De som virkelig kjenner meg vil ikke ha noe med meg å gjøre...:(

[AnonymBruker]

Jeg føler meg helt alene...

Jeg er en sosial person som liker å tulle, henge med venner, ta en øl, dra på kino etc etc.. men nå har jeg ingen å gjøre dette med. Jeg er skikkelig lei meg om dagen, og ser ikke meningen med det hele.. Jeg er som regel veldig løsningsorientert og klarer å legge en plan, ta meg i nakkeskinnet og gå på med friskt mot, men nå kjennes det ut som om det ikke er noe vits i å prøve mer..

Jeg har flyttet vekk fra familie for mange år siden. På lasset reiste jeg vekk fra en del venner og omgangskrets også. Nå sitter jeg i situasjonen hvor jeg har gått fra kjæresten min og har ingen igjen her. Jeg følte meg ensom med han. Mine utfordringer og problem var ikke noen problem - og vi gjorde aldri noe sammen annet enn å krangle. Jeg synes det bare var trist. Og jeg mistet følelsene for han og tillitten. Uansett hva jeg prøver på nå - så blir det bare vendt mot meg. Jeg er den skyldende part hele tiden. Han var den som kjente meg best og jeg fikk ingen støtte fra han før - og absolutt ingen nå.

Mine foreldre støtter meg i det praktiske, men har aldri vært der for å snakke om følelser. Faren min er en kjempesint person som eksploderer på deg dersom du ikke har innfridd til hans forventninger. Dette gjorde han igjen for ikke lenge siden. Jeg er lei av å forholde meg til han. En tidlig kjæreste av meg (i min ungdomstid) voldtok meg og såret meg som ingen andre har gjort. Jeg føler at alle som kommer gjennom til meg og kjenner meg - hele meg, på godt og vondt, blir lei av meg eller ikke liker meg. Behandler meg dårlig. Og jeg kjenner at jeg ikke har noen i livet mitt lengre. Jeg er helt alene. Og jeg tør ikke å slippe noen inn lengre heller... Jeg lurer litt på om jeg er helt i villfare?! Jeg tror selv at jeg er en god person som prøver å ta hensyn til andres behov og ønsker - for å lage gode planer for at alle skal ha det bra. Men det ender opp med at jeg får skylden og at jeg er den personen som får en hel haug med drit mot meg. Det er så vondt og så trist. Kanskje jeg ikke er en god person likevel?!

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg føler meg fortapt, ensom, trist og ser ikke helt poenget med dette livet noe mer... Visst jeg ikke skal slippe noen inn i det - og jeg ikke er god nok for de som blir kjent med meg - hva er det da igjen å leve for?

Anonymkode: e5f72...f0e

[fuglekvitter__]

Ho ho ho... du er jammen meg morsom du.  

[AnonymBruker]

Ja vel... kan du fortelle meg hvorfor du synes det jeg skriver er morsomt?

Anonymkode: e5f72...f0e

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg helt alene...

Jeg er en sosial person som liker å tulle, henge med venner, ta en øl, dra på kino etc etc.. men nå har jeg ingen å gjøre dette med. Jeg er skikkelig lei meg om dagen, og ser ikke meningen med det hele.. Jeg er som regel veldig løsningsorientert og klarer å legge en plan, ta meg i nakkeskinnet og gå på med friskt mot, men nå kjennes det ut som om det ikke er noe vits i å prøve mer..

Jeg har flyttet vekk fra familie for mange år siden. På lasset reiste jeg vekk fra en del venner og omgangskrets også. Nå sitter jeg i situasjonen hvor jeg har gått fra kjæresten min og har ingen igjen her. Jeg følte meg ensom med han. Mine utfordringer og problem var ikke noen problem - og vi gjorde aldri noe sammen annet enn å krangle. Jeg synes det bare var trist. Og jeg mistet følelsene for han og tillitten. Uansett hva jeg prøver på nå - så blir det bare vendt mot meg. Jeg er den skyldende part hele tiden. Han var den som kjente meg best og jeg fikk ingen støtte fra han før - og absolutt ingen nå.

Mine foreldre støtter meg i det praktiske, men har aldri vært der for å snakke om følelser. Faren min er en kjempesint person som eksploderer på deg dersom du ikke har innfridd til hans forventninger. Dette gjorde han igjen for ikke lenge siden. Jeg er lei av å forholde meg til han. En tidlig kjæreste av meg (i min ungdomstid) voldtok meg og såret meg som ingen andre har gjort. Jeg føler at alle som kommer gjennom til meg og kjenner meg - hele meg, på godt og vondt, blir lei av meg eller ikke liker meg. Behandler meg dårlig. Og jeg kjenner at jeg ikke har noen i livet mitt lengre. Jeg er helt alene. Og jeg tør ikke å slippe noen inn lengre heller... Jeg lurer litt på om jeg er helt i villfare?! Jeg tror selv at jeg er en god person som prøver å ta hensyn til andres behov og ønsker - for å lage gode planer for at alle skal ha det bra. Men det ender opp med at jeg får skylden og at jeg er den personen som får en hel haug med drit mot meg. Det er så vondt og så trist. Kanskje jeg ikke er en god person likevel?!

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg føler meg fortapt, ensom, trist og ser ikke helt poenget med dette livet noe mer... Visst jeg ikke skal slippe noen inn i det - og jeg ikke er god nok for de som blir kjent med meg - hva er det da igjen å leve for?

Anonymkode: e5f72...f0e

Ser ikke at du tar så mye kontakt med noen heller, altså ut fra innlegget ditt virker det som du stlter folk bort fra deg. Muligens ufrivillig. 

Anonymkode: 4530a...6a9

[AnonymBruker]

Du trenger å snakke med noen, du er i en krise og trenger støtte. Jeg ville gått til legen og bedt om henvisning til psykolog. Evt snakket med noen andre som er til å stole på, en terapeut eller prest eller noen som du kan ta opp disse tingene med. De tankene du har er veldig mørke, og du har opplevd vonde ting som du bør få bearbeidet! 

Det er IKKE din skyld at eksen din voldtok deg, eller at faren din eksploderer i sinne, det ansvaret ligger hos dem. Og selv om det virker som det beste nå å aldri slippe noen innpå seg igjen, så vil det gå over! Du må bare komme deg på bena igjen, du har helt sikkert noen som bryr seg, men du må strekke ut en hånd sånn at de får sjansen. Lykke til, sender deg en klem

Anonymkode: ec390...f35

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja vel... kan du fortelle meg hvorfor du synes det jeg skriver er morsomt?

Anonymkode: e5f72...f0e

Jeg sier meg bare enig med noen at dette virker som tull.

Anonymkode: 06ec8...27b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sier meg bare enig med noen at dette virker som tull.

Anonymkode: 06ec8...27b

det er høyst relevant for meg.. finner det ikke morsomt heller

Anonymkode: e5f72...f0e

[AnonymBruker]

36 minutter siden, fuglekvitter__ skrev:

Ho ho ho... du er jammen meg morsom du.  

Var det alt du klarte å lire av deg? Da kan du heller la vær.

Anonymkode: 08dfd...618

[Nappetass1]

40 minutter siden, fuglekvitter__ skrev:

Ho ho ho... du er jammen meg morsom du.  

Ler du av at andre har det vondt? Det sier mye om deg, og ikke i positiv formening.

Ts.. hvorfor flytter du ikke tilbake? Ta opp igjen kontakten med gamle venner, støtt deg på familie. De er sikkert med emosjonelt kompetente når du har det så vondt.. Kontakt med terapeut vil kanskje også være til hjelp! Det er ikke noe greit å ha det så vondt 

 

[Charlotteul]

Utifra HI ditt å dømme sitter jeg igjen med et inntrykk av du ofte synes synd på deg selv og deler kanskje litt vel mye for å få oppmerksomhet og medfølelse. Ikke noe galt i det, men kan det ha seg at du bretter ut om det negative i livet ditt litt for tidlig/ofte, at folk føler det blir slitsomt å høre på? Jeg vet ikke. Hadde jeg hatt en venn som holdt på slik hadde jeg blitt sliten, for selv om folk sliter med sitt så er de færreste interessert i å høre negative ting hele tiden. Drar på en måte stemningen ned litt. Vet ikke om du allerede har gjort det, men kanskje du skulle snakket med en profesjonell, og fått lagt fortiden din bak deg? Du kommer aldri til å glemme det som har skjedd, men du kan lære deg å ikke la de vonde tankene ta så stor plass i livet ditt. 

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Charlotteul skrev:

Utifra HI ditt å dømme sitter jeg igjen med et inntrykk av du ofte synes synd på deg selv og deler kanskje litt vel mye for å få oppmerksomhet og medfølelse. Ikke noe galt i det, men kan det ha seg at du bretter ut om det negative i livet ditt litt for tidlig/ofte, at folk føler det blir slitsomt å høre på? Jeg vet ikke. Hadde jeg hatt en venn som holdt på slik hadde jeg blitt sliten, for selv om folk sliter med sitt så er de færreste interessert i å høre negative ting hele tiden. Drar på en måte stemningen ned litt. Vet ikke om du allerede har gjort det, men kanskje du skulle snakket med en profesjonell, og fått lagt fortiden din bak deg? Du kommer aldri til å glemme det som har skjedd, men du kan lære deg å ikke la de vonde tankene ta så stor plass i livet ditt. 

Jeg skjønner ikke hvorfor du får det inntrykket at ts deler for mye negativt om seg selv hele tiden? Det er jo forskjell på å skrive et anonymt innlegg, og hva man forteller til venner og kjente til enhver tid. Jeg er så lei av den der holdningen at straks man snakker om noe vanskelig så er man liksom en som drar andre ned. Det er forståelig at hun sliter, og da syns man ofte synd på seg selv. Jeg mener ikke at løsningen er å gå rundt og snakke om problemene til alle og enhver, men man kan jo ikke fortelle folk at de må bare legge lokk på alt heller? Men man bør være litt selektiv med hva man forteller, og til hvem. Stol på folk som fortjener din tillit. Og uansett om man er glad eller trist, så er det aldri sympatisk med folk som bare snakker om seg selv og aldri interesserer seg for andre. (Men jeg fikk ikke det inntrykket av ts ut i fra innlegget hennes.)

Anonymkode: ec390...f35

[AnonymBruker]

Lev for deg selv TS, ikke for andre. Livet er sånn at vi står i bunn og grunn på egne bein, også i perioder vi føler oss alene. folk kommer og går ved vår side, hjelper oss og vi hjelper de. Ikke alle har vennskap eller forhold som varer livet gjennom.

 

Anonymkode: 9e2e9...7a3

[AnonymBruker]

Stort sett fokuserer jeg på å være blid og glad. Sprer rundt med meg humor, og jeg vil tro at de aller fleste ikke har en anelse om at jeg synes dette er kjipt. Så har heller problemer med å slippe folk inn på meg når ting er kjipt. Ellers er jeg den jeg er og er ekte med følelser som alle andre. Men når det er kjipt så holder jeg det gjerne for meg selv. Derfor er det kanskje ekstra sårt at de få som kjenner meg, som min far, min bror, min eks kjæreste og nå min eks samboer, velger å behandle meg som en dritt. For det de gjør er å fortelle meg hvor ubrukelig jeg er (men at de er der for meg som støtte visst jeg trenger det), blir sinte på meg, kjefter, skriker og banner. Noen av de bruker også omvendt psykologi for å prøve å få meg til å gjøre/reagere slik de ønsker.. eller bare kutter meg ut fordi de gidder ikke å snakke om deres problem. DET synes jeg er sårt.. for det er ikke mange som er innenfor skallet mitt..

Anonymkode: e5f72...f0e