Venninne med incest-bakgrunn

[AnonymBruker]

Prøver å forstå meg på en voksen venninne som ble utsatt for incest i barndommen sin. Har kjent henne et par år og kjenner at relasjonen blir mer og mer vanskelig. Spesielt når det kommer til grensetting. Hun tar ikke et hint, og ved mer direkte beskjed blir hun veldig sint. Alt er andres feil. Det er flere ting som er veldig ugreit i måten hun oppfører seg på, men vil ikke nevne det her. Hun har fått behandling og mener hun har funnet gode løsninger på sine problemer. 

Er det noen andre som har venninne som har blitt utsatt for incest, er det noen trekk som går igjen? Vil gjerne forstå.

Anonymkode: 9cd55...0af

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt korrelasjonen mellom at hun har opplevd incest i barndommen og at hun ikke er en bra venninne? Da tror jeg du unnskylder henne for mye (med mindre du er mann).

Anonymkode: 3c796...bd4

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som ble voldtatt av faren sin fra hun var 3 år gammel. Hun har PTSD og er hypersensitiv. Hun kan være litt "snappy", og oppfatter ofte folk som trusler uten at de trenger å være det. Hun kan være litt intens, og fly litt i flint over små bagateller, men hun unnskylder seg ofte etter en stund om jeg uttrykker at hun gjorde noe jeg ikke likte. 

Anonymkode: ebed9...303

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en venninne som ble voldtatt av faren sin fra hun var 3 år gammel. Hun har PTSD og er hypersensitiv. Hun kan være litt "snappy", og oppfatter ofte folk som trusler uten at de trenger å være det. Hun kan være litt intens, og fly litt i flint over små bagateller, men hun unnskylder seg ofte etter en stund om jeg uttrykker at hun gjorde noe jeg ikke likte. 

Anonymkode: ebed9...303

Venninnen min har også ptsd. Men hun tåler ikke kritikk, og sier aldri unnskyld. Alt er som sagt andres feil. Trodde det hadde en sammenheng. Hun har sagt at hun ikke klarer kritikk pga ptsd'en. 

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner ikke helt korrelasjonen mellom at hun har opplevd incest i barndommen og at hun ikke er en bra venninne? Da tror jeg du unnskylder henne for mye (med mindre du er mann).

Anonymkode: 3c796...bd4

Hun bruker det mye som forklaring. Trodde det hadde en sammenheng. Men du mener at det ikke henger sammen?

Anonymkode: 9cd55...0af

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ts! 

Jeg har hatt en veninne i 4 år som din. Det var vanskelig fordi hun er alenemor og hadde masse behov for hjelp med barnet. Det var så vobdt å se på at hun slet slik samtidig så gjorde hun mye greier som såret meg. 

Hun var ikke i stand til å være en veninne eller sette grenser for sitt barn og har desverre ikke familie rundt seg heller.

Hun kutta meg ut helt plutselig, lang historie, men har ikke lyst å oute henne her. Hun er ingen ond person, men hun slet mye og dro meg ned. Gjorde så godt jeg kunne men hun så nok ikke verdien i meg som veninne når jeg ikke kunne passe hennes datter.

 

Anonymkode: ae30e...fd9

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Prøver å forstå meg på en voksen venninne som ble utsatt for incest i barndommen sin. Har kjent henne et par år og kjenner at relasjonen blir mer og mer vanskelig. Spesielt når det kommer til grensetting. Hun tar ikke et hint, og ved mer direkte beskjed blir hun veldig sint. Alt er andres feil. Det er flere ting som er veldig ugreit i måten hun oppfører seg på, men vil ikke nevne det her. Hun har fått behandling og mener hun har funnet gode løsninger på sine problemer. 

Er det noen andre som har venninne som har blitt utsatt for incest, er det noen trekk som går igjen? Vil gjerne forstå.

Anonymkode: 9cd55...0af

Fant dette ts http://www.pete-walker.com/shrinkingInnerCritic.htm

det kan kansje sies seg selv at når man som barn ikke opplever trygghet så blir barnet en indre kritiker. "Om jeg bare kunne spist alle ertene så hadde mamma kandje slutta å knipe meg" som de skriver i artikkelen. Mulig dette henger sammen med å slite med kritikk. 

 

Anonymkode: ae30e...fd9

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hun bruker det mye som forklaring. Trodde det hadde en sammenheng. Men du mener at det ikke henger sammen?

Anonymkode: 9cd55...0af

Delvis. Negative erfaringer former absolutt mennesker. Men her virker det som hun enten bruker det for å slippe å deale med at hun sliter i vennskapsrelasjoner, eller faktisk tror selv at det er pga incest. Jeg tviler på at det har noe med hverandre å gjøre. Virker helst som hun gjør seg selv en bjørnetjeneste her, når hun skylder det på incesthistorikk og unngår å ta tak i det. Kritikk fra andre mennesker er nødvendig. Uten kritikk sier naturlig nok ingen unnskyld Hva om du prøver å korrigere henne litt? Rett å slett si forsiktig at selv om hun har ting i fortiden hun sliter med, så har hun ansvar for sin egen oppførsel som alle andre og at det hadde vært fint om hun sa unnskyld i blant fordi hun sårer hun og..  

 

Anonymkode: 3c796...bd4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Venninnen min har også ptsd. Men hun tåler ikke kritikk, og sier aldri unnskyld. Alt er som sagt andres feil. Trodde det hadde en sammenheng. Hun har sagt at hun ikke klarer kritikk pga ptsd'en. 

Hun bruker det mye som forklaring. Trodde det hadde en sammenheng. Men du mener at det ikke henger sammen?

Anonymkode: 9cd55...0af

Men det kan stemme det. Venninna mi var uhyre mere ustabil for 10 år siden når vi møttes. Hun tåler kritikk, men tar det ofte litt nært. Hun er hypersensitiv i den forstand at hun reagerer veldig på lyder. Før kunne hun for eksempel klikke fordi armklokka tikket for høyt. En lyd folk flest ikke engang registrerer. Hvor lenge har du kjent henne? Tok kanskje et halvt år før hun sa unnskyld til meg og vi hang sammen nesten hver dag og hver kveld (vi bodde på internatskole). Hun hadde ofte episoder hvor hun kranglet med seg selv over hvordan hun skulle føle seg. ("Er jeg fornærmet?! Er dette noe å være fornærmet over? Hva mente hun egentlig? Er det jeg som overreagerer eller mente hun det hun sa?!"- type dialoger).  Kan hende det er slike episoder som har gjort henne litt mere "stabil".

Har du lest noe om PTSD?

Anonymkode: ebed9...303

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Delvis. Negative erfaringer former absolutt mennesker. Men her virker det som hun enten bruker det for å slippe å deale med at hun sliter i vennskapsrelasjoner, eller faktisk tror selv at det er pga incest. Jeg tviler på at det har noe med hverandre å gjøre. Virker helst som hun gjør seg selv en bjørnetjeneste her, når hun skylder det på incesthistorikk og unngår å ta tak i det. Kritikk fra andre mennesker er nødvendig. Uten kritikk sier naturlig nok ingen unnskyld Hva om du prøver å korrigere henne litt? Rett å slett si forsiktig at selv om hun har ting i fortiden hun sliter med, så har hun ansvar for sin egen oppførsel som alle andre og at det hadde vært fint om hun sa unnskyld i blant fordi hun sårer hun og..  

 

Anonymkode: 3c796...bd4

Dette!

Vet om ei som har opplevd det samme som venninnen til ts, men oppfører seg helt normal til tross for vonde opplevelser i barndommen. Venninnen din må bare lære seg å fungere ute blant folk og ikke når det passer henne. Det er ingen andres feil eller ansvar bortsett fra personen selv som har forgrepet seg på henne. Det hjelper heller ikke at folk rundt henne godtar bakgrunnen hennes som unnskyldning og lar henne slippe lett unna. 

Anonymkode: 45fe9...948

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette!

Vet om ei som har opplevd det samme som venninnen til ts, men oppfører seg helt normal til tross for vonde opplevelser i barndommen. Venninnen din må bare lære seg å fungere ute blant folk og ikke når det passer henne. Det er ingen andres feil eller ansvar bortsett fra personen selv som har forgrepet seg på henne. Det hjelper heller ikke at folk rundt henne godtar bakgrunnen hennes som unnskyldning og lar henne slippe lett unna. 

Anonymkode: 45fe9...948

Hun har sakte brutt meg ned, for jeg har godtatt unnskyldningen. Har kjent henne et par-tre år. Det har endt med at jeg har fått mye skyldfølelse  Trengte å høre det som jeg har uthevet. Takk.

TS

Anonymkode: 9cd55...0af

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva om du prøver å korrigere henne litt? Rett å slett si forsiktig at selv om hun har ting i fortiden hun sliter med, så har hun ansvar for sin egen oppførsel som alle andre og at det hadde vært fint om hun sa unnskyld i blant fordi hun sårer hun og..  

Prøvde det, og hun gikk rett i strupen på meg. I tillegg lyver hun heller istedet for å innrømme feil. Det ender med at jeg sier unnskyld hele tiden.

Tror jeg trenger en pause fra henne.

ts

Anonymkode: 9cd55...0af

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun har sakte brutt meg ned, for jeg har godtatt unnskyldningen. Har kjent henne et par-tre år. Det har endt med at jeg har fått mye skyldfølelse  Trengte å høre det som jeg har uthevet. Takk.

TS

Anonymkode: 9cd55...0af

Hun trenger å få høre det du har uthevet. Kanskje har hun blitt vant til at folk syr puter under armene hennes, og oppfører seg deretter. Ikke la deg bryte ned, for det er ikke din feil <3

Men fortsetter hun med sin oppførsel, ville jeg bare gått. La henne få vite at det og gi henne en sjanse før du vurderer å gi opp vennskapet. 

Anonymkode: 45fe9...948

[AnonymBruker]

Mange som har blitt utsatt for overgrep som barn har blitt straffet for ting de har gjort, ting som kanskje ikke var feil. De har blitt kritisert, fortalt hvor stygge/dumme/ubrukelige de er, og når de da får kritikk blir dette en påminner om det som skjedde i barndommen. Selv om de vet at det var da, og nå er nå, så husker kroppen, man går automatisk inn i de følelsene de hadde da overgrepene fant sted. Dette er ikke noe man bare kan slutte med, det krever mange, mange års jobbing - og noen blir aldri helt friske. Det er lett å si at man bare må "lære seg å oppføre seg", men det er ikke så enkelt. Det handler ikke om vilje.

Likevel kan jeg forstå at det er vanskelig å være venn med slike personer, og man skal kunne kutte ut folk selv om det er en sykdom som gjør at de oppfører seg dårlig. Men jeg tror at ved å spørre, snakke om ting og prøve å forstå, så kan det bedre relasjonen.

Anonymkode: 018bf...0ae

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange som har blitt utsatt for overgrep som barn har blitt straffet for ting de har gjort, ting som kanskje ikke var feil. De har blitt kritisert, fortalt hvor stygge/dumme/ubrukelige de er, og når de da får kritikk blir dette en påminner om det som skjedde i barndommen. Selv om de vet at det var da, og nå er nå, så husker kroppen, man går automatisk inn i de følelsene de hadde da overgrepene fant sted. Dette er ikke noe man bare kan slutte med, det krever mange, mange års jobbing - og noen blir aldri helt friske. Det er lett å si at man bare må "lære seg å oppføre seg", men det er ikke så enkelt. Det handler ikke om vilje.

Likevel kan jeg forstå at det er vanskelig å være venn med slike personer, og man skal kunne kutte ut folk selv om det er en sykdom som gjør at de oppfører seg dårlig. Men jeg tror at ved å spørre, snakke om ting og prøve å forstå, så kan det bedre relasjonen.

Anonymkode: 018bf...0ae

Det var nyttig å få vite dette også. Jeg spurte henne tidlig i vennskapet om det er ting jeg skal ta hensyn til, men da sa hun at det ikke var noe spesielt. Det har kommet brått og brutalt underveis. Hun er over 40 år, er veldig ung for alderen, faktisk litt barnslig. Antar at hun kanskje aldri blir helt frisk, stakkar.

Anonymkode: 9cd55...0af

[AnonymBruker]

Du sier venninna di er barnslig. Mener du det bokstavelig, som i at det av og til virker som om det er et barn (bare i en voksen kropp) du har foran deg? Varierer dette, eller er hun alltid barnslig? 

Dersom du bokstavelig talt mener barnslig og det varierer veldig, lurer jeg på om hun skifter mening ofte? Om hun nekter for å ha gjort ting hun beviselig har gjort? Om hun ofte skifter klesstil, sminke eller hårsveis (gjerne flere ganger daglig), om hun kanskje bruker ulike navn på seg selv? Har skiftende matvaner eller interesser? Flere håndskrifter? 

Anonymkode: 4c4c0...3b9

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du sier venninna di er barnslig. Mener du det bokstavelig, som i at det av og til virker som om det er et barn (bare i en voksen kropp) du har foran deg? Varierer dette, eller er hun alltid barnslig? 

Dersom du bokstavelig talt mener barnslig og det varierer veldig, lurer jeg på om hun skifter mening ofte? Om hun nekter for å ha gjort ting hun beviselig har gjort? Om hun ofte skifter klesstil, sminke eller hårsveis (gjerne flere ganger daglig), om hun kanskje bruker ulike navn på seg selv? Har skiftende matvaner eller interesser? Flere håndskrifter? 

Anonymkode: 4c4c0...3b9

Hun er kanskje mer barnlig. Liker å være med på aktiviteter/konkurranser som er ment for barn. Av og til virker hun som et barn i en voksen kropp, for hun kan sette opp trutmunn og sutre (på en spøkefull måte?). Dessuten blir hun veldig begeistret av dyr og skal gå bort og klappe dem. Ellers er hun voksen.

Hun skifter ikke klesstil, sminke, navn eller hårsveis i det hele tatt. Har absolutt en fast stil. Men det kan være litt vanskelig å vite hva hun interesserer seg for. Noen ganger er hun f.eks interessert i mote, hvis jeg derimot vil snakke om mote, er det noe som aldri har interessert henne. Hvorfor lurte du på dette?

Anonymkode: 9cd55...0af

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er kanskje mer barnlig. Liker å være med på aktiviteter/konkurranser som er ment for barn. Av og til virker hun som et barn i en voksen kropp, for hun kan sette opp trutmunn og sutre (på en spøkefull måte?). Dessuten blir hun veldig begeistret av dyr og skal gå bort og klappe dem. Ellers er hun voksen.

Hun skifter ikke klesstil, sminke, navn eller hårsveis i det hele tatt. Har absolutt en fast stil. Men det kan være litt vanskelig å vite hva hun interesserer seg for. Noen ganger er hun f.eks interessert i mote, hvis jeg derimot vil snakke om mote, er det noe som aldri har interessert henne. Hvorfor lurte du på dette?

Anonymkode: 9cd55...0af

Jeg bare lurte på om hun kunne ha DID (dissosiativ identitetsforstyrrelse) og ikke bare PTSD. 

Anonymkode: 4c4c0...3b9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hun er kanskje mer barnlig. Liker å være med på aktiviteter/konkurranser som er ment for barn. Av og til virker hun som et barn i en voksen kropp, for hun kan sette opp trutmunn og sutre (på en spøkefull måte?). Dessuten blir hun veldig begeistret av dyr og skal gå bort og klappe dem. Ellers er hun voksen.

Hun skifter ikke klesstil, sminke, navn eller hårsveis i det hele tatt. Har absolutt en fast stil. Men det kan være litt vanskelig å vite hva hun interesserer seg for. Noen ganger er hun f.eks interessert i mote, hvis jeg derimot vil snakke om mote, er det noe som aldri har interessert henne. Hvorfor lurte du på dette?

Anonymkode: 9cd55...0af

Jeg har opplevd en vond barndom og har vært barnslig siden. Føler at jeg ikke fikk vært et barn, derfor begynte jeg å se på barnefilmer (i all hemmelighet), har rosa himmelseng, barne nattlampe osv. Sprekker helt i leketøysbutikken, da får jeg lyst på alt. 

At hun liker å være med på aktiviteter for barn og at hun må klappe søte dyr kjenner jeg meg veldig igjen i. Jeg ønsket til å med å bli utredet for psykiske sykdommer med sånne teite spill osv som barn blir! 

Jeg vet om flere som er sånn, men de ønsker å bli behandlet som voksne. Behandler du henne som en voksen ts?

Jeg har ærlig talt ingen råd å komme med.

Anonymkode: 52345...03d

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet om flere som er sånn, men de ønsker å bli behandlet som voksne. Behandler du henne som en voksen ts?

Jeg behandler henne som voksen. Men det er mye jeg har sluttet å forvente av henne, som jeg ville forventet av andre voksne.

 

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bare lurte på om hun kunne ha DID (dissosiativ identitetsforstyrrelse) og ikke bare PTSD. 

Anonymkode: 4c4c0...3b9

Det tror jeg ikke hun har.

Anonymkode: 9cd55...0af

[AnonymBruker]

Vi som har vært utsatt for overgrep i berndommen er like ulike som andre mennesker. De aller fleste fungerer godt i samfunnet, klarer å holde på en jobb, har mann/kone barn, og venner. Hvor mye man sliter i etterkant varrierer både i forhold til alvorlighetsgrad av overgrepene, hvorlenge de pågikk, om man som barn hadde andre trygge voksenprsoner rundt seg, og hva slags personlighet man har.

Det er ofte sånn at i den/de periodene man tar tak i problemene og jobber seg gjennom dem, blir de også veldig fremtredende. Omverden kan ofte oppleve det som om personen får det verre,mens personen selv faktisk føler seg bedre. Det skjer fordi man tørr å vise hvordan man faktisk har det, og dermed slipper å spille skuespill. Det føles bedre å ha det dårlig når man slipper å innbille verden at man har det bra, enn når man må (eller frøler at man må) spille en rolle der alt er bra. Derfor vil venner ofte tro at behandlign gjør passienten verre, selv om det for de aller fleste blir bedre på sikt.

Når det gjelder grensesetting er det ofte sånn at man på grunn av overgrepene ikke har maktet å sette grenser. Grensene har blitt så til de grader visket ut, og man lærte som liten at man ikke hadde rett til å sette de. Derfor er det heller ikke uvanlig at man, når man lærer seg å sette grenser, en periode blir veldig bestemt, og overtydelig på egne grenser. Dette er en læringsprosess, og de fleste finner en balanse etterhvert, og setter grenser på en helt normal måte. 

Når det gjelder hint fra andre er det mer vanlig at utsatte er ekstra oppmerksomme på hint, fordi man har levd i en verden der egen trygghet har vært avhengig av at man kan tolke andres (les: overgripers) humør og signaler. Men alle er forskjellige, så dette trenger jo ikke nødvendigvis gjelde din venninne. Eller det kan være at hun er litt på samme som med egen grensesetting, at hun er klar over at hun tar inn for mye hint, og dermed velger å ignorere, fordi hun ikke egentlig vet om du hinter eller om hun overanalyserer? Det er ikke så godt å si.

Jeg tenker at dersom venninnen din er i en prosess der hun tar tak i overgrepene, så ville jeg gitt henne en del slack. Det er kjempetøft, og mange trenger å prøve seg fram for å lære de sosiale spillereglene på nytt. Men selv om du gir litt slack må du kjenne etter hvor mye du klarer, du skal ikke utslette deg selv, det er ikke brafor noen av dere. (En slik prosess kan ta flere år.) Hvis hun ikke holder på å bearbeide ville jeg ikke latt henne bruke overgrepshistorien som en unnskyldning til å behandle deg dårlig. Det kan være en forklaring, men ikke en unnskyldning. Ja, det kan forklare hvorfor hun reagerer som hun gjør, men hun er voksen nå, og nå er det hennes ansvar å  ta tak, og skaffe seg hjelp så hennes adferd ikke skader andre.

Anonymkode: c6039...1ad