Er det verdt å vente på en mann som....

[Gjest Anonymous]

er glad i deg, forelsket i deg og trives sammen med deg, men likevel ikke klarer å bestemme seg for om han vil være sammen med deg? Eller er det bedre å ta sorgene på forskudd, kutte ham ut og gråte nå i stedet for senere?

[Gjest Allilea]

Ikkek ast bort tiden og følelsene dine for så å risikere å få de kasta tilbake i trynet igjen. Hvordan kan du stole på stabiliteten i hans fremtidige føleser etter en så tvilsbetynga start?

[Jellyfish]

Dette var egentlig et litt vansklelig spørsmål, fordi fornuften min skriker "gå din vei!", mens jeg regner med at følelsene dine vil at du skal bli? Tror jeg ville gått av den grunn at hvis han er så redd for å ta et valg nå, så vil han sikkert være like redd for alvorlige valg i fremtiden. Er det en slik mann du vil binde deg til?

Lykke til!

[Nita]

eh...........vente på hva :o hmm jeg forsto ikke helt hva det var du skulle vente på eller eventuelt gjøre det slutt for nå????

Kan være det varme været her som har deaktivert alle hjernecellene mine

[Gjest Anonymous]

:-? hei...

Hva er det egentlig som får deg til å tro at han heller vil være sammen med deg i fremtiden ??? Vel og merke når han IKKE vil dette NÅ !!!

DU SLØSER BORT DIN TID PÅ EN MANN SOM FAKTISK IKKE ER SIKKER PÅ OM HAN VIL HA DEG.

Jeg blir litt nysgjerrig: Hva kan det være som får deg til å gjøre det ???

Nøyer du deg med det ! Fortjener du ikke mer? - - - Jeg bare lurte...

En litt oppgitt, og ikke innlogget Venus... Lykke til forresten !!!

[Nita]

Aj aj :oops: plutselig begynte hjernecellene å fungere igjen, nå forstår jeg..........

Hvis jeg var deg ville jeg holdt avstand, ikke sittet hjemme og ventet på hva han fant ut, men heller ikke avskrevet ham helt. Det kan jo være at "likegyldighet" fra deg, får fart på ham.

Uansett ikke gå på akkord med deg selv, ikke noe mannfolk er verdt det!!! ( Ikke noe kvinnfolk heller )

Hilsen Nita ( takknemlig for kjæresten min som ikke ga opp når jeg nølte)

[Lilly]

Når hjernecellene funker går alt så meget bedre ja

Jeg er helt enig med Nita. Ikke avskriv ham helt, men hold gjerne litt avstand. Da får han ro til å finne ut hva han vil, og kanskje savne deg litt?

Men om det går måneder og han fremdeles ikke vet hva han vil, til tross for at du har gitt ham tid og ro til å tenke, så synes jeg du skal prøve å glemme ham.

Lykke til

Lilly

[Gjest Anonymous]

Jeg nøyer meg ikke med noenting, Venus Jeg har vært usikker veldig lenge selv, men nå vet jeg at det er ham jeg vil ha. Han er bare ikke kommet dit ennå (og kommer kanskje ikke dit, hvem vet?), og jeg synes det er vanskelig å være i den situasjonen at jeg vet at jeg vil ha ham mens han er usikker. Det var mye enklere da vi begge var usikre. Skjønner du hva jeg mener?

Takk for råd fra dere andre også

Jeg gir det litt mer tid. Han vet nå at jeg vil ha ham og vet at han ikke kan vente for lenge med å bestemme seg. Så da får jeg bare håpe han snart vet hva han vil.

Klem fra meg

[Gjest Duchess]

Spørsmålet er om du skal følge fornuften eller hjertet

[Gjest Anonymous]

Litt knapp informasjon du gir men generelt bør man vel ikke stupe inn i et forhold ved første øyekast... på en annen side... deler dere hverandres innerste tanker? ligger dere ofte sammen? i så fall er det ikke noe å bekymre seg for. I så fall vil dere finne det ut etter hvert... I fall ikke så er det muligens en flørt. Da bør du flørte tilbake, muligens avbrutt av noen for han totalt uforståelige pauser der du drar på hyttetur med venninner, ekser osv. Da vil dere også finne ut av det etter hvert. I fall ikke på de to første- fortsett å leve livet. Ikke sett deg ned å vent på det som muligens kommerfor dersom du ikke gir noe ut får du heller ikke noe tilbake..

[L@dy]

Det kommer jo an på hvor lenge dere har holdt på. Om det er begynt å strekke seg over månder så ville jeg nok vurdert å trukket inn årene ja. He,he..ja, jeg vet det er lettere sagt enn gjort.

Det minner meg om ett slags forhold jeg hadde for mange år siden. Han var og`glad i meg, forelsket og trivdes med meg men ikke nok tydligvis. Så etter ganske lenge så gadd jeg rett og slett ikke mer, og fant han som er min samboer i dag. Men da fikk han luringen farten på seg. Var ikke måte på hvor vi var "skapt for hverandre da".

Men da var det altfor seint.