Mulig sykemelding permisjon

[AnonymBruker]

Jeg skriver her fordi jeg er helt i villrede for hva jeg skal gjøre.. Det blir litt langt men jeg håper noen tar seg tid til å lese. 

Jeg er for tiden i mammaperm, har noen få uker igjen før jeg skal starte i jobb igjen. Jobben jeg skal tilbake i begynte jeg i 2 uker før jeg fant ut at jeg var uplanlagt gravid med samboeren min. Fortalte arb.giver om graviditeten tidlig og var i utgangspunktet svært positiv til å både jobbe og være aktiv ut svangerskapet - slik ble det imidlertid ikke. Jeg fikk en nærmest invalidiserende bekkenløsning som gjorde at jeg slet med å stå og gå, jobben nektet å tilrettelegge og jeg endte opp med å bli sykemeldt 6 mnd av svangerskapet selv om både jeg, legen min og nav forsøkte å få jobben min til å tilrettelegge.. Da jeg fødte barnet mitt fikk jeg ingen gratulasjon, jeg har ikke fått noen invitasjoner, julehilsener eller på noen måte blitt inkludert i arbeidsmiljøet. Da jeg var på samtale på arbeidsplassen min for rundt 1 mnd siden for å snakke om tilbakekomsten min (samtalen var på mitt initiativ) fikk jeg beskjed om at det var så trist at vikaren måtte slutte fordi hun var så flink og at de tolererte lite sykdom. 

Å komme tilbake til arbeidsplassen med de utfordringene og den følelsen av å være uønsket hadde nok vært ille nok i seg selv, men for å toppe det hele er jeg av andre årsaker også deprimert og har en moderat angst, noe som gjør at jeg går jevnlig til psykolog. Depresjonen og angsten er et resultat av et ensomt svangerskap hvor jeg opplevde at kroppen min som alltid har vært til å stole på, plutselig ikke virket lenger, samt alvorlige celleforandringer som jeg er under behandling for og en nylig oppdaget genfeil som gjør at jeg er anbefalt å fjerne brystene i år (Det skal jeg gjøre i høst) samt eggstokker senere.. Jeg har rett og slett nok å tenke på fra før av og sliter nok med søvnen til vanlig.. Nå som det nærmer seg gjennopptakelse av arbeidsforholdet sover jeg enda dårligere og jeg sliter veldig med å falle til ro..Går rundt med en stor klump i brystet hele tiden og føler meg ikke god nok. 

Har søkt en mengde andre jobber men antall søkere pr stilling varierer fra 130-300 så jeg har ikke fått noe napp.. Er villig til å ta nærmest hva som helst så lenge det er her i nærområdet. Jeg er ikke frisk, men jeg kunne nok ha jobbet så lenge jeg følte meg ønsket..Om noe kunne kanskje det vært et fint avbrekk. 

Grunnen til at jeg skriver her er at jeg vurderer å spør legen om en sykemelding med grunnlag i depresjon, og håper at kanskje noen der ute har vært ute for noe lignende før ? Jeg kunne såklart ventet og sett hvordan det gikk når jeg begynte, men jeg faller flere tusen i inntekt om jeg gjør det, samt jeg tror at dersom det går dårlig vil jeg slite veldig med det nederlaget.. 

Har alltid vært arbeidssom og aldri vært en person med mye sykefravær.. Dette året har det bare vært alt for mye for meg merker jeg... 

Anonymkode: 07664...601

[Bærtur]

Det er jo litt vanskelig å vite hvor ilke denne depresjonen din er. Men kunne det ha vært en idé å prøve å komme tilbake i jobb? Det kan gjøre godt å få hull på denne byllen angående jobben. Kanskje du trives veldig godt når du kommer inn i det? Det er bra å komme deg ut, så fremt du er frisk nok til det.

[AnonymBruker]

Enig med Bærtur, og synes du skal snakke med legen din om dette. Er det en tyngre depresjon som gjør at ekstra belastning kan gå ut over helsa skal du jo slett ikke jobbe, så mye er klart.

Det må være en vanskelig situasjon å være i, med alt det fysiske, og du har all min sympati der!  

Men... når det gjelder følelsen av å være uønsket, at de liker vikaren bedre og ikke har sendt gratulasjon eller julehilsen, det tenker jeg at kan være bra å øve på å legge vekk. Hva så om de liker vikaren din, det er du som har fast stilling (jeg hadde selv en supervikar under min permisjon og ingen la skjul på det, men jeg valgte å dr*te langt i det og gjøre jobben slik jeg alltid har gjort). Ikke la manglende julehilsen gå inn på deg, det er bare en jobb, du må bare være der i 7,5 timer om dagen og tjene penger fram til du finner deg noe annet, ikke nødvendigvis gå veldig godt overens med alle. Ha livet ditt et annet sted og la jobben være bare jobb.

Det kan jo hende du er veldig følsom (forståelig nok) og tolker alt i verste mening også. Mitt råd (utfra det jeg leser her, bare, det trenger ikke være det beste) er å bite tenna sammen, møte opp og se om det normaliserer seg, for det gjør det ofte. Da vil du føle seg så bra! For ikke minst er det bedre for selvfølelsen at du fikser det, og ikke faller for fristelsen til å gjemme deg unna og la "dem" vinne. Dessuten hjelper det dessverre ikke på jobbsøkingen heller hvis du ender med en lang sykemeldingsperiode. Brutalt og urettferdig, men sånn er det jo.

Men som sagt, hvis jeg misforstår og du er mer deprimert og fortvilet enn jeg skjønner, så blåser du i min mening. Dette må du kjenne på selv, eventuelt med hjelp av helsepersonell. Lykke til med alt sammen!

Anonymkode: 2a93c...cea