Jeg har ingen interesse av venninners barn

[AnonymBruker]

Jeg er i 30 årene og nesten alle mine venninner har fått barn. Jeg har verken barn, kjæreste eller noen interesse av barn. Er egentlig helt likegyldig til barn. Dette resulterer i at jeg ikke ønsker å møte barna til mine venninner. Er jeg sær? Drar selvsagt på barselbesøk, for å hilse på nybakt mor og barn. Men så går det måneder og år til neste gang jeg møter barna. Ønsker å møte mine venninner på kveldstid etter at barna er lagt, eller når de har barnevakt. Noen flere som har det sånn? Hvordan oppleves dette for dere som har barn? Burde jeg prøve å være (eventuelt late som) mer interessert? 

Anonymkode: 2eae8...12f

[Gjest Vevila]

Jeg har venninner som deg(tror jeg), de spør litt om barnet naturlig nok, men ellers går det mest i andre ting, og jeg møter dem alltid uten barn. Synes det er helt ok.  

[abstinent]

Det er jo som regel på grunn av dette at venninner vokser fra hverandre når den ene stifter familie. Det er ikke alltid like enkelt å late som om man er interessert eller ha glede av å tilbringe tid med et menneske som plutselig kun snakker om bæsjebleier og gulp (for å sette det litt på spissen).

Selv hadde jeg problemer nok med å fylle rollen som stemor i mitt forrige forhold. Venninners barn er jo mye mer perifere.

[AnonymBruker]

Veldig, veldig vanlig.

Anonymkode: 3f358...fcf

[AnonymBruker]

Neida, du trenger ikke late som. Det er helt vanlig å møte folk med små barn etter barna er lagt. Det er best for alle parter. Så man kan snakke som vanlig. 

Anonymkode: 8c84c...05a

[Cata]

Jeg hadde det også slik da mine venninner hadde små barn. Siden det ikke alltid passet for dem å ha besøk på kveldstid så ble det naturligvis til at jeg innimellom møtte mor og barn, men jeg fikk rett og slett fint lite ut av det. Det er grenser for hvor mye "voksenprat" man får plass til når det hele tiden kommer fykende et barn med "Mamma, mammaaaa se her da. Se heeeeeeeer. Nååååå, mamma."

For all del, jeg skjønte at det måtte bli slik og respekterte at barna kom først, men noe særlig utbytte av venninnetreffene fikk jeg ikke før ungene var blitt såpass store at de var mer opptatt med sitt eget. 

[AnonymBruker]

Jeg har barn selv, men kan forstå deg. Jeg er ikke noe særlig interessert i andres barn jeg heller. 

Anonymkode: 4abbd...103

[Gjest antbug]

Hvis du greier møte barna og late som på en noenlunde troverdig måte synes jeg du skal ofre deg og gjøre det en gang iblant. For mange er det helt greit at venninner er uinteressert i barna, og til og med deilig å få et pusterom, men jeg tror nok det kan være litt sårt for andre. Hvis man er en god venn tar man vel del i det som opptar venninnene selv om det ikke alltid er så interessant for en selv? Jeg gjør i alle fall det, selv om det noen ganger tærer på tålmodigheten å høre om kjæreste nummer 45 og alt de gjør sammen som egentlig ikke er så innmari interessant for meg, og fester som høres akkurat ut som de siste 394 hun har vært på, og alle "så sa hun, og så sa han, og jeg bare...." Juhu, så gøy... Ikke akkurat.  Men vi er jo venner, og jeg vet at hun liker å snakke om disse tingene. Man får gi litt og ta litt.

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn. Har ingen interesse for barn, og synes vel egentlig de bare er plagsomme fordi de avbryter og er "i veien" så jeg ikke får ha en god samtale med mine venninner. Men forstår jo selvsagt at det er helt annerledes for dem.

Anonymkode: 38bb9...bfc

[AnonymBruker]

Som 3-barnsmor synes jeg det er en fin avveksling med barnløse venninner som vil prate om helt andre ting. Så du trenger absolutt ikke å late som. 

Anonymkode: 0d7c1...291

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat likt deg, ts!

Er i 30 årene, singel og uten barn. De fleste av mine venninner har små barn, og jeg må innrømme at jeg kan styre min begeistring. Jeg gir julegave og bursdagsgave til barna, mest for mine venninners skyld. Fatter egentlig ikke hvorfor, da jeg aldri får noe tilbake.....

Uansett, den ene venninnen min treffer jeg jevnlig. Vi møtes ofte ute for å dra på shopping og spise litt god mat. Alltid uten barn. For henne er det en selvfølge at vi har venninne tid. Drar jeg hjem til de, er selvfølgelig hele familien hennes til stede, men da er det på litt andre premisser.

Så har vi en annen. Hun foreslår alltid å møtes med barn. Har ikke hatt venninne tid med henne på veldig lenge. Hver gang barna er der, så har vi fint lite å snakke om. Det går i barn, barn og barn. I tillegg er disse barna litt ufordragelige...mangler litt god gammeldags folkeskikk, og da får jeg nok. I det siste har jeg kommet med fullt av unnskyldninger bare for å slippe å møte de. Sikkert stygt gjort av meg, men når jeg sier at vi burde ha venninne tid, så får jeg ingen respons.

For min del, kan ikke se for meg at dette 20 år lange vennskapet kommer til å vare....dessverre.

Anonymkode: d0723...912

[AnonymBruker]

Jeg har barn selv, og er som deg. Er rett og slett uinteressert i andres barn, og gidder ikke treffe venner når ungen min er med, stort sett. Er heller ikke interessert i at barnløse folk skal måtte omgås eller høre om barnet mitt i noen særlig grad. Jeg snakker aldri med barnløse venner om barnet mitt med mindre de tar initiativ til det. 

Anonymkode: 0c1c7...5c2

[Gjest Axl Rose]

Helt normalt ts. Der er jo venninnene du vil være med. Som du er venninne med. Ikke barna. Det må venninnene dine bare godta. Jeg drar ikke sønnen min med meg for å være med kompiser akkurat. 

Dessuten tenker jeg som deg om andres barn. Mye kjekkere å møtes uten barn. Uten skriking og mas. 

Endret 15. april 2017 av Axl Rose

[Linnea27]

Synes det høres litt rart ut. Jeg har ikke barn, vil ikke si at jeg er over gjennomsnittet glad i barn heller. Men jeg er jo glad i venninnene mine, derfor er det naturlig å bry seg om det bryr seg om. Man kan vel ikke ha et nært forhold til noen hvis man driter i det som er aller viktigst for dem? For meg høres det litt ensidig ut...

[AnonymBruker]

Synes det høres rart ut. Altså, jeg har heller ingen interesse av å snakke om bleier og amming 24/7, man mister jo ikke sin personlighet bare fordi man setter barn til verden. Likevel er det jo ikke til å stikke under en stol at livet forandres når man får barn, mest fordi man har mindre tid til overs. Det er vanskelig å pleide nære vennskap om man er forventet å skaffe barnevakt til ungen hver gang man ser hverandre. Det må være rom for å være mor, selv om man er noens venn. Det er tross alt et normalt aspekt ved menneskelivet.

Det går dessuten begge veier. Hvis den ene skal lytte til datingproblemer og gi råd og støtte, så må også den andre parten lytte til det hun har å fortelle om sitt familieliv. Det er ikke alltid den andre parten har ting å fortelle som man selv synes er det mest spennende i verden, men det er liksom en del av greia i et vennskap. Man strekker seg litt, og viser toleranse for hverandres livssituasjon.

Når jeg leser tråder som dette, slår de meg ofte som litt kvinnefiendtlige. Mødre er treige, uinteressante, navlebeskuende, trivielle, har ikke peiling på nyheter eller politikk, tenker bare på neste bleieskift og gullungens nye melketenner.. Jeg mener det er en nedvurderende kjønnsstereotypi, ikke virkelighet. Tror ikke menn møter sånne holdninger når de blir fedre - menn er liksom interessante og allsidige uansett, de! 

Etter min erfaring er spennende, oppegående damer også spennende og oppegående som mødre, og de får ofte spennende og oppegående unger som det er fullt mulig å forholde seg til på en hyggelig måte. De damene som aldri snakker om noe annet enn bleier har som regel aldri vært særlig interessante folk, det er ikke morsrollen som på magisk vis har gjort henne sånn.

Anonymkode: d1219...074

[AnonymBruker]

Tror de fleste har det sånn...? Jeg har ihvertfall overhodet ingen interesse for andre folk sine unger. Ikke engang mine søskens barn bryr jeg meg om ( men jeg later som, da).

Anonymkode: c2378...f51

[Avocado90]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg leser tråder som dette, slår de meg ofte som litt kvinnefiendtlige. Mødre er treige, uinteressante, navlebeskuende, trivielle, har ikke peiling på nyheter eller politikk, tenker bare på neste bleieskift og gullungens nye melketenner.. Jeg mener det er en nedvurderende kjønnsstereotypi, ikke virkelighet. Tror ikke menn møter sånne holdninger når de blir fedre - menn er liksom interessante og allsidige uansett, de! 

Anonymkode: d1219...074

Jeg har ikke inntrykk av at TS er "kvinnefiendtlig".

Jeg har erfaring med at noen har endret seg stort etter barn - ikke bare fra kvinne til mor, men fra interessant samtalepartner til intetsigende. Min venninne har eksempelvis tidligere vært en interessant samtalepartner, men det har avtatt kraftig. Instagrammen hennes oppdateres hver dag, og inneholder kun bilder av barna, kafebesøk med barna eller ting hun har strikket til barna. Det er en endeløs rekke klisjeer og dilldall. 

Mennesker trenger faktisk stimulans utenfra, og på samme måte som at det ikke er bra for et menneske å stå lenge utenfor arbeidsmarkedet eller være asosial over lengre tid, kan noen lulles litt for sterkt inn i foreldrerollen. Min venninne har fått tre tette, og tatt lang permisjon med dem alle. Hun har med andre ord ikke jobbet på snart et tiår, og det merkes på henne. Jeg tror hun til en viss grad anerkjenner det selv, men sliter med å legge det fra seg. Man velger jo sine prioriteringer, og nå når hun ser at andre 'reiser ifra' karrieremessig, føler hun rett og slett at hun ikke har så mye å bidra med i samtaler, og må dyrke morsrollen. 

Stereotypene du nevner er absolutt reelle, og det er klart at de noen ganger er urettferdige (kjenner f.eks. menn som er like ille). Men de er heller ikke tatt ut av løse luften, og det har jo en sammenheng med at kvinner ofte har mer tid med barna enn deres menn. 

[fuglekvitter__]

Her er det like mange som ikke har det, men jeg digger ungene til de som har barn. De lager så mye glede og så mye liv. Det er synd at du føler det sånn, men husk at det er barna og at det ikke burde eller skal gå utover barn.

[Gjest making.a.mess]

Jeg møter helst venninner uten å ta med barna, har jeg de med så får jeg ikke konsentrert meg om samtalen. Men barnefri tid er sjelden og dyrebar: d er egentid, venninnetid, kjærestetid,shoppingtid, treningstid osv. Så det er ikke masse av den.

Venninner som har barn møter jeg med barn. Da blir barna opptatt av hverandre. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Avocado90 skrev:

Jeg har ikke inntrykk av at TS er "kvinnefiendtlig".

Jeg har erfaring med at noen har endret seg stort etter barn - ikke bare fra kvinne til mor, men fra interessant samtalepartner til intetsigende. Min venninne har eksempelvis tidligere vært en interessant samtalepartner, men det har avtatt kraftig. Instagrammen hennes oppdateres hver dag, og inneholder kun bilder av barna, kafebesøk med barna eller ting hun har strikket til barna. Det er en endeløs rekke klisjeer og dilldall. 

Mennesker trenger faktisk stimulans utenfra, og på samme måte som at det ikke er bra for et menneske å stå lenge utenfor arbeidsmarkedet eller være asosial over lengre tid, kan noen lulles litt for sterkt inn i foreldrerollen. Min venninne har fått tre tette, og tatt lang permisjon med dem alle. Hun har med andre ord ikke jobbet på snart et tiår, og det merkes på henne. Jeg tror hun til en viss grad anerkjenner det selv, men sliter med å legge det fra seg. Man velger jo sine prioriteringer, og nå når hun ser at andre 'reiser ifra' karrieremessig, føler hun rett og slett at hun ikke har så mye å bidra med i samtaler, og må dyrke morsrollen. 

Stereotypene du nevner er absolutt reelle, og det er klart at de noen ganger er urettferdige (kjenner f.eks. menn som er like ille). Men de er heller ikke tatt ut av løse luften, og det har jo en sammenheng med at kvinner ofte har mer tid med barna enn deres menn. 

Jeg skrev ikke at TS er, eller mener å være kvinnefiendtlig, men at det er en følelse jeg får av tråder som ligner denne - at det ligger en ubevisst, kulturell nedvurdering av det som oppfattes som kvinners tradisjonelle domene og morsrollen. Jeg snakker strukturelt, ikke personlig.

Det kan godt hende noen kvinner forandrer seg drastisk etter barnefødsel, men mitt inntrykk er at dette er unntaket, snarere enn regelen. De aller fleste norske kvinner er i dag yrkesaktive selv om de er mødre, det gir ingen mening å tro at disse henger langt bakpå hva gjelder grad av opplysthet, engasjement og allsidighet, eller evne til samtale. Norske kvinner har karrierer samtidig som de har barn, og få kan ta seg råd til å "dyrke morsrollen" på heltid. Statistisk sett er de fleste norske kvinner tilbake på jobb 16 måneder etter fødsel, og ekstremt få er i permisjon i store deler av livet.

For øvrig synes jeg det er interessant at aktiviteter som har med barn å gjøre, eller involverer håndarbeid, kategoriseres som "klisjeer" og "dilldall". Hvorfor det, egentlig? Fordi det er tradisjonelt "kvinnedomene", med andre ord trivielt, lite intelligent, treigt? Hvis en mann legger ut instagrambilder av tradisjonelle manneaktiviteter som skigåing eller seiling, anses han da som triviell, snever og uinteressant for folk flest? Jeg tror det fremdeles er en ubalanse der, og at man møter visse aktiviteter og interesser med nedlatenhet, mens andre får passere. 

Anonymkode: d1219...074