Jeg er singel fordi jeg bare blir særere og særere= mer og mer meg selv

[AnonymBruker]

Et lite tankeinnlegg. Det sies at man ikke bør være singel for lenge fordi man blir for glad i eget selskap, og kresen til andre fordi man vil ha ting på egen måte. At man blir "egen" og kanskje litt sær. 

Det kan kanskje stemme. Men jeg tenker ikke at det er å være "sær og egen", men at man blir mer og mer seg selv. Jeg erfarer ihvertfall dette; at jeg blir bare mer kjent med meg selv desto lengre jeg er singel, og dermed vet jeg hva jeg vil og hvordan. Det resulterer i at jeg gjør ting som er best for meg  Som sikkert er sært for andre; men som jeg ikke bryr meg om.

Det er jo sikkert derfor jeg er singel fordi jeg trives så godt med ting som er på min måte at jeg ikke ønsker å miste det. Jeg gidder ikke date menn engang fordi jeg syns det er diggere å ligge i sofaen å spise potetgullposen alene, og ikke måtte dele den. Hallooo tenker du. Haha.

Jeg er 25 år (fyller 26) og har ikke hatt en eneste flørt de siste to årene for jeg orker ikke bry meg. Rundt meg poppes det kids, ekteskap innvilges, og jeg får alltid spørsmålet" har du funnet deg kar?". Men jeg er ikke interessert i noe av det, og jeg syns det virker bortkastet å gifte seg og få barn. Fordi 1) de fleste skiller seg, 2) jeg hører bare klaging og utro-historier fra venninner/kollegaer, 3) når man får barn ser man de aldri fordi man bare jobber, 4) verden er da vel ikke et bra sted å få barn i? Fremtiden er dyster, og jeg unner ikke evt barn å leve det livet jeg selv har levd. Så det er kun ego å få barn i mitt syn

Flere som opplever dette? 

Sikkert mange som uenig så det ryker her, men jeg er interessert i høre fra likesinnede

Anonymkode: 3e8ce...675

[Rotemor]

Jegforstår godt hva du mener.

Jeg er 44, har fått de barna jeg skal ha og lever som jeg ønsker.

Det er dager da jeg kan ønske meg mer nærhet og støtte i en kjæreste, men for det meste er jeg glad for friheten jeg har.

Jeg er ikke enig i alt du skriver om barn  Men jeg forstå likevel hva du mener. Det er ingen par eller familier som jeg tenker at jeg ønsker livet til. Jeg lever til det fulle, og eller alene - med det mener jeg at jeg gjør masse hyggelige ting, blir kjent med nye mennesker kontinuerlig og utvider stadig nettverk uten at noen bremser meg, og uten at det er noen hensyn å ta.. Jeg har elskere i perioder som har sin funksjon  

Jeg lurer rett og slett på om det å være i et forhold vil ta mer enn det gir. Jeg mener ikke at livet mitt er fantastisk på noen måte, men at jeg er som jeg vil være i mitt liv!

[AnonymBruker]

Samme her. Er snart 30 og har ingen barn. Men jeg stresser heller ikke med det. Dukker den rette opp, så dukker han opp Men jeg gidder ikke ta til takke med hvem som helst bare fordi jeg skal følge stimen og få barn og stifte familie. Jeg elsker mitt eget selskap, og hvis jeg er singel resten av livet så kommer jeg ikke til å deppe over det tror jeg!

Anonymkode: 32edc...e7a

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Et lite tankeinnlegg. Det sies at man ikke bør være singel for lenge fordi man blir for glad i eget selskap, og kresen til andre fordi man vil ha ting på egen måte. At man blir "egen" og kanskje litt sær. 

Det kan kanskje stemme. Men jeg tenker ikke at det er å være "sær og egen", men at man blir mer og mer seg selv. Jeg erfarer ihvertfall dette; at jeg blir bare mer kjent med meg selv desto lengre jeg er singel, og dermed vet jeg hva jeg vil og hvordan. Det resulterer i at jeg gjør ting som er best for meg  Som sikkert er sært for andre; men som jeg ikke bryr meg om.

Det er jo sikkert derfor jeg er singel fordi jeg trives så godt med ting som er på min måte at jeg ikke ønsker å miste det. Jeg gidder ikke date menn engang fordi jeg syns det er diggere å ligge i sofaen å spise potetgullposen alene, og ikke måtte dele den. Hallooo tenker du. Haha.

Jeg er 25 år (fyller 26) og har ikke hatt en eneste flørt de siste to årene for jeg orker ikke bry meg. Rundt meg poppes det kids, ekteskap innvilges, og jeg får alltid spørsmålet" har du funnet deg kar?". Men jeg er ikke interessert i noe av det, og jeg syns det virker bortkastet å gifte seg og få barn. Fordi 1) de fleste skiller seg, 2) jeg hører bare klaging og utro-historier fra venninner/kollegaer, 3) når man får barn ser man de aldri fordi man bare jobber, 4) verden er da vel ikke et bra sted å få barn i? Fremtiden er dyster, og jeg unner ikke evt barn å leve det livet jeg selv har levd. Så det er kun ego å få barn i mitt syn

Flere som opplever dette? 

Sikkert mange som uenig så det ryker her, men jeg er interessert i høre fra likesinnede

Anonymkode: 3e8ce...675

Jeg ser nok litt annerledes på ekteskapet enn du gjør (er katolikk), men er ellers helt enig med deg.

Jeg er på samme alder som deg, men jeg er mann. Jeg er faktisk en skikkelig romantiker, jeg slår meg kun til ro med ei ordentlig jente, ei som jeg faller pladask for.

Jeg leter etter henne og skulle det skje at jeg aldri finner drømmejenta mi så lever jeg heller alene.

Når jeg sier drømmejente så mener jeg selvsagt ikke noe cheesy eventyr greier jeg er realist, men ikke noen som bare finner seg ei tilfeldig ei med store pupper liksom.

Jeg er sjenert da så blir ikke lettere av den grunn. Treffer jeg på "the one" så skal hun bli vartet opp og leve som ei prinsesse livet ut. Blomster rett som det er, bæres over dørstokken

Jeg har så mye å by på utseendemessig, intellektuelt og personlighetsmessig at jeg kun tar til takke med jenta mi dersom hun finnes der ute.

Vell vi snakkes sikkert om ti år og jeg sitter vell sannsynligvis alene og poster på KG som en tragisk figur, men heller det enn tom kjærlighet mener nå jeg.

 

 

Anonymkode: 0dd76...020

[AnonymBruker]

Jeg er ti år eldre enn deg og er helt enig. Etter å ha vært i et forhold "hele livet" er jeg nå så happy som singel (i tre år) at jeg håper jeg aldri forelsker meg igjen! Friheten man har uten mann og barn er for meg uvurderlig, og jeg er rett og slett lykkelig hver dag fordi jeg kan gjøre nøyaktig hva jeg vil (bortsett fra jobb, men jeg trives godt der).

Jeg har vært gjennom hele sulamitten med psykisk misbruk og utroskap, og barn har jeg aldri hatt lyst på, så å være fri og singel er perfekt for meg. Jeg blir så provosert av artikler som forteller deg at det ikke er bra å bli for glad i å være alene. Altså, hvorfor skal man være i et forhold, koste hva det koste vil? Skal man ikke få lov til å være lykkelig som singel kvinne fordi det eneste som er sosialt akseptert er å ha en mann?

Jeg føler meg mer hel som menneske som singel enn jeg noen gang gjorde i et forhold. Det skal MYE til før jeg gir slipp på det livet jeg har nå.

Anonymkode: 125ca...04d

[Cuckold]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Et lite tankeinnlegg. Det sies at man ikke bør være singel for lenge fordi man blir for glad i eget selskap, og kresen til andre fordi man vil ha ting på egen måte. At man blir "egen" og kanskje litt sær. 

Det kan kanskje stemme. Men jeg tenker ikke at det er å være "sær og egen", men at man blir mer og mer seg selv. Jeg erfarer ihvertfall dette; at jeg blir bare mer kjent med meg selv desto lengre jeg er singel, og dermed vet jeg hva jeg vil og hvordan. Det resulterer i at jeg gjør ting som er best for meg  Som sikkert er sært for andre; men som jeg ikke bryr meg om.

Det er jo sikkert derfor jeg er singel fordi jeg trives så godt med ting som er på min måte at jeg ikke ønsker å miste det. Jeg gidder ikke date menn engang fordi jeg syns det er diggere å ligge i sofaen å spise potetgullposen alene, og ikke måtte dele den. Hallooo tenker du. Haha.

Jeg er 25 år (fyller 26) og har ikke hatt en eneste flørt de siste to årene for jeg orker ikke bry meg. Rundt meg poppes det kids, ekteskap innvilges, og jeg får alltid spørsmålet" har du funnet deg kar?". Men jeg er ikke interessert i noe av det, og jeg syns det virker bortkastet å gifte seg og få barn. Fordi 1) de fleste skiller seg, 2) jeg hører bare klaging og utro-historier fra venninner/kollegaer, 3) når man får barn ser man de aldri fordi man bare jobber, 4) verden er da vel ikke et bra sted å få barn i? Fremtiden er dyster, og jeg unner ikke evt barn å leve det livet jeg selv har levd. Så det er kun ego å få barn i mitt syn

Flere som opplever dette? 

Sikkert mange som uenig så det ryker her, men jeg er interessert i høre fra likesinnede

Anonymkode: 3e8ce...675

Når man er ung er man mer formbar, du er ikke født med en norsk liberal identitet, du er til en viss grad formet av din oppvekst, både av kulturen du lever i, hjemmet du vokste opp i (du vil ha helt annen måte å forholde deg til egen og andres kropp om du er oppvokst i et naturisthjem enn om du er oppvokst i et strengt muslimsk hjem) og hvilke mennesker du tilfeldigvis har møtt og som har vært med på å forme deg. Hvis man synes det er vel så greit å leve livet alene er det ingen grunn til å la seg overtale til å finne en partner, men jeg tror faktisk det er lettere å formes og tilpasse seg en partner tidlig i livet. Så hvis man synes det beste livet er et liv man deler med en bestemt person kan det kanskje være lurt å finne denne personen tidlig, før man blir for sær og stiv. 

[AnonymBruker]

Takk for svar! Jeg er tydeligvis ikke alene!  

Det er noe helt utrolig befriende å være så fri som man er som singel. 

Jeg vurderer å reise på ferie alene til sommeren også, så tar jeg singel opp til neste nivå. Føler nesten det er tabu å reise på ferie alene  At man automatisk er venneløs og uelsket; men sannheten er jo at da kan jeg bestemme alt selv og ikke måtte inngå kompromisser. 

TS

Anonymkode: 3e8ce...675

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ti år eldre enn deg og er helt enig. Etter å ha vært i et forhold "hele livet" er jeg nå så happy som singel (i tre år) at jeg håper jeg aldri forelsker meg igjen! Friheten man har uten mann og barn er for meg uvurderlig, og jeg er rett og slett lykkelig hver dag fordi jeg kan gjøre nøyaktig hva jeg vil (bortsett fra jobb, men jeg trives godt der).

Jeg har vært gjennom hele sulamitten med psykisk misbruk og utroskap, og barn har jeg aldri hatt lyst på, så å være fri og singel er perfekt for meg. Jeg blir så provosert av artikler som forteller deg at det ikke er bra å bli for glad i å være alene. Altså, hvorfor skal man være i et forhold, koste hva det koste vil? Skal man ikke få lov til å være lykkelig som singel kvinne fordi det eneste som er sosialt akseptert er å ha en mann?

Jeg føler meg mer hel som menneske som singel enn jeg noen gang gjorde i et forhold. Det skal MYE til før jeg gir slipp på det livet jeg har nå.

Anonymkode: 125ca...04d

Jeg er så enig med deg! Det er så godt å være fri. Spesielt når man har fått opplevd hvordan det er å være i et ulykkelig forhold. Jeg har selv vært i et destruktiv forhold i over 5år som jeg klarte å komme meg ut av da jeg var 22 år. Han var utro og mishandlet meg psykisk.  Så ulykkelig, deprimert og nedstemt som jeg var da håper jeg aldri å oppleve igjen. Ikke minst kjærlighetssorgen... Nå er jeg altså singel; og ja man er jo ensom av og til. Men det er kanskje 10 dager i året.  Jeg er gledelig ensom 10 dager i året i stedet for å være deppa/frustrert/trist/ulykkelig 300dager i året (gitt at man har 60 lykkelig dager med en kjæreste).

Må være deilig å bli singel og bli kvitt barna man ikke ønska seg  Jeg vil ikke innlede noe forhold med en mann som har barn hvis det skulle skje. Ser bare rot. Pluss at du likte mannen; ikke unga. Og man må forholde seg til ekskona, og kanskje ungen(e) har fått en dårlig oppdragelse som du må forholde deg til. Nei takk...

Jeg føler også det samme som deg når det gjelder det med aksept og det å være singel som kvinne. Om en mann er singel og ikke får barn så er det greit, bare en mann som aldri slo seg til ro liksom. Mens mange sier at man ikke er kvinne om man ikke får barn. Og at det er umenneskelig å være singel, barnefri, kvinne og lykkelig. Slikt går ikke an. 

 

TS

 

 

Anonymkode: 3e8ce...675

[Nicathv]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så enig med deg! Det er så godt å være fri. Spesielt når man har fått opplevd hvordan det er å være i et ulykkelig forhold. Jeg har selv vært i et destruktiv forhold i over 5år som jeg klarte å komme meg ut av da jeg var 22 år. Han var utro og mishandlet meg psykisk.  Så ulykkelig, deprimert og nedstemt som jeg var da håper jeg aldri å oppleve igjen. Ikke minst kjærlighetssorgen... Nå er jeg altså singel; og ja man er jo ensom av og til. Men det er kanskje 10 dager i året.  Jeg er gledelig ensom 10 dager i året i stedet for å være deppa/frustrert/trist/ulykkelig 300dager i året (gitt at man har 60 lykkelig dager med en kjæreste).

TS

Anonymkode: 3e8ce...675

For noen grusomme menn dere damer har vært borti! Veldig trist hvis man tror at det er vanlig at i 300 av årets dager har man det kjipt med mannen sin! Jeg kan telle på 2 hender alle dagene jeg har vært frustrert/krangla med mannen i løpet av det siste året. Og jeg tror ikke at jeg er noe spesielt unntak eller at jeg tilbringer livet svevende på en rosa sky.

Til deg som bare hører klaging og utroskapshistorier: Ja, det er vel vanlig at folk vil lufte/snakke om problemene sine. Du hører jo aldri noen si "åh, i dag morges smilte han så søtt til meg mens vi snakket over frokosten, da ble jeg så glad at det kriblet i meg! Åh jeg elsker mannen min." Det eksempelet skjer meg rett som det er, men jeg vil ikke "skryte" om at jeg har det så fint osv til venninner.

Men selvsagt ville jeg aldri bebreide eller fordømme andre for at de velger å være alene. Bare kanskje få de til å se litt annerledes på ting. Gjør akkurat som dere vil jenter, dere kjenner vel deres egen lykke best 

[Signora]

Jeg er også enig med TS, det er mye bedre å være singel og fri, enn i et dårlig forhold. 

Samfunnet er jo ikke lagt opp til at man skal være singel. Alle forventer at når en er singel, så er man automatisk ulykkelig og stadig vekk på let etter kjærligheten. I tillegg så er det jo mye dyrere å bo alene. Men det er faktisk mer og mer vanlig å bo alene, selv om en har kjæreste, særlig når en blir eldre. Jeg tenker at skal jeg bli sammen med noen, så er særboerskap det mest aktuelle.

Endret 28. april 2017 av Signora

[Knirke]

Jeg tenkte også sånn da jeg var 25, eller prøvde å tenke sånn. Nå er jeg 35 og har fortsatt ikke hatt kjæreste.

Forskjellen er at jeg ønsker meg kjæreste. jeg er møkk lei av å sitte hjemme alene uten noen å snakke med, og føler jeg blir stemplet som alkis av Samfunnet hvis jeg tar meg et glass vin ALENE. Ikke gidder jeg sette meg i bunnløs gjeld for å kjøpe et bøttekott heller, så jeg kommer meg ikke inn på boligmarkedet. Barn har jeg imidlertid ikke behov for.

[AnonymBruker]

1 time siden, Knirke skrev:

Jeg tenkte også sånn da jeg var 25, eller prøvde å tenke sånn. Nå er jeg 35 og har fortsatt ikke hatt kjæreste.

Forskjellen er at jeg ønsker meg kjæreste. jeg er møkk lei av å sitte hjemme alene uten noen å snakke med, og føler jeg blir stemplet som alkis av Samfunnet hvis jeg tar meg et glass vin ALENE. Ikke gidder jeg sette meg i bunnløs gjeld for å kjøpe et bøttekott heller, så jeg kommer meg ikke inn på boligmarkedet. Barn har jeg imidlertid ikke behov for.

Veldig trist siden du ønsker å ha noen. Men det er jo ikke for sent for deg, men jeg tror at for å møte en man liker så må gjøre en stor innsats selv. Jeg selv gidder jo ikke date noen; evig singel. Mens hun ene venninna mi feks; hun datet 12stk i løpet av 3 mnd, og han ene (den siste) ble kjæresten hennes. Så hun "eksponerte" seg, og da får man mann. Mens jeg "gjemmer" meg, og da blir man singel.

 

Når det gjelder vin syns jeg du skal drikke som du vil  Ingen stempler deg utenom deg selv. Jeg tar stadig en øl eller et glass vin om jeg vil. Jeg vet med meg selv at jeg ikke er alkis, og jeg kan dø i morgen, så om noen mener noe annet så fint for dem. Håper de tankene gjør dem lykkelig

TS

Anonymkode: 3e8ce...675

[AnonymBruker]

2 timer siden, Nicathv skrev:

For noen grusomme menn dere damer har vært borti! Veldig trist hvis man tror at det er vanlig at i 300 av årets dager har man det kjipt med mannen sin! Jeg kan telle på 2 hender alle dagene jeg har vært frustrert/krangla med mannen i løpet av det siste året. Og jeg tror ikke at jeg er noe spesielt unntak eller at jeg tilbringer livet svevende på en rosa sky.

Til deg som bare hører klaging og utroskapshistorier: Ja, det er vel vanlig at folk vil lufte/snakke om problemene sine. Du hører jo aldri noen si "åh, i dag morges smilte han så søtt til meg mens vi snakket over frokosten, da ble jeg så glad at det kriblet i meg! Åh jeg elsker mannen min." Det eksempelet skjer meg rett som det er, men jeg vil ikke "skryte" om at jeg har det så fint osv til venninner.

Men selvsagt ville jeg aldri bebreide eller fordømme andre for at de velger å være alene. Bare kanskje få de til å se litt annerledes på ting. Gjør akkurat som dere vil jenter, dere kjenner vel deres egen lykke best 

Har dessverre møtt dårlige menn ja. Derfor har jeg endt opp hvor jeg er nå; at jeg ikke vil ha noen. Tror det skjer når du blir mye skuffet. Jeg datet veldig mange en periode, og naiv som jeg var så trodde jeg de var ålreite menn. Så nå holder jeg meg unna dating, og venter på at "faller" i fanget på meg når "jeg minst venter det" (som alle så fint sier). 

Så ja her er oppskriften: en veldig dårlig eks, dårlige menn etter eks, og ikke minst alle guttene som mobbet meg i 10 år = jeg har lært å mislike menn sterkt. 

 

Du har et godt poeng når det gjelder det å "skryte" av fine ting vs kjipe ting. Er nok lettere å snakke om det negative fremfor det gode, men det jeg på en måte snapper opp rundt meg er hvor mye utroskap det er, usikkerhet osv + negative følelser om forhold. Dette blir til sammen, med min egen erfaring en dårlig kake. 

 

TS

Anonymkode: 3e8ce...675

[Knirke]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig trist siden du ønsker å ha noen. Men det er jo ikke for sent for deg, men jeg tror at for å møte en man liker så må gjøre en stor innsats selv. Jeg selv gidder jo ikke date noen; evig singel. Mens hun ene venninna mi feks; hun datet 12stk i løpet av 3 mnd, og han ene (den siste) ble kjæresten hennes. Så hun "eksponerte" seg, og da får man mann. Mens jeg "gjemmer" meg, og da blir man singel.

 

Når det gjelder vin syns jeg du skal drikke som du vil  Ingen stempler deg utenom deg selv. Jeg tar stadig en øl eller et glass vin om jeg vil. Jeg vet med meg selv at jeg ikke er alkis, og jeg kan dø i morgen, så om noen mener noe annet så fint for dem. Håper de tankene gjør dem lykkelig

TS

Anonymkode: 3e8ce...675

Jotakk, jeg kjenner teorien bak dating! Det er bare det at det ikke funker for meg, ikke nettdating i hvert fall. Etter 12 dater (som ikke er spesielt mye) ville jeg nok endt opp med å ta nettopp "hva som helst" bare for å bli ferdig med det, men det hadde nok ikke funket. Nå bor jeg på et lite sted og utdanner meg til et fullstendig mannsdominert yrke, så utvalget er magert. Det er som jeg har sagt i utallige tråder her på KG før: Det handler om flaks mer enn noe annet

Fint og flott med de som mener selv de trives best alene, men de ender som regel opp med en mann likevel. Det er ofte de som sier de simpelthen eeeeeelsker å være single som er de første som går hen og får seg kjæreste, gjerne få måneder etter et brudd. Kanskje man er mer mottakelig for kjæreste hvis man nettopp har hatt en, ikke vet jeg...

[Sykkelkopp]

Til mer spesiell og sær du er, til vanskeligere er det å finne en soulmate, men til mer vil også denne soulmaten like deg. For du vil åpenbart være helt spesiell og vanskelig å erstatte

 

Normal er heller kjedelig. Da kan man fort erstatte jenta med hvilken som helst annen