Venninne og kjæreste som ikke lenger kommer overens

[AnonymBruker]

Jeg har ett dilemma med en venninne jeg har hatt siden barndommen.
På grunn av våre ulike personligheter, har vi naturlig nok alltid vært litt av og på. Men jo eldre vi har blitt, jo verre blir kranglene og jo lengre blir periodene uten kontakt.

Det siste som skjedde, var at hun blandet seg inn i forholdet mitt. Hun har problemer med kjæresten min, og fant det for godt å skjelle han ut en kveld vi var ute på byen. Helt uprovosert og foran folk. Det var ikke hennes sak å kjempe, han fortjente ikke det hun sa og i tillegg ydmyket hun jo meg, ved å si ting som jeg har sagt til henne. Teit av meg å diskutere forholdet mitt med henne i utgangspunktet, men forventet jo at det ble mellom oss.. 
Dagen etter ba hun om unnskyldning til meg og en annen venninne som var tilstede, men ikke til han, som i og for seg, var det eneste offeret. Både jeg og han kuttet henne ut i nesten ett år, og han har null interesse av å slippe henne inn i vårt liv igjen, da han ikke føler at han kan stole på henne og at hun kun vil ødelegge for oss.

Min venninne tok kontakt med meg til slutt, og beklaget seg igjen og sa hun savnet meg som venninne, og ville prøve å gjøre det godt igjen. Så jeg møtte henne.
Hun kom med en ganske tynn forklaring på hvorfor hun ikke hadde bedt kjæresten min om unnskyldning, og selv om hun nå er klar for å prate med han, så vil ikke han lenger. Han ser ikke poenget. Han mener at hvis hun hadde vært oppriktig lei seg, hadde hun tatt kontakt like etter hendelsen. Det er jeg enig i.

Jeg er selvfølgelig like lei meg og frustrert over det som skjedde jeg også, men jeg har vokst opp med henne og opplevd mye med henne, vi vet alt om hverandre. Selv om dette var alvorlig og langt over streken, er jeg en ganske tilgivende person..
Jeg ønsker nå ett mye mer begrenset vennskap, da hun kan kreve ganske mye av folk rundt seg, i tillegg til at jeg ikke lenger tør å betro meg til henne. Men jeg ønsker å være på talefot, for jeg er ikke interessert i å ha "uvenner".

Jeg har spist lunsj med henne to ganger, på 3 måneder, ellers har vi ikke kontakt overhodet.
Kjæresten min vil at jeg skal kutte helt og forstår ikke hvordan jeg kan tilgi, så jeg får jo dårlig samvittighet.
Jeg prøver å forklare han at jeg selvfølgelig ikke kommer til å gå tilbake til å betro meg til henne eller investere mye tid i henne, men at jeg synes det er greit å bare være på talefot.
Jeg tror han også ville roet seg litt, om de fikk snakket sammen. Men vet ikke hvordan jeg skal klare å arrangere det.

Hva synes dere? Er det jeg som er urimelig? Hvordan kan jeg få kjæresten min til å gi det en sjanse til? De var gode venner før dette skjedde.. 

Anonymkode: ad245...43a

[LittleBabyBlue]

Så du lempa all forholds-dritten din på ei venninne og så er du overrasket over at hun tror typen din er en dritt?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, LittleBabyBlue skrev:

Så du lempa all forholds-dritten din på ei venninne og så er du overrasket over at hun tror typen din er en dritt?

Du vet ikke hva det gjelder, alle har problemer i forholdene sine. Og uansett så forventer man at venninnene sine holder kjeft om ting man snakker om i fortrolighet, og ikke bare eksploderer som lyn fra klar himmel..
TS

Anonymkode: ad245...43a

[QQbaby]

Du burde skrive litt mindre, blir for mye tekst for meg.

[LittleBabyBlue]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du vet ikke hva det gjelder, alle har problemer i forholdene sine. Og uansett så forventer man at venninnene sine holder kjeft om ting man snakker om i fortrolighet, og ikke bare eksploderer som lyn fra klar himmel..
TS

Anonymkode: ad245...43a

Eller man kan ha litt selvinnsikt. Har nok av venninner som bruker meg som klagemur. Typen er lat, lever på lønna deres, lyver osv og det mest positive de sier er at han er jo snill ellers. Har du holdt på sånn så tror hun jo ikke godt om typen din. 

[AnonymBruker]

Hvorfor skal kjæresten din bestemme om du skal beholde kontakten med en barndomsvenninne? Når hun skjelte ham ut på grunnlag av ting du har fortalt henne, var det neppe helt grunnløst og tatt ut av luften - det kan jo være hun er oppriktig bekymret for deg.

Alle trenger ikke like hverandre og være venner. Du ønsker å opprettholde vennskapet med henne, ergo gjør du det, det er ditt valg. Kjæresten din ønsker ikke å snakke med henne, det er hans valg. Men han kan ikke styre om dere skal være venner, og du skal ikke ha dårlig samvittighet over å treffe henne.

Anonymkode: 0639f...1dd

[AnonymBruker]

Aldri baksnakk kjæresten din til venninner. Har du et problem eller uenighet med typen, snakk med han om det. Det er meningen dere skal være et team. Selv om det føles bra for deg å sladre om han til andre, så er det stygt gjort mot kjæresten din

 

Anonymkode: 5c851...5bd

[AnonymBruker]

Litt vanskelig å vite om kjæresten din overreagerer eller ikke uten å vite hva som ble sagt og alvorlighetsgraden i dette. Hvis venninnen din sa direkte stygge og urettferdige ting som krenket ham, skjønner jeg jo godt at han vil kutte henne ut og ikke har noen interesse av å bruke tid på henne. Det må være helt greit. Jeg hadde også kuttet noen ut om de kjeftet meg huden full i en offentlig setting, det hadde vært kroken på døra for min del.

Men om grunnen til at hun skjelte ham ut var mer fortjent, at han faktisk hadde oppført seg dårlig mot deg og hun som din venninne fikk nok og satte ham på plass, blir det jo litt annerledes. Det er bare du som kan avgjøre om denne skyllebøtta var litt fortjent eller totalt på jordet, vi kjenner ikke konteksten. 

Uansett: når du ikke selv klarer å bestemme deg for om vennskapet med venninnen ditt er godt eller ikke (du skriver jo at dere er mye av og på, og veldig ulike), så blir det for mye forlangt at kjæresten din skal engasjere seg og ta noen aktiv del i vennskapet. Det holder at han er deltakende i de relasjonene du har som faktisk er stabile og udramatiske. Hvis du uansett vil holde vennskapet på en armlengdes avstand for din egen del, så kan du jo treffe henne alene, typ over lunsj eller noe. Jeg har også noen perifere venner jeg treffer iblant uten samboeren min, tror det er ganske vanlig. Han har et godt forhold til mine beste venner, men han orker ikke ta del i absolutt alle bekjentskaper jeg har. Jeg orker ikke ta aktiv del i alle hans ymse kompisrelasjoner heller.

Anonymkode: 5e68a...18d