Å fjerne seg fra mennesker som drar en ned

[AnonymBruker]

Hele livet har jeg vært en people pleaser, som fra barndommen av har videreført det jeg har sett fra mamma og mormor - nemlig at mine meninger og følelser ikke er like viktige som andres. Som lytter når andre snakker, stiller opp når noen trenger noe, tar imot når andre spyr ut alt mulig uten omtanke. Ikke før nå, som jeg er i slutten av 30-åra har jeg vært bevisst nok til å gjøre noe for å bryte dette mønsteret som ofte har gjort livet mitt tungt. Nå oppleves det som riktig for meg å kutte kontakt med et par mennesker i livet mitt som aldri har bidratt med noe i forholdet vårt, dette er familiemedlemmer som skaper konstant drama, som er egoisitiske og aldri har vært interessert i hvordan jeg har det. I tillegg vært direkte ufin og gitt uttrykk for at jeg er mindreverdig fordi jeg er annerledes. Plutselig var begeret mitt nådd, og jeg tok et valg om å totalt kutte kontakt uten å reflektere mer over det. Men mønsteret er hardt innarbeidet merker jeg, og jeg går rundt med en tristhet over at jeg ikke var bra nok for disse personene. Skulle ønske jeg kunne riste det av meg og ikke bry meg, gå videre noen kilo lettere. Men så føles det som er nederlag å ikke være venn med alle, å ikke unngå en slags konflikt, et ubehag å vise fram følelser og stå for meninger. Men jeg tror det betyr at jeg trengte det  

Anonymkode: 9973f...cce

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å ha familiemedlemmer som er helt ulidelige å ha omgang med.

Etter 40 år orket jeg ikke mer, og kuttet ut moren min. Ja, min egen mor. Moren som aldri har behandlet meg like bra som hun behandler sine tre andre barn, som alle er gutter. Jeg fikk nok av urettferdigheten som varte hele oppveksten, jeg fikk nok av å høre på henne snakke nedsettende og ufint om alle, aldri hadde et godt ord å si. Negativiteten hennes dro meg ned og jeg fikk vondt i magen av å omgås henne. Dette orket jeg ikke mer av, og sluttet like godt å ta telefonen når hun ringte. Kunne svare på en og annen tekstmelding, men ellers ikke noe kontakt. Og det pussige her er at kjerringa aldri har brydd seg med å spørre "Hvorfor?" eller "Har jeg gjort noe galt?" Neida. Hun setter nesa i været og later som ikke noe.

Hun kan bare ha det så godt. Jeg bryr meg ikke. Jeg har fått et mye lettere og bedre liv uten henne. Nå er det gått hele 10 år siden jeg kuttet henne ut, og jeg har ærlig talt ikke savnet henne en dag.

Har en venninne som sa til meg en gang at jeg burde tenke meg om, fordi jeg kanskje kunne angre om moren min plutselig dør nå, uten at jeg har snakket med henne på årevis. Hun er tross alt i 70-årene, så det kan skje. Men jeg har tenkt igjennom saken, og jeg føler egentlig ikke at det ville være noen krise det heller, om hun skulle falle fra uten at jeg traff henne igjen....

Sånn føler jeg det. Jeg har ikke lyst å ramse opp alle historiene, men de er mange

 

Anonymkode: b47e8...046

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så godt igjen! Det blir bedre! Jeg var helt lik deg, har jobbet masse med meg selv (fått hjelp), og nå står jeg opp for meg selv på en helt annen måte! Det er ubehagelig i begynnelsen, men det går seg til! Du trenger ikke mennesker i livet ditt som drar deg ned! Stå opp for deg selv, skriv ned alt du er god på og ikke minst alle mennesker som setter pris på deg som du er, også med egne meninger og standpunkt! Du vil merke mer respekt! Det var lenge jeg var redd for å miste min personlighet, men har ikke gjort det, litt mer kynisk kanskje, men det er bare bra! Det positive som følger med er også at jeg ikke henger meg opp i alt som kan være negativt, jeg strekker halsen og tenker dette går nok bra, det var vel ikke sånn de mente det! 

Og det beste av alt, jeg har akseptert at ikke alle liker meg og vet du, det er helt ok, for det er sååå mange som gjør det! Orker ikke å henge meg opp i bagateller lenger eller bruke ressurser på ting jeg ikke kan gjøre noe med! Har det så mye bedre! Stå på og lykke til! 

Anonymkode: acccc...9c9

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd omtrent det samme som deg, og funnet ut at jeg har det mye, mye bedre uten disse energityvene. Ikke bare at de stjal energi, men de fikk deg til å føle deg så liten og dum. Selv om jeg har en utdannelse mine brødre, og andre, bare kan drømme om, så har de altså hele tiden fått meg til å føle at jeg er ikke verdt noe som helst. Skulle ikke tro det var mulig ,men det er det. Men nå har jeg kuttet dem ut og det er en befrielse!

Har så smått gått opp for meg at jeg i tillegg kan kalles pen, og er langt i fra hverken stygg og dum. Noe jeg fikk høre hele barndommen/ungdommen. Alltid med et sarkastisk flir. Jeg tok aldri igjen, for jeg ville være den snille og seinere har jeg prøvd å heve meg over det. Men slike folk endrer seg aldri, de bare finner et nytt offer, dessverre.

Stå på, ts, du er på rett vei.

PS. av og til drømmer jeg om at jeg svarer skikkelig tilbake og setter dem på plass....hvis vi møttes ved en tilfeldighet.

Anonymkode: 42582...9bc

[Perle]

Jeg brydde meg veldig lenge om hva folk tenkte, trodde og synes.

Har insett nå som voksen at det er meg revnende likegyldig hva folk, hvis jeg selv driter lang marsj i, tror og tenker om meg.