Sosial angst og barnevern

[AnonymBruker]

Jeg har lenge hatt et problem med å omgås andre mennesker. Jeg er ofte for meg selv og snakker aldri høyt i store forsamlinger. 

Nå nylig har jeg blitt mamma og med det ble det til at jeg er med i en gjeng med damer som også fikk babyer. Problemet mitt er at jeg vet aldri hva jeg skal si til dem når jeg er med dem. Når det er mer enn 4 personer som er samlet blir jeg automatisk sittende og høre på, aldri snakke selv. Så er jeg litt sjenert også. Det er en ting jeg har begynt å tenke litt på, hva hvis de tror jeg er en dårlig mor? Jeg føler meg så dum blant de andre med barn, er usikker og er redd å gjøre noe feil. Redd de vil sende bekymringsmelding til BV fordi jeg er annerledes. Er ikke noe god venn med noen her jeg bor. Kun familien og samboers familie. Så er redd å bli misforstått pga angsten min. Noen som har noen gode råd? Hvordan oppfører man seg i gruppe med kvinner som har babyer og er så flinke mammaer, når man selv er usikker. Er jeg en dårlig mamma?

Anonymkode: 4b68d...749

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg sånn igjen! Føler med deg! Jeg måtte droppe barselgruppen etter to forsøk nettopp pga sosial angst. Babyene er jo så små og kommuniserer ikke stort, så man er der jo kun for å prate med de andre mammaene. Vet akkurat hvordan det føles å sitte i stillhet og ikke komme på noe å si. Og når du akkurat skal til å si noe, så har samtalen skiftet emne...

Men jeg skal si deg, at mange med sosial angst, deriblant meg, opplever mestring i roller hvor det ikke er fokus på å bare være seg selv. Jeg jobber som pedagogisk leder, og på jobb er jeg utadvendt og pratsom, men så fort arbeidsdagen er over, og jeg ikke er i jobb-modus lenger, men bare meg selv, kommer angsten med en gang og jeg klarer ikke å prate med noen. Jeg kan prate som en foss med foreldre i garderoben, men hvis jeg møter de samme foreldrene i porten på vei hjem, klarer jeg knapt å si hei. Det samme gjelder i mammarollen. Som mamma er jeg trygg på meg selv, og angsten vil derfor aldri legge hindringer for barnet mitt. Når jeg er sammen med henne, kjenner jeg ikke den samme angsten, for da er jeg aktiv mamma som må svare på hennes millioner av spørsmål og snakke med henne hele tiden. Det kommer til å bli bedre for deg når barnet blir større og kommuniserer mer. Jeg var for eksempel på McDonald's nylig med datteren min, og da vi gikk til køen, fikk jeg helt noia fordi restauranten var full av folk og mange satt bare og stirra på folka i køen. Jeg følte jeg hadde hundre blikk på meg og ville bare vekk derfra, men så hadde jeg jo lovet datteren min da... Så da fokuserte jeg heller på henne: "Her begynner køen, så nå må vi vente fint her. Ser du noe godt på menyen? Tror du det er en spennende leke i dag?".

Jeg følte selv at angsten ble lettere å håndtere jo eldre datteren min ble. Babytiden var vanskelig sosialt og jeg holdt meg mest for meg selv. Dropp barselgruppa om du føler deg ukomfortabel. Men hvis du ønsker å gå, prøv å snakke litt gjennom babyen din, for eksempel. "Å, så du bort på henne? Så du en annen baby?"

gud, så langt og rotete dette ble! Oppsummert: ikke bekymre deg! Kjenner flere som deg! Og det har gått helt fint. Det er ikke lett å smalltalke med mange nye mennesker på en gang bare fordi man har baby med. Barselgrupper er ikke for alle. Jeg ble kjent med ei der som jeg begynte å gå turer med. Hele gruppa ble for mye.... heier på deg!

Anonymkode: 77114...f0a

[lokmeister2016]

Ta din tid har selv sosial angst til tider . De vil ikke ta ungen om du er rus fri og stabil med stabil samboer  snakk med noen om dette . Så lenge du har et stabilt nettverk vil de ikke ta ungen

[AnonymBruker]

Jeg hadde det også sånn som deg! Jeg var ikke med i noe barselgruppe, og vi bodde på ett sted hvor jeg ikke kjente noe og faren til barnet mitt, utsatte meg for psykisk vold, så jeg hadde nok.. Var først etter jeg forlot det forholdet, at jeg innså at jeg virkelig hadde sosial angst. Og når barnet startet i barnehagen, husker jeg at jeg sleit. Gikk greit å levere barnet, men hentingen var forferdelig. Barnet kunne knapt prate, og jeg følte at alle så på meg når jeg kom inn porten og tenkte at jeg var rar og uegnet som mor, og var redd noen ville ringe BV. Men det gikk bra etterhvert! jeg kom meg ut i jobb igjen og begynte å leve mer sosialt, og nå har jeg lært meg bedre å håndtere angsten.

Anonymkode: 7501e...66d