Samlivsbrudd og barn - når?

[AnonymBruker]

Dere som har opplevd samlivsbrudd med barn involvert; hvor gammelt var barnet/barna når dere valgte å gå fra hverandre? Er det vanlig å skille lag mens barna er små 'fordi småbarnslivet treffer som et slag i trynet', eller venter folk til barna er store og 'ute av redet' ? 

Anonymkode: 56213...d1c

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg kommer helt inn i denne kategorien, men han gikk i fra meg mens jeg var gravid. Han valgte en annen kvinne, som han hadde vært utro med over lengre tid. Så, skilsmissen går først i boks nå når barnet er ett år. Er glad vi skilte lag før barnet ble født. 

Anonymkode: 03798...7f1

[AnonymBruker]

På 15. april 2017 den 21.52, AnonymBruker skrev:

Vet ikke om jeg kommer helt inn i denne kategorien, men han gikk i fra meg mens jeg var gravid. Han valgte en annen kvinne, som han hadde vært utro med over lengre tid. Så, skilsmissen går først i boks nå når barnet er ett år. Er glad vi skilte lag før barnet ble født. 

Anonymkode: 03798...7f1

Oi! Det hørtes fælt ut! Glad du kom deg ut av det! 

 

 

 

Anonymkode: 56213...d1c

[Gjest Annetnavn_]

Barnet var ni. Samlivsbruddet kunne gjerne ha skjedd da barnet var yngre, men vi forsøkte å holde det gående så lenge som mulig for ungens del.

[AnonymBruker]

Jeg trur at barn takler brudd bedre jo yngre de er. Mine var begge tenåringer da eksen dro sin vei, ene barnet mitt sliter ennå pga dette. Snart 10 år siden bruddet og de tingene som skjedde rundt.

Anonymkode: d9e2c...6e5

[Trolltunge]

Her må jo jeg være ekspert nærmest. Gikk fra far til elste da han var 1 år. Det gikk fint. Gikk fra far til de to yngste da de var 3-4 år. Gikk også fint. Vi kom sammen igjen etter noen år, og brøt nå da ungene er like før tenåringer. Det gikk også fint. 

Sannheten er at om man snakker med barna og forklarer på en ordentlig måte, så går det fint, uansett alder. Man må være der for dem, ta alle deres spørsmål og bekymringer seriøst, og forsikre dem om at både mamma og pappa elsker dem like høyt. 

Mine brudd har ikke vært enkle, og begge menn var bitre, men jeg har ansett min viktigste rolle å være der for barna, skjerme dem mot krangler og uenigheter mellom oss voksne. Det skal tas når de ikke er tilstede, og jeg snakker aldri stygt om deres fedre. Har fedrene sagt noe stygt om meg har jeg forklart at alle kan si dumme ting når de er sinna. Det klarer de å relatere seg til og forstå. 

Fordi jeg har vært så trygg gjennom situasjonen har de taklet det fint, så når det "passer med" et brudd har mye mindre å si enn hvordan vi som voksne oppfører oss. Det passer aldri med et brudd! Alderen er aldri rett! Om det blir traumatisk for barna eller ikke kommer an på mor og far! 

Bare et lite tips på slutten også. Jeg har aldri fokusert på hvor trist dette er, og at det er synd i barna fordi jeg og far har gått fra hverandre. Ikke noe "Stakkars dere , så fælt dette må være for dere!" Jeg har fokusert på at dette går bra, og dersom de har vært lei seg har jeg gitt trøst og forståelse. Men jeg har aldri tredd nedover dem at "Åh dette må være vondt for deg!" .  Jeg ser at en del gjør det, og trer sin smerte over ungene, selv der ungene ikke i utgangspunktet tenkte på det da. Da blir det selvfølgelig trist, for barna er ikke dummere enn at de da forstår at den voksne er trist. Og at de derfor burde være trist selv. Da blir de naturligvis det. For mamma/pappa er jo knust, og det oppleves vondt. 

[AnonymBruker]

Mine var 2 og 3,5. Fordelen nå er at de kjenner ikke til noe annet og de taklet det ganske greit da det skjedde, faren jobbet skoft og det var ikke hver dag de så han så overgangen var ikke for stor. De er nå i 3 og 4 klasse og vi har de 50/50. Begynte med det da de var 6 og 7.

Anonymkode: 0d2b8...0a2