Sorg over å bli ufør

[tussi84]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det virker som at flere i denne tråden (spesielt TS og AB nr. 6 og 7) har en ganske grei restarbeidsevne altså.. Tenker at NAV har vært for slepphendte med uføretrygden her, og at dere hadde hatt bedre av en gradert uføretrygd. Tenker rett og slett litt latsabber og NAV-svindel, om jeg skal være helt ærlig. Sikkert psykiske diagnoser som vanlig...

Anonymkode: 66ccd...cb8

Jeg skulle gjerne kun godt for gradert ufør ja om jeg kunne. Men saken er den at det finnes ikke jobber som vil tilrettelegge nok til at de 50 prosentene jeg kunne jobbet vil bli tatt i mot. Jeg trenger blAndt annet lengere og hyppigere pauser, muligheter for skjerming, faste og konkrete rammer da jeg lite tåler forandringer. Jeg tåler heller ikke mye stress, usikkerhet eller press. Siden jeg er så ustabil pga sykdom så måtte jeg også ha tilrettelagt hvem dager jeg kunne komme på, da jeg ikke vet hvordan jeg er før jeg våkner akkurat den dagen. Å ha feks to faste arbeidsdager i uka ville ikke fungert da jeg kan risikere at en av de dagene jeg skulle jobbet så orker jeg ikke pga helsen. Vi snakker ikke om slitenhet men utmattelse. Fortell meg hvor mange arbeidsgivere som synes at det er i orden at de ikke vet når arbeidstaker kommer på jobb. Ingen skal jeg si  deg.

Ser jo ut fra innlegget ditt at psykiske sykdommer eksisterer ikke. Du er uvitende vil jeg tro. Nå er jeg for så vidt ikke psykisk syk, men har noe lignende aspergers syndrom. Og symptomene jeg har innenfor det påvirker min arbeidsevne og gjør til at jeg er ustabil. Enkelte uker klarer jeg kanskje 40…andre uker 60.. noen uker ingenting. Jeg vet ikke hvordan formen er før jeg våkner.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, tussi84 skrev:

Jeg skulle gjerne kun godt for gradert ufør ja om jeg kunne. Men saken er den at det finnes ikke jobber som vil tilrettelegge nok til at de 50 prosentene jeg kunne jobbet vil bli tatt i mot. Jeg trenger blAndt annet lengere og hyppigere pauser, muligheter for skjerming, faste og konkrete rammer da jeg lite tåler forandringer. Jeg tåler heller ikke mye stress, usikkerhet eller press. Siden jeg er så ustabil pga sykdom så måtte jeg også ha tilrettelagt hvem dager jeg kunne komme på, da jeg ikke vet hvordan jeg er før jeg våkner akkurat den dagen. Å ha feks to faste arbeidsdager i uka ville ikke fungert da jeg kan risikere at en av de dagene jeg skulle jobbet så orker jeg ikke pga helsen. Vi snakker ikke om slitenhet men utmattelse. Fortell meg hvor mange arbeidsgivere som synes at det er i orden at de ikke vet når arbeidstaker kommer på jobb. Ingen skal jeg si  deg.

Ser jo ut fra innlegget ditt at psykiske sykdommer eksisterer ikke. Du er uvitende vil jeg tro. Nå er jeg for så vidt ikke psykisk syk, men har noe lignende aspergers syndrom. Og symptomene jeg har innenfor det påvirker min arbeidsevne og gjør til at jeg er ustabil. Enkelte uker klarer jeg kanskje 40…andre uker 60.. noen uker ingenting. Jeg vet ikke hvordan formen er før jeg våkner.

Det er en fin historie du forteller, men sannheten er nok at du greier alt du har lyst til. Bare ikke å jobbe.

Anonymkode: 08fa9...9cc

[Gjest Poverella]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Å få uføretrygd er jo som å vinne i lotto, ingen grunn til å sørge over det.

Anonymkode: 08fa9...9cc

Jeg skal gi deg et svar selv om du egentlig ikke er verdt tiden min - skjønner at du kun er ute etter å provosere. Men for meg f eks, etter 6+ år på universitetet hvor jeg har jobbet målrettet mot yrket mitt ville det vært en stor sorg å havne utenfor arbeidslivet før jeg egentlig hadde rukket å dyppe lilletåen i det. Tror du at det å gå hjemme er så fint? Den ensomheten, stigmaet, følelsen av å ha mislykkes, å stå utenfor..?

Ingen oppegående mennesker ønsker å bli ufør. Hvis det er å vinne i lotto tror jeg de færreste hadde tippet faktisk. Du kanskje, ja. Men det sier mest om deg.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Poverella skrev:

Jeg skal gi deg et svar selv om du egentlig ikke er verdt tiden min - skjønner at du kun er ute etter å provosere. Men for meg f eks, etter 6+ år på universitetet hvor jeg har jobbet målrettet mot yrket mitt ville det vært en stor sorg å havne utenfor arbeidslivet før jeg egentlig hadde rukket å dyppe lilletåen i det. Tror du at det å gå hjemme er så fint? Den ensomheten, stigmaet, følelsen av å ha mislykkes, å stå utenfor..?

Ingen oppegående mennesker ønsker å bli ufør. Hvis det er å vinne i lotto tror jeg de færreste hadde tippet faktisk. Du kanskje, ja. Men det sier mest om deg.

Stabil inntekt resten av livet? Jo, det er en lottogevinst.

Anonymkode: 08fa9...9cc

[AnonymBruker]

 Tusen klemmer til deg, ts. Er selv på AAP på snart 6. året, vet hvordan du har det. Nav vil ikke ha meg på uføre ennå, men de sier at det er ingenting de kan gjøre for meg og tar ingen kontakt. 

Jeg er jo ikke ufør, men i praksis blir det det samme. Mitt beste tips er bare å prøve å finne glede i alt du kan, som den første hestehoven, de få sosiale avtalene du har, musikk osv. Og så etter hvert se om du kan finne en liten stilling med mye fleksibilitet som kan passe deg. Å ha noen faste rutiner kan også hjelpe, men alt dette vet du sikkert. En klem til.

Anonymkode: 33371...28b

[tussi84]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er en fin historie du forteller, men sannheten er nok at du greier alt du har lyst til. Bare ikke å jobbe.

Anonymkode: 08fa9...9cc

Du får tro akkurat hva du vil. Du er ikke den som ser meg de dagene jeg bruker timesvis på å klare å stå opp av senga. Du er ikke den som vet hvor mange ganger jeg må feks avlyse avtaler med venner fordi jeg ikke orker. Du er ikke den som ser at hvis jeg velger å være sosial så fører dette som regel til at jeg er minst utslitt resten av dagen samt dagen etter. Gjerne lenger. Du ser ikke at bare det å henge opp klesvask kan føre til at jeg ikke orker mer den dagen. Alt dette her kan jeg velge etter dagsformen, det kan jeg ikke med noen jobb.

[AnonymBruker]

Det er helt forståelig at du sørger over dette. Så det skal du i alle fall ikke føle på. Det er klart det går inn på oss å få en slik "dom". Jeg skjønner godt alle tankene dine rundt dette, du vil ha mer av livet! Du vil bidra mer og gjøre mer. Jeg skjønner deg og sender deg en stor klem!  

Her er noen forslag jeg har.  I min kommune har de et dagtilbud for mennesker som er syke/uføre. Der får man tilbud alt etter hvor mye man klarer, og dersom man er ustabil så tilrettelegger de for det. Det er ikke jobb sånn som sånn flest tenker, men man møter opp, får et fellesskap, produserer produkter som man selger i en butikk, som bidrar til inntekter for tiltaket og er jo en jobb sånn sett. Finn ut om din kommune har noe sånt, eller evt. vurder om du vil flytte et sted der de har dette. 

Ellers kan du finne jobber som du kan jobbe med hjemme, eller som du kan møte opp på kontor å jobbe, men der du har flexitid. Jeg har en 20% stilling, som tilsvarer ca. 30 timer i måneden. Da kan jeg gjøre det alt i en uke, eller spedd utover de 30 dagene i måneden, alt etter hvordan formen er. Jeg kan også jobbe hjemmefra hvis jeg ikke klarer å møte opp der de andre har kontorer. Hvis man jobber med f.eks oversetting, transkribering, assistentjobber så er det mye av dette som kan gjøres hjemme, eller med flexitid. 

Videre er det mulig å få praksisjobb hos ulike bedrifter der man gjør assistentoppgaver som å sende ut brev, lage dem til, frankering, forskjellig papirarbeid. Det finnes de som er villige til å ha mennesker jobbende i bedriften selv om de har ustabilt oppmøte. Enten gjør du jobben, og hvis du ikke møter, gjør noen andre den, som de hadde måtte gjort uansett om du ikke jobbet der. Da får du ta del av et fellesskap og føler at du er nyttig. 

Jeg skjønner det må være utrolig vanskelig å føle at du blir overlatt til deg selv her, når du så ønsker å jobbe. Du er syk og du har arbeidsevne, men man har gjerne ikke overskuddet til å stå på for å finne passende jobber og det er det man skulle ønske NAV kunne hjelpe med. Det er skikkelig, skikkelig synd at de ikke er villige til å gi deg den hjelpen. Men det FINNES muligheter. Det finnes bedrifter som er opptatt av å gi mennesker sjanser selv om de er uføre og har ustabil helse, de kan gjerne ikke betale deg for det er eneste problemet. Jeg håper det ordner seg litt mer for deg. For det virker uholdbart å gå et helt liv med 50% arbeidsevne og ikke få gjort noe. 

Tusen klemmer!  

Anonymkode: 61037...712

[AnonymBruker]

2 timer siden, applestories skrev:

Akkurat den setningen er viktig.

Jeg synes NAV i min kommune har en fin innstilling til dette. De har sagt at når alt er prøvd, fokuserer de på å sikre folk økonomisk. Dersom man får godkjent en uføresøknad har man en garantert inntekt som grunnlag. Det er kun grunnlaget - da har man en økonomisk trygghet og man kan så fokusere på å bli bedre, kanskje bli frisk, kanskje komme seg ut i jobb eller finne andre aktiviteter man trives med.

Uføretrygden er kun en trygghet, den er ikke hvem du er.
Den er et sikkerhetsnett, og kanskje en dag trenger du den ikke mer.

Det var det min saksbehandler sa til meg også, når hun tok alvorspraten med meg om at nå var det på tide. At det var det positive, og meningen, med reformen i 2015. At det er skal være lettere å si "Nå klarer jeg meg selv, takk for hjelpen" hvis man får muligheten. Det er ikke en endestasjon slik det var. Og hvis ikke, hvis det holder seg akkurat slik de tror, så er man sikret. Man trenger ikke bekymre seg for om man har en plass å bo og mat på bordet, i tillegg til alle helsebekymringene.

Hun sa også noe veldig fint (syns jeg) til meg når vi hadde den siste samtalen, og jeg sa at jeg fortsatt følte meg usikker og som om jeg nå ga opp. "Det kommer ett punkt der man må innse at alle fortjener ett liv. Nå har du kun overlevd i mange år, du har ikke noe liv. Det er lov til å leve også, og det er din jobb nå." Hun hadde helt rett. Men jeg merker selv at jeg er i en sorgprosess. Det er visstnok ganske vanlig.

Min drøm er fortsatt å bli frisk. Det gir jeg aldri opp. Jeg drømmer om å kunne gå inn på det kontoret og kunne si "Takk for meg!" Men etter så mange år, så er det mindre sannsynlig. Så jeg skal nå fokusere på å prøve å få til ett liv. Kanskje jeg kan invitere folk på middag? Eller ha besøk? Kanskje jeg orker å gå tur i parken slik jeg drømmer om, eller bli med når venner spør om jeg vil gå i marka på en søndag? Og hvis jeg får til det, over tid, kanskje jeg også med tiden kan få vist hvilken ressurs disse smertene har "stjelt" fra samfunnet.

Anonymkode: f0153...41f

[AnonymBruker]

5 minutter siden, tussi84 skrev:

Du får tro akkurat hva du vil. Du er ikke den som ser meg de dagene jeg bruker timesvis på å klare å stå opp av senga. Du er ikke den som vet hvor mange ganger jeg må feks avlyse avtaler med venner fordi jeg ikke orker. Du er ikke den som ser at hvis jeg velger å være sosial så fører dette som regel til at jeg er minst utslitt resten av dagen samt dagen etter. Gjerne lenger. Du ser ikke at bare det å henge opp klesvask kan føre til at jeg ikke orker mer den dagen. Alt dette her kan jeg velge etter dagsformen, det kan jeg ikke med noen jobb.

Du har ihvertfall venner. Det er det ikke alle som har.

Anonymkode: 38f0a...1c8

[AnonymBruker]

Da har jeg rapportert 9cc for avsporing

Anonymkode: 0af97...0f2

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å få uføretrygd er jo som å vinne i lotto, ingen grunn til å sørge over det.

Anonymkode: 08fa9...9cc

Å vinne i lotto er vel en ganske udelt positiv greie for de aller aller fleste, og hvis man tror at det å bli uføretrygdet er udelt positivt for de aller aller fleste så er man naiv og kunnskapsløs. Man vil for det første ikke vær syk, man vil ikke være en plagsom blemme på samfunnets bakdel (som mange får dem til å føle seg som), man vil ikke være ekskludert fra sosialt arbeidsliv, man vil ikke gå og føle seg unyttig. Man får en økonomisk fallskjerm, ikke mye mer. Hvis noen går og drømmer om dette så er det dem det er noe galt med. 

Anonymkode: 61037...712

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da har jeg rapportert 9cc for avsporing

Anonymkode: 0af97...0f2

Å skrive innlegg som dette er like mye avsporing.

Anonymkode: 08fa9...9cc

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Å vinne i lotto er vel en ganske udelt positiv greie for de aller aller fleste, og hvis man tror at det å bli uføretrygdet er udelt positivt for de aller aller fleste så er man naiv og kunnskapsløs. Man vil for det første ikke vær syk, man vil ikke være en plagsom blemme på samfunnets bakdel (som mange får dem til å føle seg som), man vil ikke være ekskludert fra sosialt arbeidsliv, man vil ikke gå og føle seg unyttig. Man får en økonomisk fallskjerm, ikke mye mer. Hvis noen går og drømmer om dette så er det dem det er noe galt med. 

Anonymkode: 61037...712

Uføretrygd i førti år tilsvarer en gjennomsnittlig lottogevinst.

Anonymkode: 08fa9...9cc

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da har jeg rapportert 9cc for avsporing

Anonymkode: 0af97...0f2

Det selvutnevnte Forumpolitiet er våkent, ser jeg

Anonymkode: 56a30...754

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Uføretrygd i førti år tilsvarer en gjennomsnittlig lottogevinst.

Anonymkode: 08fa9...9cc

Du er den personen som alltid skriver nedsettende ting om aspergere, er du ikke? Samme strategi når det gjelder å rakke ned på andre. Kanskje du burde finne en mer konstruktiv måte å få ut bitterheten du føler ved å ha asperger og være ufør. Om du går til fastlegen og sier du sliter psykisk kan du sikkert få psykolog, da har du i det minste litt positiv mennesklig kontakt

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det selvutnevnte Forumpolitiet er våkent, ser jeg

Anonymkode: 56a30...754

Jepp

Anonymkode: 0af97...0f2

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan komme med en solskinnshistorie (ja, true story). Et familiemedlem fikk ung ufør for flere år siden, pga. en psykiatrisk diagnose. Han har det svart på hvitt at han trolig aldri vil komme seg ut i arbeidslivet - i dag kan vi flire litt av det. For i dag er han er godt medisinert, og har hele veien jobbet for å nå målet om studier. Han jobbet knallhardt for å komme inn sitt drømmestudium, og er i dag kommet inn og får glimrende resultater. Han kommer til å ha en profesjonsutdanning i boks om et par år (og trolig en lang fremtid i arbeidslivet, selv om han har rukket å bli voksen) hvem hadde trodd det? Vel, aller minst NAV.

Det er ikke altfor lenge siden denne personen på ingen måte hadde fungert i arbeidslivet, han kunne ikke ta vare på seg selv engang. Livet trenger ikke å bli sånn som NAV "sier".

Ikke mist håpet om at det kan bli bedre.

Anonymkode: 12ba9...30f

Tusen takk for at du deler denne historien! 

Livet trenger søren ikke bli slik som NAV sier. Det jeg dessverre har inntrykk av ofte, også av noen av innleggene i denne tråden er at det er NAV som uføretrygder folk, i stedet for å prøve å finne den arbeidsplasser eller tiltak de kan være en del av. Å ha 50% arbeidsevne men ikke bli hjulpet til å finne en jobb som kan tilrettelegges er skikkelig, skikkelig surt. 

Min opplevelse er at NAV ikke vil gi meg trygd eller en trygg økonomisk situasjon (noe jeg er glad for, for jeg vil for alt i verden ikke ende opp som ufør, når jeg vet og har tro på at jeg har arbeidsevne, og mine behandlere også har det), men samtidig som de ikke vil det, så er det INGEN oppfølging. Det er vanskelig å få kontakt, jeg har gått i flere perioder uten saksbehandler, og alt jeg har fått til har vært med hjelpen til støtteapparatet i kommunen, og min behandler i spesialisthelsetjenesten (og fastlege). De har vist et engasjement for å hjelpe meg ut i jobb, og nå har jeg 20% stilling! Jeg føler meg nyttig. Og jeg er bare på vei. Men selv om NAV i denne perioden har gitt meg en økonomisk trygghet (som ikke er konstant siden man hele tiden får vite at den kan de ta vekk når som helst, nesten), så har de i tillegg fått meg enda mer til å tvile på om jeg noen gang har evne til å jobbe. Når jeg er med de jeg jobber med så føler jeg meg god, nyttig og som en ressurs. I møte med NAV føler jeg meg tilbakestående, plagsom, som en byrde, og verdiløs. Og det er klart ikke NAV er der for å klappe meg på skuldra, men de burde forstå at å møte folk uten empati og medfølelse ikke hjelper noen! 

NAV må være mer enn byråkrati og regler, det må være sosialfaglige møter med mennesker som har det vondt. 

Anonymkode: 61037...712

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uføretrygd i førti år tilsvarer en gjennomsnittlig lottogevinst.

Anonymkode: 08fa9...9cc

Ethvert oppegående menneske forstår at å være så syk at man er nødt til å motta penger fra staten ikke er det samme som å vinne i Lotto. 

Anonymkode: 33371...28b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uføretrygd i førti år tilsvarer en gjennomsnittlig lottogevinst.

Anonymkode: 08fa9...9cc

Mengden væske i en halvliter flaske cola tilsvarer en stor omgang med vannlating (500 ml). Det vil likevel bli helt IDIOTISK å påstå at å late vannet er det samme som å drikke cola. 

Anonymkode: 61037...712

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at du deler denne historien! 

Livet trenger søren ikke bli slik som NAV sier. Det jeg dessverre har inntrykk av ofte, også av noen av innleggene i denne tråden er at det er NAV som uføretrygder folk, i stedet for å prøve å finne den arbeidsplasser eller tiltak de kan være en del av. Å ha 50% arbeidsevne men ikke bli hjulpet til å finne en jobb som kan tilrettelegges er skikkelig, skikkelig surt. 

 

Anonymkode: 61037...712

Vet ikke. Min erfaring er den motsatte. Nav presset meg mye lengre og til flere ting enn jeg hadde godt av og jeg fikk inntrykk av at de følte seg presset ovenfra for å følge visse rutiner eller opplegg

Jeg har blitt satt på veldig mange tiltak og praksiser

Ventetiden er lang da, det er jeg enig i. Kunne gjerne gå måneder mellom møte og tiltak.

Anonymkode: 0af97...0f2

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke. Min erfaring er den motsatte. Nav presset meg mye lengre og til flere ting enn jeg hadde godt av og jeg fikk inntrykk av at de følte seg presset ovenfra for å følge visse rutiner eller opplegg

Jeg har blitt satt på veldig mange tiltak og praksiser

Ventetiden er lang da, det er jeg enig i. Kunne gjerne gå måneder mellom møte og tiltak.

Anonymkode: 0af97...0f2

Ja, jeg vet at det er sånn også. Det er liksom ... Det er dette som er så rart. At selv med så mange regler og byråkrati så praktiseres det så ulikt. Det var nok upresist av meg, for det er både og. For med meg også er de på ingen måte villig til å uføretrygde meg, men det er heller ikke noe mål eller mening med avklaringen, eller tiltak. Det har vært alt via kontakten min i kommunen. 

Det er som at de som har behov for uføretrygd, eller en pause til behandling, blir tvunget inn i alle mulige hjelpetiltak, mens en del av de som ønsker å prøve seg i jobb, bare få det tilrettelagt nok, de blir uføretrygdet. 

Slik jeg ser det, min erfaring med NAV, så har det absolutt ikke fungert. Og jeg er utrolig heldig som har hatt andre i støtteapparatet som har hjulpet meg. 

Anonymkode: 61037...712