan flytte hit". Hun synes det er så moro der, men jeg prøver å få henne til å forstå at hun har det mye moro fordi det er ferie hver gang hun er der, og da får det ofte mer tid til moro. Flytter hun dit, blir det samme hverdagen som her. Skole, SFO, lekser... Og at hun må flytte fra vennene sine, meg og resten av familien som bor 1 time unna. Hun synes det er leit å kun se faren sin i helgene, men jeg har sagt at hun kan spørre om han kan ta en tur ned til henne en helg, for det er slitsomt for en 8-åring å ta fly så ofte. Han kommer aldri ned for å treffe henne, selv om han har familie rundt her som han kan sove hos.

Vi inviterte han til å komme hit for å se på henne under sommeravslutningen, men da sa han: "Nei, er DU som valgte å flytte", selv om vi som sagt ble enige om å flytte nærme hverandre for datterens skyld helt til han fikk ny dame.

Datteren min blir så innmari forvirret, og jeg synes det er dårlig gjort av faren å nærmest presse henne til å ta et valg når hun er 8 år. Hun skal få lov til å bestemme selv når hun er 12 år. Vil hun absolutt flytte dit da, skal hun få lov til det. Men hun er bare 8 år, og har det veldig godt her! Omtrent hver gang hun har vært hos han er hun lei seg, fordi da vil hun flytte dit, noe som er helt forståelig. Men han sier så mye til henne som gjør at hun får store forhåpninger.

Hva gjør jeg?

Anonymkode: 161d9...986

Det første jeg ser når med en gang i dette innlegget var du brøt en avtale først. Planen var fra starten å bo i nærheten av hverandre, men du flyttet langt vekk fra far som du selv sier. Selv om dere ble enig om at han skulle flytte etter, så var det i bunn og grunn du som gjorde det vanskelig først.

Annet enn det ville jeg faktisk bare hatt en liten prøveordning i ett år og se hvordan datteren din trives hos far. Hvis hun faktisk er veldig lei seg etter å ha vært hos far og virkelig viser deg at "jeg vil bo hos pappa", så prøv. Sommeren er ikke langt unna og hvis dere begynner nå, blir det ikke noe problem for henne å bytte skole. Lag en avtale om at dette er en prøveordning på ett år, høsten 2017 og vår 2018 skal datteren deres bo fast hos far og gå på skole i hans nærområde. 

Da får datteren din prøvd dette og finne ut om hun virkelig vil bo hos far eller ikke. Å vente til barnet er 12 år syns jeg er en dårlig ide. Det er rett før man begynner på ungdomsskolen, og de fleste jenter på den alderen vil helst begynne på ungdomsskolen sammen med venninnene sine. Man er mye mer knyttet til sine venner i en alder av 12 enn i en alder av 8 år. 

Anonymkode: 6f5d3...9ea

[AnonymBruker]

Kanskje det kunne være godt å snakke med noen om dette, kanskje på familievernkontoret? Kanskje det kan være greit at du og datteren din får snakket skikkelig ut om dette der?

Skjønner at faren gjerne vil ha datteren sin hos seg, men så utrolig dårlig gjort av han å gjøre det på denne måten. Det må være utrolig vanskelig for datteren deres å bli presset på denne måten og utfordret på lojaliteten som hun føler til dere begge to.

Anonymkode: e423e...e57

[AnonymBruker]

Helt ærlig, en 8 åring skal ikke bestemme hvor hun vil bo, det skal foreldrene bestemme. En 8åring lever i nuet, hun har ingen forutsetninger til å forstå konsekvensene av det hun velger. At hun ønsker å flytte til far rett etter at hun har vært der på ferie er helt normalt og forståelig, det gjør vi alle når vi har vært på ferie.. Det er dårlig gjort av far å fyre opp under når han vet at dere ikke er enige og at det faktisk er ganske uaktuelt for øyeblikket.

Det er allerede avgjort i retten hvor barnet skal bo. Det er ikke noe jeg ville tatt opp igjen før barnet er så gammelt at det forstår konsekvensene av valget. 

Anonymkode: 71bcd...b31

[Ulven]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt ærlig, en 8 åring skal ikke bestemme hvor hun vil bo, det skal foreldrene bestemme. En 8åring lever i nuet, hun har ingen forutsetninger til å forstå konsekvensene av det hun velger. At hun ønsker å flytte til far rett etter at hun har vært der på ferie er helt normalt og forståelig, det gjør vi alle når vi har vært på ferie.. Det er dårlig gjort av far å fyre opp under når han vet at dere ikke er enige og at det faktisk er ganske uaktuelt for øyeblikket.

Det er allerede avgjort i retten hvor barnet skal bo. Det er ikke noe jeg ville tatt opp igjen før barnet er så gammelt at det forstår konsekvensene av valget. 

Anonymkode: 71bcd...b31

Absolutt helt enig. En 8 åring skal selvfølgelig høres og lyttes til, men det er foreldrene som bestemmer og skal bestemme. En 8 åring er overhodet ikke gammel nok til å vurdere konsekvensene av et slikt ønske.

At far påvirker barnet sitt på denne måten, er svært uheldig og viser dårlig dømmekraft etter min mening.

TS: Bestill time til familievernkontoret først som sist. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke helt hvorfor du som mor har mer rett på å ha barnet boende fast hos seg enn far. Er det ikke bare å prøve for en periode da, så lenge barnet selv ønsker det?

Du sier blankt nei, fordi du ikke ønsker at hun flytter, men ingen ting i innlegget ditt sier noe om at barnet ikke vil få det bra hos far. La henne prøve å bo der en stund å se.

Hvorfor flyttet du så langt vekk i første omgang? Jeg tipper det var hjem til dine hjemtrakter, og far fikk ikke annet valg enn å flytte etter.
Men så traff han denne nye dama da og ting forandret seg.

En skilsmisse innebærer alltid tap for noen, bare se til at ikke barnet er den som taper mest, ved å ta valg basert på egne ønsker og behov og ikke barnets.

Man skal jo kunne stå for valgene man tar for barna når de en dag som voksne spør hvorfor de ikke fikk lov til å flytte til far.

Som mor forstår jeg deg veldig godt. Tro ikke annet, men vi må stikke hodene opp av jorden å innse at far har like mye rett på barnet sitt som oss. Er det en mulighet for deg å flytte nærmere far, så dere kan ha 50/50?

 

Anonymkode: 0af05...e21

[Tatja]

Retten har avgjort hvor hun skal bo. Fortell henne det. Hun kan bestemme selv når hun blir litt større. 

[AnonymBruker]

Forstår godt at hun vil bo der hun har søsken, det er jo mye kjekkere å vokse opp sammen med andre barn enn alene. Og nei, det er ikke det samme å ha venner. Det er ingenting som tilsier at hun ikke får det bra hos far, det er kun ditt egoistiske behov som holder henne hos deg, rettssak eller ikke. 

Anonymkode: 4ba1a...22e

[Kattugla]

Jeg tror en 8-åring har ingen mulighet for å forstå konsekvensene av det å flytte til pappa på fulltid og at det innebærer at hun da vil kun treffe mamma i ferien og en helg i ny og ne. Og at det blir ikke ferie og fest på fulltid hos pappa. Når det er sagt, tror jeg ikke at mødre er automatisk bedre omsorgspersoner enn fedre, men i dette tilfellet synes jeg det er feil å presse på en liten jente å ta en så stor beslutning. Jeg ville heller prøvd å få samvær oftere og om hun fortsatt har lyst til å bo hos pappa når hun er 11-12, kan man vurdere det. Da er hun mer moden for å forstå hva det innebærer å flytte til pappa. 

[AnonymBruker]

Du brøt en avtale i utgangspunktet,  og bør ihvertfall være åpen for å prøve ordningen med at barnet bor hos far. En eier ikke sine barn.  

Anonymkode: 538f1...8bd

[regine]

her er det mange som ikke skjønner et fnugg av barn og overhode ikke er opptatt av barnets beste.

Det er nemlig det som er det viktigste, og BARNETs beste er ikke å la en 8 åring ta ansvaret for å bestemme hvor hun skal bo. Det skal ingen barn måtte gjøre, verken når de er 8 eller 12! Far oppfører seg direkte uansvarlig og burde få klar beskjed om at dette ikke er noe han skal diskutere med jenta, på noen måte. Han driver strengt tatt med psykisk mishandling av jenta, fordi han setter henne i en håpløs situasjon.

Hvis jeg var deg, TS, så ville jeg formidlet til far at dersom han fortsetter som nå, så må samværet vurderes, fordi dette ikke er bra for jenta. Hun skal ikke komme hjem til mor å være helt fortvilet etter samvær med far, fordi far har presset og mast på henne om at hun heller vil bo hos han.

Jeg tror du, TS, må sette litt hardt mot hardt og spørre han om han virkelig vil at jenta skal slite psykisk pga hans oppførsel. Du bør også si at samværet må vurderes om han ikke kan holde seg til avtalen og plager jenta. Du må også snakke med jenta om at det er bestemt at hun bor hos deg og er hos pappa innimellom, og at når hun blir eldre (og for guds skyld, IKKE operer med år!) så kan dere snakke mer om det, og vurdere det da. Du må rett og slett ta vekk byrden av å måtte "velge" mellom foreldrene fra hennes skuldre, og trygge henne på at dette bestemmer ikke hun, men du. Og du kan godt si at det har en dommer bestemt, om du mener det gir det mer tyngde overfor faren.

Jeg syns også flere av dere som skriver at "de kan jo bare prøve, jenta må få bestemme selv, hun kan jo bare bo hos far en stund" kan ta dere opp til flere boller. Nei, en 8-åring er IKKE moden nok til å bestemme selv, Nei, et barn er ikke en kasteball som det kan "eksperimenteres" med ved å flytte fram og tilbake. Å komme seg inn i en ny klasse på en ny plass tar tid, uansett hvor greit en flytting vil være. Her skal jenta altså utsettes for å skilles fra mor, øvrig familie, venner etc, for et eksperiment?!?! Å flytte fram og tilbake etter kort tid er jo bare slitsomt og iallfall når avstandene er som de er her. Det er ikke "bare" å flytte til far for å sjekke det ut, fordi det innebærer skoleskifte etc.  Bare fordi "man eier ikke sine barn" eller "mor må slutte å være egoistisk". Skriver man ellers om flytting av barn på formuet blir man gjerne halshogd, for å flytte barn er jo reneste katastrofen og barnemishandling....

 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, regine skrev:

her er det mange som ikke skjønner et fnugg av barn og overhode ikke er opptatt av barnets beste.

Det er nemlig det som er det viktigste, og BARNETs beste er ikke å la en 8 åring ta ansvaret for å bestemme hvor hun skal bo. Det skal ingen barn måtte gjøre, verken når de er 8 eller 12! Far oppfører seg direkte uansvarlig og burde få klar beskjed om at dette ikke er noe han skal diskutere med jenta, på noen måte. Han driver strengt tatt med psykisk mishandling av jenta, fordi han setter henne i en håpløs situasjon.

Hvis jeg var deg, TS, så ville jeg formidlet til far at dersom han fortsetter som nå, så må samværet vurderes, fordi dette ikke er bra for jenta. Hun skal ikke komme hjem til mor å være helt fortvilet etter samvær med far, fordi far har presset og mast på henne om at hun heller vil bo hos han.

Jeg tror du, TS, må sette litt hardt mot hardt og spørre han om han virkelig vil at jenta skal slite psykisk pga hans oppførsel. Du bør også si at samværet må vurderes om han ikke kan holde seg til avtalen og plager jenta. Du må også snakke med jenta om at det er bestemt at hun bor hos deg og er hos pappa innimellom, og at når hun blir eldre (og for guds skyld, IKKE operer med år!) så kan dere snakke mer om det, og vurdere det da. Du må rett og slett ta vekk byrden av å måtte "velge" mellom foreldrene fra hennes skuldre, og trygge henne på at dette bestemmer ikke hun, men du. Og du kan godt si at det har en dommer bestemt, om du mener det gir det mer tyngde overfor faren.

Jeg syns også flere av dere som skriver at "de kan jo bare prøve, jenta må få bestemme selv, hun kan jo bare bo hos far en stund" kan ta dere opp til flere boller. Nei, en 8-åring er IKKE moden nok til å bestemme selv, Nei, et barn er ikke en kasteball som det kan "eksperimenteres" med ved å flytte fram og tilbake. Å komme seg inn i en ny klasse på en ny plass tar tid, uansett hvor greit en flytting vil være. Her skal jenta altså utsettes for å skilles fra mor, øvrig familie, venner etc, for et eksperiment?!?! Å flytte fram og tilbake etter kort tid er jo bare slitsomt og iallfall når avstandene er som de er her. Det er ikke "bare" å flytte til far for å sjekke det ut, fordi det innebærer skoleskifte etc.  Bare fordi "man eier ikke sine barn" eller "mor må slutte å være egoistisk". Skriver man ellers om flytting av barn på formuet blir man gjerne halshogd, for å flytte barn er jo reneste katastrofen og barnemishandling....

 

Nå må du gi deg.

Ut i fra det du skriver, kan aldri far til barn der det er skilsmisse ha en sjanse i havet til å få barnet boende hos seg, før det er voksen, og da er det uansett for sent for da flytter de for seg selv,

Så hvis man ikke skal høre på en 8 åring, eller en 12 åring, når skal man høre på de da? Nemlig aldri i følge deg.

Skulle søren i meg likt å høre messingen fra deg hvis det var andre veien.

Jeg kjenner flere tilfeller der barna har prøvd å bo hos far, det er virkelig ikke en stor sak med mindre man gjør det til deg. I noen tilfeller har barnet blitt boende hos far, i andre tilfeller har barnet flyttet tilbake til mor. Du får det til å høres ut som om det er barnemishandling av verste sort.

Og far han kan ikke si noe til barnet, han må diskutere med mor som sier blankt nei. Ok, mor har enerett på barnet. Far kan bare glemme å se barnet sitt mer enn mor bestemmer. Og etterpå klager disse mødrene om hvor lite fedrene bryr seg om barna sine, de har jo aldri samvær. 
Nei fy søren, ta deg en bolle sjøl eller to.

Anonymkode: 0af05...e21

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forstår godt at hun vil bo der hun har søsken, det er jo mye kjekkere å vokse opp sammen med andre barn enn alene. Og nei, det er ikke det samme å ha venner. Det er ingenting som tilsier at hun ikke får det bra hos far, det er kun ditt egoistiske behov som holder henne hos deg, rettssak eller ikke. 

Anonymkode: 4ba1a...22e

Halvsøsken. 

Anonymkode: 88d6f...bea

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Halvsøsken. 

Anonymkode: 88d6f...bea

Barn skiller ikke på hel-, halv-, ste-, fostersøsken osv. De er som oftest fordomsfulle og knytter seg til de som de trives sammen med. 

Anonymkode: 14b2a...514

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Barn skiller ikke på hel-, halv-, ste-, fostersøsken osv. De er som oftest fordomsfulle og knytter seg til de som de trives sammen med. 

Anonymkode: 14b2a...514

Sorry: fordomsfrie. 

Anonymkode: 14b2a...514

[AnonymBruker]

Barnets beste FØRST. Det far driver med er bekymringsverdig, en 8 åring skal ikke ha slike bekymrelser. Lurer på omsorgsevne.

Anonymkode: e5775...9e0

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du brøt en avtale i utgangspunktet,  og bør ihvertfall være åpen for å prøve ordningen med at barnet bor hos far. En eier ikke sine barn.  

Anonymkode: 538f1...8bd

Det var faren som brøt avtale da han prioriterte den nye dama og lot være å flytte etter som de jo var enige om. Han valgte damen fremfor datteren, og nå vil han ha i pose og sekk. 

Anonymkode: 63fee...636

[AnonymBruker]

2 timer siden, Kattugla skrev:

Jeg tror en 8-åring har ingen mulighet for å forstå konsekvensene av det å flytte til pappa på fulltid og at det innebærer at hun da vil kun treffe mamma i ferien og en helg i ny og ne. 

Dett er jo det hun opplever med pappa nå. Selvfølgelig skjønner hun det.

Anonymkode: cf3a7...e7a