Stebarn, Samboer, livet.. Hater det!

[AnonymBruker]

Jeg syntes barna hans var søte da jeg traff de på butikken og lignende.  Jeg ble gravid. Tok ikke abort og involverte meg i denne familien i rekordfart. Da jeg flyttet inn, var barna fortsatt søte.. Helt greie.. Helt de begynte å kreve mer og mer, samtidig som far tok mindre og mindre ansvar.. Jeg ble sykemeldt, og gikk hjemme hele dagene.. Alt jeg gjorde var å rydde i ett evig rot som hadde bygd seg opp i ett hus med en tiltaksløs far og ett par sinnsykt rotete barn. Jeg likte barna mindre og mindre for hver dag som gikk, de ble frekke, de tok meg for gitt, de forventet at jeg ryddet opp etter dem... Jeg begynte å mislike samboeren min..

Vi fikk barn. Alt dreide seg om barnet "mitt".. Jeg likte ingen av de jeg bodde med. Storesøsteren fikk ikke røre barnet "mitt", uten de få gangene far tok ansvaret. Far tok mindre og mindre ansvar. Jeg følte meg som alenemor til tre.

I dag hater jeg stebarna mine. Jeg gjør det, virkelig.

Jeg kjenner det på hele kroppen i det de kommer inn. Jeg irriterer meg når de snakker, jeg irriterer meg når de går, lager lyder.. ALT irriterer meg.

Samboeren min er jeg kun sammen med pga. økonomi.. Og han ser ikke alt hatet mitt..

Jeg hater livet mitt..

Jeg trenger virkelig hjelp...

 

Og jeg anbefaler VIRKELIG alle lykkejegere der ute.. Ikke!!!! finn dere en mann med barn, med mindre dere har blitt kjent med barna først.. Ikke gå i fellen som jeg gjorde. Bare fordi dere er forelsket. SE vekk fra boblen! 

Anonymkode: 1f41c...1b8

[Anonym90059005]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syntes barna hans var søte da jeg traff de på butikken og lignende.  Jeg ble gravid. Tok ikke abort og involverte meg i denne familien i rekordfart. Da jeg flyttet inn, var barna fortsatt søte.. Helt greie.. Helt de begynte å kreve mer og mer, samtidig som far tok mindre og mindre ansvar.. Jeg ble sykemeldt, og gikk hjemme hele dagene.. Alt jeg gjorde var å rydde i ett evig rot som hadde bygd seg opp i ett hus med en tiltaksløs far og ett par sinnsykt rotete barn. Jeg likte barna mindre og mindre for hver dag som gikk, de ble frekke, de tok meg for gitt, de forventet at jeg ryddet opp etter dem... Jeg begynte å mislike samboeren min..

Vi fikk barn. Alt dreide seg om barnet "mitt".. Jeg likte ingen av de jeg bodde med. Storesøsteren fikk ikke røre barnet "mitt", uten de få gangene far tok ansvaret. Far tok mindre og mindre ansvar. Jeg følte meg som alenemor til tre.

I dag hater jeg stebarna mine. Jeg gjør det, virkelig.

Jeg kjenner det på hele kroppen i det de kommer inn. Jeg irriterer meg når de snakker, jeg irriterer meg når de går, lager lyder.. ALT irriterer meg.

Samboeren min er jeg kun sammen med pga. økonomi.. Og han ser ikke alt hatet mitt..

Jeg hater livet mitt..

Jeg trenger virkelig hjelp...

 

Og jeg anbefaler VIRKELIG alle lykkejegere der ute.. Ikke!!!! finn dere en mann med barn, med mindre dere har blitt kjent med barna først.. Ikke gå i fellen som jeg gjorde. Bare fordi dere er forelsket. SE vekk fra boblen! 

Anonymkode: 1f41c...1b8

Du skjønner at barna hans hverken har skyld eller er grunnen til at du føler som du gjør? Det er kun pappaen deres og deg selv som har skyld i dette. 

Så advarselen din burde kanskje ikke være å "bli kjent med barna først", heller bli kjent med mannen og deg selv.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Anonym90059005 skrev:

Du skjønner at barna hans hverken har skyld eller er grunnen til at du føler som du gjør? Det er kun pappaen deres og deg selv som har skyld i dette. 

Så advarselen din burde kanskje ikke være å "bli kjent med barna først", heller bli kjent med mannen og deg selv.

Selvfølgelig.. Bli kjent med familien, i sin helhet!! Burde det stå. Men det er ikke bare alt ansvaret som har gjort det slik. Det er også mye av personligheten til barna. Vesenet,, Jeg liker de ikke. Og liker ikke at de nærmer seg meg og lignende. Jeg har en bred grense for nærhet der.. Men dette er min feil. Ikke barnas feil..

Anonymkode: 1f41c...1b8

[Lofilteret]

Jeg håper virkelig at du snart flytter ut av familien. Det at dere bor sammen ødelegger ALLE.

[Outlander]

Du høres ut som en skikkelig herpe og jeg håper for barna skyld at du bruke den små ørlite morsinstinkt du har og fjerne deg helt fra denne familien, før du ødelegge stebarna dine. 

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke du er ei skikkelig hurpe, men det er en grusom situasjon du er i. Jeg foreslår istedenfor å gi opp helt å ta tak. Begynn i det små - ta små grep. Begynn med å snakke med samboern din, seriøst og ordentlig. Så tar du barna også jobber du deg til en bedre hverdag ellers holder du ikke ut ett helt liv hvis det er det du har tenkt da.  Søk hjelp. Det ER hjelp å få. 

Anonymkode: d25ee...255

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er. Heldigvis fikk jeg ikke barn med ham.

Man burde holde seg langt unna menn med barn fra før. Jeg er helt enig med deg.

 

Anonymkode: fc023...f5a

[brownbrown]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syntes barna hans var søte da jeg traff de på butikken og lignende.  Jeg ble gravid. Tok ikke abort og involverte meg i denne familien i rekordfart. Da jeg flyttet inn, var barna fortsatt søte.. Helt greie.. Helt de begynte å kreve mer og mer, samtidig som far tok mindre og mindre ansvar.. Jeg ble sykemeldt, og gikk hjemme hele dagene.. Alt jeg gjorde var å rydde i ett evig rot som hadde bygd seg opp i ett hus med en tiltaksløs far og ett par sinnsykt rotete barn. Jeg likte barna mindre og mindre for hver dag som gikk, de ble frekke, de tok meg for gitt, de forventet at jeg ryddet opp etter dem... Jeg begynte å mislike samboeren min..

Vi fikk barn. Alt dreide seg om barnet "mitt".. Jeg likte ingen av de jeg bodde med. Storesøsteren fikk ikke røre barnet "mitt", uten de få gangene far tok ansvaret. Far tok mindre og mindre ansvar. Jeg følte meg som alenemor til tre.

I dag hater jeg stebarna mine. Jeg gjør det, virkelig.

Jeg kjenner det på hele kroppen i det de kommer inn. Jeg irriterer meg når de snakker, jeg irriterer meg når de går, lager lyder.. ALT irriterer meg.

Samboeren min er jeg kun sammen med pga. økonomi.. Og han ser ikke alt hatet mitt..

Jeg hater livet mitt..

Jeg trenger virkelig hjelp...

 

Og jeg anbefaler VIRKELIG alle lykkejegere der ute.. Ikke!!!! finn dere en mann med barn, med mindre dere har blitt kjent med barna først.. Ikke gå i fellen som jeg gjorde. Bare fordi dere er forelsket. SE vekk fra boblen! 

Anonymkode: 1f41c...1b8

ingenting gale med faren og hans unger. det er deg og dine holdninger som er patetisk. du valgte selv å ikke ta abort og så flytte inn hos ham. da er det ditt eget valg og du som må ta konsekvenser for det. at det ikke ble slik som du hadde tenkt er verken han eller ungene sin feil.

du kan flytte ut, slutt å snylt på din mann sin økonomi, du kan ikke leve på noen når du hater de slik som du gjør, flytt ut og ordne opp i dine egne problemer. 

[Britt Banditt]

Du hater mannen din og barna hans og du er bare sammen med han pga økonomien? Du er patetisk. Flytt. 

[Vera]

Hvor gamle er stebarna dine?

[AnonymBruker]

altså jeg et enig i at det er patetisk å bli hos en mann oga økonomi.. Men ærlig talt, man kan da vitterlig ikke alltid styre følelsene sine (selvom hate er et ubeskrivelig sterk ord), dt kan da hende ts har prøvd så godt hun kan! Og oppfører barna seg som snørrunger så er det ikke akkurat enkelt vil jeg tro. Man kan ikke like alle, hvorfor er det en annen sak når det komme til unger? Uansett bør du gå ts, fordi jeg synes det er ubeskrivelig svakt av deg å bli hos en mann pga penger. Dessuten kaster du jo bort livet ditt på å bare gå rundt å være sint..

Anonymkode: 7ec32...3de

[Gjest HanenIFlokken]

Kom deg ut så fort som mulig eller begynn å snakk sammen

Det blir ikke bedre, og at du KUN blir pga økonomi er direkte feigt både mot deg selv og de andre.

[AnonymBruker]

Eehm...det er ikke bare å flytte ut når man har barn sammen. Selv om han har "skilsmissebarn" er det ikke sikkert ts vil at deres barn skal bli det. At det kanskje er håp. Folk gir opp alt for lett

Anonymkode: b0ade...68e

[AnonymBruker]

Ta med deg mannen og flytt til en annen by! Så slipper du stebarna dine. Det gjorde jeg ;-)

Anonymkode: 9c41c...79c

[AnonymBruker]

Er jo mannen som er problemet her , ikke barna. Kom deg ut av dette forholdet for alles skyld!

Anonymkode: 53fe0...5e9

[GammelKaktus]

Hvis du mistrives slik i livet ditt så må du jo gjøre noe med det. Enten så fikser du problemet med samboeren din eller så flytter du ut. Er ikke så mange andre alternativer her... Er jo du og samboeren din som er problemet ikke barna. 

[AnonymBruker]

Hvis du ikke flytter ut kommer du til å bli relasjonsskadet, og det samme blir stebarna dine. Dette er ikke liv laga, å ha stebarn er ingen dans på roser.

Anonymkode: 22713...3b7

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ta med deg mannen og flytt til en annen by! Så slipper du stebarna dine. Det gjorde jeg ;-)

Anonymkode: 9c41c...79c

Men fysj! Fratok du barna en far fordi du ikke likte de? Det er jo du som skulle flyttet! 

Men TS, jeg skjønner. Ikke en lett situasjon. Jeg ville hørt med mannen din om han er interessert i å få det til å fungere. Hvis ja, så er det visse ting fu trenger. Hvis nei, så vet du. Da kan du gå. 

Anonymkode: 9ca11...a2f

[Gorgonzola]

Det handler om å ta egne, bevisste valg. Og stå for disse. Din historie viser til det fulle at kvinner ikke i særlig grad er skapt til å overta andre kvinners barn. Konklusjon: Kvinner - ikke involver dere i menn med barn fra før dersom dere har planer om å få egne barn (og det har dere jo). Ta ansvar for eget liv.

[brownbrown]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er jo mannen som er problemet her , ikke barna. Kom deg ut av dette forholdet for alles skyld!

Anonymkode: 53fe0...5e9

Hahahahaha  Hahahahahaha hahahahahahahahahahahahaahhah 😂😂😂😂😂😂😂😂😂