Hvordan ta avgjørelsen om samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Har i et halvt års tid vurdert å gå fra samboer. Men etter mange år sammen, felles bolig og et lite felles barn er ikke dette en enkel avgjørelse å ta. 

Store deler av tiden tenker jeg at samboer er egoistisk, lat, kompromissløs og ansvarsløs og at selvfølgelig hadde et brudd vært best for alle. Når jeg prøver å prate om problemene våre mener han at jeg overdriver og at jeg er sur og hormonell. Hsn viser liten/ingen vilje til endring.

Men samtidig tenker jeg ofte (flere ganger for dagen) at våre problemer ikke er så store, og at jeg burde bite i meg litt mer og at forholdet med tid og stunder kan bli bedre. Tenker også at vi må prøve alt vi kan for barnets skyld. Samboer har også mange gode sider og når vi har det bra har vi det bra.

Så her er jeg med en fot inne i forholdet og en fot utenfor. Det er tungt. Aner ikke hvirdan jeg skal klare å ta denne avgjørelsen og blir mer og mer forvirra. Har tenkt på å kontakte familievernkontoret (alene i første omgang) for hjelp til å sortere tankene.

Er det andre her inne som har vært i samme situasjon og vurdert samlivsbrudd? Hvordan tok du avgjørelsen? Hva fikk deg til å bli/gå?

Anonymkode: 1b020...f43

[AnonymBruker]

Jeg fikk bare nok. Jeg hadde gått og tenkt på det en stund, men så skjedde det noe som gjorde at rullgardina gikk ned og jeg kjente fysisk at jeg hadde fått nok. 

Du sier at du har snakket med han, men har du sagt at du faktisk kanskje er på vei ut av forholdet dersom ting ikke endrer seg? Kan hende han våkner opp av det? Eller så får du i hvert fall et svar på om det er rett eller feil. Kanskje han til og med er enig?

Jeg mener at barn ikke bør være det som holder familien sammen. Barnet bør være en bonus i et allerede bra forhold, mener jeg. Det er for stort press på et lite barn å være limet. Jeg tror ikke det er bra for et forhold at foreldrene holder sammen for barnets skyld. Barn har det bedre med to foreldre på hver sin kant som har det bra, framfor å være i midten i en familie der ingen av foreldrene har det bra. 

Anonymkode: 68c6a...6f4

[stan]

Jeg tenker det at han ikke ser at dere har problemer og ikke vil være med på å gjøre noe med det er viktigste grunnen til å bryte ut. 

Ta en seriøs prat med ham, uten å angripe eller legge skylden på ham. Forklar hvordan du føler og at om alt bare vedvarer så går forholdet mot slutten. 

Gjør ditt beste, men start også planleggingen av de praktiske sidene ved å bryte ut. Så det er ingen tvil om at du mener alvor. 

Sett noen milepæler for forholdet. Men uansett ikke bli pga barnet. Det vil bare forsure tilværelsen for alle tre, og bare utsette bruddet, om ikke noe annet skjer. 

[AnonymBruker]

Er enig i at det ikke bør være barnet som er limet. Hører det ofte at "det er ikke så lett å gå når man har barn i bildet" og jeg forstår for såvidt det. MEN, syns du barnet fortjener at to foreldre bor sammen i et kjærlighetsløst forhold, eller at barnet vokser opp med skilte foreldre som begge er lykkelige på hver sin kan?  En ting er sikkert! Er foreldrene lykkelige, er barnet lykkelig! Mine foreldre ble skilt da jeg var rundt 9 år. De siste 2-3 årene var det lite/ingen følelser igjen mellom de to. Det er overhodet ikke noe gøy å være vitne til, og ikke minst, og sånt glemmer man ikke! Det er mye bedre at det er lykkelige på hver sin kant enn ulykkelige i sammen! Man bør så klart ikke gi opp med en gang, men 1/2-1 år holder i massevis å prøve. 

Anonymkode: e0538...b6c

[AnonymBruker]

Hvis du tviler så sterkt som du gjør så bør du gå. Det blir aldri bedre.. Dere hadde funnet ut av ting innen all denne tiden. Har aldri angret på at jeg til slutt dro. Når man gjør det så tenker man "hvorfor gjorde jeg det ikke før?

Anonymkode: 6dcaa...2f7

[Gjest making.a.mess]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har i et halvt års tid vurdert å gå fra samboer. Men etter mange år sammen, felles bolig og et lite felles barn er ikke dette en enkel avgjørelse å ta. 

Store deler av tiden tenker jeg at samboer er egoistisk, lat, kompromissløs og ansvarsløs og at selvfølgelig hadde et brudd vært best for alle. Når jeg prøver å prate om problemene våre mener han at jeg overdriver og at jeg er sur og hormonell. Hsn viser liten/ingen vilje til endring.

Men samtidig tenker jeg ofte (flere ganger for dagen) at våre problemer ikke er så store, og at jeg burde bite i meg litt mer og at forholdet med tid og stunder kan bli bedre. Tenker også at vi må prøve alt vi kan for barnets skyld. Samboer har også mange gode sider og når vi har det bra har vi det bra.

Så her er jeg med en fot inne i forholdet og en fot utenfor. Det er tungt. Aner ikke hvirdan jeg skal klare å ta denne avgjørelsen og blir mer og mer forvirra. Har tenkt på å kontakte familievernkontoret (alene i første omgang) for hjelp til å sortere tankene.

Er det andre her inne som har vært i samme situasjon og vurdert samlivsbrudd? Hvordan tok du avgjørelsen? Hva fikk deg til å bli/gå?

Anonymkode: 1b020...f43

Det man kan gjøre er å ha en periode man er mindre sammen. Dvs ha aktiviteter til forskjellig tider så dere er minst mulig sammen hjemme og får ny energi ved å være sammen med andre mennesker. Det kan hende du vil sette mer pris på han når du ser han sjeldnere og omvendt. Det kan også hende du finner ut at du klarer deg fint uten han, og da er d på tide å pakke..

[AnonymBruker]

Kvinner har ofte ingen problemer med å se sine gode sider. Men her en bønn fra alle menn.

Vær selektiv i hva dere får barn med. Da sparer dere både menn og barn for mye vondt. Om din biologiske klokka tikker så gir det mer respekt å ikke få barn enn å missbruke andres tillit. Dere som har fått barn med feil mann har åpenbart ikke evne til å ta gode valg.Det må barna og mannen deg selv svi for. 

Anonymkode: ce896...510