Hvorfor er noen heldige og andre uheldige når det kommer til kjærlighet?

[AnonymBruker]

Leser ofte her inne om folk som ikke finner seg noen, uten noen åpenbar grunn. Jeg er i motsatt situasjon, at jeg alltid har fått de jeg ville ha, uten noen åpenbar grunn. Eneste gangen noen ikke ville ha meg, var andre gangen jeg hadde slått opp med ham og han ikke tok meg tilbake. Også er spørsmålet, om man er heldig på kjærlighetsfronten eller ikke, handler det om hell, at man spieler hverandre (jeg faller nok ofte for folk som er like meg for eksempel), eller en x-faktor man ikke ser selv?

Jeg tror jeg er helt normal når det kommer til pen, søt og hyggelig. Blid og rar kanskje, men that's it. 

Anonymkode: 033f6...216

[AnonymBruker]

Utseendet og personlighet, at man setter karriere og studier foran kjærligheten feks. Har nok VELDIG mye å si på selvtilliten og om man stråler.

Anonymkode: 43e2a...63f

[AnonymBruker]

Jeg finner noen. Men de behandler meg dårlig og det er alltid turbulent. Jeg tror det er fordi jeg har dårlig selvtillit og ikke helt klarer sette grenser eller stille krav når jeg er forelsket i noen, til det kommer til et punkt der jeg tar igjen for dritt over tid som en illsint ilder som går rett i strupen deres. Må ærligtalt si at jeg etterhvert tror alle menn vil begå psykiske eller fysiske overgrep mot kvinner hvis de får muligheten..

Anonymkode: efcc5...1e0

[AnonymBruker]

Det er ikke "uten grunn".

Det er attraktivitet (utseende, personlighet m.m.), miljø, evne til å lese og kjenne mennesker. 

Når noen skriver at de ikke finner noen her så er det selvsagt vanskelig å stadfeste hvorfor - alt vi har å gå etter er hvordan en person beskriver seg selv, og man er ofte blind for sine egne "feil".

Anonymkode: 05800...82d

[AnonymBruker]

Det kommer an på ekstremt mange faktorer. Og hva i det hele tatt mener du med å være heldig på kjærlighetsfronten?

Jeg møtte min mann som 25-åring og har vært med han siden. I mine øyne er vi nær perfekt match og jeg føler meg utrolig heldig som møtte han. Jeg hadde ingen kjærester før det, men jeg ville ikke kalt meg selv uheldig heller, da jeg aldri forelsket meg heller. I mitt tilfelle var det en rekke tilfeldigheter som gjorde at vi møtte hverandre

Men det kommer også an på hvilken personlighet man selv har og hvilken type mennesker den tiltrekker. Og hvilke mennesker du er tiltrukket av. I mitt tilfelle tiltrekker jeg med mennesker som jeg selv liker

Dersom man er en sjenert person som ikke tørr sette grenser, da kan man for eks tiltrekke seg mennesker som merker at du er lett å utnytte. Og om dette skjer flere ganger så tenker kanskje personen at han/ hun er uheldig på kjærlighetsfronten

Hvilke standard man har for partner spiller også inn. Om man har ekstremt høye krav ingen lever opp til, så kanskje man tenker at man aldri vil finne kjærligheten

Anonymkode: ee055...d58

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg finner noen. Men de behandler meg dårlig og det er alltid turbulent. Jeg tror det er fordi jeg har dårlig selvtillit og ikke helt klarer sette grenser eller stille krav når jeg er forelsket i noen, til det kommer til et punkt der jeg tar igjen for dritt over tid som en illsint ilder som går rett i strupen deres. Må ærligtalt si at jeg etterhvert tror alle menn vil begå psykiske eller fysiske overgrep mot kvinner hvis de får muligheten..

Anonymkode: efcc5...1e0

Huff, det er kjipt. Og rart. En av mine beste venner har samme opplevelse, har blitt til at hun er redd og hater menn. Også er det vi (jeg) som er heldige, og har stikk motsatt erfaringer. Men blir kanskje mønstre man gjentar.

Ellers har dere kanskje rett, at det er utrolig sammensatt og det er umulig å se hele bildet på nettet, kanskje ikke selv heller. 

Anonymkode: 033f6...216

[AnonymBruker]

Jeg hadde verdens beste kjæreste fra jeg var 14 til 18 år. Følelsene og tiltrekningen forsvant totalt, prøvde i et år å redde forholdet pga vi hadde et barn sammen på 1 år. Men det gikk ikke. Har møtt flere menn i ettertid. Han første banket meg opp helt ut av det blå på fylla. Like etter traff jeg han jeg trodde var drømmemannen, men som ikke hadde eller har evne til å forplikte seg. Har hatt et av og på forhold til han i snart 5 år nå og jeg kommer meg ikke unna, han sniker seg inn igjen hver gang jeg kutter med han - leker med meg og tråkker på følelsene mine. Nå i det siste kjenner jeg en dyp sorg over at jeg ikke fikk forholdet til min første kjæreste til å fungere. At følelsene måtte forsvinne og jeg ikke lenger var fysisk eller mentalt tiltrukket av han. Han var så god mot meg - aldri kommer jeg til å finne en sånn. Som satte meg først alltid, støttet meg og aldri kritiserte meg og alltid bare løftet meg opp. Helvete heller. Gir opp hele jævla kjærligheten nå ass 

Anonymkode: 0fe23...21b

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd dårlige ting i kjærligheten, men det har ikke ødelagt for meg og jeg opplever mange fine opplevelser. En opplevelse jeg hadde sliter jeg veldig hardt med, riktignok. Men samtidig har jeg venninner som forteller meg at alle som sjekker meg opp behandler meg så bra og er drømmeprinsene (hvor møter du de?). Så jeg tror ikke det må være "enten eller". 

Anonymkode: bfa8e...96f

[Gjest Aragorn II Elessar]

Jeg lurer mer på hvorfor folk går rundt og oppfører seg som at det er verdens ende om man ikke finner seg noen.

Er det ikke på tide at folk lærer seg at man kan ha et like bra liv alene som man kan ha sammen med noen.

 

Jeg mener jeg kan da umulig være det eneste mennesker som har forstått dette.

[AnonymBruker]

Det har ikke noe med "flaks og uflaks" å gjøre. Har man mye "uflaks" så har man også lite selvinnsikt.

Anonymkode: 13517...b79

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Balian de Ibelin skrev:

Jeg lurer mer på hvorfor folk går rundt og oppfører seg som at det er verdens ende om man ikke finner seg noen.

Er det ikke på tide at folk lærer seg at man kan ha et like bra liv alene som man kan ha sammen med noen.

Jeg mener jeg kan da umulig være det eneste mennesker som har forstått dette.

...Mennesker er skapt til å overleve i par. Forskning viser at vi har større sjanse for å overleve og gjøre det bra mens vi har en hånd å holde i, noen som er glad i oss og støtter oss (en partner) enn når vi er alene. 

Du er ikke en som har skjønt noe mtp. det du sier. Du klarer deg fint alene, sier du. Men ingen skal være skamfull over å trenge en partner og kjærlighet! tvert om!

Anonymkode: bfa8e...96f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Balian de Ibelin skrev:

Jeg lurer mer på hvorfor folk går rundt og oppfører seg som at det er verdens ende om man ikke finner seg noen.

Er det ikke på tide at folk lærer seg at man kan ha et like bra liv alene som man kan ha sammen med noen.

 

Jeg mener jeg kan da umulig være det eneste mennesker som har forstått dette.

Nei, det er det mange som ikke kan. Det er unntaket som kan trives like godt alene. 

Anonymkode: 13517...b79

[AnonymBruker]

Jeg har lett for at menn blir interesserte i meg, men når det kommer til stykket, vil de ikke forplikte seg.. (og noen ville ikke jeg forplikte meg til). Allikevel klarer enkelte av de ikke å la meg være, å prøver stadig å vende tilbake for sex. 

Er jeg da uattraktiv da, er det derfor de ikke vil noe mer med meg? Hvorfor vil de i det hele tatt ligge med meg da? Høres ut som om det er utseende, og for høye krav (spiller i annen liga) det kræsjer på, ifl flere i denne tråden. Og nei, de har ikke vært dødsdeilige noen av de jeg har opplevde dette med. 

Anonymkode: 67c56...df0

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Balian de Ibelin skrev:

Jeg lurer mer på hvorfor folk går rundt og oppfører seg som at det er verdens ende om man ikke finner seg noen.

Er det ikke på tide at folk lærer seg at man kan ha et like bra liv alene som man kan ha sammen med noen.

 

Jeg mener jeg kan da umulig være det eneste mennesker som har forstått dette.

https://internal.psychology.illinois.edu/~rcfraley/attachment.htm

https://www.simplypsychology.org/mary-ainsworth.html

Det er mange som vil skambelegge at mennesker trenger eller ønsker seg en partner, samme type menneske har heller ikke tillit til at mennesker kan være monogame. Grunnen til at vi er monogame er liksom "på grunn av moral". 

Men sannheten er at det handler om overlevelse og animalsk instinkt i menneskene. Vi er monogame fordi kjærlighet og partner`s støtte har sørget for overlevelse og gjort oss sterkere. Vi har opplevd mer suksess i livet med støtte fra en støttende mor, far og senere en partner - enn motsatt og helt alene. Å si at mennesker skal leve alene er som å si at et barn ikke trenger omsorg eller støtte fra mor, far og søsken....

Anonymkode: bfa8e...96f

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har ikke noe med "flaks og uflaks" å gjøre. Har man mye "uflaks" så har man også lite selvinnsikt.

Anonymkode: 13517...b79

Det tenkte jeg også veldig lenge. Jeg tenkte at det bare var noe galt med meg. At jeg bare ble behandlet dårlig fordi jeg ikke er god nok for noen og kanskje fortjente det på en eller annen måte. Men: de mennene jeg har vært med har vært akkurat like jævlig mot andre kvinner de har vært med senere i livet og det er akkurat de samme tingene som har ført til konflikter i deres senere forhold. Så jeg tror bare ikke lenger at det hadde så mye med meg å gjøre utover at jeg kanskje tillot for mye før jeg tok igjen og ble mer ødelagt enn nødvendig, for den eneste likheten jeg har med deres senere kjærester er bare at vi er kvinner. 

Anonymkode: efcc5...1e0

[AnonymBruker]

Jeg tror også det har lite med flaks eller uflaks å gjøre. Det har mer med selvinnsikt, selvtilit og at man har en smule sosial innsikt. Det handler feks  mye om å se bak det ytre for å finne noen man passer sammen med, og være åpen for nye bekjentskaper generelt. Og å kunne se de dårlig tegnene tidlig. Det hjelper ikke hvor kjekk fyren er når han behandler deg dårlig fra dag en. Skygg unna!

Og så handler det VELDIG mye om hvordan du selv oppfører deg. Er du ekte og til å stole på så er det større sjanse for at folk behandler deg på samme måte tilbake. Har du selvtilit nok til å signalisere at du ikke finner deg i å bli behandlet dårlig så er det mindre sjanse for at det skjer.

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det tenkte jeg også veldig lenge. Jeg tenkte at det bare var noe galt med meg. At jeg bare ble behandlet dårlig fordi jeg ikke er god nok for noen og kanskje fortjente det på en eller annen måte. Men: de mennene jeg har vært med har vært akkurat like jævlig mot andre kvinner de har vært med senere i livet og det er akkurat de samme tingene som har ført til konflikter i deres senere forhold. Så jeg tror bare ikke lenger at det hadde så mye med meg å gjøre utover at jeg kanskje tillot for mye før jeg tok igjen og ble mer ødelagt enn nødvendig, for den eneste likheten jeg har med deres senere kjærester er bare at vi er kvinner. 

Anonymkode: efcc5...1e0

Ja, mennene oppfører seg akkurat like dårlig mot andre. Problemet er likevel hos deg (og de andre), at du ikke klarer å se hvordan disse mennene er, og roter deg borti dem. Du velger feil menn. Det er din "uflaks". Og det kan du faktisk gjøre noe med.

Anonymkode: a8635...b5b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Og så handler det VELDIG mye om hvordan du selv oppfører deg. Er du ekte og til å stole på så er det større sjanse for at folk behandler deg på samme måte tilbake. Har du selvtilit nok til å signalisere at du ikke finner deg i å bli behandlet dårlig så er det mindre sjanse for at det skjer.

Anonymkode: a8635...b5b

Hvordan gjør man det?

Anonymkode: 41136...0f2

[AnonymBruker]

Det er utrolig mange grunner til det, og noen har bare flaks, og møter den de passer bra sammen med, og som behandler deg bra.

Jeg hadde flaks i kjærligheten, fikk alle jeg ville ha, og det var jeg som gikk, jeg giftet meg, og var sammen med han i 10 år, men på slutten løy og sviktet han så mye, at jeg gikk. Så tok det ikke så lang tid, før jeg forelsket meg hodestups, og fikk den mannen, og jeg har aldri følt noe lignende. Men etter 2 år, så gikk han. Og jeg ble så knust. Og dette er nå 5 år siden. Og jeg sliter med å finne en ny. Selv om jeg vet at jeg, er en det er lett å være i forhold med, og jeg er søt, elsker sex. Alle mine exer, har bare positive ting å si om meg. Men jeg er mer redd for å elske så høyt, jeg er mer redd for at han skal gå, jeg er mer redd for å slippe noen inn, og jeg finner lett feil. Så jeg vet jo at deler av feilen ligger hos meg. Så har jeg blitt eldre. Og møter da ofte menn, som har sin følelsesmessige bagasje med seg i forholdet.

Anonymkode: 41f6e...0cd

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan gjør man det?

Anonymkode: 41136...0f2

Hvordan man gjør det? Men viser det med holdninger, hva man sier og hva man tillater. Ikke la mennene styre alt. Ikke gå på kompromiss med dine egne verdier. Si nei når du mener det. Avvis de som er for pågående for tidlig. La de som viser for lite interesse gå, de er ikke egentlig interessert og om du fortsatt er tilgjengelig for dem så blir du bare utnyttet.  osv osv.

Anonymkode: a8635...b5b

[Avocado90]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

...Mennesker er skapt til å overleve i par. Forskning viser at vi har større sjanse for å overleve og gjøre det bra mens vi har en hånd å holde i, noen som er glad i oss og støtter oss (en partner) enn når vi er alene. 

Du er ikke en som har skjønt noe mtp. det du sier. Du klarer deg fint alene, sier du. Men ingen skal være skamfull over å trenge en partner og kjærlighet! tvert om!

Anonymkode: bfa8e...96f

Mennesker er skapt til å leve i flokk. Det sosiale er viktige - ikke nødvendigvis et parforhold.

Nå har samfunnet utviklet seg i den retning at flere og flere er ganske alene. De pleier ikke familieforholdene, og føler heller ikke mye ansvar for sine foreldre. I byer bor mange for seg selv, og teknologi har gjort det komfortabelt å være hjemme alene, litt for ofte. "It takes a village to raise a child" sa man i gamle dager - det var ikke tosomheten som gjaldt, men fellesskapet.

For endel - kanskje spesielt kvinner - blir parforhold den eneste reelle sosiale komponenten. De snakker kanskje med mamma en gang i uken, og har noen venninneforhold - men disse er det heller ikke altfor mange av, og de forsvinner når venninner får kjærester.

Jeg kjenner en hel rekke jenter som lener seg ene og alene på partneren for all sosial stimuli. Blir det brudd, som det ofte blir når man blir for emosjonelt trengende, raser verden sammen og de går rundt i et vakuum på jakt etter neste partner for at livet skal være verdt å leve igjen.

Dette er hverken sunt eller biologisk "korrekt". Det er ikke meningen å stigmatisere de som er veldig forholdsorientert, men jeg tror det er verdt å tenke over for noen kvinner hvor mye de faktisk trenger noen for å være fornøyd. Enden på visa er faktisk at vi blir født alene og vi dør alene, og deg selv er en person du må lære deg å bli god venn med, og trives med.