Hvordan få bedre kontakt med 'voksen' datter?

[AnonymBruker]

Hei.... vi er en familie på fire, med meg, mann, datter på 21 og sønn på 19. Jeg har alltid hatt best kontakt med sønnen vår. Han har alltid vært mammadalt og datteren vår har alltid vært pappajente. Vi har hatt utallige krangler gjennom årene, og jeg synes hun har vært veldig vanskelig som tenåring - mye fest og basar, kjærester, litt skoletull osv. Jeg har sikkert ikke taklet det helt optimalt heller, hun er første barnet og jeg har vært veldig usikker. 

Datteren vår har alltid vært, og er fortsatt mye mer lik faren enn meg. Omvendt med sønn. Hun har klaget mye på at jeg maser mye om alt, og er for nyskjerrig i livet hennes - noe jeg føler jeg har skjerpet meg på. Men vi er som sagt svært ulike  sønn er mer lik meg - vi prater mye, lurer på hverandre og er litt mer "styrete" enn faren og vår datter. De er mer stille, litt sjenert, introvert og trives best i hver sin stol med en bok. Datter fortalte meg en gang at hun og far hadde kjørt bil i 3 timer og bare utvekslet et noen få setninger. Det trives de veldig godt med - men det er helt utenkelig for meg. 

Nå er hun som sagt 21 år, og har flyttet ut for noen år siden på grunn av skole. Vi har jo kontakt så klart, og prater på sms eller snapchat nesten hver dag. Hun er ofte hjemme pga deltidsjobb men vi har liksom ingen kontakt. Jeg syns det er sårt. Hun begynner å bli voksen, er i et fast forhold og nærmer seg ferdig med bachelor. Tenk når hun skal gifte seg, om hun får barn, og virkelig starter livet...... det stresser meg at jeg kanskje ikke får ta skikkelig del i dette og jeg savner det forholdet vi hadde når hun var liten. Jeg syns det gjør vondt at hun alltid ringer faren for å prate (en 10 minutters samtale hvor de sier hei, går det bra? Hade 😂), hun snakker nesten bare med far når hun er hjemme og det virker som hun bare forholder seg til han. Hun har sagt selv også at jeg er så komplisert og vanskelig å forholde meg til, det er enklere med han. Og jeg forstår jo det når de er så like - jeg syns jo også det er enklere å forholde meg til sønnen vår, for han er jo lik på meg. Familien er veldig splittet. 

Jeg syns som sagt dette er veldig vanskelig. Noen som har tips? Vi har forresten samme problemet andre veien, med far og sønn. De har heller ikke noe særlig kontakt sånn sett. Sønn syns far er kjedelig og likegyldig, og vil helst prate med meg om ting og tang. Huff dette er ikke så lett  trodde ungene skulle bli en blanding av oss to, men vi har visst fått en kopi av hver  

Anonymkode: 0b8b2...755

[AnonymBruker]

Din datter elsker deg. Du er mammaen hennes. Uansett hvor mye dere krangler og hvor mye hjn sier hun "haaaater" deg (om hun nien gang har gjort det hehe) så elsker hun deg. Så stå støtt i all tvilen og vit dette, at til tross for alle ulikheter så trenger hun deg i sitt liv. Og desverre går dagene så fort, plutselig har man ikke snakket skikkelig på lenge. Hun er opptatt med skolen og type, og da er det greit å ha litt avstand. Om(og når) barnebarna kommer så vil dere treffest ofte. Og sitt barnevakt! Men det vil kansje bli flere vonde konflikter når den tid kommer. Det ble det her, for jeg var så sliten og min mor kunne ikke stille opp. 

Si til jenta di at du elsker henne. Helt dagligdags-aktik på tlf før du legger på. Og begynn å se etter følelser hun viser og prøv å forstå, ikke døm. Hvorfor skal du ikke få være nyskjerrig på hennes liv? Spør hva hun gjør. Sett deg inn i det. 

Dette savnet jeg ved min mamma!:)

 

Anonymkode: 04a7d...b50

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Din datter elsker deg. Du er mammaen hennes. Uansett hvor mye dere krangler og hvor mye hjn sier hun "haaaater" deg (om hun nien gang har gjort det hehe) så elsker hun deg. Så stå støtt i all tvilen og vit dette, at til tross for alle ulikheter så trenger hun deg i sitt liv. Og desverre går dagene så fort, plutselig har man ikke snakket skikkelig på lenge. Hun er opptatt med skolen og type, og da er det greit å ha litt avstand. Om(og når) barnebarna kommer så vil dere treffest ofte. Og sitt barnevakt! Men det vil kansje bli flere vonde konflikter når den tid kommer. Det ble det her, for jeg var så sliten og min mor kunne ikke stille opp. 

Si til jenta di at du elsker henne. Helt dagligdags-aktik på tlf før du legger på. Og begynn å se etter følelser hun viser og prøv å forstå, ikke døm. Hvorfor skal du ikke få være nyskjerrig på hennes liv? Spør hva hun gjør. Sett deg inn i det. 

Dette savnet jeg ved min mamma!:)

 

Anonymkode: 04a7d...b50

Det er ikke slik at man elsker sin mor (eller sin far) utelukkende for at de har satt en til verden. Jeg er selv mer knyttet til min far enn til min mor, vi har mer til felles og min mor er kun støy og irriterende. Har litt etter litt minsket kontakten fordi hun er slitsom, masete, passiv agressiv og bitter (hun klager og syter mye). Så det jeg har uthevet her er bare tull. 

Anonymkode: af3ce...e1b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er ikke slik at man elsker sin mor (eller sin far) utelukkende for at de har satt en til verden. Jeg er selv mer knyttet til min far enn til min mor, vi har mer til felles og min mor er kun støy og irriterende. Har litt etter litt minsket kontakten fordi hun er slitsom, masete, passiv agressiv og bitter (hun klager og syter mye). Så det jeg har uthevet her er bare tull. 

Anonymkode: af3ce...e1b

Enig. Jeg elsker ikke mine foreldre. Jeg er sammen med dem av og til, prater med dem og gir de tilgang til mitt liv. Jeg kan ikke si at jeg elsker dem, de er bare familie og ikke noen jeg ville ha valgt å hatt kontakt med om det ikke var familien min. 

Anonymkode: 15fc1...7b9

[AnonymBruker]

Jeg som skrev det har mistet min mor i dødsfall, er 35. Vi hadde dårlig kontakt fra barn av og hun sa aldri at hun elsket meg. Jeg elsket min mor tross alt men det forstod jeg ikke før hun var borte.

Anonymkode: 04a7d...b50

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Din datter elsker deg. Du er mammaen hennes. Uansett hvor mye dere krangler og hvor mye hjn sier hun "haaaater" deg (om hun nien gang har gjort det hehe) så elsker hun deg. Så stå støtt i all tvilen og vit dette, at til tross for alle ulikheter så trenger hun deg i sitt liv. Og desverre går dagene så fort, plutselig har man ikke snakket skikkelig på lenge. Hun er opptatt med skolen og type, og da er det greit å ha litt avstand. Om(og når) barnebarna kommer så vil dere treffest ofte. Og sitt barnevakt! Men det vil kansje bli flere vonde konflikter når den tid kommer. Det ble det her, for jeg var så sliten og min mor kunne ikke stille opp. 

Si til jenta di at du elsker henne. Helt dagligdags-aktik på tlf før du legger på. Og begynn å se etter følelser hun viser og prøv å forstå, ikke døm. Hvorfor skal du ikke få være nyskjerrig på hennes liv? Spør hva hun gjør. Sett deg inn i det. 

Dette savnet jeg ved min mamma!:)

 

Anonymkode: 04a7d...b50

Helt uenig med deg. Jeg er glad i mine foreldre fordi de er mine foreldre, det er hyggelige folk, men å si at jeg elsker den er å dra det for langt. Det å være mamma betyr ikke automatisk at du blir elsket av dine barn, mye av det jeg har sagt i krangler med mine foreldre som ungdom står jeg for den dag i dag, tyve år etterpå. Og jeg har foreldre som hele tide skal si "glad i deg", skrive det i meldinger osv, det er bare kleint. Det blir for mye, alt for mye, og jeg trekker meg unna. 

Ts, grunnlaget for kontakt med sine barn legger man i oppveksten. Hvis du ikke har vist omsorg, forståelse, delaktighet og interesse for din datters liv da hun bodde hjemme, er det mye forlangt at godforholdet skal komme når hun flytter ut. Du virker heller ikke helt å forstå at hun er en annen type enn deg, som ikke liker konstant mas, du latterliggjør det nærmest. Kan godt være datteren din syns du er slitsom pga det, jeg liker heller ikke folk som skal mase hele tiden.  

 

Anonymkode: 146b0...c28

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen situasjonen, men jeg er datteren. Nå er jeg eldre enn din datter, men jeg har et lignende forhold til min mor. Vi er ulike, hun irriterer meg veldig hvis vi er sammen mer enn to timer, og i tillegg har det skjedd en del ting som gjør at jeg har litt vanskelig for å forholde meg til henne (ikke vold, omsorgssvikt eller noe sånt, men situasjoner hvor jeg har savnet at hun støttet meg og hvor jeg mener hun satte egne behov foran mine). Jeg ringer helst min far. Ham kan jeg snakke veldig bra med, jeg stoler helt på ham og vi har lik humor. Når jeg snakker med min mor, blir det helst om vær og vind, eller hun legger ut om sitt liv og sin helse mens jeg bare sier "mm" innimellom. Jeg tror hun har litt samme følelse som deg, nemlig at hun ikke helt får kontakt med meg og ikke kommer innpå meg. På en måte er det trist at det er sånn, men når jeg tenker tilbake, så har vi liksom aldri hatt noe nært forhold, og jeg tror egentlig det er vanskelig å endre på det fordi det handler mye om kjemi. Riktignok har det vært hendelser som har gjort forholdet vårt dårligere, men jeg tror ikke det ville vært så bra uansett. Men: Nå har jeg fått barn, og jeg ser at min mor er en strålende bestemor. Hun elsker å være med barnebarna, og de trives veldig godt med henne. Jeg har derfor aldri drømt om å begrense denne kontakten, og når vi snakker sammen, er det også ofte barna samtalen dreier seg om. Der har vi et felles fokus og kan senke skuldrene litt istedenfor å lete febrilsk etter andre tema, og vi kan kanskje glemme litt at vi egentlig har så dårlig kjemi. Jeg har av og til tenkt at jeg kanskje ville kuttet kontakten med henne til et minimum hvis det ikke hadde vært for barna, rett og slett fordi det sliter meg litt ut å være sammen med henne, men jeg kan som sagt ikke drømme om å ta fra dem den gode kontakten de har. Så det jeg vil fram til, er vel at man faktisk bare har dårligere kjemi med noen enn med andre, og det er ikke så lett å gjøre noe med. Kanskje må man bare akseptere den situasjonen. Men det vil ikke si at dj vil bli utestengt fra kontakten med eventuelle barnebarn. Hvis du stiller opp da og viser at du ønsker å bli kjent med barna, kan du bli en kjemperessurs for dem!

Anonymkode: 6355a...ed4

[SesameStreet]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det trives de veldig godt med - men det er helt utenkelig for meg. 

Anonymkode: 0b8b2...755

Og det er kanskje litt av greia med deres relasjon. Det er utenkelig for deg. 

[AnonymBruker]

Jeg har et slikt forhold til min mamma. Jeg har alltid vært pappajente fordi jeg er så mye likere ham. Når jeg snakker med ham føler jeg meg trygg på at jeg blir møtt med velvilje og respekt, mens når jeg snakker med mamma vet jeg aldri hva slags reaksjon jeg får. Mamma skjønner ikke, akkurat som du ikke skjønner. Jeg er nå såpass voksen at jeg ikke har noen tro på at det vil endre seg, for vi er grunnleggende ulike. Jeg hadde ikke vært venn med mamma hvis vi ikke var i slekt, for å si det sånn.

Man trenger ikke like hverandre bare fordi man er i slekt.

Anonymkode: 52d33...2fa

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i forholdet deres. Har alltid vært en pappajente og i ungdomsårene var det jeg og mamma som gikk hverandre på nervene. Hun er et følelsesmenneske som vil snakke dypt, mens jeg er introvert og lite snakksalig. Pappa er mindre komplisert og alltid blid og glad. Nå er jeg snart 10 år eldre enn datteren din, men for min del har forholdet til mamma blitt bedre etterhvert som jeg ble eldre. Bodde langt borte når jeg studerte i flere år og det gjorde meg godt. Nå venter jeg mitt første barn og jeg håper dette kan knytte oss enda mer sammen.  

Anonymkode: 2c6b2...400

[AnonymBruker]

At dere har kontakt hver dag er jo allerede mer kontakt enn jeg og de fleste jeg kjenner har med foreldre.. Jeg snakker ikke med foreldrene mine hver uke en gang, selv om jeg er veldig glad i dem. Er litt eldre da, så er ikke så mye spennende å fortelle, skjer ikke så mye i livet mitt liksom:P Men skjønner at det kanskje er kvaliteten på kontakten heller enn hyppigheten du mener. Har dere noen felles interesser? Kan det være at dere kan gjøre noen "jenteting" sammen? Jeg og mamma drar feks på shoppingturer iblant, det har alltid vært hyggelig og ikke noe faren min er interessert i. Vi har også vært på spa. Tror også det er viktig å ikke mase for mye, det er det mest slitsomme med mine foreldre når man vil dele noe, men det bare ender i masse mas og de ikke forstår når de skal gi seg.. det er slitsomt å hele tiden måtte fortelle detaljer man ikke ville, eller føle at de forsøker å fortelle hva man skal gjøre osv når man ikke har bedt om det.

Anonymkode: 1f1ba...803

[AnonymBruker]

Jeg antar at relasjonen mellom deg og mannen fungerer, og siden din datter er så lik ham, så kan det være verdt å tenke gjennom om du kan bruke relasjonen til mannen som en mal. Med untak av ting som ikke asser seg i foreldre/barn relasjon, hva gjør du/gjør du ikke i forhold til mannen som er anderledes enn i forhold til datteren?

Ellers så må du rett og slett finne en måte å respektere at din datter ikke ønsker den samme type forhold som du ønsker. Kanskje dere kan finne noe å gjøre samen, som kan knytte dere sammen på en annen måte? Har dere felles interesser dere kunne dyrket sammen? Man trenger ikke nødvendigvis ha de nære, sjelevrengende samtalene for å knytte bånd, gode felles oplevelser er også en fin måte å knytte mennesker sammen.

Anonymkode: 1989e...0d3

[AnonymBruker]

Jeg synes hun er voksen nok til selv å ta litt ansvar. Spør henne rett ut hvordan hun ønsker at deres relasjon skal være, og hva hun trenger fra deg. 

Anonymkode: 1a2ef...acd

[AnonymBruker]

Har du ikke klart det tidligere er det for seint å bygge en relasjon nå. Du sliter åpenbart med å godta at dere er forskjellige, og prøver å etablere en relasjon på dine egne premisser. Du har vært den voksne i denne relasjonen, og da har det vært din jobb å komme datteren din i møte, du kan ikke bare kjøre ditt eget løp og så dytte det over på henen fordi hun plutselig har blitt voksen. Dere har jo daglig kontakt, og likevel er du ikke fornøyd? Jeg har et helt greit forhold til min egen mor, men hadde følt meg kvalt på dine premisser. Og broren min har det samme problemet med vår mor, som din datter har med deg.

Da jeg flyttet hjemmefra fantes ikke sosiale medier, og vi ringte kanskje ukentlig. Nå er jeg snart førti, og vi snakkes på telefon månedlig, og sender noen sms. Min far snakker jeg med på telefon/sms kanskje et par ganger i året. Helt greit, vi er glad i hverandre og koser oss sammen når vi treffes. 

Anonymkode: 84f00...c4b

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Din datter elsker deg. Du er mammaen hennes. Uansett hvor mye dere krangler og hvor mye hjn sier hun "haaaater" deg (om hun nien gang har gjort det hehe) så elsker hun deg. Så stå støtt i all tvilen og vit dette, at til tross for alle ulikheter så trenger hun deg i sitt liv. Og desverre går dagene så fort, plutselig har man ikke snakket skikkelig på lenge. Hun er opptatt med skolen og type, og da er det greit å ha litt avstand. Om(og når) barnebarna kommer så vil dere treffest ofte. Og sitt barnevakt! Men det vil kansje bli flere vonde konflikter når den tid kommer. Det ble det her, for jeg var så sliten og min mor kunne ikke stille opp. 

Si til jenta di at du elsker henne. Helt dagligdags-aktik på tlf før du legger på. Og begynn å se etter følelser hun viser og prøv å forstå, ikke døm. Hvorfor skal du ikke få være nyskjerrig på hennes liv? Spør hva hun gjør. Sett deg inn i det. 

Dette savnet jeg ved min mamma!:)

 

Anonymkode: 04a7d...b50

Jeg er veldig uenig med deg om det å elske hverandre. Jeg er en godt voksen dame på litt over 40 år og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke elsker min mor og har heller aldri gjort det. 

Anonymkode: f5391...8c7

[Hermine Grang]

Kanskje du bør forsøke å få et nærmere forhold med henne på hennes premisser? Om hun ikke er en som liker å skravle så kanskje du i likhet med mannen din kan sitte i samme rom som henne og lese en bok? Det virker jo ikke som om hun har så forskjellig forhold til deg og faren sin. Bare at faren hennes er en som heller ikke liker å skravle. 

Det er kanskje andre ting datteren din liker også som du kan ta del i?