Låst situasjon med stebarn

[AnonymBruker]

Har vurdert mange ganger om jeg skal skrive dette innlegget av fare for at situasjonen skal bli gjenkjent men er desperat etter utenforståendes synspunkter så jeg tar sjansen.

Jeg får ikke forklart hele ståa men skal forsøke å gi så mange opplysninger som mulig.

Vi er en familie på fire med et fellesbarn og et barn fra tidligere forhold (mannens)

Stebarn er nå 10 og vi har vært sammen siden h*n var veldig liten. Forholdet mellom mor og far har alltid vært betent men det siste året har det eskalert. Det er mye manipulering av barnet, noe som gjør ting fryktelig vanskelig når h*n er hos oss. Jeg merker at barnet blir veldig påvirket av konfliktnivået og har klare bevis på at far blir svertet og snakket stygt om ofte. Dette er noe vi virkelig har vært veldig bevisste på å unngå hjemme hos oss og jeg syns det er forferdelig trist, da far alltid har stilt opp, vi har på alle disse årene aldri avlyst samvær og behandlet barna likt. (dette er såklart en selvfølge men syns det er greit å poengtere) Jeg syns virkelig ikke det er fortjent selv om vi absolutt ikke er den perfekte familie.

Nå har det også oppstått en veldig spesiell situasjon da hun vil flytte langt unna, noe far ikke aksepterer. Problemet da er at det nå virker som om det nå jobbes intensivt med å skape avstand og negative følelser til oss. Det er virkelig ille, og nå gruer jeg meg til hver gang barnet kommer. Mor bruker aktivt mobilen til barnet for å lage kvalm, og jeg føler meg overvåket i mitt eget hjem. Hun har kontroll på omtrent alt vi gjør og sier og greier å ødelegge enhver hyggelig ting vi skal med å snakke det ned til barnet eller skape en konflikt om en eller annen bagatell underveis. Vi gjør ikke alt riktig vi heller men ønsket vårt er å ha gode dager sammen, og at de to søsknene skal få et godt og varig forhold til hverandre. Noe jeg nå føler er i ferd med å gå helt i vasken.

Jeg er fristet til å gi opp alt og bare la henne styre showet og gjøre som hun vil, jeg er så sliten og lei av hele greia. Hun er helt uinteressert i å få dette til å fungere nå, og barnet er allerede så manipulert at jeg ser ikke at vi har noen mulighet til å reversere det. (familievernkontoret er prøvd ut) 

Hvor lenge skal man la henne påvirke familien i negativ retning? Hva om det ender med at alt hjemme hos oss rakner også? Vi har et fellesbarn som også lider under denne situasjonen da stemningen når barnet er her ofte er trykket og H*n blir lei seg fordi h*n er veldig glad i sitt søsken som ofte bruker hele samværet nå på å være sur og misfornøyd med alt. I utgangspunktet hadde jeg bestemt meg for å ikke få flere barn fordi vi ville ha fokus på de to, men nå begynner jeg å angre på den avgjørelsen, føler jeg frarøver fellesbarnet et søsken på bekostning av noe som bare har blitt et uløselig kaos.

Det føles så låst og håpløst.Jeg er virkelig helt rådvill. Det er mange ting jeg har utelatt nå, som jeg ikke kan fortelle og som hadde belyst situasjonen mye mer men håper noen kan gi noen råd ut ifra det lille jeg har mulighet til å fortelle. 

Anonymkode: a500a...6b6

[lokmeister2016]

Ikke la Psyko kjerringa ødlegge de beste du gjør mot en psykopat er og heve hodet og ignorere . Henne vil ødlegge ikke la henne få gleden og vinne .. fokuser på deg og mannen og barna og si at hjemme her prater vi ikke om (Xn) og si til barnet at du ønsker helst og heller snakke om hva dere kan gjøre bedre for alle hjemme ..

[lokmeister2016]

Her er henne sjalu og slik driver sånne damer det langt alt for og ødlegge sjalusi er en sykdom

[AnonymBruker]

Noen ganger kan det faktisk være riktigst å la henne flytte. Barnet lider åpenbart også i denne ekstreme konfliktsituasjonen. 

Kanskje barnet får det bedre i stabilt liv der mor er mer i vater, og heller komme til dere på lengre ferier etc, hvor dere også finner roen sammen? 

Anonymkode: 4ad82...e82

[Mousj]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen ganger kan det faktisk være riktigst å la henne flytte. Barnet lider åpenbart også i denne ekstreme konfliktsituasjonen. 

Kanskje barnet får det bedre i stabilt liv der mor er mer i vater, og heller komme til dere på lengre ferier etc, hvor dere også finner roen sammen? 

Anonymkode: 4ad82...e82

Det var jeg også på vei til å skrive.HVordan er fordelingen i dag? 50/50? Dere er ikke dårlige fordi om samværsbrøken endres,og det er det som må til for at mor får jobb, f.eks. Hvilke påvirkninger gir det ellers? Hvis barnet må skifte skole kan det gnage.uansett er her jo mange bakenforliggende årsaker som dere må få på det rene for å kunne ta beslutninger til beste for barnet.

[AnonymBruker]

2 timer siden, lokmeister2016 skrev:

Her er henne sjalu og slik driver sånne damer det langt alt for og ødlegge sjalusi er en sykdom

Hun er vel bitter over at far ikke lar henne flytte. Har du lest startinnlegget?

Anonymkode: 8aab4...31a

[Zanzibar3]

Hvis far lar barnet flytte vil jo barnet være helt prisgitt ei mor som tydeligvis ikke bør oppdra et barn. For hvordan skal du oppdra et barn når du sjøl synes det er innafor å oppføre seg slik. 

[Gjest Coolaid]

Barnet er ikke en idiot. Barnet vil, med tid når det blir litt eldre, forstå og se at mor har vært den som har i stor grad bidratt til å skape avstand mellom far og barnet. Det dere kan gjøre er å oppføre dere eksemplarisk og ikke ta del i konflikten. Gå foran som et godt eksempel, selv om det er vanskelig, så vil barnet stille spørsmål med mors oppførsel litt senere. Hold ut.

 

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har vurdert mange ganger om jeg skal skrive dette innlegget av fare for at situasjonen skal bli gjenkjent men er desperat etter utenforståendes synspunkter så jeg tar sjansen.

Jeg får ikke forklart hele ståa men skal forsøke å gi så mange opplysninger som mulig.

Vi er en familie på fire med et fellesbarn og et barn fra tidligere forhold (mannens)

Stebarn er nå 10 og vi har vært sammen siden h*n var veldig liten. Forholdet mellom mor og far har alltid vært betent men det siste året har det eskalert. Det er mye manipulering av barnet, noe som gjør ting fryktelig vanskelig når h*n er hos oss. Jeg merker at barnet blir veldig påvirket av konfliktnivået og har klare bevis på at far blir svertet og snakket stygt om ofte. Dette er noe vi virkelig har vært veldig bevisste på å unngå hjemme hos oss og jeg syns det er forferdelig trist, da far alltid har stilt opp, vi har på alle disse årene aldri avlyst samvær og behandlet barna likt. (dette er såklart en selvfølge men syns det er greit å poengtere) Jeg syns virkelig ikke det er fortjent selv om vi absolutt ikke er den perfekte familie.

Nå har det også oppstått en veldig spesiell situasjon da hun vil flytte langt unna, noe far ikke aksepterer. Problemet da er at det nå virker som om det nå jobbes intensivt med å skape avstand og negative følelser til oss. Det er virkelig ille, og nå gruer jeg meg til hver gang barnet kommer. Mor bruker aktivt mobilen til barnet for å lage kvalm, og jeg føler meg overvåket i mitt eget hjem. Hun har kontroll på omtrent alt vi gjør og sier og greier å ødelegge enhver hyggelig ting vi skal med å snakke det ned til barnet eller skape en konflikt om en eller annen bagatell underveis. Vi gjør ikke alt riktig vi heller men ønsket vårt er å ha gode dager sammen, og at de to søsknene skal få et godt og varig forhold til hverandre. Noe jeg nå føler er i ferd med å gå helt i vasken.

Jeg er fristet til å gi opp alt og bare la henne styre showet og gjøre som hun vil, jeg er så sliten og lei av hele greia. Hun er helt uinteressert i å få dette til å fungere nå, og barnet er allerede så manipulert at jeg ser ikke at vi har noen mulighet til å reversere det. (familievernkontoret er prøvd ut) 

Hvor lenge skal man la henne påvirke familien i negativ retning? Hva om det ender med at alt hjemme hos oss rakner også? Vi har et fellesbarn som også lider under denne situasjonen da stemningen når barnet er her ofte er trykket og H*n blir lei seg fordi h*n er veldig glad i sitt søsken som ofte bruker hele samværet nå på å være sur og misfornøyd med alt. I utgangspunktet hadde jeg bestemt meg for å ikke få flere barn fordi vi ville ha fokus på de to, men nå begynner jeg å angre på den avgjørelsen, føler jeg frarøver fellesbarnet et søsken på bekostning av noe som bare har blitt et uløselig kaos.

Det føles så låst og håpløst.Jeg er virkelig helt rådvill. Det er mange ting jeg har utelatt nå, som jeg ikke kan fortelle og som hadde belyst situasjonen mye mer men håper noen kan gi noen råd ut ifra det lille jeg har mulighet til å fortelle. 

Anonymkode: a500a...6b6

Du har jo brutt opp familien til barnas mor. 

Anonymkode: 36e3c...e19

[Violetta]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har jo brutt opp familien til barnas mor. 

Anonymkode: 36e3c...e19

Hvordan får du dette ut av startinnlegget? 

[bettsa]

La henne flytte, så kan heller barnet tilbringe lenger ferier hos dere.  Ikke la henne ødelegge for dere.