En tap-tap situasjon

[AnonymBruker]

Mannen min bryter meg ned. Hele tiden. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Sitter med 13000 i mnd alene, det går mao ikke så bra. Han tjener dritdårlig selv, men sammen går det ok økonomisk. Føler jeg sitter fast i et grusomt ekteskap. Er virkelig ikke lykkelig. Vi har det ikke bra. Han respekterer meg overhodet ikke, føler ofte/alltid at han ser ned på meg. Han ler av meg hvis jeg sier feil, eller uttaler et engelsk ord feil. Hvis jeg gjør noe feil, er det veldig morsomt. Nesten så han godter seg i det for å føle seg bedre selv. Han har ekstremt dårlig selvbilde. Hvis vi krangler/diskuterer så klapper han i hendene for å få meg til å ikke komme med mine argumenter. Det er alltid meg det er noe i veien med, og han sier at det sikkert er mange andre vi kjenner som også hater meg. Jeg er mye syk (det kommer i perioder og varer i 4-5 timer hver gang) og han bruker sykdommen min mot meg; truer meg med at "da får du sitte der alene med sykdommen din". Noe som for meg er en utrolig stygg ting å si til et annet menneske, når man vet hvor jævlig det er når det står på. Kan ikke si det til foreldrene mine, for de tenker på en merkelig måte. De vil ta min side, men samtidig så vil de ikke forstå problemet på en måte, de bagatelliserer alt. Alt er "jaja", og følelser er tilnærma forbudt å snakke om. Så har ingen å snakke om dette med. Mange tenker kanskje: "det er nok noe i veien med deg", eller "du bør forlate ham", men det er ikke så lett. Selvsagt har jeg mange feil og mangler! Men jeg hører på hva andre sier når det er uenigheter, sitter ikke og klapper i hendene eller truer med å stikke av. Jeg føler jeg sitter helt fast som sagt. Kan aldri ha det hyggelig. Da mener jeg aldri! Ikke på hyttetur, ikke på camping, ikke på kino, ikke en kveld hjemme. Fordi han er så sur, setter ikke pris på noe som helst. Setter jeg på radioen får han omtrent sinneutbrudd og slår den av , for sånn "grusom popmusikk" skal man ikke høre på. Han har også endret talemåten sin fordi han har blitt fanatisk opptatt av å fremstå som "fin" og veltalende. Ikke spør. Jeg har som sagt mange feil og mangler, en av dem er kroppslig og gjør at kroppen min ikke fungerer ordentlig, det er fælt for meg, veldig slitsomt, tapper kreftene mine. De siste restene bruker jeg på barna, ja, vi har barn sammen, og det kompliserer situasjonen. Men jeg har selvinnsikt. Jeg har brukt (les: kasta bort) veldig mange år av livet mitt på å hjelpe denne mannen med å få seg førerkort og arbeid. Han starta på null, og har vært utsatt for grov omsorgssvikt så på mange måter har det vært synd på ham, og en psykolog kan helt sikkert komme med noen forklaringer på hvorfor han er som han er. Men det hjelper jo ikke oss og i hvert fall ikke meg. Er bare sliten av å hele tiden kjenne at jeg blir brutt ned. Har jeg det hyggelig med familie eller venner, så kommer han med små stikk som gjør at jeg egentlig bare vil sette meg ned og gråte av fortvilelse. Jeg gjør ikke meg selv til offer, jeg forklarer bare hvordan jeg reagerer på denne mannen - og det er ikke en sunn måte å reagere på. Det gjør at jeg føler meg liten og svak. Men jeg klarer ikke å gå, lar det skure og gå, rasjonaliserer alle situasjonenr så de skal kjennes lettere for meg å takle. Så jeg skal klare et år til. Helt til jeg dauer. Det er sånn jeg ser på livet; har ingen ambisjoner, gnist eller håp, føler det bare handler om å overleve dagene frem til de tar slutt, og den overlevelsen betyr lidelse og respektløshet, og depresjoner. Men aleine blir det ikke bedre, da sitter jeg aleine, fattig, der jeg må spise havregrøt og kjøpe alle klær brukt på finn.no (jaja, gjenbruk er fint det!) og ha det dårlig. Det er en tap-tap-situasjon. Og det å finne seg en annen mann er uaktuelt, hvis jeg skulle slått opp med denne mannen skulle jeg vært singel resten av livet. 

Og ja, jeg er negativ nå, men jeg har mine grunner.

Anonymkode: df48a...820

[Ginny]

Det første du skal gjøre, er å forlate denne mannen. 
Du skal ikke holde ut ett år til, og så enda ett, til du dauer. Du skal gå. I dag. 

Du har bare ett liv, og barna deres har bare ett liv, og dette her er ikke måte å leve det på. 

Og hvis du ikke har noen å snakke med, så oppsøk fastlegen. Start dagbok her inne, hva som helst, bare kom deg ut av det der og gjør noe positivt med livet ditt!

 

[EvaLena]

Han hadde jeg ikke giddi å vært sammen med. Hvorfor holder du ut?

[Suppetuppe]

Men kjære deg, hvorfor er det uaktuelt å finne en ny mann? Du trenger ikke ha det kjipt og dårlig resten av livet selv, om du forlater en som gjør livet kjipt.

jeg skjønner at det er tøft å dra, særlig med tanke på økonomi og barna, men her tror jeg du har kommet til et punkt hvor du vinner i livskvalitet om du drar fra han. Du tenker det er en tap-tap situasjon fordi du taper økonomiske goder, og fordi du er så psykisk nedbrutt at du tenker negativt uansett. men det blir kanskje ikke som du tror.

jeg tror i hverfall at noen ganger må man ta kjipe, men viktige valg i livet, og kanskje kommer man i en liten krise også hvor man treffer bunnen. Det som er så fint med slike forandringer er at de er nettopp forandringer - og etter man har nådd bunnen, vil det bare gå opp. Plutselig vil du kjenne at du faktisk kan bli lykkelig. Plutselig møter du kanskje en ny mann? Plutselig skjer det noe som gir økonomisk fordel? Du vet aldri hva som venter bak neste dør.:) 

forlat denne mannen, du fortjener bedre!

 

[AnonymBruker]

Snakk med fastlegen din, er det vanskelig å fortelle så skriv det du skrev her til han. Og når det gjelder det økonomiske så hør med nav om hvilke muligheter du har, hvis du ikke orker møte opp kan du kanskje ringe de. Ønsker deg lykke til og håper du finner kraft og styrke til å gjøre noe med situasjonen din, tenk på deg selv nå og barna dine.

Anonymkode: 27e7e...115

[AnonymBruker]

Meg som skrev over her. Kan nevne at ei jeg kjenner var gift, satt godt i det økonomisk, men hun hadde det ikke bra. Hun tok steget og skilte seg (var barn her også), idag har hun veldig dårlig økonomi (ufør), men kunne ikke vært lykkeligere og ville aldri gått tilbake til mannen pga økonomi.

Anonymkode: 27e7e...115

[Biloba]

Du kan ikke bli. Det vil ødelegge barna dine å vokse opp med å se at pappa hundser mamma. De lærer helt feil ting om å leve sammen som familie, og kan vokse opp uten selvrespekt og selvtillit og ende i samme type parforhold selv.

Du er nødt til å gå, du skylder barna dine noe bedre enn dette. Økonomien får du hjelp til på NAV.

[Perle]

Ta kontakt med fastlegen og avtal et møte med NAV. 

Få oversikt! Om hvem som eier hva (bil, hus lån, forsikringer) Ta med allt av info når du drar til NAV. Det finnes hjelp! Når du har et opplegg klart så drar du! Gjør for barna dine! Dere fortjener bedre alle sammen. 

[Biloba]

3 minutter siden, Perle skrev:

Ta kontakt med fastlegen og avtal et møte med NAV. 

Hvorfor fastlege? 

[AnonymBruker]

Dere trenger hjelp, nå. Familievernkontoret! Dra han med, fortell alt. Alle kortene på bordet. 

Hans forferdelige barndom skader ikke bare han, men deg og helt sikkert barna også.

Anonymkode: 4bf53...c7b

[Perle]

25 minutter siden, Biloba skrev:

Hvorfor fastlege? 

Skal hun i møte nav, og hun syk som hun skriver, er dokumentasjon og en epikrise på dette veldig greit å ha med. 

Å snakke med legen kan også for hennes egen del også være nyttig. Kansje finnes det tilbud hun kunne henvises til.