Må man virkelig ha barn og evt også mann for å bli ordentlig inkludert av kollegaer?

[AnonymBruker]

Jeg kom inn i et arbeidsmiljø der jeg tydelig merker at jeg er en outsider. For det første er det kvinnedominert. De andre kvinnene snakker bare  om barna sine i pausene, og har ofte en dårlig skjult konkurranse om å ha flinke unger. Jeg har verken barn, mann eller leilighet som jeg eier, og da er det slitsomt at alle snakker til meg som de automatisk tror jeg også har det, for så å vise en overraskelse og kanskje en skepsis når jeg sier jeg ikke har det. Heldigvis har de høflighet til å ikke spørre mer om det, men jeg merker jo reaksjonen. Dette er fra både menn og kvinner. Når vi er for eksempel ute og kjører går det i samme praten,  og de som ikke har barn men venter barn, intervjuer de som har barn om hva som er bra ditt og datt å kjøpe til bebyen når den kommer. Som om man ikke føler seg outsider nok fra før, så sa en gang hun ene til den andre at "ja, når minsten kommer, så skal jeg be og familien din til meg en dag!". Jeg var altså ikke en del av det på noen måter. En annen ting jeg har merket meg, er at det heller ikke er helt innafor å si at jeg har vært alene hjemme en hel helg. Det hadde kanskje vært legitimt hvis jeg ENDELIG hadde en helg heeeeelt for meg selv uten mann, barn og bikkjer?! Ja, jeg er i den alderen hvor mange har full A4-pakke, men det har altså ikke jeg. Jeg synes dette er kjempeslitsomt, og noen ganger kjempesårt selv om kollegaene forsåvidt er hyggelige og alt det der. Jeg har på mange måter et fint liv, bare så det er sagt. Jeg kan ikke spørre noen om de vil bli med ut og ta en øl eller spise, for de må hjem og hente unger og kjøre dem på trening før de skal  møte en annen venninne  som også har tre unger... Noe i den duren. 

Dette gjør meg litt deppa, for er det virkelig dette som er normalen? Må man bare finne seg i å ikke være helt en av gjengen når man ikke kan snakke om familien sin hvert ledige sekund man har på jobben. Har alle det sånn på jobben? Andre her med samme erfaringer eller innspill? 

Anonymkode: 8fd0f...06a

[AnonymBruker]

Har du andre venner? Heng m de. Du kan ikke forandre disse folka

Anonymkode: f0d6f...f30

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har du andre venner? Heng m de. Du kan ikke forandre disse folka

Anonymkode: f0d6f...f30

Ja, men de bor ikke der jeg jobber nå. Dette er ikke en tråd hvor jeg trenger råd for hvordan evt skaffer seg venner utenfor jobb. Jeg er opptatt av selve jobbmiljøet her og om mange andre opplever det samme. Mulig det er forskjell på store byer og små byer/bygda?

Anonymkode: 8fd0f...06a

[Alice123]

Jeg har også hatt en jobb med kollegaer hvor ALT handlet om ungene/partneren/rekkehuset/volvoen/hytta.

For min del fungerte det som prevansjon. Etter den ørtende lunchen med preik om våkennetter og fotballtreninger og korpsloppemarkeder og omgangssjuke og sur kone, var jeg så sikker på at jeg ALDR ville ha det livet at jeg spiste p-piller som sukkertøy.

[AnonymBruker]

Jeg jobber i en stor by, i et relativt kvinnedominert miljø og de fleste av kvinnene (selv om de er yngre enn meg) snakker kun om  -og er kun opptatt av - barna. Jeg er i din situasjon og er til og med et par år eldre enn disse damene.

Jeg syns det er kjedelig å snakke med de, men er høflig og lytter når de forteller om ting ungene har gjort og sagt (som kun er interessant for foreldrene) og om fødsler og menn som ikke bidrar i huset. De syns nok at jeg har et litt stusselig liv siden jeg verken har mann eller barn, men for jeg er det helt topp. Jeg hadde ikke orket det livet med å rushe fra jobb for å hente og bringe unger, ha bursdagsselskap, gå på avslutninger etc

Men, som deg, så merker jeg at de kanskje syns litt synd på meg og jeg tror nok jeg hadde blitt mer inkludert hvis jeg hadde barn. Jeg sier av og til at det hadde vært kjekt å treffe barna deres bare for å vise at jeg i alle fall ikke ekskluderer de.

Heldigvis har vi masse sosialt med jobben sånn at jeg blir kjent med de i settinger utenfor jobb - selv om det også da er barn som er hovedtema. Jeg skjønner jo at barna er det viktigste i livet deres men vi hadde nok conneted mer om jeg var i samme situasjon

Anonymkode: 6703d...569

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Alice123 skrev:

Jeg har også hatt en jobb med kollegaer hvor ALT handlet om ungene/partneren/rekkehuset/volvoen/hytta.

For min del fungerte det som prevansjon. Etter den ørtende lunchen med preik om våkennetter og fotballtreninger og korpsloppemarkeder og omgangssjuke og sur kone, var jeg så sikker på at jeg ALDR ville ha det livet at jeg spiste p-piller som sukkertøy.

Hahahah! :D

Ja, jeg har foreløpig ikke fått mer lyst på barn jeg heller.

Anonymkode: 8fd0f...06a

[AnonymBruker]

Opplevde det samme da jeg bodde på bygda, og det var noe av grunnen til at jeg flyttet tilbake til byen. Eller, jeg hadde jo samboer da, men siden jeg ikke var villig til å sludre om hvor ubrukelig han var falt jeg utenfor likevel. Og det at jeg hadde mann og ikke ønsket meg barn var jo det rareste av alt. 

Anonymkode: cf372...f53

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Opplevde det samme da jeg bodde på bygda, og det var noe av grunnen til at jeg flyttet tilbake til byen. Eller, jeg hadde jo samboer da, men siden jeg ikke var villig til å sludre om hvor ubrukelig han var falt jeg utenfor likevel. Og det at jeg hadde mann og ikke ønsket meg barn var jo det rareste av alt. 

Anonymkode: cf372...f53

Huff, det er ikke greit å ikke være helt innafor den vanlige boksen.

Jeg innbiller jeg at sjansen er større for å passe bedre inn i storbyen enn på bygda. 

Anonymkode: 8fd0f...06a

[AnonymBruker]

Jeg jobber i kontormiljø, og der er det ofte en innledning til samtale det der med å spørre om hvordan det går med barna, ved lunsjen, ved uformelle treff på gangen etc. Jeg ble fort en outsider da jeg har et barn med personlighetsforstyrrelse, som da gjorde at jeg blir utelukket fra de samtalene, jeg kan være tilhører, men ingen spør meg. Skilt er jeg også, så kun 1 inntekt i husholdningen, så jeg var heller ikke på spennende weekendturer etc, så ja, da er man en outsider i den generelle praten

Anonymkode: a567f...cf9

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg jobber i kontormiljø, og der er det ofte en innledning til samtale det der med å spørre om hvordan det går med barna, ved lunsjen, ved uformelle treff på gangen etc. Jeg ble fort en outsider da jeg har et barn med personlighetsforstyrrelse, som da gjorde at jeg blir utelukket fra de samtalene, jeg kan være tilhører, men ingen spør meg. Skilt er jeg også, så kun 1 inntekt i husholdningen, så jeg var heller ikke på spennende weekendturer etc, så ja, da er man en outsider i den generelle praten

Anonymkode: a567f...cf9

Det skjønner jeg heller ikke er greit. 

Anonymkode: 8fd0f...06a

[Runnershigh]

Har desverre ingen gode råd, men kan si jeg kjenner meg godt igjen. Er selv det eneste medarbeideren uten barn, og jeg er møkk lei snakk om leggerutiner, hvilke bleier som er best, osv... 

 Noen ganger blir jeg sittende i lunsjen og kun observerer og analyserer samtalene. Nettopp forbi det er en undertone i dialogene som er preget av konkurranse og det å fremme sine egne unger. Dynamikken er helt merkelig... Som f. eks sist lunsjpause hvor en kollega fortalte om sønnen på 3 år som hadde dratt hunden i halen. Min andre kollega spurte ingen oppfølgingsspørsmål eller engasjerte seg i fortellingen hennes, men istedet brukte hun anledningen til å påpekte at hennes barn  aldri ville gjort noe sånt. Som om det hadde noen relevans for fortellingen.. 

Har kun en kollega som jeg synes det er interessant å høre fortelle om familielivet. Det fordi hun aldri fremmer seg som supermamma, men heller er dønn ærlig på hvilke triks hun bruker og hvilke feller hun går i. Som f.eks de gangene hun bestikker barna med godteri i barnehagen for å få de med hjem, eller gjemmer seg på do for å spise sjokolade  

 

Jeg kan ikke si annet TS enn at jeg føler med deg!  

 

[AnonymBruker]

Tror hva som er normalen er forskjellig fra arbeidsplass til arbeidsplass, har aldri opplevd at alle kollegaer med barn snakker om barna på tidligere arbeidsplasser, det er gjerne en viss type damer som gjør dette uansett og de er slitsomme. Selv pleier jeg ikke snakke om barnerelaterte ting med kollegaer, synes det er deilig å kunne snakke om voksenting på jobb 

Har derimot blitt ekskludert på nåværende arbeidsplass når det skulle være en liten samling til vinkveld, fordi de "regnet med" at jeg som småbarnsmamma sikkert ikke var ledig en fredagskveld.. vel, jo! Jeg liker fortsatt et glass vin i godt selskap 

Anonymkode: e3415...61e

[brownbrown]

4 timer siden, Alice123 skrev:

Jeg har også hatt en jobb med kollegaer hvor ALT handlet om ungene/partneren/rekkehuset/volvoen/hytta.

For min del fungerte det som prevansjon. Etter den ørtende lunchen med preik om våkennetter og fotballtreninger og korpsloppemarkeder og omgangssjuke og sur kone, var jeg så sikker på at jeg ALDR ville ha det livet at jeg spiste p-piller som sukkertøy.

hahaha jeg tenkte faktisk det samme. hvem vil ha et liv som de damene der når ts forsatt kan være fri, ung og selvstendig uten noen særlige bekymring, bleier, bæsj, skriking, hyling , ingen fritid og bare mas. 

[AnonymBruker]

Folk flest føyer seg inn i rekkene i A4 livet, uavhengig av hva de har sagt de skal gjøre tidligere i livet. Og dessverre blir man sett på som en smule rar de fleste steder dersom man er over 30 og ikke har mann/kone og helst barn. Det snakkes så mye om at Norge er åpent for annerledestenkende, men det er som regel en overdrivelse. Folk frykter de som ikke tar de samme standardvalgene som seg selv, man blir en "outsider", en som truer gruppens konformitet og utfordrer det etablerte, hvilket fører til utfrysning. 

Anonymkode: 27bf5...c72

[AnonymBruker]

3 minutter siden, brownbrown skrev:

hahaha jeg tenkte faktisk det samme. hvem vil ha et liv som de damene der når ts forsatt kan være fri, ung og selvstendig uten noen særlige bekymring, bleier, bæsj, skriking, hyling , ingen fritid og bare mas. 

Spiller ingen rolle om man syntes det er befriende, man blir som regel ikke ordentlig inkludert på jobben hvis man ikke lever standardlivet med familie, rekkehus/enebolig, stasjonsvogn og stakittgjerde uansett. Det er den menneskelige natur i praksis, man er nok ikke så siviliserte som man ønsker å tro. Fiendtlighet og utfrysning ovenfor annerledestenkende som en naturlig respons på noe som kan utfordre gruppen lever i beste velgående. 

Anonymkode: 27bf5...c72

[AnonymBruker]

Skulle tro du hadde overtatt min gamle jobb... 
Jeg jobbet der halvannet år, og ble temmelig lei av barnesnakk... Vel og merke hadde de fleste litt eldre barn, så det gikk i søskenkrangel, idrettsprestasjoner, og hvor lite barna hjalp til hjemme. 
Hun eneste som ikke snakket konstant om barna sine, hun drev konstant å spurte meg ut om hva jeg hadde gjort i helgene, om jeg hadde funnet meg en kar, om jeg ikke hadde rotet med noen osv. 

Etter jobbytte (av andre grunner), så er jeg nå i ett stort miljø hvor man er 1/3 single/barnløse, 1/3 med barn, og 1/3 med barnebarn, og lunsjen går til samtaler om biler, mat, motorsykkel, katter, skiturer, været, familie, boliger, jobben og alt mulig annet. Det er utrolig befriende å være i ett miljø hvor alle er akseptert, og kan snakke med alle. 

Anonymkode: 855a1...bec

[AnonymBruker]

TS igjen. Takk for innspill. Ikke overraskende er det flere som sliter med det samme. Skjønner ikke at det skal være så vanskelig å være mindre enspora,  men jeg har kanskje en unik vennegjeng? Spiller ingen rolle om man er singel, gift, homo, hetero, barn eller ikke. Alle er interessert i hverandres liv og klarer å snakke om mye forskjellig som familie, jobb, samfunn, politikk, tull, fjas osv...

Anonymkode: 8fd0f...06a

[AnonymBruker]

Syns det er litt rart. Er det mange kvinner med barn der? Jeg har jobbet i kvinnedominerte miljøer (på bygda), men har aldri merket at det er mye barnesnakk. Men de miljøene jeg har vært i har hatt blandet aldersgrupper. 

Jeg er ganske ærlig med interessene mine, så jeg tror folk bare merker at jeg er en person som ikke interesserer meg så mye for barnesnakk og den slags. Har aldri følt meg ekskludert heller. Om noen sa til meg at de skulle invitere meg etter jeg hadde fått barn, så hadde jeg nok spurt nøytralt om hvorfor etter jeg hadde fått barn. 

Er dere sikker på at dere ikke jatter litt for mye med og holder tilbake egne interesser og tema som dere liker? Om dere gjør det kan jo den andre parten få inntrykk av at dere ikke liker dem om de merker at dere kjeder dere under samtalene uten å styre den over på noe dere liker. 

Man må lissom finne en balanse mellom å lytte genuint til andre og gi av seg selv. Prøv å se hvem mødrene er bak barna og kommuniser med det individet. 

Anonymkode: 3d2e7...5f9

[AnonymBruker]

TS her. Jeg prøver å dytte inn litt andre temaer, men det sporer oftest tilbake på barneprat, evt litt om kakebaking. Hun ene klarer å vri ALT over til igjen å handle om ungene sine. 

Anonymkode: 8fd0f...06a

[AnonymBruker]

Kjerringer som bare snakker om barn og familie, er det kjedeligste som finnes! De slutter jo aldri å prate om slikt, for når de blir eldre, så går de over til å snakke om barnebarna i stedet. De slipper aldri dette temaet så lenge det er liv i dem!

Jeg sitter ofte og både analyserer og irriterer meg over dette fenomenet, og forundres over hvor innskrenket mange damer er!! Hvorfor er det så mange av dem, og hvorfor blir de slik? De lever jo fullstendig i sin egen boble.

Jeg har barn selv, men har aldri hatt interesse av familiesnakk o.l. for det. De er forresten sjeldent interessert i høre om mitt barn, som har spesielle behov, og det er litt sårt. Nei, det er kun tørrprat om seg og sitt og annet dill de interesserer seg for. Jeg har også forsøkt å avlede de med andre temaer, men da svarer de bare kort med enstavelsesord, og fortsetter med preiket sitt. Jeg forsøker å unngå slike miljøer så godt det lar seg gjøre, men noen ganger er det jo ikke mulig. Enkelte ganger blir jeg så irritert, at jeg føler for å demonstrere åpenlyst hvor mye jeg kjeder meg. Jeg gjesper, ser på klokka eller tafser på mobilen min. Deretter går jeg tidligere enn jeg burde. Håpet er at de tar hintet. Om de gjør det, er jeg usikker på....

Anonymkode: b4206...45c